Da konsertformatet ble pulverisert

Av Audun Vinger

Hva er egentlig en konsert? Det ble faktisk spørsmålet man satt igjen med, sammen med en rekke mulige svar, etter at Jazzfest i Trondheim firet ned det enorme røde banneret sitt fra Scandic Nidelven, og de mange mindre flaggene langs utestedene på Solsiden, og andre sentrale passeringspunkt i byens sentrum. Også med musikken hadde festivalen preget byen denne korte uken. Et annet spørsmål ble «hva er egentlig jazz?», men det er vel noe vi stiller oss selv hele tiden, især etter å ha vært på en av de større jazzfestivalene her i landet. Trondheim er en av de mest dirrende jazzbyene i landet, så det burde være spesielt gode muligheter til å pirke i disse problemstillingene. Spesielt når man kunne sammenlikne konserten med giganten Jan Garbareks profesjonelle konsert-gjennomgang, med det usedvanlig løse hippie-aktige «røret» som ble fremvist under det nye Trondheim Jazzorkester-prosjektet som ble døpt «Vi er?». Eller så skiftet det navn til «7. mai», oppkalt etter dagen det ble fremført. Eller: det ble vel ikke fremført heller. Det var jo ingen konsert. Likevel føltes det langt, langt mer «jazz» enn det vår største jazzmusiker gjennom tidene, Garbarek, valgte å presentere. Han, og den omdiskuterte gruppen han har holdt seg med i mange tiår nå, valgte en gjennomregissert affære med fastsatte låter, soloer til samme tid som på forrige konsert, ingen kommunikasjon med publikum utover et og annet bukk og nikk, og i det hele tatt uten stor fare for å bli utsatt for det uventede. Både hva gjelder musikere og publikum. Jeg følte at meningen med livet fislet vekk foran øynene mine, uavhengig av mesterens fortsatt frapperende spill. Han imponerte meg stort, og skuffet like mye.

Dagen før hadde jeg sett en flott film om ECM, hans plateselskap gjennom så mange år, og med hvilken respekt og åpenhet produsent Manfred Eicher møtte musikken, og musikerne med. All mulig musikk. Garbarek var selv så vidt med i filmen, fra en innspilling i Athen med fiolinist Kim Kashkashian og orkester i en komposisjon av Eleni Karaindrou, der han satt i rekka og gjorde sin gode innsats. Alle kan vel ikke elske alle utgivelsene på dette selskapet, men men man bøyer automatisk hodet i respekt for innstillingen og innsatsen. Den nitide oppmerksomheten og perfeksjonen i studio handler ikke om å oppnå et resultat som gjør musikken «best», men som yter den mest rettferdighet, og gjør den «riktig», sa den tyske cellisten Anja Lechner etter visningen. Og det er vel og bra det. Samtidig er det kanskje viktig å ikke ha høye skuldre og ta det man holder på med altfor høytidelig hele tiden heller.

Sissel Vera Pettersen og Anja Lechner. Foto: Gerd Stiberg/Jazzfest

Under konserten på Kjell Erik Killi Olsens livlige kunstsenter K-U-K som Lechner hadde med sin nye venninne, den strålende trøndermusikeren, nei verdensmusikeren, Sissel Vera Pettersen på vokal, elektronikk og saksofon, opplevde vi dette. Samtidsmusikk av høy kvalitet fremført i et intimt format inne i kunstens hvite kube, med ny musikk spesialskrevet for dem av monarker som Meredith Monk og Jon Balke. Flotte mennesker på to stoler, med ansiktene rettet mot hverandre, vakre drag og iltre støt, der spesielt Pettersen viser seg som en musiker av format, og som drar musikken vekk fra det meditative. Men også her dukker verden opp, en liten mobiltelefonlyd her, de rappe smellene av døren som åpnes og lukkes etterhvert som europeiske bransjepamper kommer sent eller vil gå et annet sted. Og en forløsende latter og mye mellomsnakk når Lechner kommer på at hun har glemt å stemme om celloen etter Balkes intrikate behov. Hennes instrument har noen år på baken og ble født i 1680, og det er ikke så glad i plutselige stemningsskifter, som de sier. Dessuten ga det musikken et ekstra virkelighetspreg at jeg hadde hørt henne øve på en av Monks riffete komposisjoner gjennom vegger på et Scandic-hotell noen timer før. Monk-delen var spesielt utsøkt, og det er å regne med at dette samarbeidet, som plutselig tok til på Kammermusikkfestivalen i byen for noen år siden, vil fortsette.

Petter Dalane og hans Cosmic Swing Orchestra utfordrer konsertformatet med The Jazz Togetherness Show. Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Det var flere som snudde konsertformatet på hodet, ikke minst den svært toneangivende og fantasirike pianisten, ideologen, komponisten og regissøren Petter Dalane, hvis storband Cosmic Swing Orchestra i noen år nå har tatt storbandjazzen til det ytre rom og tilbake. Med strålende musikere vi kjenner fra mange andre sammenhenger, mange av dem med tilknytning til byen men slettes ikke bare. Julekonserter, små og store forestillinger, kostymer, spoken word, med sosial overbevisning og antikapitalistisk, politisk brodd, og mye skarp ironi attåt det hjertelig komiske. Litt rart, men mest ekte. Jeg fikk ikke med meg deres store The Jazz Togetherness Show på et utsolgt Rosendal Teater denne gangen, men så det i Oslo i fjor og frydet meg stort tross en medfødt aversjon mot for mye spillopper i konsertopplevelsen. Hypnose, game shows, koreografi, selvoptimalisering og renselse – alt satt til energisk og smittende musikk, med Trøndelags stolthet Sara Fjeldvær i front. Her blir publikum virkelig utfordret, og kanskje også involvert, med eller uten å ville det på forhånd. I mangel av bred dekning av konsertfeltet, heller ikke fra meg som skrev om en konsert på Moskus, kan man lese en inngående beskrivelse av konserten på Dalanes egen Facebook-profil. Han og resten av musikerne bringer livsfryd og nye tanker til norsk jazz og dagligliv – oppsøk det neste gang. For eksempel i Kulturkirken Jakob den 15. oktober.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Men det store samtale-emnet etter årets festival var helt klart den første konserten med «Vi er?» – som introduserer et nytt kapittel i den eventyrlige historien om Trondheim Jazzorkester. Det er nå under ledelse av Heida Karine Johannesdottir Mobeck som har vært med i mange tidligere prosjekter med sin tuba, sitt knotte-oppsett og personlige inngang. Skjønt ledelse er muligens ikke helt korrekt betegnelse. Hun omtaler seg selv som anarkist, med en klar anti-autoritær og ikke-elitistisk holdning, og er mer som en slags egalitær fasilitator for ny skapende energi i Trondheim. Det var flere fremragende unge musikere fra trondheimsmiljøet som saksofonist Åsne Fossmark, cellist Selma Edwards Granly og trombonist Emil Bø med, men konserten innebar også mer enn et generasjonsskifte musikere enn hva vi ble vant med under tidligere dominerende skikkelser som Ole Morten Vågan og Eirik Hegdal. Deres lekne og demokratiske holdning var samtidig preget av en slags muskuløs ekspertise med virkelig fremragende solististiske innslag.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Som jeg nevnte til Hegdal rett etter konserten var det nå ikke lenger nok med energisk og eksplisitt que-ing og dirigering med hendene for å skape engasjement og følelse av at det foregikk noe spesielt på scenen. Heidas orkester var drevet ikke bare av grafisk notasjon og kongler og mose på gulvet (her var skillet mellom scene og sal opphevet) – men av en slags kroppslig notasjon, og små gjenstander som ble plukket opp og fremvist (en fjær, steiner, små lekediamanter) som kunne gi indikasjoner til musikerne om hvor de kunne gå hen. Tradisjonen var opprettholdt i og med at vokalist Siri Gjære fra Hegdals 2005-prosjekt We Are var med, men ekspressive dansekunstnere som Guri Simone Øveraas og den poetiske rapperen Trond Wiger hadde vel så sentrale «roller». Diktopplesningene tok noen ganger form som messende mantraer som igjen, over tid, ble til improviserte, hypnotiske groover ingen i verden hadde hørt liknende til før, godt hjulpet av trommis Hans Hulbækmo som kan trylle frem slike ut av ingenting.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Mye av konserten var uten det folk flest vil omtale som «låter», ofte var det ikke struktur i det hele tatt.  Essaysistiske forsøk på noe og vakre og mindre vakre lyder fra instrumentalistene, og sangerne Marianna Sangita og Sara Fjeldvær, som også vandret rundt blant publikum. Den begynte et kvarter før oppsatt tid, men når begynner egentlig en konsert og når slutter den?

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Mye var også Heida som diskuterte med seg selv om dette var konsert eller øving, hva og hvorfor holde på med dette, ja grunnleggende spørsmål om samfunn og skaping. Men det dukket opp to-tre virkelige alternative bangere under forestillingen. Tekster som fikk det til å sitre nedover ryggen: «Æ vil bare del opplevelsen av isen som smelter om våren». Fritt etter Adorno: Er det egentlig mulig eller riktig å bry seg om skjønn kunst eller musikalsk suksess nå som naturen ødelegges mens vi ser på? Dette gjorde inntrykk på publikum. Vi var plassert slik at den som ville kunne sitte og studere ansiktsuttrykk. Jeg vil anta flere hatet det, mange satt og var fortumlet og usikre, andre syntes det var fett, noen gikk demonstrativt, andre virket svært berørt – men det virket på meg som om at de fleste ansiktene falt ned i tankefulle folder. Det var gripende men samtidig fikk det oss til å tenke over livet og hva vi kan gjøre i den tiden vi er tildelt. Finnes det alternative måter å leve på, klarer vi fjerne oss fra det kapitalistiske underholdningssystemet og kleine maktstrukturer?

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Om dette tilhørte en tradisjon, var det kanskje mer det levende teater, Fluxus-kunst, John Cages ideer og tilfeldighetsmetoder, Moki og Don Cherrys utopiske visjoner for «Organic Music Societies» og sjamanistiske visekollektiver. Men først og fremst var det noe de her kom fram til av seg selv. I hvilken grad dette er overførbart til turnering i klassisk forstand er vel usikkert, kan hende at eldre og mer vanlige prosjekter som det helt fantastiske med Vågan og Jason Moran som innledet festivalen kan eksistere parallelt. Men det fikk i gang de små grå. Denne performancen måtte fordøyes, det var utelukket å gå bort til Tyven for å se på ellers svært medrivende Økse, så jeg gikk til den samme italienske restauranten for tredje dag på rad for å forsøke å erfare, og hvile hodet.

Gard Nilssen Acoustic Unity. Foto: Thor Egil Leirtrø/Jazzfest

Da vi var tilbake på Dokkhuset på kvelden var det en helt eksepsjonell konsert med Gard Nilssen Acoustic Unity utvidet med Møster og Emmeluth. Spellemannprisvinnere, og med over tjue konserter i kroppen (og bassist Petter Eldh med en to timer gammel Økse-konsert i kroppen) – dette satt som en kortslutning i sikringsboksen. Spesielt i de frenetiske åpningslåtene «Telemark Twist» og «John Wayne» som føltes som én halvtimes lang arena for de tre saksofonistene til å utfordre hverandre med himmelstormende gode soloer. Signe Emmeluth smilte og lukket øynene og nøt totalt lyden av sine kollegers innsats. På stolradene ved meg satt svenske musikerelever fra folkehøyskolen med måpende munner og ristende nakker – dette må ha revolusjonert livene deres. Og bandet låt like flott i de roligere låtene, som for eksempel deres gnistrende cover av McCartney-vidunderet «Waterfalls». En klar terningkast seks-konsert, for dem som holder på med slikt. Men pussig nok ble jeg sittende og tenke på hvordan den foregående «Vi er?»-performancen fikk selv utfordrende musikk som dette til å fremstå som konvensjonelt. Jeg ble stående og se på jammen etterpå gjennom vinduet, sammen med den vanvittige Savannah Harris (Økse) som tydeligvis stod der og sjekket ut chopsene til Erik Wie Flaig, tredjeklasse-elev på Jazzlinja. Det kokte på jammen, men hodet var fullt. Dagen etter spaserte jeg innom Nidarosdomen, så den faste og fine samlingsutstillingen på Kunstmuseet, og ikke minst innom Reitan juniors overraskende lite provoserende samtidskunst-sted Posten Moderne (PoMo), der det ut mai står en fjetrende utstilling med Louise Bourgeois med vekt på hennes sanselige tegninger skapt på slutten av livet. Ja, pengene har overtatt kunsten – men vi kan fortsatt få mange stjålne øyeblikk med den. Åsne Fossmark som gjorde så fin figur på gulvet i eksperimentelle «Vi er?» avsluttet festivalen to kvelder senere med folkelig storbandjazz i Reitans tilstøtende Nye Hjorten Teater, og det gjorde meg glad å tenke over at livet og musikken kan omfavnes i sin helhet. Trondheim lever.