FESTIVAL: De treffes for første gang, og finner inn til hverandre.
Det er Maria Dybbroe som introduserer ettermiddagens artister på Juret, denne andre onsdagen i august og fjerde dagen av Oslo Jazzfestival. Selvsagt er det det. Komponisten og musikeren Dybbroe står bak konsertserien og albumutgivelsene som bærer navnet MEUF. Hun startet det i 2023. Idéen er å skape rom for nye møter mellom ikke-mannlige artister, og Oslo Jazzfestival er et av stedene der møtene finner sted.
Her i Vika er det duket for Mariam Wallentin & Anja Lauvdal, og da vet alle med hørsel- og blikkontakt med skandinavisk samtidsjazz og improvisasjonsmusikk at vi skal på høy hylle. Lauvdal og Wallentin traff hverandre for første gang for bare en time siden, får vi vite, men det er det ingen som kan høre idet de starter å spille sammen.
Anja Lauvdal og Mariam Wallentin. Foto: Egil Austrheim/Oslo Jazzfestival
Mariam tar fram en halvstor bjelle eller to og bruker stemmen til å lokke oss nærmere. Anja lar tonene dryppe over oss, spanderer en lun akkord og med ett har de to åpnet mot en ny verden. Det er stillhet i det de gjør. Bra med luft og åpninger, men det låter også kraftfullt på en dirrende, lett måte. Wallentin styrer stemmen på vis som plasserer henne i en lang og stolt vokalimprotradisjon, men hun har også sitt eget lille felt. Den klangen hun forvalter, har jeg lært meg å bli veldig glad i. For meg er det umulig å høre henne uten å tenke på de eminente bidragene hennes i Fire! Orchestra. Hun har et avpasset emosjonelt uttrykk i det hun gjør. Det hører vi her i dag også, og det lykkelige er at de to som møtes for første gang, finner fram til hverandre. Sist jeg hørte Anja Lauvdal i duo, spilte hun med saksofonist Zoh Amba. Da opplevde jeg at pianisten inviterte inn og at vink og invitter ble stående delvis ubesvart. Her på Juret inviteres det og besvares det over en lav sko, og det kjennes i opplevelsen.
Anja Lauvdal. Foto: Egil Austrheim/Oslo Jazzfestival
Mariam nynner og henter fram melodier. Jeg tror de kommer fra nord og syd av fjellene. Noen har vandret langt, kan jeg høre, mens andre er unike for den baren vi befinner oss i. Så øker de to trykket og blir innstendige, senker innstendigheten og blir singer-songwriterske. Ja, de gjør som de vil og lar seg stadig føre til godt overraskende plasser. Gir hverandre rom og kommenterer hverandres bevegelser. Når vokalisten produserer lydrariteter, begynner Anja å skape sig, med raspelyder til. Dette fungerer. De ser fornøyde ut. Det håper jeg at jeg gjør også. Suggererende? Ja, helt klart. Det sprer seg en rytme i rommet. Den lar meg tenke på gamle stammekulturer og friske utøvere i fritt fag. Samtidig. Våre to velger å holde seg så lenge i samme idéområde at de lykkes med å utvikle det. Gi det et helt liv. Hvem som er anfører i dette? Begge, naturligvis.
Mariam Wallentin. Foto: Egil Austrheim/Oslo Jazzfestival
Den lille babyen i baren begynner å skrike når Wallentin tar fram gitaren. Den store babyen har åpenbart likt det som er blitt presentert, men er nå i ferd med å sovne, ser det ut til. Gitaren risler stille og blir stående på samme sted, mens pianoet utvider plattformen, og når Mariam messer fram tekst til Lauvdals anretninger, blir jeg sittende å tenke på begrepet hypnotisk. For dette er det dragning i. Jeg vil at det skal vare, men forstillingen er i ferd med å legge seg til ro. Ja, den er dessverre over.
På fredag er Maria Dybbroe tilbake og forteller mer om konseptet MEUF. Hun sier at det fjerde samlealbumet kommer i desember. Så presenterer hun denne ettermiddagens to artister som skal møtes for første gang: saksofonist Camila Nebbia og bassist Guro Moe. Og de to går rett inn i den klassisk frie musikken. Henter ut marg fra improens ryggrad og lanserer intensitet og god kommunikasjon fra start. Sangen og stemmebruken til Moe, utvider dimensjonen i det de gjør. Blir et eget instrument, og det trekker til seg oppmerksomhet. Når hun stilner bassen og akkompagnerer Nebbia kun med stemme, synger egenarten.
Camila Nebbia & Guro Moe. Foto: Elizabeth Stephenson/Oslo Jazzfestival
Nebbia er en teknisk begavet utøver, og hun skaper saftige strekk der ferdighetene avler smakfullhet. De to spiller også med innestemme og gjør seg selv så lavmælte at vi må strekke på ørene for å fange inn detaljene, selv på lille Juret der det er åtte meter fra scene til bakerste benk. Duoen kløyver og stabler, velter ut korthugde henvendelser eller de gir gass så det virvles opp substans. Overgangene er hyppige og smidige. Nebbia blåser ut fyldighet eller hun piper til Moes fortrollede tale. Det kan være lidelse i meddelelsene. Pinsler og alvor, men også strøm av refleksjon og lydproduksjon som vekker undring. Når Guro tar fram buen, blir lyden fra det lille orkesteret grovere, og det framkaller et nytt karakterskifte. Camila spiller med tilstedeværelse. De to holder de tradisjonene de oppsøker, friskmeldte. Skaper et troverdig her og nå.
Så blir bassen til tromme og saksofonen til forsiktig alarm. Moe hoier og kauker, mens bassen gjør seg tøff, før vi igjen skal ned der roen bor. Det er stil i dette. Og den påfølgende langsomheten, det seige stryket med de stillferdige kneppene til, gir enda en plass å være. Kontrastene er gjennomgående i settet.
Camila Nebbia & Guro Moe. Foto: Elizabeth Stephenson/Oslo Jazzfestival
Det andre nummeret de gjør, er en fortsettelse og en speiling. De jobber iherdig. Får musikken til å flakse. Slå med tonene. Miste en fjær og lette. Så er sangen tilbake, med sitt dypt menneskelige element, og avstanden mellom saksofon og stemme blir nærmest utradert. Jeg kjenner at forestillingens avdempede partier er de gjeveste.
– Vi tar en kort en til, hvis det er ok, sier Moe på engelsk. Det er det stemning for at de skal gjøre. Så fortsetter de å holde kreativiteten varm, variere uttrykkene og fange oss inn. En lang dalende tone får oss til å ane at det nærmer seg slutt.
