Hemulen på Munch

Av Audun Vinger

I riktig gamle dager i Oslo Jazzfestival kunne det bli arrangert møter mellom store amerikanske musikere innen tradisjonsjazzen og sponsorer i ambassadørboligen. Slik er det ikke nå, men Brian Blade, årets festivalmusiker, fikk i det minste komme på audiens i trommerommet til Gard Nilssen i Oslo sentrum. Det bar tydeligvis frukter, for trommeslager Blade smilte fra øre til øre under hele konserten med Hanna Paulsberg på Munch i går. Han takket selv i mikrofonen underveis for hvor godt behandlet han blir og hvor avslappet alt sammen blir av det.
Nilssen selv hadde heller ikke noen dårlig dag med Bushman’s Revenge på et Herr Nilsen som var en prøvelse for alle andre enn sardiner som er vant til å finne bopel i en boks, men som traff publikum med trøkk og sofistikert sødme, godt hjulpet av norgesvenn Johan Lindstrøms mandige pedal steel.

Det er langt mer romslig i Munchs anonyme Black Box, men kamp om plassene også her, med mange som måtte og ville stå ved inngangen. Det er ikke mitt yndlingsrom for jazzmusikk av flere grunner. I går var det veldig lun og god stemning som hjalp mye, det var ivrige tilrop og begeistret applaus underveis og etter, også endel anerkjennende aaaah etter noen smakfulle fills på trommesettet. Scenen er litt vel lav og det er kan hende også lyden ut. Ikke at brorparten av publikum ser ut til å plages av det. Det er også synd at vinduene mot fjorden og byen er dekket til – det hadde vært deilig med litt urbanitet og city lights inn i miksen, det ville bare gitt karakter til opplevelsen.

Foto: Recep Øzeke/Oslo Jazzfestival

Jeg visste at Blade var en musikernes musiker, og ingen er vel mer musikere enn trommeslagere, som elsker å sjekke hverandre ut. Men her i går var det tydeligvis også mange vanlige mennesker, inkludert flere turister med god musikksmak. Mitt beste minne med Blade selv er nok den solide eneren han la etter å ha gått av scenen en kjapp tur under konserten med Wayne Shorter i Konserthuset i 2003.
Konserten med Mari Boine på mandagen fikk jeg ikke med meg siden jeg var på en annen konsert, men alle rapporter meldte at det var et godt og naturlig musikermøte, og ingen festival-konstruksjon. Så også denne gang, det var god kommunikasjon mellom musikerne på scenen, om enn Paulsberg, denne nydelige saksofonisten og låtskriveren, kanskje la litt vel mye vekt på hvor stort det var å få lov til å spille med Blade, hvor god musiker og fin person han her. Og så videre. Nesten litt opphøyelse. Er det ikke helheten som teller, da? Alle var like «gode» og viktige oppe på scenen der,  og alle hadde godt rom for solopartier også. Om noe vil jeg fremheve Oscar Grönbergs overrumplende spill, og det er så herlig å høre Bárður Reinert Poulsen spille kontrabass til slik musikk. Det ble kanskje litt underkommunisert at Grönberg har lang erfaring med Paulsberg i hovedbandet Concept, mens bassisten var med å starte bandet Flukten. Og det var da i stor grad låter fra disse bandene som var kveldens repertoar – slagere som «Bjørni Sover»  og «Hemulen». Jeg var der først og fremst for å høre Paulsbergs låter i en litt annen form, også med en annen slik konsert friskt i minnet, den berusende konserten på Kongsberg der Martin Myhre Olsen hadde skrevet nye arrangementer til låtene, og med Oslo Jazzensemble i tillegg.
Det var deilig å kjenne i hvilken stor grad gospel vibes fantes i låtene hennes i går, det var ofte tilløp til klapping og brus gjennom salen. Inkludert en fyrig versjon av Cannonball Adderleys «Inside Straight». Paulsberg selv skinte spesielt i to av hennes vakreste låter, «Coat of Many Colours» og «Ayumi». Tonen hennes har kommet for å bli i norsk jazzhistorie, og det er så fint å se hvordan hun og bandet så uanstrengt nå eier de største scenene for slik musikk.
Jeg har sjelden hørt så iherdig trampeklapp for å få et band til å gjøre ekstranummer, og vi ble belønnet med en vâr «Infant Eyes» av Wayne Shorter som ble med gjennom flyplasslobbyen og geleidet oss trygt ut i Bjørvika-natten.