Maijazz - 13. mai 2022

Fioliner, frihet og funk

Tre helt forskjellige konserter på MaiJazz viste bredden i norske festivaler nå.

Av Audun Vinger

Stavanger er en flott og stor by, litt regntung til tider, og med et prisnivå som nok ikke passer for alle besøkende jazzeres lommebøker. Hundre kroner for en liten boks øl på konsert, for eksempel, er i meste laget. Restaurantregningen tør jeg ikke se på en gang til. Så er da festivalen i stor grad rigget for dem som bor der, med en lang periode med et par konserter på kveldstid hver dag, i stedet for veldig mange konserter på kort tid.
I en jazzfestival-tett periode hvor jeg like gjerne kunne vært i Trondheim eller på Hamar, rakk jeg i det minste én fin dag på årets Maijazz. En tradisjonsrik festival som kan bruke mange forskjellige lokaler rundt om i en levende bykjerne.


SIWAN. Foto: Asgeir Ravndal/Maijazz

Det gamle konserthuset som nå går under navnet Kuppelhallen er et deilig sted, med nydelig åttitallsarkitektur med røde mursteiner på veggene innvendig i konsertlokalet, som en en gang moderne kirke, og med svak helling i amfiet. En gruppe ukrainske flyktninger var invitert av festivalen, noe som ga et ekstra element til opplevelsen av Jon Balkes store prosjekt SIWAN. Barnegråt underveis var bare vakkert. Det var i sannhet musikken også, i stor grad basert på prosjektets nye utgivelse HAFLA (ECM). Siwan er inspirert av Al-Andalus, perioden fra 711 til 1492 da den iberiske halvøy var under muslimsk styre, men kristelig, jødisk og islamsk religion levde side om side. Og denne åpne sensibiliteten og måten å se på verden og kulturens musikalske muligheter gjenspeiles også i musikken, og de eldgamle skriftene og diktene som har inspirert den nye musikken. Her er det Barokksolistenes instrumentfamilie i et eiendommelig møte med Balkes synth og bassfrekvenser, og et herlig utvalg instrumenter som den oud-likende kwitra, den persiske trommen tombak og den tyrkiske felen kemençe.
Helge Norbakken er som en blanding av Lars Monsen og MacGyver bak perkusjonen, og han skaper fremdrift i låtene som ofte kan ha bruk av litt mer energi. Intet øye kan derimot forbli tørt etter et møte med den sjelfulle vokalen fra Mona Boutchebak. Så vakkert.

Et gammelt saloon-aktig lokale ved navn Stavangeren, som til det daglige huser mye populær stand-up og liknende aktiviteter, er åsted for konserten med Nilssen-Love/Håker Flaten’s Guts & Skins Octet. Det var behov for litt bråk nå. Bandet ble opprinnelig laget for å markere Jazzlinja ved NTNUs førtiårsjubileum, men av diverse grunner ble hele turneen utsatt i to år. Konserter i Oslo og Trondheim var tilbakelagt før denne.


Ingebrigt Håker Flaten, her fra kvelden før i Trondheim. Foto: Thor Egil Leirtrø/Jazzfest

I kveld ble det etpar ledige seter, men det legger ikke merkbar demper på stemningen hverken i salen eller på scenen. Der er det full bombing, og når de kommer inn til et ønsket ekstranummer passer bysbarn Paal Nilssen-Love på å takke gamle kjente i byen som er lojale til denne typen musikk. Ærlig talt er ikke dette snakk om en liten, utdøende gruppe heller. Og det oktetten hadde å by på var virkelig av det fengende slaget. Ja, det er tidvis kakafonisk, men på en måte som de fleste av et potensielt festivalpublikum vil klare å føle eller intuitivt få en gira reaksjon av. Det er spennende og medrivende action-musikk. Andre låter er preget av Håker Flatens meget effektive basslinjer på elektrisk og godt hørbar kontrabass, triumferende blåsertemaer og rytmisk intense fortellinger fra galningen bak trommesettet. Samba, funk og sterkt abstrahert chanson-impro i flott blanding, der noen duo-innslag sentrert rundt Isabelle Duthoits ekspressive vokal gir frysninger. Klarinetten hennes bryter noen ganger også gjennom lydmuren, det samme med den svenske perkusjonisten Jonas Holmegaard som klarer å høres gjennom PNLs cymbal-mitraljøser. På slutten av konserten drister han seg til å tjuvspille litt på de store gongene som henger der også.


Guts and Skins Octet i Trondheim 12. mai. Foto: Thor Egil Leirtrø/Jazzfest

Signe Emmeluth hadde en totalt episk saksofonsolo som ga meg lyst til å reise meg i sirkussetet. Hanne De Backer holdt seg som en slags leder av blåserrekka denne gangen, med har evne til å skremme fanden på flatmark med sin barytonsaksofon. Noen ganger gjør hun det også. Da jeg intervjuet henne på Blow Out i fjor sommer sa hun at det å spille på et slikt instrument i slik musikk noen ganger føltes som å ri på en villhest. Magnus Broo holder en mer rolig sceneprofil, men det er en fryd å høre hans spisse trompetsoloer når han får rom for det. Alexander Hawkins imponerte også på flygelet, men en ny funky dimensjon kom til materialet da han gikk over til Hammond-orgel. Dette er absolutt et prosjekt de burde gå videre med.
Flaten/Love er verdige representanter når Jazzlinja skal feires, og hvor mange ganger har vi ikke sett disse sammen på en scene de siste 25 årene? Samtidig er det ikke til å komme unna at begge har fått ny kreativ vind i seilene den siste tiden, da de har begynt å samarbeide mer åpent sjangermessig, og også nye i band som ikke lenger er så «gutta»-orientert. Mange er yngre kvinner. Det gir en ny dynamikk. Det låter uansett friskere av dem enn på lenge. Det er bra for kicket.

Da jeg ankommer Folken etter en liten spurt i duskregnet, er det som å entre en annen virkelighet. Det flotte bygget er som en generator drevet av minner fra alle de historiske konsertene som har funnet sted der, og som de bleknede konsertplakatene som trappeoppgangen er tapetsert med. Utrolig nok også noen glemte artister som ennå ikke har rukket å blitt nyutgitt i Christer Falks serie med norske albumklassikere. Mye rock men også mer jazzikalske eskapader
Men det er tidlig at det er mer en minner her, konserten med amerikanske Ghost Note er rett og slett propp full av publikum, og alle beveger seg i takt med musikken. Og musikken, den er en tidsriktig blanding av Brecker Brothers-jazz og mer klassisk funk. Ja, de spiller faktisk Bernard Wrights 80s mellomklassiker «Mr Clean» tidlig i settet. Trommisen holder det enkelt, bassisten gjemmer seg i et hjørne og shredder, saksofonisten tar det meste av mellomsnakket, får med seg publikum på klapping og synger endog «lead» på en av låtene. Gitaristen har visst familie i Stavanger, og hilser til sine folk på gjestelista.


Ghost Note. Foto: Asgeir Ravndal/Maijazz

Guttene i Ghost Note diskuterte seg i mellom og med hverandre hva som var mest funky og stinkende. Var det de greiene som er mellom tærne av og til? Lutefisk, eller gammel sursild? Yo mama’s undertøy? Publikum hylte av begeistring. Fasit kom da de satte i gang med neste groove. Ingen ting kunne få oss til å grine mer på nesa over funk enn den.
Ved siden av New York-jazz og en vending mot mer tradisjonell bebop og hardbop, er det klart at funky jazz er det store blant dagens yngre jazzpublikum, og det er antakelig noe man burde følge opp med tanke på rekruttering. Det har vist seg vanskelig å trekke alle de vanlige publikummerne ut igjen etter pandemi-perioden, kan hende er de tapt for alltid. Da er det greit å vite hvor lommeboka og interessen er mest varme.


Foto: Asgeir Ravndal

Det svingte som et uvær, og det er digg å se at denne musikken kan nå et nytt publikum, samtidig som de gamle kan minnes sin egen ungdomstid. Men det overrasket meg hvor konvensjonelt det låt, det var absolutt rett-frem funk on the one som bare det, men uten at noen særlige nye aspekter var lagt til.
Det låt som en jam med New Power Generation på nattklubb etter en Prince-konsert, men uten den x-faktoren noen overjordiske gitarsoloer eller virkelig god vokal bringer. Og uten gjester. Siden jammen er tilbake i norsk musikk, er slik musikk også kompatibel for samhandling. Jeg vil ønske at nye band i denne stilen også lager nye låter og konsentrerer seg om å utvikle sjangerlandskapet i sitt bilde.
Å høre en kjempebra cover av Sly & The Family Stones blytunge klassiker «Thank You For Talking To Me Africa» kan være gøy, og den de gjør er in the pocket og vel så det. Haka gikk der jeg stod. Men jeg krever faktisk mer, dessuten var alle elementer av psykedelisk faretruende oppførsel fjernet fra tolkningen. Funk used to be a bad word, you know.

Fra forsiden

25 ÅR SOM NORSK JAZZFORUM

Stein på stein, krone for krone

25 ÅR SOM NORSK JAZZFORUM: 8. juni 1997 ble Norsk jazzforum etablert ved sammenslåing av tre ulike jazzorganisasjoner. Gjennom sommeren publiserer vi flere intervjuer og saker for å markere 25 år som Norsk jazzforum, organisasjonen som samler hele det norske jazzfeltet. Terje Mosnes skriver her om den nye organisasjonens første tid.

Meld deg på vårt nyhetsbrev