Nattjazz - 1. juni 2022

Gullstandard-jazz, pan-afrikansk pop, transatlantisk bebop og norsk funk

Midtveis i Nattjazz og midt i uken: Man skulle kanskje tro at kvelden skulle bli et hvileskjær, men det ble det altså ikke.

Av Kjetil Vikene

Et overraskende høyt antall besøkende kom på Nattjazz onsdag for å høre en god rekke vokalsentrerte opptredener – avbrutt av transatlantisk bebop.

Ingen er så kul som Krog
Om ikke onsdagen var et hvileskjær, så startet kvelden likevel med hvilepuls: Hvordan er det mulig å være så kul som Karin Krog (85)? Med fullstendig avslappet autoritet, mørke solbriller og ingenting å bevise tok hun oss rett inn i hjertet av vokaljazzen.


Karin Krog. Foto: Oscar Bøe/Nattjazz

Strippet ned til kun det nødvendigste – en mikrofon, Staffan William-Olsson på gitar og Terje Gewelt på kontrabass – ble det en intens stund med standardjazz over en lav sko. Og jeg skriver standard, ikke fordi Krog (bare) sang jazz-standarder, men fordi hun setter standarden.
Noe av musikken hun fremførte var jo også låter skrevet til henne og for henne av noen av bautaene i jazzen. Det er i det hele tatt vanskelig å ta helt innover seg hvilken strålende karriere hun har hatt og, jeg skynder meg å legge til – fortsetter å ha: Dette låt av frisk tilstedeværelse, fremført av en stemme som vet hva den vil og hvordan få det til.

Mangel på dynamikk
Neste artist ut fikk det derimot ikke til. Etter mange Nattjazz-år med deilige opplevelser med musikk fra det afrikanske kontinent, var jeg ganske klar for Les Amazones d’Afrique. Det var det flere som var. I likhet med Karin Krogs konsert på Sardinen, var det fullt i storsalen, Verftets hovedscene Røkeriet.
Dessverre fikk jeg ganske raskt følelsen av at dette var en gjeng som var på jobb, med ordets mest negative assosiasjoner: Sangernes litt påtatte hyggelighet, det litt forserte forsøket på interaksjon mellom musikerne, og litt for mange rope-i-øret-samtaler blant dem som stod på scenen (var det noe galt med scenelyden? Var de misfornøyd med gitaristens spilling? Kranglet de?). Nei, dette satt ikke som det skulle, selv om de 20% av publikum som villig deltok i både klapping og call-and-response helt sikkert er uenig. Det var mange som koste seg, absolutt.


Les Amazones d’Afrique. Foto: Oscar Bøe/Nattjazz

Kanskje kan det enklest oppsummeres med mangel på dynamikk. At et band i denne musikalske tradisjonen ikke har en bassist er jo modig, og i dette tilfellet overmodig. Basslinjene sørget dj’en for, sammen med en rekke andre forhåndsprogrammerte melodiske elementer. Trommeslageren ble dermed en slave av påtvunget tid, og selv om dette grepet kan være veldig effektivt hvis målet er å lage knusende klubb-stemning, og settes i en stram ramme («kongotronics»), fungerte det dårlig i kombinasjon med de litt for løse vokalprestasjonene. Dessuten så både gitaristen og dj’en ut som om de var på øving, der de utvekslet vittigheter mellom gitar-lick’s og scratching. Huff. Nedtur.

Solide og moderne tradisjonsbærere
– Kanskje er det festival-trettheten som viser seg, tenkte jeg, – etter en liten uke på konserter? Jeg vendte tilbake til Sardinen for å sjekke den transatlantiske sekstetten til Emile Parisien, med Theo Croker (som valgte å avlyse i Norge i fjor pga. strenge innreiseregler). Til sammenligning med Krogs gull-standard jazz-oppvisning tidligere på kvelden, var også dette en konsert rotfestet i transatlantisk jazz – kanskje historisk et sted mellom Ronnie Scott og Charlie Parker kanskje, men med elektrisk gitar, en hyperaktiv trommis, og lyden av 2022. Bebop med abrupte, men unisone blåser-linjer, underbygget av intenst driv fra rytmeseksjonen. Og i likhet med Krog: avslappet autoritet.


Beady Belle. Foto: Oscar Bøe/Nattjazz

Funky m/superheltkappe
I motsetning til Les Amazones’ litt kjedelige opptreden på samme scene tidligere på kvelden, var Beady Belle i toppform. Her var det også kostymer (superheltkappe!) og synkron-koreografi, men i stedet for å virke anstrengt, satt det ganske raskt en stemning i rommet. Ingen forserte publikumsoppfordringer, ingen forstillelse, men en gjennomført forestilling.
Som 20-års jubilant har Beady Belle allerede et musikk-liv bak seg. I lys av Krogs konsert har hun også et langt musikkliv foran seg, for her var det stemmen som fylte lokalet og tok grep om publikum. Med et knallsterkt og gjennomført funky band – drevet frem av en knusende skarptrommelyd med tinitus-kvalitet, funky clavinet, hammondorgel, synther, kordamer, fet bassing og en vokalist med, ikke lenger avslappet, men intens autoritet. Det hele låt råflott.

En sidemann påpekte at dette «strengt tatt ikke er jazz, men funk». – Javel, tenkte jeg, – Da er du vel «strengt tatt» på feil festival.

Trange rammer har aldri vært Nattjazz’ image.

Fra forsiden

25 ÅR SOM NORSK JAZZFORUM

Stein på stein, krone for krone

25 ÅR SOM NORSK JAZZFORUM: 8. juni 1997 ble Norsk jazzforum etablert ved sammenslåing av tre ulike jazzorganisasjoner. Gjennom sommeren publiserer vi flere intervjuer og saker for å markere 25 år som Norsk jazzforum, organisasjonen som samler hele det norske jazzfeltet. Terje Mosnes skriver her om den nye organisasjonens første tid.

Meld deg på vårt nyhetsbrev