«That Feeling»  cover
Eivind Austad New Orleans Trio
«That Feeling»
Losen Records/Musikklosen

Følelsen av Basin Street og strøka rundt Storyville

Eivind Austad slår seg sammen med to av New Orleans’ moderne veteraner og prøver å fange «that feeling». Klarer han?

For mennesker med ivrige jazzantenner er New Orleans en besnærende by å besøke. Ikke bare på grunn av byens mytiske jazzhistorie, men også fordi New Orleans er et av de ytterst få stedene i USA der jazz fortsatt (med litt velvilje) kan oppfattes som et betydelig, om enn temmelig kommersialisert element i byens daglige og nattlige egenlyd. Bergenspianisten Eivind Austad (46) besøkte byen i 2014, og det er lett å begripe at han i ettertid ønsket å bevare «that feeling»; både New Orleans-følelsen som sådan og mer spesifikt hvordan det føltes å «sit in» i et par timer sammen med to av New Orleans-jazzens moderne storheter, bassisten James Singleton (65) og trommeslageren Johnny Vidacovich (71), på klubben The Jazz Playhouse i sagnomsuste Storyville. Singleton og Vidacovich – begge har fått etternavnet feilstavet på albumet – er lokale legender med tunge individuelle cv’er og felles fortid i bandet Astral Project, og etter det vellykkede møtet med Austad i 2014, var de positive til en mulig plateinnspilling.
Med finansieringen i boks, kunne Austad dra tilbake til New Orleans i februar 2018. Der gikk trespannet i Esplanade Studios og oppsøkte «that feeling» ved å spille inn tre Austad-komposisjoner – en blues, en soul/gospel-låt, en rask latin-inspirert låt – samt versjoner av den New Orleans-klenodiske «Basin Street Blues», den også i Norge velkjente og oversatte salmen «What A Friend We Have In Jesus», Ornette Colemans «Turnaround» og Beatle George Harrisons «Something». En fjerde Austad-kreditert låt, «That Feeling», avslutter albumet, og består av et par minutters kokende pianokor med ditto ekstatisk bass/trommer-komp. Dette forløpet fades inn og ut uten «formell» begynnelse eller slutt, og uansett hva det er et utdrag fra, er det rimelig å tolke disse to inspirerte minuttene som Austads tydeligst formulerte beskrivelse av «that feeling», og kanskje også som hva han selv regner som triosamarbeidets innspilte høydepunkt.

Med gode minner fra så vel New Orleans som fra New Orleans-musikk – Armstrong via The Meters og Neville Brothers til Donald Harrison, diverse Marsalis’er og Trombone Shorty – innbiller jeg meg at jeg deler Eivind Austads i vid forstand New Orleans-entusiasme. Når jeg likevel ikke opplever den samme lyttegleden utløst av «That Feeling» som av pianistens fine «Moving» (2016) og «Northbound» (2019) – begge med Magne Thormodsæter/Håkon Mjåset Johansen – skyldes det dels at jeg hører New Orleans-trioen som vel lite «trio», men desto mer som «solist med komp» eller innimellom «komp med solist», og dels at de kjente låtene serveres såpass forutsigbart og pyntelig at versjonene ikke framstår som spesielt minneverdige, enn si nødvendige. Upåklagelig instrumentalhåndverk, ja visst, men verken «Something», der Austad meisler ut melodien over en litt kantete Singleton/Vidacovich–bunn, «Basin Street Blues» eller «Hvilken venn vi har i Jesus» åpner seg på uventet vis. «Turnaround» rykker litt mer i foten i solo-sekvensene, men både i den og Austads i og for seg gode originallåter hører jeg et rutinert og samkjørt komp og en dyktig pianogjest som tross sine individuelle kvaliteter ikke helt er under huden på hverandre.
Dermed blir Austads pianospill, ikke minst de distinkte anslagene og den bevisst tilbakeholdte venstrehåndsbruken i flere av låtene, en opplevelse for seg, og det samme gjør Singleton/Vidacovich’ stilsikre, frodige New Orleans-driv. Vel og bra, men savnet av musisering med den samlede autoriteten og lekne fandenivoldskheten som springer ut av et langvarig samarbeide, gjør «That Feeling» til et noe ujevnt album som bekrefter mer enn det begeistrer.

Så kan det innvendes mot dette at ikke alle pianotrioer ha årelang fartstid, være «demokratiske» i tilnærmingen og låte «norsk», «nordisk» eller «europeisk». En norsk pianist med hjerte for New Orleans-tradisjonen i all sin lengde og bredde må vel kunne få spille sammen med tradisjonens genuine forvaltere på tradisjonens premisser, og det av hjertets lyst?

Ja visst. Og det skal heller ikke underslås at Eivind Austad i sin norske trio ofte ligger nærmere et amerikansk «solist-med-komp»-uttrykk enn det nyere, norske/nordiske «alle komper, alle spiller solo hele tiden». Sånn sett er han på en form for musikalsk hjemmebane i sin amerikanske trio. Men selv i smeltedigelen New Orleans er ikke alle forsøk på transatlantisk musikklegering garantert å lykkes fullt ut hver gang og hele tiden. I dette tilfellet, og jeg presiserer: i mine ører, funker samarbeidet best i Austads to innledende låter samt «Turnaround», men som vi vet: that feeling kan være så mangt, alt avhengig av hvem som føler. Også følelsen av New Orleans.

Fra forsiden

Nyhet

Premiere for Nordnorsk Jazzensemble

Rykende ferske Nordnorsk Jazzensemble får premiere i Vadsø 31. januar med et nyskrevet verk av Jakop Janssønn med tekster av Pål Moddi Knutsen. Ensemblet fortsetter på turné til Nordlysfestivalen i Tromsø, til Sortland og Bodø Jazz Open.

Meld deg på vårt nyhetsbrev