"Steamdome" cover
Ola Kvernberg
"Steamdome"
Grappa/Musikkoperatørene

Dette bandet damper det av

Ola Kvernberg påspanderer 70-tallet en ny og forlokkende runde.

Vi kan starte med en gåte. Hva er det som varer lenger enn en hverdagsfrokost, minner deg om flere enn tre 70-talls band du likte og har ei fele i sin midte. Svaret finner du her. Det er «Steamdome», det nye albumet til Ola Kvernberg. Fleetwood Mac, Deep Purple, Colosseum og Greenslade er bare noen av de bandnavnene som virvles opp i møte med Kvernbergs instrumentale verden. Det gir et bra utgangspunkt for en god opplevelse. Fiolinisten har med seg et lag som vet å håndtere stoffet omtrent sånn som foreldre og besteforeldre foretrakk å få det behandlet. I våre dager er vi omgitt av 30- og 40-åringer som ser seg tilbake, lærer seg prog- og fusionfaget og kommer opp med dyktig utpenslede speilbilder det er lett å stirre inn i. Hvis musikken skal være vellykket, foretrekker jeg at musikerne også legger igjen noe som er deres.

Ola Kvernberg har med seg en av disse musikerne som utmerker seg på nettopp dette området. Han spiller bass og kunne sikkert tatt plassen til Mark Clarke, hvis vi gjorde en tidsreise tilbake til 1971. Eller kanskje John McVie i 1970. Han heter Nikolai Hængsle og er den fineste bærebjelken et Steamdome-prosjekt kan ønske seg. Hængsle har funnet balansepunktet. Han beveger seg med dyp forståelse innerst i sirklene, men tåler like fint å stå langt fram i fortellingen. Trommespillet på dette albumet er også fremragende. Erik Nylander, Hans Hulbækmo og Børge Fjordheim sørger for det. Jeg vet ikke om noen av dem har hørt på Ginger Baker eller Mick Fleetwood, men jeg tror de har vært innom det afrikanske kontinentet i læringsarbeidet sitt. Og så er det selve tidsmarkøren over dem alle. Hammond B3 orgelet. Traktert av Daniel Buner Formo. Det slurper, smatter og skinner gjennom sporene. Formo viser smakfullhet. Gitarist Øivind Blomstrøm går også fint opp i tidsånden. Sjefen sjøl, Ola Kvernberg, mannen bak komposisjoner så vel som arrangementer, er oppført med en rekke instrumenter. Deriblant gitar og harmonium, men det er fiolinen hans som avgir mest smak. Den kan være bærer av langstrakte melodilinjer, underbygge et riff eller fargelegge intrikate rytmemønstre, og det står selvsagt aldri på dyktigheten.

«Steamdome» oppleves som et bandprosjekt, ikke som Kvernberg med backing. Det er de samlede uttrykkene som dominerer, ikke enkeltmusikeres eskapader. Det jeg liker ved «Steamdome» er flere av låtenes evne til å forbli i hodet, både fordi de minner om gode tider og fordi de står på egne samtidsbein. Ola Kvernberg er inne på noe vesentlig her. Jeg ser fram til fortsettelsen. Verden hadde fortjent en ny klassiker på feltet.

Fra forsiden

Meld deg på vårt nyhetsbrev