I den svale skyggen av Miles og Trane

Av Filip Roshauw

I år har jazzfestivaler verden over en interessant utfordring. Sommeren omkranses av jubileene til to av musikkens aller største skikkelser, Miles Davis og John Coltrane. Det må vel markeres på et eller annet vis – på programmene til de aller fleste norske festivalene finner vi ulike versjoner av hyllestkonserter og, la oss kalle det meditasjoner, over disse musikernes betydning. På Moldejazz feires begge to med konserter i løpet av uka. 

Man kan innvende at dette egentlig er smør på flesk. En jazzfestival vil jo, enten den vil eller ei, inneholde fingeravtrykkene til disse to gigantene. I Molde kan man for eksempel tusle bort hovedgata til der bassist og for anledningen trommeslager Tarald Kongshaug spiller med sine kumpaner, og høre ham jobbe med Elvin Jones-chopsa sine i timesvis, om man vil. Eller man kan stikke opp på jammen og høre unge lovende musikere spille, da vil det som regel dukke opp både en og to låter fra Davis-repertoaret. Det blir jo ingen sommer uten “Footprints”, må vite. Sånn kan man fortsette, og der oppdager man kanskje den litt pussige dobbeltkarakteren deres. På den ene siden er de uangripelige symboler, monumenter i landskapet. Davis blir ofte nevnt i samme åndedrag som Pablo Picasso, som et av de fremste symbolene på det modernistiske geniet i konstant endring. Coltrane har, på grunn av sin musikk, dedikasjon, livsførsel og skjebne, nærmest fått en slags helgenstatus, som noe litt bortenfor oss vanlige dødelige. Man kan diskutere hvor gyldig eller stilig det egentlig er, men sånn er det nå en gang. Samtidig er de også to av de mest tilgjengelige figurene i jazzhistorien. Det er ofte med deres plater man starter å bli jazzlytter, musikken deres studeres og spilles av unge aspiranter. Det finnes konsepter her – både i måten musikken deres føles, i samspillet, i måten bandene bygger sine kurver og jobber med spenning og forløsning, som også musikere fra en rekke andre felt begynte å knabbe nærmest umiddelbart. Jeg har av ulike grunner for eksempel tenkt en del på hvor viktig særlig halvsein Coltrane var for utviklingen av rock fra midten av sekstitallet og utover. Band som The Byrds, The Doors, The Stooges og andre hørte noe i energien hans legendariske kvintett lagde. Og selv om disse unge kålhodene på ingen måte var, eller skulle bli, jazzmusikere, evnet de å ta med denne inspirasjonen inn i det de lagde på en måte som er følbar og konkret. Da er vi plutselig langt unna halvgudenes og genienes rike, da snakker vi om to gigantiske og lett tilgjengelige verktøyskasser som ble satt igjen midt i musikken, og som folk stadig finner ny bruk for. 

Man trenger med andre ord ikke å bli for erbødig – og samtidig stiller det kanskje enda større krav til et godt svar på hvorfor man skal gjøre slike eksplisitte tributekonserter. Det var som sagt to forsøk på Moldejazz, som kom med litt ulike svar. Den første var det den amerikanske saksofonisten Isaiah Collier som sto for, sammen med sin kvartett på Storyville på mandag. Den andre var signert den britiske trompetisten Emma-Jean Thackray, og ble fremført på Teatret Vårt på onsdag. 

Isaiah Collier. Foto: Dagfinn Reppen/Moldejazz

Collier er – for å si det mildt – en energisk musiker. For noen år siden så jeg en midnattskonsert på Energimølla med bandet The Chosen Few – husker jeg rett, varte den til byen stengte, de gikk på stadig nye løp, stadig nye lange soloer fra alle involverte, og folk ble rett og slett nokså utmatta (til bandets forsvar: De hadde kick, og når man får nok, kan man jo også bare gå, noe mange også gjorde). Selv om bandet er et annet på Storyville, er innfallsvinkelen gjenkjennelig: Å gå ut i hundre, og så bare øke så lenge man kan. Han har med seg Davis Whitfield på piano, Conway Campbell på kontrabass og Tim Regis på trommer, og de beveger seg nokså fritt assosierende gjennom de siste delene av Coltranes historie, fra rundt 1960 og utover. Når han tar ordet halvveis uti den halvannen time lange konserten, sier Collier at mange nok har en favorittperiode mens de kanskje ikke er like begeistret for andre ting, men: “It’s my job to make you read the whole damn book”. 

Isaiah Collier. Foto: Dagfinn Reppen/Moldejazz

I løpet av konserten er de innom “One Down, One Up”, “Dahomey Dance”, “India”, “Chim Chim Cher-ee”, “My One and Only Love”, en låt fra den nokså nylige posthume utgivelsen Both Direction at once og, kanskje selvsagt, “My Favorite Things”. Det er helt åpenbart at kjærligheten til dette materialet stikker dypt – du hører det i måten Collier flagrer uavbrutt gjennom Coltranismene både på tenor og sopran, og du hører det i Davis Whitfields anslag og ublu referanser til McCoy Tyners umiskjennelige, muskuløse spillestil. 

Men samtidig er det noe pussig her. Da kan vi starte med trommesettet til Tim Regis, som er utstyrt med en svær rockeproff-basstromme, til overmål montert med doble pedaler, og en svær, punchy tone. Kontrabassen til Conway Campbell er på sin side både skrudd høyt og diffust, og legger seg som et ullteppe oppå musikken. Det føles ikke som en dårlig dag på jobben, at de ikke helt har fått den backlinen de egentlig skulle ønske seg – det er ganske åpenbart et tydelig estetisk valg, et ønske om å gi denne musikken enda litt mer energi, volum og oomph. Men hvorfor det? Det eneste resultatet er at pianoet til Whitfield nesten overdøves i perioder. Poenget er ikke at jobben deres nødvendigvis må være å legge seg så tett opptil måten Coltrane-kvartetten låt i la oss si 1964, det er heller det at det ikke er tydelig hvor de vil med disse små utvidelsene. Collier har med seg et lite bord med ulike perkusjonsinstrumenter – tamburin, flexatone, bjeller, fløyter og bar chimes (altså, dette stativet hvor små metallrør henger på rekke og rad, og som ofte brukes som lydlig symbol på at noen for eksempel begynner å dagdrømme). Han benytter seg ivrig av alt sammen underveis – ofte er det helt fint, det, han er for eksempel en racer på flexatone, men når Whitfield forsøker å bygge noe i soloene sine, er det en distraksjon å få en sånn når du hører denne lyden, bla om til neste side-lyd hver fjerde takt. 

Isaiah Collier. Foto: Håvard Bævre Ellingsgård/Moldejazz

Det handler om å la musikken puste, å få spenningskurvene til å sitte. Collier & co har halvannen time til rådighet, og som nevnt har de ikke noen fast setliste som de “må” komme seg igjennom. Og allikevel føles det alt for ofte forsert, som om de skviser fram klimakset, ved hjelp av blastbeats i trommeseksjonen og begeistret tuting, snarere enn å bruke de tre-fire ekstra minuttene som hadde latt denne ekstasen oppstå i lytteren. Selv om jeg ikke blir venn med lyden av Collier, er det en nesten ASMR-aktig tilfredsstillelse i å høre ham remje seg gjennom ulike skalaer, arpeggioer, mønstre på saksofonen. Men så kommer balladen, “My One and Only Love” fra albumet Coltrane gjorde sammen med Johnny Hartman. Og der føles det virkelig som om han ikke har noe å si, at alt tenorsaksofonen gjør er å skravere opp de ulike akkordskiftene, som en alpintkjører som besiktiger en farlig løype før rennet er i gang. Når “My Favorite Things” kommer, er det et åpenbart glansnummer, kanskje også publikumsfrieri, og her sitter sitatene fra Coltrane-kvartettens versjoner løst. Både i måten Collier fraserer melodien, og i Whitfields spill. Ja, han låner så mye av Tyner at saksofonisten, nå på perkusjon og dommerfløyte, blåser uhemmet med på hvert anslag. Og heller enn en begeistret kjærlighetserklæring, føles det der og da litt overkokt, som om de faktisk har spilt den låten litt for mange ganger og heller kunne brukt tiden på noe annet. Det er energi i dette bandet, det er noe forbilledlig å gå så rett til angrep på en slik festivalgig og forsøke å holde seg på skumtoppen så lenge som de faktisk gjør. Men det føles rett og slett ikke helhetsbevisst. 

Trompetist Emma-Jean Thackray har valgt seg en nokså annen innfallsvinkel når hun, på oppfordring av Moldejazz, tar for seg Miles Davis. Han er åpenbart den kanskje viktigste musikalske skikkelsen i denne festivalens historie – i Romsdals Budstikkes festivalbilag kan man for eksempel lese Petter Pettersson Jrs fortelling om trompetistens sagnomsuste første besøk. Min kollega Audun Vinger ble også kjørt inn til byen av den samme sjåføren som i sin tid utviklet et snodig, rørende vennskapsbånd med ham – som senere ble til Henning Mankells teaterstykke Driving Miles. Alt dette er viktig – men det gjør det kanskje også til et friskere valg å velge en fremdeles ung musiker fra et annet land, som ikke er like fortrolig med jazz-lokalhistorien. 

Emma-Jean Thackray . Foto: Stig Ove Voll/Moldejazz

Thackray spiller trompet, hun synger og trakterer elektronikk. I tillegg har hun med seg Dougal Taylor på trommer, Lyle Barton på keyboards og Matt Gedrych på bass. Hun er kledt i bortetrøya til det japanske fotball-landslaget – hun vurderte England, sier hun (en time etter konsertstart skal deres semifinalemareritt mot Argentina blåses i gang), men gikk for en mer diplomatisk løsning. Let’s fuck up some Miles Davis, sier hun muntert – og så drar de i gang. 

Det positive først: Thackrays innfallsvinkel inneholder noe jeg har savnet i andre Davis-tributekonserter, nemlig viljen til å gå på kryss og tvers gjennom katalogen hans, snarere enn å zoome inn på enkeltperioder eller -album. Sekvensen der hun starter med å spille oppå et gammalt opptak av “Boplicity”, for så å havne midt i et klangrikt lydtablå som minner om Bitches Brew-produksjonen, for så å snike inn melodien i “Nefertiti” over et funk-groove, blir konsertens høydepunkt. Det er egnet til å sette i gang noen tanker om alle de overrumplende måtene denne musikken kan henge sammen på – og på hvordan vi som lyttere og musikere lager vår egen kronologi og vår egen kanon. Det er også fint å høre om måten hun oppdaget Davis på – hun hadde søkt opp versjoner av Concierto de Aranjuez på det legendariske fildelingsnettstedet Limewire, og snublet over Sketches of Spain. “Will O’ the Wisp” gikk rett i planeten på henne – og siden ingen i hennes omgangskrets hadde noe forhold til Miles Davis, trodde hun lenge at hun hadde oppdaget en obskur musiker. Denne personlige innfallsvinkelen til stoffet aner vi spor av i Thackrays egen musikk – som er mye frekkere, og mer oppvakt, enn det stuket vi får servert her. 

Emma-Jean Thackray . Foto: Stig Ove Voll/Moldejazz

For ja, stuk er stuk. Det er noe med de litt klossete riffene som bandet dæljer fram underveis – de er så generiske at overraskelsen uteblir når hooket til “Seven Steps to Heaven” dukker opp på toppen. For de kan jo liksom understøtte hva som helst. Versjonen av On the Corner-bassriffet, som bandet dveler lenge ved etter en nokså umotivert bassolo, med bjeller og alt som hører med, har fjernet den litt risikable, rykk-og-nappete karakteren til originalversjonen. Som for å gjøre den enklere å danse til (men vi sitter jo der vi sitter, på setene i Teatret Vårt). Hun snakker om at noe av tanken har vært Taking electric Miles to its logical conclusion and making it electronic. Til det er det minst tre ting å si: For det første er det ikke spesielt elektronisk, det er festivalfunk med clapstack (du vet, denne cymbalen som ser ut som tre størknede pannekaker som ligger på toppen av hverandre, og som når trommeslageren knerter til låter nokså likt som et håndklapp fra en Roland 808-trommemaskin). For det andre, har den konklusjonen blitt trukket for lenge siden. Og for det tredje: Er det egentlig den eneste logiske konklusjonen her? Jeg liker å tro at impulsene fra den første og andre elektriske perioden til Miles Davis er langt mer mangfoldige enn som så. Man kan like gjerne ende opp i ambient, eller for den saks skyld i et helakustisk uttrykk. Konserten avslutter med to hits – en “So What”-versjon over et bassriff som høres ut som en fettstift-tegning av “Billie Jean”-riffet, og en slags drum’n’bass-versjon av “Tutu”. Javel. Jeg må nevne at Lyle Barton noterer seg for en god del friskt pianospill underveis, Thackray har et og annet øyeblikk på trompeten, men det mest frustrerende er jo at ingenting av dett får noe konsekvens for veiene konserten skal ta. Det er så retningsstyrt, så preget av tilbake til temaet-gjennomkjøring. Og da blir man jo enten man vil det eller ei sitte og tenke at Thackrays Miles-tribute inneholder veldig mange ulike artefakter fra Davis-diskografien, et musikalsk klistremerkealbum – men de mest sentrale, evnen til å virkelig hogge tak i øyeblikket, og måten alle medmusikantenes karakter til enhver tid har minst like mye å si for uttrykket, uteblir. 

Michala Østergaard Trio. Foto: Dagfinn Reppen/Moldejazz

Heldigvis finnes det andre måter å kjenne på hundreårsjubilantenes betydning underveis i festivalen. Michala Østergaard Trio (Marilyn Crispell på piano, Thommy Andersson på bass og Michala Østergaard-Nielsen på trommer, perkusjon og vokal), gjør for eksempel en ettermiddagskonsert i Teatret Vårt, klokka to på onsdagen. En pianotrio som bærer merkelappen ECM-trio med glans, selv om de i og for seg ikke gir ut musikken sin på det selskapet for øyeblikket. Å oppleve slike ting på festival – altså dvelende, poetisk musikk med enkle temaer, mye stillhet og slake kurver, kan nesten være en utfordring. Man kan bli litt fartsblind når man hopper fra konsert til konsert – og der veldig mange former for jazz tross alt er ganske sosial musikk, leker dette uttrykket med ideen om den ensomme, tenksomme lytter. Men dermed passer det også godt på starten av dagen, hvor man uansett kanskje er litt øm, ikke overvettes sosial, og hvor det å sette seg inn i salmørket kan være en lise for sjelen. Koblingen til Coltrane og Miles Davis er kanskje ikke åpenbar, men jeg har i hvert fall alltid opplevd denne delen av jazzen som en slags mangfoldig forlengelse av sistnevntes mer atmosfæriske, akustiske musikk. Det er vanskelig å unngå klisjeer om poetiske pauser og så videre – på en god dag funker det uansett. Og Michala Østergaard Trio har rett og slett en svært god dag denne onsdagen. Den danske trommeslagerens bruk av elefantbjeller, små gonger og cymbaler, som åpner konserten, føles virkelig som å være til stede mens noe oppstår fra ingenting. Setlisten er også variert – de tar seg god tid til de mest sitrende, lavmælte øyeblikkene, men de smetter også inn noen små halsbrekkende tilfeller av rykk og napp-jazz. Og øyeblikkene oppstår i hverandre underveis – når Crispell gir seg til kvitring lyst på pianoet, eller lange Arvo Pärt-aktige strekk, når Østergaard skraper over en cymbal, føles det aldri som tomme fakter. 

Michala Østergaard. Foto: Dagfinn Reppen/Moldejazz

Det er også en interessant setliste – hun introduserer en av låtene med at Yusef Lateef hadde hatt et kurs for danske musikere der de fikk i oppgave å lage en komposisjon basert på en nitoneskala han lærte dem. Låta er nesten for en kort singel å regne, et effektivt avbrudd. Så henter hun frem et klokkespill som ligger i et turkist etui, og introduserer en låtsyklus hun skrev rundt temaet døden etter at foreldrene hennes gikk bort. Hun spør om det går an å lytte til døden (et merkelig, men helt naturlig spørsmål), og forteller om møter med mystikere som snakket om å lytte så dypt at alt rett og slett forsvinner. “When you listen totally, it’s like dying”, sier hun. Kanskje ser dette platt ut når det skrives ned i en slik festivalrapport, men kanskje den beste måten å beskrive denne konserten er at den fikk denne typen betraktninger – og den lille syklusen om døden, med konstruksjoner som sakte reiste seg fra et spilledåse-aktig klokkespill, og med resitering av en tekst om hennes mors død – til å fremstå som absolutte nødvendigheter. 

Vi kan også nevne bandet med det sparebank-aktige navnet SML, og som avsluttet onsdagskvelden på Storyville med stående publikum. Bassist Anna Butterss, synthist Jeremiah Chiu, saksofonist Josh Johnson, perkusjonist Booker Stardrum og gitarist Gregory Uhlmann, spiller en variant av det jeg ofte ender opp med å kalle tålmodighetsmusikk. Kanskje ikke verdens mest pirrende innsalg, men band som virkelig mestrer dette har en tendens til å tiltrekke seg ekstatiske, hengivne konsertpublikummere som stadig trenger påfyll. De er en av festivalens beste bookinger i år. 

SML. Foto: THor Egil Leirtrø/Moldejazz

Så hva mener jeg med tålmodighetsmusikk? Den er ofte helimprovisert og gjerne groovy – men den er ikke insisterende groovy. Altså: Lyden av bassen og trommer er ofte skrudd på ganske diskret vis, ikke for trøkkete – for selv om det går an å danse til denne musikken (det skjer også på onsdag på Storyville), er det også helt essensielt at ankerfestet kan flytte seg rundt i ensemblet. Så plutselig er det for eksempel Josh Johnsons saksofon som blir navet alt det andre omorganiserer seg rundt. Andre ganger er det bassen til Anna Butterss – og andre ganger igjen er det gitarist Gregory Uhlmann. Musikken utvikler seg sakte – en musiker introduserer en idé, holder på den lenge, mens andre sakte jobber med å omforme sine repeterende små celler. Noen av instrumentene, som modulærsynthen til Chiu, byr på ren tekstur og farge underveis, mens andre nærmest utgjør små tannhjul. Nøkkelen med denne repetisjonsøvelsen er naturligvis at ingen av bestanddelene egentlig står på stedet hvil – det finnes få typer musikk som er så opptatt av endring, av å sette den under lupen, som disse greiene her. Det er også musikk som gir lytteren god tid til å la oppmerksomheten sveve litt rundt underveis. Plutselig faller man inn i et av de dype groovene som Butterss disker opp med – og når man har vært i den sonen en stund, oppdager man kanskje at musikken er på et helt nytt sted. Denne lite “pekete” innstillingen, det at det ikke nødvendigvis er noen tydelig forgrunn og bakgrunn i det et band som SML holder på med, gjør at den ofte deler både publikum og musikere med mye totalt fri improvisasjon, som gir lytteren en lignende bevegelses- og assosisajonsfrihet (Og den eneste grunnen til at vi kaller denne ene “fri improvisasjon” og det andre ting som “spontant improvisert groove-musikk” er vel bare at språk er rare greier). 

SML. Foto: THor Egil Leirtrø/Moldejazz

Det er et ambientstrekk litt over halvveis hvor en konsertvenn spøkefullt mumler er det mulig å be om et øøørlite beat?. Men så er rytmen der igjen – og helt foran scenen danses det mer og mer intense. SML er et band jeg håper det blir mulig å høre hvert eneste år i Norge fremover. De ligner ikke nødvendigvis på noen som helst måte, men de har potensial til å få seg en like fanatisk og lojal lytteskare til andre egenartede band som tar tiden til hjelp, som The Necks og Natural Information Society. Og om man virkelig ønsket å kjenne på etterdønningene av de fortettede, putrende universene Miles Davis skapte utover på syttitallet med sine elektriske band denne uka i Molde, så var Storyville stedet. 

Komponist Sissel Vera Pettersen. I bakgrunnen: Anita Kaasbøll, Harald Relling Nilsen, Heidi Skjerve. Foto: Thor Egil Leirtrø/Moldejazz

Torsdag ettermiddag presenterte vokalensemblet Trondheim Voices Fluctuations, et nytt verk skrevet av Sissel Vera Pettersen. Det skjedde også i Teatret Vårt, med til tider gripende lysdesign av Sindre Hansen og glassklar, taktil lyd av Tor Breivik. Det er noe med konserter med disse Trondheims-ensembleene i akkurat denne salen som blir særegent vellykkede sceniske hendelser. Det er som om de veit at ting kan se ekstra bra ut akkurat her. Det kan ofte bli noe halvveis over det, for mye lys og røyk og ulike cues kan bli en distraksjon vekk fra alt det som allerede gjør jazz og omegn til visuelt interessante sjangere. Men Fluctuations er et eksempel på at det også kan ha stor kunstnerisk effekt. Jeg har ikke så mange notater fra denne konserten – for jeg ble rett og slett ganske hensatt. Vakre, mangefasetterte harmonier som foldet seg ut og snørte seg sammen. Dirrende rytmer – og en hel masse munnlyder, blandet med dype rytmer, noe som minner om den norske folkemusikkens tralling og nærmest sjamanistiske, ramaskrik-aktige soloøyeblikk. Ja, sjamanistisk er jo faktisk ordet. Etter at de har spilt en god stund, vært gjennom sitrende klangflater, suggererende rytmer og naturhermende strekk, tar Sissel Vera Pettersen ordet og forteller at en av låtene de har spilt er tilegnet Marilyn Mazur – den store danske perkusjonisten som Pettersen hadde et årelangt, nært kunstnerisk samarbeid, og som forøvrig møtte Miles Davis nettopp på Molde i sin tid, et møte som resulterte i at hun ble med i bandet hans. Marilyn Mazur døde for et års tid siden, sier Pettersen. Men det betyr jo bare at hun er i alt nå. Og kanskje det i grunnen er det mest fornuftige som er blitt sagt om nødvendigheten av eksplisitte hyllestkonserter til musikkens største skikkelser denne uka. 

Filip Roshauw