«Bones» cover
Erland Dahlen
«Bones»
Hubro/Musikkoperatørene

Alene om det meste

Erland Dahlen skaper pulserende lydbilder som står seg.

Erland Dahlen gjør det meste selv, og selvgjort er velgjort, sies det. Trommeslageren har spilt på rundt 250 album med andre musikere og fikk en idé om at soloalbum kunne være bra. Spille inn og spille live, helt alene. Han forteller at planen var ett album, men at soloprosjektet har blitt stadig viktigere for han. «Bones» er plate nummer fire, og du trenger bare noen sekunder av førstsporet «Desert» for å fatte at musikken handler om langt mer enn trommer. Dahlen blottlegger et sammensatt klang- og lydunivers der synther, gitarer og mellotron lar seg drive fram av en puls som har liten propell og stort rotorblad som nære venner. Rytmikken er så mangefasettert og massiv at du nikker anerkjennende og settes i bevegelse.

Liker du Pink Floyd, Tortoise, Kamaal Williams og Oren Ambarchi, så kan du riste dette sammen og høre hva som kommer ut. Neppe noe som likner Erland Dahlens musikk. Assosiasjoner lar seg vel kanskje ikke riste! Det fins en tydelig pågåenhet i musikken på «Bones». Låtene er som små byggverk som liker å reise seg, og de kan gjemme små fortellinger inne i de store. Dahlen har spilt med Eivind Aarset, Stian Westerhus og Nils Petter Molvær. Familielikhet er det noe som heter, men vår mann står på egne bein.

«Wagen» er en flott låt. Dahlen-drivet på denne har noe foruroligende i seg. De storvokste trommene og de dystre temaavtrykkene gir retning til opplevelsen. Lydlagene er spennende å være i. De langsomme forandringene er interessante å følge. Dette er ikke de brå overgangenes hjem. På «Hunt» må det være hovedpersonens stemme som er lydkilde for den elastiske melodien. Den ligger liksom innkapslet og mektig inne i Dahlens store lydrom. Knallblå himmel og torden lar seg forene der inne. Så er det «Swan» der han har med seg sin eneste medspiller. Det er Hallvard W. Hagen, kjent fra Xploding Plastix, som er oppført med elektronikk. Han glir uanstrengt inn i Dahlens idébank. Det duver og flimrer og vokser seg behagelig stort.

Noen av de fineste fasene på de seks låtene kommer i sluttpartiene. Der trekkes noe av lyden ut av dem, før de legger seg til hvile. Det fungerer som fin kontrast til de mer storvokste delene av innholdet.  Tittelsporet brummer og slår, men jeg kjenner meg godt behandlet. Det har også et element av avdempet lystighet i seg. Erland Dahlens uttrykk har billedvekkende kraft, og jeg liker den karakterfaste stilen på «Bones». Når du forlater siste spor, har du følelsen av å ha vært i et tydelig område. Alle Dahlens detaljer har et skilt som peker mot det samme.

Fra forsiden

Nyhet

NTT: Få freebag tilbake på menyen!

Maria Kannegaard forteller om trio-comebacket, Harald Lassen går gjennom sin nye plate spor for spor, freebagdebatten raser videre i spaltene våre, konkursras truer utelivet, Barack Obamas musikksmak kommenteres, souldekningen lever og mye, mye mer i ukas NTT.

Meld deg på vårt nyhetsbrev