Roseblader og en gjenglemt cowboyhatt

Av Filip Roshauw

Moldejazz 2026 er over, og etter å ha ligget langflat i et døgn eller to med klassisk post-festivalsykdom, er det på tide å skrive tredje og siste tekst om årets festival. Del én tok for seg to forseggjorte konserter som fikk sin urpremiere på festivalens første dag, mens del to tok utgangspunkt i to jubileumskonserter for John Coltrane og Miles Davis  i tillegg til en håndfull andre knallkonserter, som kanskje i like stor grad viste innflytelsen disse musikerne fremdeles øver på musikken i dag. 

Heldigvis er ingen årganger av Moldejazz helt like. Bookingsjef Magnus Lunay har et par år på baken nå, og i løpet av det neste året skal den ferske festivalsjefen, Linda Melsom, virkelig sette i gang arbeidet med å sette sitt avtrykk på festivalen for alvor. Den internasjonale og fortrinnsvis unge retningen har vært tydelig på årets program, selv om mitt inntrykk er at festivalen har en god del å gå på når det kommer til formidlingen av noen av de heiteste, men unektelig også mindre kjente artistene. Kanskje går det også an å finne en bedre balanse mellom den nye vinen og mer velkjente, gode årganger – det er jo på ingen måte sånn at det yngre jazzpublikumet er uinteresserte i å se legender, tvert imot (det er jo veteranene som har sett disse navnene ørten ganger før). Per i dag prøver og feiler Moldejazz en god del – sånn må det være, festivalen har stått i et slags permanent hamskifte nesten siden jeg startet å dekke den i 2019. Det er mye å si om det, men det gjør meg i hvert fall ikke mindre spent på neste års utgave og den som kommer etter der igjen. 

Publikum under Reolô. Foto: Thor Egil Leirtrø/Moldejazz

Selv om ingen festivalutgaver er helt like, og selv om det er sant som Linda Melsom sa i sitt intervju i Festivalakademiet, at festivalen ikke kan gjenskape gjestenes mest gylne konsertøyeblikk fra tidligere år, ligner Moldejazz på seg selv. Ukene i juli kommer og går, de legger seg utenpå hverandre som årringer. Spillesteder, kjente fjes, vær, vind og ulike tidspunkter begynner å snakke med hverandre på kryss og tvers. Her kommer en liste over ting jeg nok har beskrevet i både ett og to reisebrev tidligere, men som var like reelt i år:

1. Lyden av knallperler i festivalgata. 2. Vingeslagene og skrikene til garvede måker, klare for å kjempe om gyros og elgbab og den gåtefulle churrosen (For ikke å snakke om det nye bisarre potet-patentet, kuttet opp i en spiral, fritert og dyppet i ostepop-pulver, en snikende følelse av at KI-estetikken virkelig har inntatt festivalmatbod-gamet.) 3. Andaktsfølelsen i Molde Domkirke (årets konsert med Ytre Suløen og New Orleans-trompetisten Leroy Jones åpnet forøvrig med en nydelig innmarsj fra Jazzlogen – god årgang i år – de stilte seg opp lengst fremme og fremførte en seig og sitrende dirge, med skronkig messingfres som smalt veggimellom. Til de i publikum som ville høre mer, anbefalte trompetist Sturla Hauge Nilsen å “skru opp høreapparatene klokka 11 hver dag”, når Jazzlogen spiller sin formiddagsparade). 4. Spenningen i publikum før nok en urpremiere med Trondheim Jazzorkester (Som festivalkorrespondent er det lett å bli blasert av alle disse uroppføringene man får høre – men det faktum at Teatret Vårt er fullt hvert eneste år, av folk som har kommet for å høre ny og ofte nokså rar musikk som ingen har hørt før, ofte komponert av en musiker som mindretallet har inngående kjennskap til fra før, er jo egentlig helt vilt). 5. Duften av myggspiraler og toast oppe ved festivalkroa, det gamle kulturhuset, der jammen nok en gang levde, takket være en lang, lang rekke unge musikere. 

Jam på festivalkroa. Foto: Dagfinn Reppen/Moldejazz

*** 

Det var nye inntrykk også, naturligvis – jeg kan nevne den berusende duften av fet tjære og fersk grønske på Hjertøya, hvor jeg av ymse årsaker aldri tidligere hadde fått anledning til å dra ut til under festivalen. Et nesten spydig idyllisk sted på en god dag, viser det seg. Schwitters-hytta sto til min store begeistring ulåst, og jeg snek meg inn sammen med en festivalveteran som fortalte at han ikke hadde vært der inne siden han var liten gutt – da hadde den tyske dadaistens merz-kunst fremdeles preget innsiden, ulike utklipp hadde hengt i laser på veggene og ligget tråkket ned på jordgulvet. Jeg skulle tatt med meg noe av det hjem, så hadde jeg kanskje vært millionær i dag, sa han. Ja, enten det – eller på rømmen fra Romsdalsmuseet, antar jeg. Vi var der for å se esperanza spaldings konsert, som viste seg å være en friluftsversjon av det hun presenterte i Bjørnsonsalen på mandag. 

Spalding og musikerne på Hjertøya. Foto: Remi Reksten/Moldejazz

Hadde spalding et vellykket artistopphold under Moldejazz 2026? Noen ubetinget braksuksess var det ikke. I Moldepuls, som har fulgt festivalen tett i år, påpeker Petter Haakon Pettersson at den samlede ordinære billettprisen på de konsertene med spalding som festivalen tok betaling for, faktisk var mindre enn prisen på AiR-passet, som gir inngang på alle konsertene hun skulle spille. De som kjøpte denne samlebilletten, gjorde det tidlig, en tillitserklæring til festivalen – det var utsolgt før alle konsertene til spalding ble annonsert. Det er naturligvis ikke bra. 

Samtidig får jeg skyte inn at tanken om å bruke gratis utendørsscener som Reknesparken og Hjertøya i seg selv er en interessant måte å formidle festivalens AiR-program til et bredere publikum. Under jammen på tirsdag hadde også spalding med egne ord “misbrukt sin rolle som AiR” og avbrutt den vanlige standardkappjazzen med en tjue minutters lang seanse basert på en av øvelsene til komponisten Pauline Oliveros. En invitasjon til alle om å lytte, kjenne på lyden av seg selv, sitt bidrag til rommet. De jeg møtte som var til stede, var oppglødde etterpå. En detalj som det var lett å gå glipp av, kanskje – men et tegn på at det lå et engasjement her, spalding koblet seg på det som skjedde.  

ESKA og perkusjonist Melissa Hié. Foto: Dagfinn Reppen/Moldejazz 

Trioen med esperanza spalding, vokalisten ESKA og perkusjonist Melissa Hié lekte seg fram til et sett sent torsdag kveld på Teatret Vårt. Det var øyeblikk der musikken løftet seg, hvor sangimprovisasjonen til spalding og ESKA spilte på lag. Men konserten hadde også lange, rigide strekk, preget av tentativt spill, lite initiativ, lite vilje til å bryte ut og fortelle den neste tingen, stadig tilbakevending til langstrakte 6/8-grooves. Veldig jam, rett og slett, og ikke nødvendigvis av den gode sorten. Det var vanskelig å unngå følelsen av at de tre musikerne nullet hverandre litt ut denne kvelden, kanskje ville konserten tjent på å bli litt mer stykket opp i faser der bare to av musikerne – eller bare én – spilte. Det som var merkbart, og som kanskje forteller noe om hvordan helheten i spaldings artistopphold fremsto, var at temperaturen i salen steg med mange hakk hver gang hun virkelig grep om bassen og bød på litt mer framfusen spelling. I det store og det hele brukte hun jo denne uka på å innta mer understøttende roller, under åpningskonserten hadde hun attpåtil delt bassrollen med Sverre Sæbø. Nå kan jo den kloke leser innvende at denne ydmykheten er en dyd, ikke bare i jazz, men i særdeleshet når det kommer til bass, og joda, jada, joda, jada, jeg er enig i det. Men spalding er en glimrende instrumentalist med bredde i det hun holder på med, og jeg konstaterer at mange, meg selv inkludert, savnet et konsertsett der hun virkelig fikk fyr på peisen, kanskje sammen med musikere hun har lang fartstid med. Det var noe som åpenbart manglet i dette programmet – jeg tror også det ville stilt de konsertene som faktisk ble presentert av spalding i et rausere lys. 

Foto: Dagfinn Reppen/Moldejazz 

***

6. Den drikkeyoghurt-aktige eimen av Frydenlunds Juicy IPA, dette vanhellige alkoholproduktet som jeg ikke kan skjønne noe annet enn at Moldes unge og vakre holder i live nærmest på egen hånd. 7. Purunge musikeres idolisering av de som er litt eldre enn dem, og som i grunnen snart skal bli jevnaldrende (“På torsdag skal jeg i hvert fall på jammen – for da spiller Steinar Heide Bø trommer i jamkompet” etc.). 8. Den bedårende, Donald Duck-aktige kombinasjonen av smørblidhet og molefonkenhet som preger byens befolkning på sitt mest karikerte, etter et par øl. 9. Romsdalsalpene, som aldri slutter å forundre meg, og som jeg ikke vet om jeg egentlig har noe spesielt fornuftig eller nyskapende å si noe om, men som danner en overrumplende kosmisk backdrop for byscener som både kan være merkantile, dønn bøtte dritings, spissborgerlige – men også morsomme, følelsen av at overraskende mange virkelig er mottagelige for det som er festivalens kjerneoppgaver (relatert: følelsen av at arbeidet med å forbli en kulturnasjon, hva nå enn man måtte legge i det, nettopp starter i litt kaotiske, distraherte omgivelser som det her). 10. To unge vokalister som usjenert synger “Somewhere over the Rainbow” i harmoni mens de er i fullt firsprang på vei til en ny artistkø på en ny konsert.  

Brødrene Kongshaug kvartett i Storgata. Foto: Asbjørn Sæbø/Moldejazz

***

Om jeg kan tillate meg å generalisere, tror jeg det finnes en andel av det trofaste jazzkonsertpublikumet som egentlig bare er hypp på å se musikalsk samspill oppe på scenen. Sammenblanding med impulser fra annen scenekunst, vidløftig design og så videre, kan fort oppleves som en distraksjon fra det som er musikkens kjerne – og at summen blir mindre enn enkeltdelene. Det kan være sånn. Samtidig blir jeg i grunnen mer og mer overbevist om at det finnes andre potensielle festivalpublikummere der ute som opplever denne typen blanding av ulike disipliner som en inngangsport til noe som ellers kan fremstå som litt kodet og hemmelig. esperanza spaldings bruk av dansere under åpningskonserten og konserten på Hjertøya fikk sikkert noen til å vri litt på seg, men jeg opplever virkelig også at det åpnet disse to konsertforestillingene, gjorde dem mer tilgjengelige for assosiasjoner. Danseforestillingen Villskap, som ble fremført under åpen himmel i Reknesparken på torsdag, er et annet eksempel. Den var koreografert av Solveig Styve Holte i samarbeid med seks unge dansere fra kompaniet YKS Ung, kledd opp som en slags neonfargede, litt cyberpunk-aktige troll eller noe. Den tok utgangspunkt i rytmikken som finnes i ulike prosesser i naturen og hvordan naturen også reparerer seg selv etter menneskelig innblanding. De hadde funnet svært egnede musikere til å tonesette den – keyboardist Anja Lauvdal har gjort økologiske perspektiver og inspirasjonen fra naturens kriblende mylder til en viktig del av kunsten sin etter hvert. Gitarist Lars Ove Stene Fosheim har på sin side begynt å lage musikk på gamle laptoper – modellen han har med seg ut i Reknesparken er fra 1999. Denne maskinen låter vintage på en eller annen merkelig måte – og er vel kanskje også en meningsfull metafor i seg selv, om man grubler litt over den. All denne tematiske tilleggsinformasjonen er tilgjengelig for de som ønsker den, men i Reknesparken går det også an å bare koble seg på de seks unge dansernes dedikasjon, dyktighet og måte å gjøre den firkantede gressbanen det foregår, omkranset av klappstoler, mindre og større underveis. Der sitter man, omgitt av musikken til Lauvdal/Fosheim – noen ganger med tydelig puls og melodiske riff, andre ganger en pastellfarget skur av støy hvor du mer er nødt til å skimte fasongene, eller lage dine egne, der inne i lydbildet. Det slår meg at møtet med denne typen amorfe lydbilder, som noen ganger kan føles litt utilnærmelige i gallerirom eller innendørsscener, har en helt annen karakter utendørs. Som om både lytterne og musikken i seg selv puster annerledes i disse omgivelsene, der fugler, vind og vær også får blande seg inn. Det er mange som har møtt opp i Reknesparken – barn, foreldre, besteforeldre, spesielt interesserte, forbipasserende. Det er vel kanskje et av de mer mangfoldige (og konsentrerte) publikumene for denne typen eksperimenterende musikk og dans i sommer. Og det er noe jeg håper gir mersmak. 

Shabaka. Foto: Thor Egil Leirtrø/Moldejazz

Jeg innrømmer glatt at det er en stor gråsone mellom kunst og musikalsk tapet, kanskje også dilletanteri, når man lager sånn naturhermende biotop-impro som Lauvdal og Fosheim noen gang er i berøring med i musikken de har laget – og som den toneangivende britiske jazztreblåseren Shabaka begynner å illustrere den oksygenfattige atmosfæren oppe på Storyville med når han setter i gang sitt solosett, fredag ettermiddag. Selv åpenbare mestere i faget, som Art Ensemble of Chicago, har vel fått en og annen utålmodig sjel til å blåse noen sikringer oppigjennom årene med sin lekne, ugle-tutende abstraksjon. For min egen del må jeg tilstå at jeg har stor tålmodighet med den greia her. Det finnes mye i verden som er kjedeligere enn å se én eller flere personer skape seg et lite lydkratt fullt av fugler og bier og bladverk og gode greier. New Age? Fifle-fofle? impro med små forbokstaver? Kall det hva du vil, det å skulle ha definisjonsmakt over et så basalt konsept som “naturherming i musikken” faller jo på sin egen urimelighet. Shabaka Hutchings er en av lederne bak den britiske jazzbølgen som har vekket nysgjerrigheten til lyttere over hele verden, også her til lands, de siste ti årene. En fin saksofonist, blant annet med sitt eget band the Ancestors, The Comet is Coming, og det nå nedlagte Blåsermafiaen-med-Øya-kred-bandet Sons of Kemet. Han har også de siste årene delt entusiasmen for fløyter av alle slag med renessansemennesket André 3000. Det er nettopp fløytefamilien, i en rekke forskjellige fasonger, som danner tyngdepunktet i konserten han gjør på Storyville. Han blåser i gang flotte kulisser, både ved hjelp av live-looping og forhåndsinnspilt materiale etter det jeg kan skjønne – noen ganger er vi liksom inni glinsende, klangfulle grotter, andre ganger er vi mer under åpen himmel. Men så må det også skje noe mer på et eller annet tidspunkt – og noen ganger føles det litt som om Shabaka nesten får for stor respekt for de vellydende omgivelsene han har skapt seg. Fløytenes lyd og rekkevidde utforskes – først en enkel frase, så en litt mer utbrodert en, så en til – men før ting virkelig får lov til å sette seg, og endre seg, legges den fløyta ned, han plukker opp en ny en og så gjentas prosessen. Det er ikke fælt å høre på, men det er litt som å høre en åpenbart kompetent person prøvespille seg gjennom alle variantene i en rikt utstyrt instrumentbutikk. Etter hvert setter han i gang noen ostinater også, den ene diffuse rekka med maj-akkorder etter den andre, og når han plukker opp tenorsaksofonen sin får ting mer fasong også, han strekker og utvikler ideene i større grad. Men det er, sant å si, musikk det hadde vært lettere å ha tålmodighet med i et mindre utfordrende inneklima enn det som er tilfelle på et stående og folksomt Storyville denne ettermiddagen (så spilte da Shabaka også en duokonsert i frisk morgenluft sammen med esperanza spalding på den årlige Morgengry-konserten i Reknesparken. Og denne parantesen er vel da også et passende sted å tilstå at jeg rett og slett ikke hørte de to fislete vekkerklokkene jeg hadde satt på, fredag morgen.)

Brandee Younger. Foto: Kari-Anne Flor/Moldejazz

Ulike former for fløyter preger tiden, og det samme gjør i og for seg en rekke andre instrumenter som befinner seg litt utenfor jazzens standard-oppsett. Vi lever i celloens, trekkspillets, pedal steelens og hardingfelas tid, vi lever fremdeles i tubaens tid, og vi lever min santen også i jazzharpens tid. Instrumentet har en fin historie i denne musikken, med fremragende utøvere som Dorothy Ashby og Alice Coltrane – og i dag er Brandee Younger fra Long Island den fremste ambassadøren på den globale jazzscenen. Og ambassadør er i grunnen en rolle jeg tror hun tar med glede. Underveis i konsertene sine gjør hun mye av det samme formidlingsarbeidet som tradisjonsmusikere har for vane å gjøre når de spiller for folk som kanskje er ukjente med det som skal spilles. Hun forteller om instrumentet sitt, og om utøverne som har kommet før (underveis spiller hun musikk fra Alice C’s Ptah, the El Daoud) – og hun slår en og annen selvironisk vits på vegne av dette gigantiske, staselige og nesten litt truende instrumentet. Når hun presenterer noen stykker hun skrev under covid og som hun har kalt Unrest, sier hun “I wanted to make it really rough and tough… but it’s a harp.” Og det er naturligvis noe med det, Younger er ikke en musiker som løper fra det som ligger naturlig under fingrene, det er musikk preget av store klimprende fossefall, arpeggioer som klatrer opp, og så rutsjer ned, over strengegitteret. I trommeslager Allan Mednard og bassist Rashaan Carter har hun to veldig fine medmusikere som både byr på beherskede komp og mer eventyrlystne utblåsninger når Younger legger av. Når harpen er inne igjen, danner den på mange måter en ganske solid, stiv ramme for musikken – jeg tror på mange måter det verste man kan gjøre som lytter, er å sitte og ønske seg at den var i stand til å bevege seg i alle retninger, snu på en femøring, som for eksempel et piano eller en gitar kan. Både Younger og publikumet hennes er på en måte nødt til å slå seg til ro med at en harpe er og blir en harpe. Men så lenge man gjør det, er Younger som liveartist også en påminner på noe som jeg tror er sterkt undervurdert i mange jazzkonsertsettinger: Folk setter pris på å lære noe nytt. Mange publikum er mottagelige for pedagogikk, for litt fortelling om instrumentale spissfindigheter. Når vi snakker om formidling fra scenen, har man en tendens til å zoome inn på sterke anekdoter og personlig historiefortelling. Men i likhet med det Karoline Wallace gjorde da hun fortalte om arbeidet som lå bak de ulike komposisjonene sine for Trondheim Jazzorkester på mandag, får man virkelig følelsen av at Younger setter noe i sving hos sitt publikum når hun entusiastisk deler sin kunnskap om jazzharpens snurrige kulturhistorie. Det er påfallende – hver eneste gang jeg er på en konsert med musikere som “snakker i kortene” på denne måten, møter jeg andre publikummere etterpå som setter fingeren på akkurat det, og som gir uttrykk for at det var noe de satte stor pris på. Veldig mange (store) jazzfestivaler snakker mye om publikumsutvikling – jeg tror formidlingen av håndverket i alle sine fasetter, er en stor, underutnyttet ressurs. Folk er åpenbart nysgjerrige. 

***

11. Erkjennelsen av at de ulike publikumsgruppene festivalen er nødt til å sjonglere er nokså like – vi kan snakke til vi stuper om estetikk og pakker og aldersgrupper, men forventningene til en jazzkonsert er det samme: Samspill, engasjement, tilstedeværelse, ferdigheter. Om man assosierer “jazzpoliti” med noe støvete og forgubbet, kan det godt hende at du rett og slett ikke har opplevd hvor nådeløs en noenogtjue år gammel jazzentusiast kan være etter møte med et eller annet “fenomen-band”, som viser seg å være det lokalkjendis Miles Davis på sitt sedvanlig diplomatiske vis kunne finne på å kalle non playing motherfuckers. 

***

Cécile McLorin Salvant. Foto: Dagfinn Reppen/Moldejazz

Vi fikk en strålende konsert i Bjørnsonhuset på onsdag. Det er ikke så lenge siden vokalist Cécile McLorin Salvant besøkte Moldejazz med bandet sitt forrige gang. Var det en delårsak til at salen ikke var fylt opp til randen? Vanskelig å si. Da Samara Joy besøkte samme scene for noen år tilbake, var det jo mer eller mindre tjåka fullt – så det går åpenbart an å friste Moldes jazzpublikum med navn fra den nye sangergenerasjonen innen standardjazz og omegn. Kanskje fremstår McLorin Salvant rett og slett som en noe “smalere” artist enn Joy per i dag. Der Joy er en leken og karismatisk klassisist med en touch av opera over seg, er Salvant erketeatralsk, tøysete, ironisk og gravalvorlig om hverandre. Setlistene hennes kan inneholde gamle evergreens, poplåter fra de siste femti årene, greske tragedier og egenskrevet materiale fra det fine soloalbumet Oh Snap, utgitt i fjor, hvor vokalisten forsyner seg raust av hele det musikalske og musikkteknologiske kakefatet – i tillegg til årets album, With Every Breath I Take. Hun har med seg tre musikere: Vispeeleganten Kyle Pool, et kjært syn, som skjøtter trommeoppgavene sine med en tungespiss i munnviken og smale hovmesterøyne. Rett ved ham, både lydlig og fysisk, kontrabassisten Yasushi Nakamura. Ved flygelet, pianist Sullivan Fortner, som denne kvelden også har med seg en Yamaha og en Korg – i tillegg til et mikrofonstativ som han kåler fælt med i starten av settet, til publikums og medmusikeres fornøyelse.  

Foto: Dagfinn Reppen/Moldejazz

Fortner og Salvant er livspartnere, eller kjærester som det også heter  – de har en surrete, elskelig måte å være sammen på scenen på. Fortner er en av de unge jazzmusikerne i verden i dag som flest ihuga jazzinteresserte er ordentlig fascinerte av. Det merker man når man for eksempel går rundt på en festival som Moldejazz og snakker med folk. Og ideelt sett burde en oppmerksom beundrer fra jazzpianistlauget (det er svært mange å ta av) hoppet inn i teksten her for å gi en finmasket forklaring av hva det går i, spillemessig sett. Det får bli en annen gang. Jeg tror det både har å gjøre med en særegen, ubesværet bleksprutaktig teknikk hvor hendene følger ulike innskytelser over og rundt hverandre. Så handler det også om at han gjør helt vanlige, kjente og kjære jazzpianogreier på friskt og frodig vis. Det er lite i spillet hans som ikke har en Fortnersk smak, en følelse av at tre-fire vinduer, ulike faser av jazzhistorien står på gløtt og sniklytter til hverandre. Han har studert med to store originaler, Fred Hersch og Jason Moran, Moran studerte i sin tid med Jaki Byard – og det er denne lange linja av lærd, uerbødig kjærlighet til hele jazzhistorien som kommer til uttrykk i spillet hans – og som preger trioens samhandling underveis. Salvant forteller tidlig i konserten at hun er blitt lettere forkjøla, og at om hun noen ganger forlater scenen, er det rett og slett for å snyte seg. Det er umulig å merke på stemmen hennes – særlig den første halvdelen av konserten, strør hun om seg med øyeblikk som simpelthen er bergtagende. De veksler mellom et frilynt akustisk uttrykk og ting fra den siste plata hennes hvor det brukes litt synth og trommepads. Det kunne blitt corny, men det føles samla, og årsaken kan jo være at Cécile McLorin Salvant rett og slett er sånn. De forrige konsertene jeg har sett har oppsettet vært helakustisk, og ved de anledningene har det musikalske fokuset føltes mer flakkende, for hva det er verdt. Det hjelper at denne “elektriske” delen også inneholder noen perler, fremfor alt “Take this stone”, en florlett og kvitrende folklåt som hun fremfører med harmonisang fra Fortner i refrengene. 

Så er det plutselig ikke sikkert hvilken vei konserten skal ta. De konfererer med hverandre oppå scenen, samtalen plukkes opp av instrumentmikrofonene. “Ballade?” “”Ev’ry Time?”” “Jeg er ikke sikker på om jeg husker teksten…” Men Cécile McLorin Salvant kan selvsagt Cole Porters “Ev’ry Time We Say Goodbye”, hun og bandet drysser den ubesværet ut av ermet, uten voldsomme fakter, med akkurat nok eksentrisk skru på låtas forunderlig vakre tekstlinjer, but how strange the change from major to minor, Everytime we say goodbye. 

Foto: Dagfinn Reppen/Moldejazz

Sommeren 2026 er ikke bare en VM-sommer, det er også den greske antikkens sommer. Christopher Nolans filmatisering av Odysseen fyller kinosalene, på bibliotekene er det venteliste på Homers epos. Salvant & co gir sitt bidrag til farsotten når de avslutter settet med en låt som er basert på en linje fra tragedie-trilogien Orestien, skrevet av den greske dikteren Aiskhylos. Batter – batter the doom drum – but believe – there’ll be better, gjentar Salvant og resten av bandet om og om igjen, til de får publikum med seg på det. Så fikk dramalinje-delen av Salvant det siste ordet denne kvelden. Gjennom hele settet har hun lent seg inn og ut av det affekterte, vært hudløs og spiss, tøysete og virtuos. Hun balanserer tilsynelatende disse sidene bedre enn noensinne – og hun demonstrerer også at gode vokalister naturligvis bør omgi seg med et band som har lyst til å hale og dra litt, og sette ordentlig farge på det som skjer. 

***

Nate Smith. Foto: Remi Reksten/Moldejazz

12. Den gjentagende undringen over hvorfor festivalen plasserer groovy og formodentlig hipp ny fusion akkurat i Bjørnsonsalen. Trommeslager Nate Smiths band var årets variant – og selv om denne konserten på ingen måte ble det takraset som trommeslager Yussef Dayes sto for i fjor, er det fremdeles pussige saker, altså. Bandet er jo knallbra. To av dem, saksofonist Josh Johnson og bassist Anna Butterss, skal komme til å stå for et av festivalens suverene høydepunkter en dag senere med SML på Storyville. Og James Francies skiller seg forsåvidt positivt ut i rekka av pianister på denne typen konserter i Bjørnsonsalen – både fordi han er tilstede og virkelig gir og skaper musikalsk respons underveis, og fordi han faktisk velger å benytte seg av Bjørnsonhusets flygel, snarere enn å ty til gyselige akkpiano-lyder fra diverse rødløker og yamahaer (dette er påfallende vanlig i denne typen musikk). Nate Smith har bunnsolid bakgrunn, blant annet fra bandene til Dave Holland og Chris Potter, han har i tillegg jobbet med medlemmer fra Vulfpeck i supergruppa The Fearless Flyers, gjort det stort med prosjekter som KINFOLK og Pocket Change og gått akkurat passe jazzviralt med formidling av håndverk og trommechops. Det er også en god del nerdestoff underveis, tidssignaturer som spilles ut mot hverandre, Smith og Butterss setter inn nye taktarter mens hendene til Francies spinner ostinater som to tannhjul i ulik størrelse. Musikk for deg som liker å telle – og hvem gjør vel ikke det? Egentlig burde nok mer av konserten kretset rundt denne appellen, for støtt og stadig blir bandet stuck i snill og ufiks festival-funk, uten minneverdige låter. Og, om jeg skal generalisere, er det ofte sånn med den typen nåtidig fusion som fremstår så skarp når man får den stykkevis på ulike plattformer. Det er ikke det at bandet faller igjennom som musikere – i hvert fall ikke dette bandet. Men det er som om de trekker seg litt, faller for en eller annen antagelse om at publikumet sitter og lengter etter å få sine ballader og sine groovy smygere, og at bandene også har lagt noe av den spesifikke lydbehandlingen, hjemme. Da havner disse bandene og artistene som preger nåtiden fort vekk i et lydbilde vi er godt kjent med fra før, fra 2016, 2006, 1996 og 1986, og min erfaring er at man da like gjerne kan høre band som faktisk hører hjemme i disse tidsepokene. Altså: På en god dag er det liksom koseligere å høre Marcus Miller spille smooth jazz enn å høre disse folka gjøre det. 

Men fremfor alt skjønner jeg ikke hvorfor man skal sitte i Bjørnsonhuset og oppleve akkurat denne musikken. Alexandraparken ligger en langpasning unna, og er den utendørsscenen i Norge som egner seg aller best for funk og fusion, både i nye og litt mer klassiske tapninger. Det er jo sosial musikk – og selv om preiknivået noen ganger eskalerer faretruende i parken, har jo disse bandene pondusen og volumet til å spille på lag med den typen smårølp og skape meningsfulle musikalske opplevelser. På den scenen virker det også som at folk møter opp – besøket på Nate Smith-konserten er på sin side nokså beskjedent. 

*** 

Reolô. Foto: Thor Egil Leirtrø/Moldejazz

Men la konsertsal være konsertsal, og la oss heller juble litt for Die Tankstelle, som ligger i en gammel Esso-stasjon på Gørvellplassen, der inngangen til kulturhuset Plassen også befinner seg, og hvor platebaren Fuzzy også har en liten bakgårdsservering. Die Tankstelle har blitt brukt før også, men i år føltes det virkelig som at stedet hadde grodd seg til, visningen av fotballkamper bidro med energi, og festivalen traff også blink med artistene de plasserte her. Reolô, Norges per dags dato viktigste rockeband, er for eksempel på sitt aller beste og farligste når de spiller på kompakte og smårølpete steder. Molde var velsignet med svale, menneskevennlige utendørstemperaturer denne uka – men under konserten deres fikk vi en smak på hetebølgen. På fredag var det Sofi-O – soloprosjektet til Sofie Tollefsbøl (Fieh, Andreas Røysum Ensemble, etc.) sin tur. I tillegg til å synge, trakterer Tollefsbøl bass, og med seg har hun sine gamle bandvenner, trommeslager Ola Øverby – den sjelfulle stikkevirvlende Solan – og keyboardist Kai Von Der Lippe – den nyfønede ridder, synthprofessor med ansvar for basslinjer, hooks, diverse syntetisk filigransarbeid og andre forefallende oppgaver. Johannes Nøkling Aagård spiller både gitar og elektrisk sitar-gitar – lyden av det siste instrumentet er på mange måter Sofi-O’-soundets ikke fullt så hemmelige spesialingrediens. Lekent, psykedelisk, fengende og snurrig låtmateriale som vokser på meg jo oftere jeg opplever det – men det kjennetegner også Tollefsbøl som artist at jeg sjelden ser noen gjøre bedre og mer umiddelbart førsteinntrykk på festivalpublikum land og strand som antageligvis ikke har sjekket ut all musikken på forhånd, enn henne. Hun kaster aldri bort tiden. Etter åpningslåta veksler hun begeistret mellom forholdsvis tvilsom Molde-dialekt og totning mens hun forteller om den første gangen hun var på festivalen som liten og fikk seg en Miles Davis-trøye. Hun brifer med en slags strikket ranselvariant hun har kjøpt i festival-gata, og som skal henge på låret. På en av de neste låtene aktiviserer hun publikum i en call and response-del hvor det skal mjaues (etter dette innslaget er det forøvrig umulig å ikke tenke på at Nøkling Aagårds sitar-linjer også har en nokså pusete mjau-ish kvalitet). Og publikum slipper katten frem i seg, de, både når Tollefsbøl er forsanger og slenger ut diverse slepne, tilbakelente licks, og når hun siden holder mikrofonen for Kai von der Lippe, som prøver seg på litt mer knotete, rytmiske fraser. “Jøss, det må være mange her som går på prodigy-linja i Molde”, sier Tollefsbøl. Litt etterpå røper hun at denne nyinnkjøpte ranselen er stappet full av smågodt som hun fordeler raust ut i salen. 

Sofi O. Foto: Stig Ove Voll/Moldejazz

***

Apropos mjauing: Sofi-O’s konsert på Die Tankstelle var den andre konserten under årets festival hvor vi fikk høre mennesker forsøke å være katter. Den første var kveldskonserten til kvartetten Sakte, fallende, som vant årets utgave av Jazzintro. Jeg er neimen ikke sikker på om de har for vane å mjaue under konsert – spørsmålet er ekstra relevant når det kommer til akkurat denne kvartetten, for greia deres er at de forbereder ny musikk – ikke bare fritt improviserte greier, men også ting som minner om og noen ganger er låter – til hver eneste konsert de spiller. Om det er en uke til neste konsert, har de en uke på seg til å skrive. Og om de bare har noen timer – og sånn var det denne dagen – er det sånn det blir. Gitarist og vokalist Martin Borge kan mer enn å mjaue – han har med seg en tjukk notatbok full av sirlig nedtegnet poesi som han stokker rundt på notestativet mens bandet komponerer en oppsiktsvekkende helstøpt, fri-artpop-ballade underveis. Han synger fint. Før det har de startet settet med møysommelig oppbygd no-wave-aktig improvisasjon som med sin stavrende, snublende måte å lene seg frem nåtiden på langt på vei forklarer det særegne, vagt dansk-låtende bandnavnet deres. Takket være gitarlydende til Borge og Sune Dommersnes får disse knudrete og slake kollektive improvisasjonene en liten twang i seg som gjør at jeg noterer sjangerforslaget støvelgaze i margen av notatene mine. På et tidspunkt holder Borge telefonen opp mot mikrofonen sin og spiller av en talemelding som åpenbart er gjort samme dag, fra noen av de andre unge musikerne som er til stede, hvor de ønsker seg at Sakte, fallende, om de vinner Jazzintro, fremfører den lille melodiske FIFA-vignetten som alle sendingene under årets fotball-VM har startet og sluttet med: NÆÆ-NÆÆ-NÆ-NÆ-NÆ (x 2).

Sakte, fallende. Foto: Thor Egil Leirtrø/Moldejazz

Litt senere i konserten, skrur bandet på en trommemaskin, og så setter alle de fire musikerne seg ned ved pianoet – tohendig, sekshendig, åttehendig, og så sekshendig igjen når Herman Kirkenær Krogh vender tilbake til trommesettet sitt. Fire surrehuer som sitter på rekke og rad bak et flygel og hakker ut ulike figurer, akkurat passe dustete, viser det seg. For Sakte, fallende står i dusteriet sitt, de fullfører bevegelsene sine, og spiller seg gjennom det potensielt kleine og teatersport-aktige i denne måten å bygge opp og dele inn et sett på. Det føles genuint eksperimenterende. Som alltid innebærer Jazzintro-seieren at Sakte, fallende blir å høre på en rekke norske jazzfestivaler og klubbscener det neste året. Det innebærer mange timer med nye låter, krumspring og spontane innfall. Det blir interessant å følge – jeg er spent på hvor denne firerbanden er om et år. 

***

13. Par minutters venting på en grytidlig drosje til Molde Lufthavn. Et tilfeldig dandert stilleben nede ved kaia: Roseblader og en gjenglemt cowboyhatt. (Og sånn blei det, atter en gang, med den saken.)