FESTIVAL: Rapport én av tre fra Moldejazz, denne gang om esperanza spaldings åpningskonsert og Karoline Wallace med Trondheim Jazzorkester.
Innflyvning til Molde, mandag 13. juli. Ettermiddag, en dryg time før den første konserten, men allikevel en slags daggry for skolten. Man kan si jævlig mye rart om Moldejazz – jeg skal gjøre mitt beste de nærmeste dagene på å gjøre nettopp det – og i år kan jeg for eksempel starte med å si at festivalen kommer på et særegent passende tidspunkt akkurat i år. Søndag, dagen før avreise til årets Moldejazz, var den første på flere måneder hvor jeg ikke opplevde at det galloperte en to meter høy jærbu gjennom hodet mitt. Jeg visste at dagen ville komme før eller siden, naturligvis, men ikke hvordan den ville føles. Det viste seg å være en slags lettelse. Kvartfinalen mellom Norge og England i fotball-VM hadde blitt overvært i ly for regnet på en uteservering sammen med gode venner som jeg har opplevd en og annen landskamp med før. Da den franske dommeren blåste av kampen etter 120 minutter (pluss tilleggstid) ga vi hverandre en klem, og takket for de siste årene, vi sa til oss selv og hverandre at vi allerede gledet oss til høsten – det er nok aldri for tidlig å glede seg til den. Så gikk vi på bar, skålte for spillerne og trenerne, forbannet engelskmennene og dommeren, uten å vite noe om alskens bisarre kontroverser. Da byen stengte, tok to av oss som var igjen turen bort til Karl Johan, bare for å se. Der fant vi en liten gjeng på Universitetsplassen som fremdeles ikke var klare for å gi seg, unge mennesker i landslagsdrakter som sto og sang Vi skal vinne EM og danset til alskens flytebryggemusikk tom tøyt ut fra et medbrakt anlegg. Vennen min og jeg minnet hverandre på at vi også kunne huske følelsen av å heie på dette laget fra tiden da for eksempel høyrebackposisjonen var et spørsmålstegn, med svar som Anders Rambekk, Jon Inge Høiland og Jarl André Storbæk – snarere enn dagens lynraske to streker, Julian R, Lyngdals Dennis Rodman, som få timer senere skulle hilse på Kong Harald iført shorts og flip-flops. Vi hadde sett våre beste menn bli hamlet opp med av keepere i joggebukser fra Ungarn og voksenpersoner fra Serbia med 6000 Bolton-kamper på deling. Og dette var tross alt noe annet. Hva det var, aner jeg ikke. Men noe annet var det. Så rant gledestårene hos vennen min. Se på det her, sa han. Vi vant jo VM!
Naturligvis en skuffelse, naturligvis ispedd noen bitre dråper FIFA-agg, men kanskje er de nærmest å betrakte som avskjedsgaver etter USA-eventyret, noe vi kan ta frem senere i livet, akkurat når det passer oss (og særlig når vi en gang i fremtiden møter våre nye erkefiender, England). På søndagen og mandagen kjente jeg på en letthet. Selv om jeg naturligvis hadde unnet den fotballglade byen Molde den ekstreme rusen det hadde vært å kombinere en festival med oppkjøringen til en norsk semifinale i et fotball-VM, med RO-rop i Alexandraparken, røde trøyer både på og foran scenen og det som verre er, er jeg sannelig ikke sikker på hvordan vi som er her skulle klart å samle trådene og konse på musikken. VM-feber kan ramme alle, det kan også betraktes som en barnesykdom, og slike er som kjent nokså gufne å bli smittet av når man er godt voksen.
Det er dessuten – og her snirkler jeg meg fram mot poenget – alltid godt å kunne kaste seg rett inn i musikkbobla etter at noe litt kultent har skjedd i idrettens verden. Å kunne si til seg selv at det er andre ting som betyr noe, og så faktisk vie tiden sin til det. Dét har jeg god trening i. Musikken skuffer aldri, sier jeg til meg selv. Hvilket selvsagt er en sannhet med betydelige modifikasjoner, konserter kan jo for eksempel skuffe støtt og stadig. Også i Molde har jeg sett noen ganske semre saker. Men jeg står liksom aldri utenfor Bjørnsonhuset eller Teatret Vårt og skjelver mens jeg tenker, om to timer er jeg enten nesten ubegripelig høyt oppe eller fryktelig langt nede – det er faktisk ingen mellomting. (På den andre siden, og for å returnere til Karl Johan i Oslo – selv om jeg har sett noen helt strålende konserter på Nasjonal Jazzscene Victoria, har jeg aldri for eksempel tenkt Fy fasan, i dag var Team Hegdal så bra at jeg stikker opp til Slottsplassen og skriker til Kong Harald om det.)
På vei til årets festival slo det meg uansett at 2026-programmet er ganske godt egnet for å endre perspektiv akkurat nå. Vekten er på det internasjonale, fortrinnsvis amerikanske, men også artister fra Storbritannia, Sør-Afrika og Tyskland. Bassist/vokalist/multikunstner esperanza spalding er årets Artist in Residence. De har besøk fra Cécile McLorin Salvant, Nate Smith, Brandee Younger, SML, Isaiah Collier, Nduduzo Makhathini, Alexander Von Schlippenbach, Emma-Jean Thackray, Shabaka og John Legend, for å nevne noe. Det er rett og slett, og nok en gang, snakk om en oppsiktsvekkende internasjonal festival i en tross alt nokså liten norsk by. Og selv om hjemlige navn også preger plakaten, føles det riktig med litt utsyn akkurat nå. Biter det lokale publikumet på? Er navnene “store nok”? Dukker den berømmelige ungdommen opp, og vil byens jazzfestivalvante sølvpelsforening være like interesserte i disse artistene som de som kom til byen før? Det vil vise seg – men retningen er i hvert fall tydelig, og bygger på det festivalen gjorde i fjor.
Mandagen så jeg tre konserter – åpningsforestillingen med esperanza spalding i Bjørnsonhuset, årets uroppføring med Trondheim Jazzorkester under ledelse av Karoline Wallace i Teatret Vårt og Isaiah Colliers tribute til John Coltrane oppe på klubblokalet Storyville. Colliers intense heseblesende konsert velger jeg å spare til en rapport litt senere i uken, da Emma-Jean Thackray allerede på onsdagen vil fremføre en konsert som kretser rundt kunstnerskapet til årets andre gigantiske hundreårsjubilant i jazzen, nemlig Molde-vennen Miles Davis. Jeg antar at det vil være fornuftig å kunne skrive om disse to konsertene i samme tekst. Jeg vet naturligvis ikke. For å sitere vismannen Ståle Solbakken fra Grue etter sitt av uforståelige grunner kontroversielle laguttak mot selveste Frankrike: Du kan ikke vinne denna diskusjonen. Men du kan heller ikke tape’n. Okei – nok om denne hersens fotballen for nå (?).
Ensemblet under esperanza spaldings åpningskonsert i Bjørnsonsalen. Fra venstre: Ester Thunander, Vigdis Høstmark, Sarah Camille, esperanza spalding, Charlotte Dos Santos, Ornilia Ubisse, Jeffrey Young, Sverre Sæbø og Sidiki Camara. Foto: Camilla Slaattun.
Festivalen har holdt kortene forholdsvis tett til brystet om hva som skal skje i løpet av esperanza spaldings artistopphold. Flere av konsertene – som morgengry-gigen med Shabaka i Reknes-parken og solo-opptredenen på Hjertøya, ble annonsert tett inn mot festivalen. Og lenge sto det bare at hun skulle spille i Bjørnsonhuset sammen med utvalgte norske musikere. Hva betydde så det? Bugge? Tuva Halse? Isach Skeidsvoll? På ingen måte! Fasiten ser slik ut: Den legendariske norskbaserte maliske musikeren Sidiki Camara på perkusjon, Sara Camille på sang og resitasjon, Charlotte Dos Santos på vokal, svenske Ester Thunander på fiolin, Sværre Sæbø på bass og Ornilia Ubisse samt Jeffrey Young på dans. Det utvalget ville man fått klekkelig betalt for på oddsen – om det hadde vært mulig å sette penger på slike ting. Det skulle raskt vise seg at denne konserten ikke var en klassisk med gjester-affære, hvor musikere ble ropt inn på scenen til stor applaus for hjemmepublikumet. Snarere var det en konsertforestilling som fant sitt tematiske utgangspunkt i spaldings norske aner på farssiden av familien. I sin ordknappe innledning fortalte Magnus Lunay at konserten tok utgangspunkt i norsk migrasjon til de amerikanske sørstatene, nærmere bestemt til Arkansas. I scenens høyre hjørne, sett fra publikum, så vi en kontrabass, et flygel hvor fliken av et amerikansk flagg var synlig på lokket, og Sidiki Camaras perkusjonsrigg. I det venstre hjørne et gammelt bord, en rokk, og en lampe med rød skjerm. Noen stoler. Konserten startet med at Vigdis Høstmark, fra Hjertøyas venner, kom inn og dekket på, det første vi hørte var klapringen i gammelt porselen. Så kom gjengen ut med ulike matfat (jeg noterte meg blant annet gulrøtter og druer), og så satt de seg ned mens de småpratet, smånervøst og forsøksvist gemyttlig. Ester Thunander dro i gang en låt på fela, de andre nynnet med, mens oppdekningen ble brukt som perkusjon. Måten hun flettet inn ulike slåttemelodier i spaldings komposisjoner, skulle vise seg å være selve den musikalske påstanden store deler av forestillingen baserte seg på. Og kanskje også da at den musiseringen som skjer rundt dette gamle middagsbordet har noe med reisen over til den andre enden, med det glinsende flygelet, å gjøre.
spalding (som, for ordens skyld, staver navnet sitt uten store forbokstaver) hadde entret scenen sammen med de andre, uten noe oppstuss. Om man ikke telte opp antallet som satt der eller visste nøyaktig hvordan hun ser ut sommeren 2026, gikk an å se for seg at hun ennå ikke var der, og at hun etter hvert for eksempel ville entre scenen fra den andre kanten. Sånn var det ikke, og det føles på ingen måte tilfeldig – her var ensemblet i fokus, og i syngingen deres underveis kunne man også spore den ukunstlede typen synging folk gjør når de er hjemme, når det ikke egentlig er meningen at noen skal høre på det som kommer ut av kjeftene våre.
Men så, midt i all denne syslingen rundt middagbordet, ble de avbrutt – og man hørte et gammelt, susete lydopptak bli avspilt fra den andre siden av scenen, der flagget fremdeles lå over flygelet. En amerikansk melodi, spilt på et lurvete piano der tangentene ser dobbelt. Og da reiste spalding seg opp, forlot vennene sine, hun skred over scenen, løftet opp kontrabassen sin og akkompagnerte seg selv mens hun sang I’ve been told that there’s a place across the ocean I can hold. Siden reiste Sarah Camille og Charlotte Dos Santos seg, de tok med stolene sine og plasserte dem slik at de så innover i scenen, mot flygelet, som om de for eksempel satt på et tog eller et annet fremkomstmiddel, og ga seg til å synge med henne. De sang hver sine vers, helt unisont eller i kanon om hverandre. Gjennom forestillingen vekslet de også på ulike språk – fransk, portugisisk, norsk. Sarah Camille resiterte Olav H. Hauges Det er den draumen. Når spalding etter hvert tok til pianoet, kom Sverre Sæbø inn og bisto på bass. Og underveis tok Ubisse og Young, de to danserne, plass i mellomrommet i midten på scenen.
Migrasjon er en av de viktige fortellingene om all slags musikk. Ikke minst jazz. Senere på mandagskvelden, etter å ha spilt en god stund, tok saksofonist Isaiah Collier ordet oppe på Storyville. Der snakket han om vellet av musikalsk kunnskap vi bygger det vi holder på med i dag på. Tusenvis av år med folk som har spilt og lagd ting – over hele verden. Jazzen, sa Collier, er jo også et resultat av at denne typen dyp kunnskap, plutselig befant seg på et sted langt bortenfor jordsmonnet sitt (på grunn av den enorme forbrytelsen mot menneskeheten vi kaller for den transatlantiske slavehandelen). Senere er det snakk om andre folkevandringer, for eksempel den som skjedde fra sørstatene under Jim Crow-regimet, og som gjorde at en hel masse musikere fra en by som New Orleans, Louis Armstrong for eksempel, endte opp i Chicago. Veldig mye av denne historien fortelles gjennom byene hvor musikerne ender opp. Og man kan også, naturligvis, trekke tankespinnet videre ut fra denne kjernen, gjennom de siste hundre års musikkhistorie, og da kommer man for eksempel til reisene tilbake over Atlanterhavet, for eksempel de som begynte å ta amerikanske musikere til Molde, hver sommer, for over seksti år siden. Og så kan man, som spalding gjør, skru tiden tilbake og se på andre utvandringsmønstre, hakket mer frivillige. I 2025 markerte Norge at det var 200 år siden den norske utvandringen til Amerika begynte. USA var 49 år på det tidspunktet, og fylte 250 i sommer. Selv om forestillingen i Bjørnsonhuset kommer et år for seint til det første av de to jubileene, kunne den lett vært en del av det offisielle programmet. Her manes drømmen om den nye verdenen frem, både gjennom spaldings egne tekster og ting som er skrevet av andre. Sarah Camille, som ofte blir konsertens pedagogiske utadvendte ansikt, resiterer både Hauge og et kjærlighetsdikt til Norge av Knut Martin O. Teigen, som var født i USA, og som diktet om et sted han ikke hadde sett (Noen møtte deg aldri, men glemte deg aldri – de hilser deg i sang).
spalding fyller sine låter med tenksomme og ordrike tekster. De kan for eksempel handle om fantasiverdenen til hennes forfedre, utvandrere fra Norge som altså hadde endt opp i Arkansas på midten av 1800-tallet, og som savnet fjordene men lot seg fascinere av fjellene. Plutselig rykker musikken til i uventede modulasjoner, snodige og halsbrekkende små hinderløyper av noen melodier, før de lander mykt oppå bassriffene hennes og finner en sorts duvende, drømmende likevekt. Møtet mellom Thunanders fele og komposisjoner, syr en slags gammelmodig nordisk bord inn i noe umiskjennelig afroamerikansk – selv om det i spaldings musikk også går an å tenke på mange former for americana, ikke minst frika folk fra Laurel Canyon på 60- og 70-tallet. Det er ikke en forestilling med store skumtopper, den haler ikke i publikum etter oppmerksomheten. Den skaper et ganske fint rom å assosiere over alt dette i.
Samtidig kunne det hjulpet med litt mer tydelighet underveis. Det er åpenbart at spalding ønsker å skape et lite opphøyd, egalitært rom – hvor det for eksempel ikke egentlig er så viktig å skjønne hvem som gjør hva eller kommer fra hvor. Men jeg mistenker jo at det kunne vært nyttig for en del publikummere å få navnet til de som er med og opptrer når konserten introduseres – de er glimrende musikere (og dansere), men de er nok ennå ikke av typen som “ikke trenger nærmere introduksjon”. Mot slutten av forestillingen forteller hun også mer om sin oldefar, Grady Brochs Sr., født i Arkansas med norske aner. Og da får man med én gang litt mer å gripe tak i. Hadde det skadet denne forestillingen å ganske tidlig, etter den første scenen med det avbrutte middagsselskapet, bare si to ord om hvem, hva og hvorfor? Jeg klarer i hvert fall ikke å få øye på årsaken til det. Det er et veldig konkret historisk materiale som ligger til grunn for det spalding & co skaper her, og utvandringen er ikke minst noe mange nordmenn har et emosjonelt, kanskje til og med romantisk, forhold til. Kanskje er det der man merker at dette tross alt er en forestilling som ikke har hatt masse tid på å justere seg – vi får servert noe som fremdeles er farlig ferskt, noe man også merker på lysdesignet, som egentlig har en sjeldent god mulighet til å bli med på historiefortellingen uten å bli for pekete her, men som tross alt verken tilføyer eller trekker fra noe særlig i det hele tatt.
Trass i disse små innvendingene, mener jeg at dette er en av de bedre vriene på konseptet “åpningskonsert i svær sal på en jazzfestival” jeg har opplevd på en god stund. Konserten kan ikke beskyldes for å være overkokt, snarere balanserer den på slakk line. Den har ambisjoner for scenerommet (selv om den gjerne kunne hatt mer av det). Den introduserer esperanza spalding for festivalpublikumet. Den synliggjør trådene som binder henne sammen med landet hun besøker, og den forteller et eller annet som også pirker borti hvorfor vi i det hele tatt har jazzmusikk – og jazzfestivaler.
***
Trondheim Jazzorkester, fotografert av selveste Thor Egil Leirtrø/Moldejazz
Noe av det fine med en god festivaldag er at konsertene man ser liksom begynner å snakke med hverandre. Det gjelder virkelig de to første jeg får oppleve denne mandagen. Jeg rekker såvidt å gafle i meg en halv gyro på vei bort fra Bjørnsonhuset til Teatret Vårt, der det er duket for urpremieren på Karoline Wallaces verk Samtaler, laget for og med Trondheim Jazzorkester – heretter kalt (dunk-dunk-) TJO (!). Vi tar den tradisjonsrike oppramsingen av hele orkesteret først som sist: Signe Emmeluth – altsaksofon, fløyte, elektronikk, Åsne Fossmark – tenorsaksofon, Eivind Lønning – trompet, Guro Kvåle – trombone, Heiða Karine Jóhannesdóttir Mobeck – tuba, elektronikk, Eira Bjørnstad Foss – fiolin, Joel Ring – cello, Håvard Aufles – synther, piano, Karl Bjorå – gitar, Nicolas Leirtrø – kontrabass, Veslemøy Narvesen – trommer, Karoline Wallace – vokal, elektronikk. Lyd: Tor Breivik, lys: Phillip Isaksen. I tillegg kan vi nevne at keyboardist Håvard Aufles det kommende året vil bli kalt stipendiaten, siden han før konserten mottok oppgaven med å lage neste års bestillingsverk. Og vi tar også med oss at ensemblets tubaist, Jóhannesdóttir Mobeck, ble utnevnt til ny kunstnerisk leder av TJO under fjorårets Moldejazz, at hun tiltrådte ved nyttår og at du kan lese om starten på hennes arbeid i det ferskeste nummeret av Jazznytt. Et stikkord som er særlig relevant i akkurat denne teksten er at Mobeck ønsker å endevende hele konsertformatet på hodet, sette spørsmål ved når en konsert egentlig starter og slutter, skillet mellom scene og sal – interessante trekk, om man tenker på hvordan spalding nettopp forsøkte å få en konsertforestilling til å se ut som noe som sprang ut fra en uformell middagssetting.
Håvard Aufles, AKA Stipendiaten, får en klem av årets stipendiat, Karoline Wallace, før konsertstart. Aufles hadde klart å holde helt tett om det, så Wallace ble faktisk genuint overrasket da navnet hans ble ropt ut før konsertstart. Foto: Thor Egil Leirtrø / Moldejazz
Når det er sagt, er Wallaces oppsett mer gjenkjennelig som en nokså tradisjonell TJO-konsert: En haug med bra musikere stablet sammen på scenen med kreativ lyssetting. Men tankene hennes om hvor musikk kommer fra, er egenartede. Wallace – som er sanger og komponist – er glad i research. Det siste albumet hennes, EON, kretser for eksempel rundt steiner. Så finner hun alle slags innfallsvinkler til det – de strekker seg fra livshistorien til gamle geologer, opptak av klangen i stein, til en rekke ulike metaforer. Når hun denne gangen har tatt for seg kommunikasjon, har hun gått bredt ut: Samtaler dreier seg både om kommunikasjonen som foregår mellom mennesker, mellom dyr og mellom planter. Den første låta handler for eksempel om hvordan trær sender informasjon mellom seg – du kan liksom se noen signaler bli sendt mellom lysstoffrørene som dingler fra taket inne på Teateret Vårt, og som setter i gang ulike dirrende klangflater, på kryss og tvers i orkesteret. Er det rett og slett lyset som dirigerer musikerne her? Eller etteraper lysdesignet et avtalt forløp? Det er ikke helt lett å få greie på underveis, men det er noe å sitte og undre over.
Siden kommer en låt der noen av musikerne spiller en hakkete metronom-aktig figur mens kontrabass og cello liksom haler en burlesk, grov glissando opp fra dypet, samtidig som det kvitrer i noen slåtte-aktige melodier. Denne delen, får vi vite, er basert på et opptak av sirisser som er sakket ned. Jeg snakket med noen publikummere etterpå som syntes at akkurat denne første delen var litt vanskelig å få has på. Men etter andre låt tok Wallace ordet og forklarte hvordan hun hadde gått fram når hun skulle lage det. Og etter det tror jeg nesten hun kunne slengt hva som helst i fanget på dem, de var helt med. Forundringen over hvordan levende vesener sender signaler til hverandre, via rytme, melodi, feromoner og annet snacks sitter åpenbart dypt hos Wallace, og hun er god til å få publikum med på tankespinnet. Del tre, som handler om menneskelige samtaler, starter rett og slett med at alle musikerne i ensemblet bare begynner å snakke seg imellom, uten at noe annet skjer en god stund. En ny vri på det evige sommertemaet prating på konsert, det der. Etter hvert blir nølende setninger, med fyllord og avbrytelser – det jeg vil si, eh, ehm, osv –etterapet av Eivind Lønnings trompet, og så sprer den lyden seg videre ut i ensemblet.
Guro Kvåle og Åsne Fossmark får både pratet og spilt under konserten med TJO og Karoline Wallace. Foto: Thor Egil Leirtrø / Moldejazz.
Musikk er historiefortelling er en forslitt klisjé, musikk kan naturligvis være veldig mye annet rart også. I Wallaces musikk er det nesten som om det snus på hodet – historiefortelling blir plutselig abstrahert og gjort til musikk. Man stopper opp og lytter til talemelodier, rytmer, og blir slått av hvor snålt og overrumplende vakkert all denne pratingen oss mennesker imellom egentlig låter. Etter hvert hører vi en gammel julenisse som snakker med forundrede barn – en scene veldig mange av oss har vært vitne til, eller en del av, og som plutselig høres ut som en dialog mellom to instrumenter, og som siden kan bli det, for eksempel mellom Guro Kvåles trombone og Eivind Lønnings trompet. Senere skal vi faktisk også tilbake til fotballen igjen – Wallace forteller at hun ønsket å ta med et eksempel på politisk retorikk, og valgte seg den groteske skikkelsen Gianni Infantinos famøse, totalt skamløse tale under Qatar-VM (today I feel disabled, today I feel gay, today I feel like a migrant worker etc.). Infantino er god til å legge vekt på pauser, sier hun – så dette blir jævlig sterkt, rett og slett. Karl Bjorå får æren av å spille en fin solo som sniker seg gjennom det kuperte harmoniske – og idretts-etiske? – landskapet Wallace har laget.
Vi er en tur i giiraffenes rike – de nynner til hverandre om natten, får vi vite, formodentlig for å holde flokken samlet. Wallace har transkribert noe av denne musikken for orkesteret, det er et islett av Dyrenes karnival her også, med klossete svære rytmer og komiske fanfare-aktige utbrudd fra trompet og trombone. Men vi er ikke ferdige med menneskets verden helt ennå. Wallace forteller at hun er fan av reality-serien Love Island, og har basert en låt på samples av en krangel mellom deltagerne Shakira og Meg. Før fremføringen tar hun håndsopprekning, både på hvem som faktisk har sett på serien (en god del), og hvem som er team Meg og hvem som er team Shakira. Her deler orkesteret seg i to – som naturligvis er et frampek til den fraksjonerte hakkingen de bedriver på hverandre de neste minuttene. Å høre den gjentatte frasen Oy, shut the fuck up Meg bli arrangert ut for svært jazzorkester er en slags opplevelse – og om man synes det blir for internettmeme-aktig, lander uansett Samtaler i en vakker komposisjon som heter «Mormor». Det er ofte sånn med Wallace – hun kan ofte være ute i galaksen, eller inne i molekylet, på jakt etter musikalske byggeklosser, men hun ender også ofte opp i familien.
Konserter kan berøre oss, de kan ta oss med langt vekk eller bringe oss på kloss hold til instrumentenes munninger. De kan også være interessante og lærerike. Det går en svingdør mellom alt det finurlige Wallace henter fra vitenskapen, og til fascinasjonen for instrumentenes lyd og samhandling i seg selv. Derfra er avstanden til det å bli rørt, eller til å bli glad, noen ganger overrumplende kort. Jeg tror ikke jeg har hørt en TJO-konsert med så mye latter før. Ellers går det fint an å trekke tråder til andre versjoner av orkesteret herfra. Vi kjenner igjen måten bandet gjør seg til medskapere, arrangører og dirigenter underveis. Det veives og cue-es på kryss og tvers også her. Plutselig kommer også lynraske actionfylte swingpartier der den etter hvert garvede rytmeseksjonen Narvesen/Leirtrø (begeistret og beblogget, i år igjen) når kokepunktet, og tøffende naivistiske norske riff som liksom alle mulige rare arrangementsmessige ingredienser slenges oppå. Som det pleier å være, i grunnen – en del av disse TJO-bumerkene kommer nok til bestå, innimellom tankene om dekonstruering og fornyelse – ikke minst fordi de er engasjerende og morsomme å oppleve på konsert. Og det slår meg jo også at en rekke teksturer her som jeg oppfatter som typisk for orkesteret – enten det er Signe Emmeluths ildsaksofon, den sjøsyke synthen til Håvard Aufles eller Guro Kvåles messing-bazooka – tross alt var «nye farger» i malerskrinet for om lag tre sekunder siden. Siden vi først driver og sammenligner frem og tilbake, kan Karoline Wallaces Samtaler også minne ganske mye om det innfallsrike mellomstorbandet Skadedyr, et orkester som også har lekt seg med både humor og inspirasjon fra naturens rike. Men mest av alt føyer musikken seg fint inn i Wallaces øvrige musikalske produksjon, som en litt påkostet versjon av noe det går an å bli godt kjent med på mer intime, men like vidtfavnende plater som Stiklinger og EON. Det kan hende musikken hennes noen ganger er litt vanskelig å pitche – jazz? Samtidsmusikk? MOLEKYLÆR VISEPOP? Nei, nå må jeg slutte å tulle, det siste jeg skrev finnes jo ikke en gang. En gang prøvde jeg å forklare det hun driver med, ved å si at «Vel, hun lager musikk om… ting.» Og ja, det er jo faktisk det hun gjør. Karoline Wallace lager innfallsrik musikk om ting, og hvis du regner deg som en som liker ting, så kan det godt henne at hennes greie er din greie. Mot slutten av konserten takker hun musikerne og teknikerne, og så sender hun en takk til alle samarbeidspartnerne, ikke minst Sparebank 1 SMN, som altså har gjort JazZtipendiatet til Norges største musikerstipend. Tusen takk for pengene, sier hun rett og slett. Er det lov å søke igjen? Jeg kommer til å prøve. Jeg vet sant å si ikke om det er lov, men altså, hun baserte nettopp en jazzballade på en tale av Gianni Infantino. Dette bør jo være peanuts.
Av Filip Roshauw
