Intervjuer, tips, DJ-lister, analyser og mye av det du trenger å vite om årets festival.
Du store – Oslo Jazzfestival har 40-årsjubileum i år! Her i Now’s The Time har vi vært i aktivitet siden søndag, her er noen ord om åpningen i Operaen.
Det er en artig festival, egentlig den minst nødvendige siden det er så mye jazz nesten hver eneste uke året gjennom, men det er en klar identitet i den likevel. Den aktiviserer byens befolkning, veldig mange old-timers og folk man ikke ser så ofte til vanlig, samt alle de unge som er kommet til i senere år. Artig å tenke på at den mer eller mindre ble startet som en reaksjon mot de andre festivalene som var opptatt av moderne jazz. Se på den nå: det er jo plass til alle! Ophelia og Morten Gunnar Larsen på Stortorvets’ er fortsatt like viktig som årets nye løvinne på tenorsax.
Det er en samtale med tidligere festivalsjefer klokka 13 på Nasjonalbiblioteket på onsdag, for den som ønsker å traske ned langs minnenes allé. Det er mye rart folk har holdt på med! Bare se her!
I denne spesialutgaven ser vi på flere elementer av årets festivalprogram, men det er mye mer også. Alle kan med letthet sjekke ut alle gratiskonsertene under paraplyen TALENT. Nesten alle disse kunne vært på hovedprogrammet. Det er også mange smarte elever fra NMH å finne på det som kalles SERENDIP, oppkalt etter ungdomsfestivalen av samme navn.
Greiene skjerpes ytterligere i konsertserien MEUF nede på gamle Juret. Den er drevet av saksofonist Maria Dybroe, og tanken er å sette sammen kvinnelige improvisatører i duoformat. Det er en god tanke. Årets møter er mellom sanger Mariam Wallentin & tangentmester Anja Lauvdal, og saksofonist Camilla Nebbia og bassist Guro Moe.
Resten kan dere finne ut av ved å undersøke programmet, nå må vi komme igang med årets festivalremse.
***
1. Åsne havner i en jam
Åsne Fossmark & co åpner jammen på Becco på onsdag
Åsne Fossmark. Foto: Anna Rosenlund
Noe av det fineste på norske jazzfestivaler de siste årene er renessansen for jamsessions, eller jammen. Det er nå blitt en institusjonalisert del av programmet, og er gjerne lagt som festen på slutten av dagen. På Oslojazz er den blant annet å finne på Becco, som er perfekt utendørsvenue for den slags, det senker også guarden for publikum. Mange fine folk skal være jam-leder, deriblant den dype bassist Tarald Kongshaug, men vi ser spesielt fram til tenorsaksofonist og trønder Åsne Fossmark skal være boss. Hun ble lagt merke til av oss i remsa allerede tidlig på jazzlinja, på grunn av noen ville soloer «in the tradition», og hun har vokst ytterligere i senere år. Åsne har en helt egen tone og stil. Hun er å finne i en rekke viktige og lovende band på plate og scene, og i ganske forskjellige stiler også. Vi ønsket å snakke med henne om hva det egentlig er som foregår når det er jam. Så vi gjorde det.
Du skal lede en av jammene på Becco under festivalen. Hvordan går du fram når du velger grunnband, og ikke minst repertoar?
– Yess, gleder meg! Hmm, valg av band varierer jo fra festival til festival. De fleste gangene jeg har åpnet jam har jeg blitt spurt av noen andre om å være med i et allerede satt band, som pleier å være veldig gøy! Denne gangen fikk jeg velge fritt, og forespørselen dukket opp samtidig som jeg var i prat med Albert Rygh, Johannes Lykkås og Elias Baadsvik om å spille mer swing-kvartett sammen. Alle tre var ledige, så da ble jamåpninga en gyllen mulighet til å kickstarte kvartetten. Når det kommer til repertoar, valgte jeg også disse tre litt fordi jeg vet at de kan så mange obskure og veldig fine standarder som jeg aldri har hørt om, haha. Da blir også jam-åpninga en unnskyldning til å lære seg noen nye låter, og det gjør at den åpne jammen har flere bangers å velge i når vi er ferdige med åpningssettet.
Men hva skjer om folk er nervøse i starten med å delta, har dere en plan b eller en musiker som er plantet ute i salen?
– Ingen plan og ingen planta musikere, nei! Vanligvis pleier ikke dette å være et problem, men om det skulle være veldig lite folk som er gira kan vi jo alltids starte jammen selv og spille et par låter til det kommer noen. Et lurt triks jeg har sett mye på Petters Jazzjam er at siste låt på åpningssettet er litt kollektiv, modal og inviterende for flere til å slenge seg på selv om de ikke kan den helt. En helt sinnssyk kontrafakt-linje i 400 BPM rett før jammen åpner er kanskje litt avskrekkende igjen, haha. På Oslojazz er det nok mange som er gira på å jamme, satser vi på.
Hvordan blir låter oftest valgt der og da? Går det etter ansiennitet, den eldste velger?
– De fleste jammene jeg er på har ganske chille og demokratiske avgjørelser på låtvalg! Normen jeg opplever her til lands er at det heller blir en låt alle på scenen kan enn en låt som et par folk har sykt lyst til å få spilt. Og at låtforslag veldig sjeldent blir avslått som kjedelig eller «ubag», takk og pris. Det er jo morsomst når folk føler seg komfortable i musikken, og det senker terskelen for at flere kan være med, som jo er halve sjarmen med jam. Hvis noe, føler jeg det ofte er melodiinstrumenter og vokalister som får trumfe gjennom sine ønsker, i og med at melodien/teksten er viktigst for å få spilt låta. Jo lenger bak i kompet du er, jo mindre har du ofte å si i avgjørelsen, hehe.
Er det noen låter som er morsommere å spille enn andre, da?
– Som blåser synes jeg alltid det er kick å spille låter som har litt flerstemte arr med flere blåsere, som noe Horace Silver, Art Blakey eller Charles Mingus-tunes. Blir ofte veldig god stemning når det skjer, og når det tilfeldigvis klaffer med at en kan de forskjellige stemmene!
På Jazzfest. Foto: Thor Egil Leirtrø
Kan alle pur unge musikere en drøss med standards fra før, eller bare prøver de å henge på i det som blir spilt?
– Hmmm hvis noen veldig unge folk går opp på jam, er det god etikette å spørre hva de vil spille heller enn å se om de klarer å henge med på hva enn som calles. Opplever for så vidt at flere unge som har gått på samme skole på et tidspunkt, går opp samtidig og derfor caller en del felles låter. Det varierer jo hvor mange låter folk kan, og jeg husker fra noen år siden at jeg ofte synes det var flaut å ikke kunne en låt, og ikke helt skjønne hva «alle bør kunne». Man finner ut av det over tid. Men noen låter er vanligere enn andre å lære seg når man er i nybegynnerfasen, og disse er jo kjekt å kunne når man er ung (og gammel haha). Mye blues, «All the things you are», «There will never be another you», «Beatrice» og så videre. Føler at alle sånne låter blir godt tatt imot uansett, og noen blir man jo aldri lei av.
Jeg antar det er en instrumentgruppe som som dominerer?
– Blåsere, hehe. Det blir iblant komisk mange blåsere oppe på scenen samtidig, alltid plass til en til, liksom.
Har du noe minner fra de første gangene du selv gikk opp – var det nerver?
– Ooo ja, jeg har et veldig tydelig minne av første gang jeg spilte på jam. Jeg dro opp på Petters Jazzjam i Trondheim på Jazzfest i 2021, i russetiden. Jeg hadde vært på Petters sikkert 10 ganger før uten å jamme, det var bare Elias i musikklinja-gjengen som hadde turt å spille på jam til da. Jeg var pissnervøs da jeg gikk opp, spilte to runder solo på «There will never be another» you på en tenor jeg lånte av Kåre Kolve, og følte meg helt rusa etterpå, hahaha. Jeg og en venninne fikk være med på en jazzlinjafest i et kollektiv i Krambuveita senere den kvelden og hadde the time of our lives. Takk til Petter Dalane som ba meg ha med hornet den kvelden!
Andre store øyeblikk du har vært med på eller sett på?
– På kroa på Moldejazz i år så jeg to jenter, Ellinor Drevvatne (17) på fele og Miriam Jimenéz Franke (14) på trombone, spille sammen med Isaiah Collier, blant annet. Det var heelt rått, de jentene spilte så sinnssykt bra og man bare så at Isaiah Collier ble helt satt ut. Elsket det. Watch out for these girls, ass. Og veldig hyggelig at selv store amerikanske stjerner også er med og spiller på jam, sånn at disse møtene oppstår! Var også med på en slags scat-battle med Ingeborg Sollid, Erling Aksdal og Siril Malmedal Hauge for noen år siden, som var helt utrolig gøy. Var på kroa på Moldejazz, det også, det er der det skjer!
Molde-jammen er noe av det største i norsk jazz nå. Har inntrykk av at jam også er veldig pop hos publikum. At det nesten er «enklere» og morsommere å dra på jam enn på en vanlig konsert – man får liksom sett litt hvordan musikk blir til?
– Ja, sant! Det er jo et spenningsmoment som ikke er å finne på konsert, vanligvis, og man kan bli overrasket av folk man aldri har hørt spille før. Og så er det jo mer innafor å prate, pilse og komme og gå som man vil da, haha. Mer uhøytidelig og avslappa stemning for publikum, som man kanskje trenger etter en lang festivaldag.
Petters jazzjam har jo også fått inn det performative aspektet, det kan være viktig. I Molde sang han «My Way» med Espen Berg ved klaveret. Er det mange vokalister som melder seg?
– Oi, det fikk jeg ikke med meg, fomo! Jeg skulle ønske det var litt flere vokalister som gikk opp på jam, egentlig, jeg savner flere vokallåter. Har inntrykk av at noe av det som holder vokalister tilbake er at det ikke alltid er vokalmic, lydtekniker og monitor lett tilgjengelig. Man kan føle seg litt til bry på grunn av det tekniske rundt mikrofon. Samme greia kan gjelde strykere som ofte trenger å mikkes opp. En annen ting er at man kanskje ønsker seg låta i en annen toneart enn originalen pga. komfortabelt register og liknende, men føler seg til bry om man ber om det fra resten av bandet. Arrangører bør passe på å legge til rette for vokalmikrofoner og vi instrumentalister bør bli litt flinkere til å tilpasse toneart. Vi går glipp av mange bra musikere på jam i mellomtida, i alle fall!
Louis Moholo-låten «You Ain’t Gonna Know Me …» var en stor hit tidlig 00-tallet og er blitt det igjen, på jam. Men bør ikke den spares til stemningen virkelig sitrer, helt på slutten? Man må liksom mene det.
— Oo, jeg visste ikke at det var det den het, den låta! Har bare hørt den på jam. Men ja, enig, det er litt risky move å dra i gang den for tidlig på jammen. Bør også ha nok musikere og spesielt blåsere kanskje, eller invitere publikum litt aktivt til å være med å synge. Ordentlig banger når det blir riktig stemning, da!
Vi blir alle oppløftet av den! Du er med i to vanlige band på festivalen også, kjempefine begge to. Men det er beslektede uttrykk. Fortell litt om bandene og hvordan de skiller seg fra hverandre.
– Stemmer det, gleder meg til å spille med When I Return og Moon Inhabitants! I When I Return spiller vi Brede Sørum og Jørgen Bjelkeruds låter, med inspirasjon fra relativt unge, moderne New York cats som Joel Ross og Immanuel Wilkins. Mange i bandet var eldst på konsen da vi startet opp, og jeg som gikk førsteåret var ganske nervøs i begynnelsen, husker jeg. Har lært sykt mye av å være med der, veldig inspirerende musikere å spille med. Og så mange fine blåse-greier Jørgen og Brede skriver, det er så nice å være fire blåsere i sånn musikk!
Det andre bandet, da?
– Moon Inhabitants er Jørgen Fiske og Mikkel Dahl Amundsens frijazz-kvintett. Her lener uttrykket mer mot folk som Ornette Coleman – «Moon Inhabitants» er jo en Coleman-låt. Leken 60-talls frijazz, og ofte ordentlig trøkk. Det svinger jo her også, men energien flyr lenger ut i verdensrommet mellom headsene. Føler jeg virkelig får testet ytterkantene av hva jeg får til på instrumentet i dette bandet, særlig når Mikkel tar med med en såkalt fyttirakkern-linje på øving som egentlig bare han klarer å spille, haha. En del konseptuelle puns gjemmer seg også i mange av komposisjonene til Jørgen, men det er liksom catchy samtidig. Veldig gøy gjeng å spille med, vi har aldri hatt to like konserter. Og alltid morsomt å spille i månedrakt!
Det kommer vel en LP med det bandet i høst, gleder meg. Unge folk kommer og går i Trondheim. Hvordan er scena nå, blir det nok jobber? Hører forøvrig at Brede har flytta til Køben?!
– Trondheim er fint, synes jeg! Vi savner jo Brede, selvfølgelig, men tror han trives i Køben også. Jeg har første 100% freelance-periode nå til høsten, er spent men tror det skal gå bra. I høst blir det en del spilling med ulike TJO-prosjekter som jeg er så heldig å få være med på, og mye storband som jeg også synes er gøy. Ellers noen release-gigs med Anna Uelands Science Fair, Moon Inhabitants og After Past and Present som jeg gleder meg til!
Føler scena i Trondheim er bra, masse bra konsertarrangører og sånn, men jeg har blant annet tenkt på at vi mangler litt flere jammer etter at Petters Jazzjam ble gravlagt her i vinter – RIP! Tror kanskje jeg vil starte en jam på sikt, tips til venue mottas med takk!
Du har dine egne prosjekter også, håper vi får oppleve mer av dem i nærmeste fremtid?
– Stemmer det! I oktober gir jeg ut første plate i eget navn med Blister Pearl, på Pluritone Records! Det blir en veldig gøy releaseturné i oktober og november, og vi kommer til Oslo. Jeg er kjempespent og gleder meg masse til det, dropper mer info om det snart. Dykdypp skal også spille inn ny plate hos PIIR STUDIO i november, som blir spennende! Ellers er det kjempeartig å drive Nye Hjorten Big Band med Elias og Brede, vi skal spille nå 5. september og to jobber i desember. Blir alltid party og fullt dansegulv på de konsertene. Alt i alt my æ glæde mæ te!
2. Rohey og Martin spiller hits i kirka
Det føles ikke så fryktelig lenge siden duokonsertene med Rohey Taalah og Martin Myhre Olsen var noe som liksom bare plutselig skjedde på den lille, viktige jazzbaren Juret i Vikaterrassen. Et spontant innfall (ifølge nokså sikre kilder ble den første konserten trommet sammen i hui og hast i forbindelse med et event-oppdrag) og en anledning til å spille noen klassikere i en ganske frilynt og forholdvis ukonvensjonell ramme – sang og saksofon. Men heldigvis, og naturligvis, har både landets bookere og publikummere skjønt at dette ikke bare er musikk som kan skape god stemning på lokal bar (ikke at det er noe galt i det, altså). Rohey Taalah er en vokalist det knapt finnes maken til i Norge – i tillegg til å ha hatt egne band, vært med i trioen GURLS og Anja Lauvdals Joni-band, var det nok mange som fikk hakeslepp da hun spilte en meget sentral rolle på Susanne Sundførs livefremføringer av albumet Blómi. Hennes makker, Martin Myhre Olsen, er en svært allsidig saksofonist som har dukket opp et helt drøss av steder det siste tiåret – jeg begrenser meg til å nevne tre favoritter, lørdagsjazzkvintetten Hegge, Miles/Shorter-inspirerte og kraftfulle The Lost Quartet og det mangefasetterte, konseptuelt ambisiøse bandet Wako. I tillegg til å være en glimrende instrumentalist, både på et og to horn av gangen, er han låtskriver og kanskje sin generasjons mest markante arrangør for større band. Arbeidet hans med Hanna Paulsbergs materiale, som ble urfremført tidligere i år på Kongsberg, var et av festivalens høydepunkter. Morsomt, intrikat, lekent – uten å gå i veien for store, brusende melodiske øyeblikk underveis.
Arrangøren kommer like mye til sin rett når han bare har sine egne saksofoner, og Roheys til tider fjetrende, malmfulle vokaltolkninger, å jobbe med. Rohey og Martin Myhre Olsen spiller hits – svære sådan. De graver ikke dypt i Joni Mitchells backkatalog for å finne en låt fra det glemte åttitallet som du ikke kan begripe at du ikke har hørt før (sånn som Rohey gjorde med sine fremføringer av «Cherokee Louise» med Joni-bandet) – de spiller «Both Sides Now», liksom. De spiller «River», og de spiller «The Moon is a Harsh Mistress», og de spiller «Feeling Good», de spiller «There Is No Greater Love», «But Not For Me», «(You Make Me Feel Like) a Natural Woman» og de spiller ikke minst den smellvakre Jaco Pastorius-klassikeren «Portrait of Tracy». Det finnes også noen litt mindre kjente komposisjoner på debutplata Homage to Legends, som slippes på Jazzland på fredag, men den vender stadig tilbake til denne vriene grunnoppgaven: Kan man få låter som folk kanskje trodde de aldri trengte å høre på nytt til å låte friskt? Ofte får de til nettopp det. De deler på rommet, bytter roller underveis, her og der plukker Rohey opp et rytmeegg, hviner og kremter, mens MMOs saksofon flagrer og spruter og smatter og groover om hverandre. Men, og det er kanskje grunnen til at denne snåle duoen virkelig er i ferd med å bli allemannseie – det blir liksom aldri for greiete heller. Selv om arrangementene er fulle av fikse ideer, er det noe litt uerbødig og avslappet over tolkningene deres. Det er jo ikke så farlig – det er jo bare noen fine låter. Og den innstillingen er vel kanskje den som må til for å få disse sangklenodiene til å puste på nytt.
3. Alle disse utlendingene
Ja, vi er jo veldig opptatt av ny norsk jazz her, og med god grunn. I går var det mulig å gå glipp av storkonserten med residerende festivalmusiker Brian Blade, og duokonserten med James Brandon Lewis og Chad Taylor, og likevel ha en topp jazzkveld med Røed kvartett på Herr Nilsen og senere Tarald Kongshaugs jamsession på Becco. Kjempejazz med et overveldende ungt publikum, strøken stemning, kø av musikanter som ville opp på scenen, inkludert den pur unge trombonisten som også markerte seg i Molde. Hun vil vi høre mer av.
Men det er også mye ålreit fra tilreisende artister også. Og det er gøy å undersøke litt mindre kjente navn. Nå hadde det seg at sangeren Tara Clerkin og hennes trio fra Bristol var så kjent i Oslo at konserten på lørdag flyttes fra Himmel og ned i hovedsalen til BLÅ. Kjapp dere med billettene. Bristol er en herlig liten by, spesielt kjent for mange fantastiske minner med triphop og drum’n’bass på nittitallet. På snedig vis inkorporeres denne musikken inn i deres, samtidig som det er elementer av psykedelisk post-rock a la Broadcast og mye som bare er deres. De kan gjerne la låtene strekke ut litt så man havner i sonen. Hør på det fascinerende albumet «Somewhere Good», det er så allsidig og mystisk og forlokkende at man har lyst til å la det gå på repeat.
Tara Clerkin spiller på Blå på lørdag klokka 18.00
Tara Clerkin Trio. Foto: Peter Eason Daniels
Dagen før står et band som heter Motherboy på plakaten på Blå Himmel. Aldri hørt om. Men ved nærmere ettersyn er jo dette fordi det er et helt nytt band, som skjuler noen kjente navn. Kika Sprangers er en nederlandsk saksofonist tidligere hørt med Kit Downes og det fine bandet Beiggja, som hun har med Kjetil Mulelid, Mats Eilertsen og Per Oddvar Johansen. Og en av verdens ledende vibrafonister akkurat nå, den amerikanske stjernen Sasha Berliner, som hadde en utsolgt konsert i eget navn i Molde i sommer. Da flashet hun en frekk MIDI-vibrafon som sikkert mange av landets unge vibrafonister (tre av dem heter pussig nok Amund) kunne tenke seg å sjekke ut. Bandet utfylles av en særdeles tett rytmeseksjon i de gode vennene Bárður Reinert Poulsen fra Færøyene og Simon Olderskog Albertsen fra Stjørdal. Det høres da svært hipt ut på papiret.
Motherboy spiler på Blå Himmel på fredag klokka 18.00
Motherboy. Foto: presse
Lørdag pleier være en tung dag på jazzfestival, men det er håp i år, og man kan begynne tidlig med godsakene. På Victoria pleier det være fine tidligkonserter på lørdagen. I år er det New York-baserte Marta Sánchez det dreier seg om. En pianist som har funnet sitt eget rom i musikken. Hennes plate fra i år, For The Space You Left, er en frapperende solopianoplate der hun sysler med preparering og hodet nedi flygelet. Men denne lørdagen kan vi høre henne i friskt trioformat med Kanoa Mendelhall på bass og Mark Whitfield Jr. på trommer.
Marta Sánchez spiller på Nasjonal jazzscene, lørdag klokka 15.00
Marta Sánchez. Foto: Larisa Lopez
Oppløftet av dette kan man tusle med lette skritt bort til Herr Nilsen, som har klart å beholde sin konsentrasjon om den tradisjonelle amerikanske gullalderjazzen og kro-stemning samtidig som det er blitt betraktelig yngre og mer energisk der inne. For et sted! Den nye favorittsaksofonisten i dette segmentet er Sarah Hanahan, hennes tone vil kle sentrumspuben perfekt og omfavne veggene med de fine bildene og avistapetet. Især i møte med et norsk band anført av Bærums store helt Nikolai Hansli ved klaveret. Anders Hjemmen på bass og Frederik Villmow på trommer er en rytmeseksjon som også er på hjemmebane her.
4. Er denne firerbanden verdens beste band?
Natural Information Society spiller på MUNCH torsdag klokken 19.00.
Foto: Ike Day
Ja, la oss nå for ørtende gang stille spørsmålet: Er Natural Information Society verdens beste band?Det kjedelige svaret er at det naturligvis er fullstendig umulig å svare på. Vi har alle våre favoritter, smaken er som baken, og så videre og så videre. Men det som uansett er hevet over enhver tvil, er at Joshua Abrams Natural Information Society – heretter kalt Infoen – er det vi i NTT-lingo uten å nøle vil omtale som et VBB. Altså, den typen orkestre som påfallende ofte får folk til å gå ut av konsertsalens mørke og stille seg selv spørsmålet: Så jeg nettopp verdens beste band?
Infoen ble stiftet av Joshua Abrams tilbake i 2010. Abrams er en enorm skikkelse i Chicagos sjangerblandende musikkundergrunn. Han var med i den spede begynnelsen til det som etter hvert ble The Roots, han var husbassist på saksofonisten Fred Andersons viktige scene Velvet Lounge, han har jobbet med musikere fra Tortoise, Goodspeed You Black Emperor!, Bonnie Prince Billy, Mike Reed, Jeb Bishop og så videre og så videre. De siste femten årene har Infoen vært hovedbandet hans – der spiller også hans kone, urhippe Lisa Alvarado, harmonium. Hun bidrar også med den distinkte tekstilkunsten som preger liveoppsettet deres. I tillegg har de med seg Jason Stein på bassklarinett og Mikel Patrick Avery på trommer. Selv spiller Abrams guembri, bassinstrumentet som blir brukt i gnawa og mye annen nordafrikansk musikk. Og den rituelle, repetitive gnawa-musikken er en nærliggende referanse når man hører Infoen. Konsertene består av lange strekk som krummer seg rundt de dype, sakte muterende bassriffene til Abrams. Alvarados harmonium spiller en puls som liksom aldri helt går opp, men som får stadig nye betydninger oppå riffet, mens Steins bassklarinett liksom beveger seg i sikksakk mellom musikkens ulike lag. Det er vanskelig å komme unna ord som minimalistisk og hypnotisk når man snakker om musikken deres. Greie nok ord, det, bare husk at minimalisme også innebærer at en hel masse skjer hele tiden i denne musikken. Det er ikke noen forgrunn og bakgrunn i en konsert med Infoen, det er én ting – og den tingen det er myldrer. Og selv om det går an å bli totalt hypnotisert av denne greia, og virkelig reise langt underveis, kan man også oppleve en ganske skjerpet, årvåken tilstand underveis.
Og her er vi tilbake til dette tøysete VBB-begrepet. Hvorfor er det sånn at Natural Information Society ikke bare gir oss følelsen av å ha sett en bra konsert, men kanskje til og med noe vi hadde godt av å se? Det er den samme følelsen man kan få av andre band som på ulike vis leker med tålmodigheten og konsentrasjonen til lytteren – fra The Necks og The Handover til Moskus og Endless Boogie, for å nevne noen personlige favoritter. Jeg har lurt mye på det, og prøvd å sirkle inn appellen til slik tålmodighetsmusikk – senest i en Moldejazz-rapport om VBB-aspirantene SML, tidligere også i en liten tankeskisse basert på Paul Schraders bok Transcendental stil i film og en medrivende reportasje om bandet Phish. Jeg er på ingen måte ferdig med å gruble over det. Men jeg kan jo nevne noen tanker:
1. Natural Information Society er et band som lærer deg hvordan du skal høre på det underveis. I begynnelsen kan kanskje måten musikken beveger seg på, det nesten omstendelige tempoet, den lite insisterende tromminga til Avery, føles uvant. Men du begynner tidsnok å se hvordan de ulike fasene preger hverandre og avløser hverandre. I løpet av en konsert blir du rett og slett veldig fortrolig med musikkens mekanikk – fortrolig nok til å begynne å legge merke til en hel masse andre snodige, abstrakte ting som skjer inni her. I likhet svært mye annen god improvisert musikk, får lytteren en særegen følelse av at fantasien har blitt satt i sving, og at man har vært med på å skape sammenhengene underveis. Det tror jeg vi opplever som noe vi har godt av.
2. I likhet med veldig mange andre gode VBB-kandidater, gjør Natural Information Society én ting. Og de gjør den om, og om, og om igjen. Jeg kan skjønne at det høres monomant og kanskje til og med kjedelig ut. Men dette er en av musikkens største gleder – å snuble over et band som har funnet seg et eller annet veldig spesifikt, lite fascinasjonsområde, og som så bare har borret dypt. Det de kommer opp til overflaten med, føles som sjeldnere og sjeldnere råstoff. Fremdeles bare én greie, javel – men du vil kunne få opplevelsen av at denne greia plutselig kan inneholde alt. Og det er noe med dette disiplinerte musikalske arbeidet som på en god dag kan føles dypt rørende. Tenk at de gadd, liksom. Tenk at de fortsetter å gidde!
5. Klokkene ringer for Kristina
Kristina Fransson på rådhustaket. Foto: Kine Kolstad/Oslo Jazzfestival
Lørdag formiddag var blogghalvdel Vinger nede på Nasjonalmuseet for å gi en guidet tur til musikkvenner fra England, og la ut om Per Kleiva, Synnøve Anker Aurdal, Halfdan Egedius, Baldisholteppet, Gunnar S og den Ming-vasen som i årevis ble brukt som askebeger i en ambassadebygning. Da turen gikk ut på taket for å få litt utsikt over Oslofjorden, begynte plutselig klokkene i Rådhuset å ringe for oss. Men det var mer. Plutselig gjallet en trompet utover fjorden. «Oh, that sounds like Kristina Fransson. I know her», kunne jeg legge til. Ved en pokkers flaks var vi altså ute akkurat idet de hadde en hyperkort lydprøve før mandagens konsert der oppe!
Kristina er kjent fra band som Coincidences, Leah og Sanyu, og for mye bra spill i Miles-året – hun dukker opp sammen med Nils Petter M i Bitches Brew-konserten senere i uken. Mandag hadde hun altså en uoffisiell åpning av festivalens virkelige uke. Og det i duo med Oslos stolthet, klokkenisten Laura-Marie Rueslåtten. Litt av et yrke å dingle med akkurat disse bjellene, men hun er også samtidsmusikk-komponist, er ekspert på vin, har den fantasi-eggende tilstanden synestesi, og bor eller har bodd i husbåt. Bra kombinasjon, og når man legger til Kristina F. måte jo dette bli noe utenom det. Ikke minst når man minner seg selv om at Rådhusbygningen er basis for festivalens utsøkte logo, opprinnelig designet av Kristian Ystehede. Byens symboler og faste holdepunkter burde være, og er, naturlig knadd inn i hva festivalen foretar seg. Dette er en festival for byens innbyggere.
Det var gøy å komme seg ned til borggården og sondere terrenget om hvor det var best å stå og høre. Der så man noen med Oslojazz t-skjorte inne ved inngangen, og folk stimlet seg rundt dem. Ganske gøy å se så mange, samt intetanende turister som tilfeldigvis befant seg der. Plutselig var de i gang, man kunne jo ikke se noen av dem, kun skimte enden av gulltrompeten som stakk ut av et avlukke høyt der oppe. Som var det Lee Harvey Oswalds rifle eller noe. Magisk og spennende. Det var mer lyd å få ut av klokkespillets sofistikerte gniss og klang når man bevegde seg bakover, og også kunne se at Fransson bevegde seg rundt om i rådhusets ganger og til slutt dukket opp i synlig form på den nederste balkongen. Hun forsøkte å hilse opp til Laura-Marie uten å se henne, men vi hadde jo hørt at de var i god dialog.
6. Et intenst behov for å få tak i intensjonen bak
Darius Jones & Otomo Yoshihide Quintet på Nasjonal jazzscene Victoria fredag kl. 22.00
Darius Jones (foto: Jesse Ponkamo) og Otomo Yoshihide (foto: Malwina Witkowska)
Den amerikanske saksofonisten Darius Jones undersøker materien dypt med sin musikk, men har så klart også øyne for andre. Han hadde lenge hatt stor respekt for den japanske gitaristen Otomo Yoshihide, kjent for mye avant-spill med folk som Jim O’Rourke og Evan Parker. De møttes i 2024 – og nå skal de stå sammen på scenen i en gammel teaterbygning på Karl Johan. Musikken er skrevet for deres felles kvintett, som ellers består av fine navn fra kontemporær jazz: Nick Dunston på bass, Gerald Cleaver –på trommer, og Yasuhiro Yoshigaki på enda flere trommer. Vi fikk tak i Darius Jones for å finne ut av forskjellige musikalske sammenhenger.
Hvordan støtte du på musikken til Otomo Yoshihide?
– På college jobbet med en elektronisk musiker, Marty McCavitt. Vi hadde en duo med laptop og saksofon i årevis, og han spilte en skive av Otomos New Jazz Quintet som heter Flutter. Det første sporet blåste meg av banen, jeg ble fullstendig fucked up av det.
Det er en høyfrekvent tone som bare går gjennom hele låta, hele låta har en urovekkende vibb som eksisterer side om side med noe som er veldig jazz. Jeg slukte det rått. Det neste jeg sjekket ut var The Night Before The Death Of The Sampling Virus, som jeg følte var en punk/hip hop-greie. Alt jeg kom over av Otomo snakket virkelig til meg, jeg syntes han var en fantastisk kunstner. Jeg elsket det han gjorde på platespillere, det var noe som resonnerte med hva jeg ønsket at musikk skulle være. Hvordan jeg ønsket å leke med lyd. Han gjorde også cover-versjoner av Eric Dolphy, og lekte med amerikansk jazz samtidig som han utviklet sin helt egen estetikk. Jeg syntes det var fantastisk.
Er det en forskjell på å spille i elektroniske og akustiske omgivelser for deg som saksofonist?
– For meg er det bare lyd, jeg tenker ikke på det på noen annen måte. Jeg elsker utfordringen når omgivelsene er høylytte og intense – det er bare en annerledes situasjon. Jeg ser ikke på musikk som en greie hvor det bare finnes visse fremgangsmåter – alt er fair game, alle verktøy er tilgjengelige. Og jeg så på Otomo som en av de folka som demonstrerte det. Han kan være ekstremt høylytt, men så kan han spille en av de vakreste balladene du har hørt. Det er et så stort mangfold i musikken hans. Og for meg er det noe han har til felles med de store jazzskikkelsene. For meg var det samme verden, på en eller annen måte.
Det er jo en veldig vakker ting med musikken hans. At den både kan være støyete, futuristisk, rocka, men at kjærligheten til «kjerne-jazzen» også er så genuin og levende, side om side med det. Det er mange veier inn i musikken hans.
– Ja, jeg tror han elsker melodier. Og de ulike sidene smelter virkelig sammen i musikken hans. Jeg har virkelig ønsket å jobbe sammen med ham i flere tiår.
Hvordan kom dere i kontakt med hverandre?
– Malwina Witkowska fra No Earplugs visste at jeg var interessert i å møte ham, og hun introduserte oss da vi begge var i Berlin. Men vi har ikke spilt sammen før – konserten i Oslo er den aller første gangen vi står på scenen. Jeg håper folk kommer for å sjekke det ut! Vi kommer til å forsøke å skape noe, og jeg gleder meg virkelig.
Hvordan har du jobbet med materialet til konserten?
– På forskjellige måter. Vi kommer til å spille noen covers av Sun Ra. Jeg tenkte det var et fint sted å starte – jeg har ikke hørt ham gjøre noe av Sun Ra før, men det er en av mine favoritter. Jeg har også spilt mye med Marshall Allen (saksofonist og grand old man i Sun Ra Arkestra, journ.anm) nylig, og har tenkt på Sun Ra i evigheter, uten å egentlig spille noe av musikken hans i et av mine egne band bortsett fra et soloprosjekt. Coverne er et fint sted å starte, for de er i berøring med noe av det jeg også elsker med Otomos musikk. Jeg prøvde også å lage noe med mange muligheter for improvisasjon, og som inneholder forskjellige måter å forholde seg til musikkens arkitektur og form på, i tillegg muligheter for groove. Det er noe jeg føler at jeg ikke har hørt så mye fra ham – partier der bandet bare guffer på superhardt. Rytmeseksjonen vi har med Gerald Cleaver, Nick Dunston og Yasuhiro Yoshigaki har virkelig potensial i den retningen, så jeg ønsket å skape rom for det.
Har du en fast måte å gå fram på når du komponerer, eller er hvert prosjekt en egen greie?
– En av tingene Otomo spurte meg om, var om jeg kunne gjøre ting enkelt, haha! Jeg tror han hørte musikken jeg presenterte på festivalen der vi møttes. Jeg tenker mye på ensemblene, måten folk spiller på. Og jeg tenker en god del på hva musikken er til for. Hva er poenget med den? Skal den sette i gang noe, skal den skape en identitet, skal den legge til rette for at noe spesifikt skal skje? I dette tilfellet har jeg tenkt mye på prosess, at det handler om at vi skal finne ut hvem vi er som gruppe. Jeg har også tenkt på at man skal høre Otomo i sammenhenger som ikke er det man har hørt før. Noen nye omgivelser for ham. Det er ikke alle som har hørt like mye på ham som meg, så jeg har også lyst til å kaste lys på litt ulike sider av ham gjennom denne gruppa.
Nesten som et portrett av ham?
– Ja, det er en låt som heter «The Otomo Plan»… når jeg spiller med noen som er et forbilde, prøver jeg på mange måter å vise takknemlighet. Han har vært viktig for meg som musiker.
Jeg hørte et podcastintervju som trompetisten Dave Douglas gjorde med deg, hvor du sa at gode konserter viser fram et slags bilde av hvor gode mennesker kan være når vi jobber sammen. Og jeg lurte på om du kunne fortelle litt mer om det.
– Noen ganger føler jeg at måten vi forholder oss til liveframføringer er ganske snever. Vi fokuserer veldig på at det skal være underholdende og det er en begrensning. Sannheten er at musikk har hatt mange forskjellige egenskaper og samfunnsmessige funksjoner opp igjennom tidene. Det har slett ikke alltid vært underholdning – noen ganger har musikken vært hellig, den har hatt spirituelle funksjoner. Noen ganger har musikk handlet om revolusjon, om nødvendigheten av å gjøre motstand. Og andre ganger har den hatt beroligende, lindrende funksjoner. Tenk på en mor som synger for et barn, den intimiteten… eller på et rituale som å synge bursdagssangen for noen. På moderne festivaler er det lett å venne seg til en tanke om at musikk nødvendigvis handler om konsum og underholdning. I det siste har jeg lekt med disse tankene, og i prosjektet med Otomo tenker jeg ikke nødvendigvis så mye på hva slags funksjon musikken har ennå. Vi har jo ikke gjort så mye ennå. Vi er nødt til å jobbe med musikken og finne ut av det. Det kommer vi til å gjøre når vi møtes i Norge, og så vil hver konsert være et slags evolusjonstrinn. Det norske publikumet vil oppleve noe som sikkert er veldig annerledes enn det folk opplever på de neste konsertene. Jeg blir veldig begeistret av den tanken – kanskje det blir snill og høflig musikk i Oslo? Kanskje det blir et totalt galehus. Jeg liker den prosessen, og jeg håper lyttere som liker å sjekke ut det vi ikke vet noen ting om, det vi ikke kan vite noe om, har lyst til å komme innom.
Det er ikke bare viktig for utøvere, tror jeg. Det er ofte fint å, som publikummer, ikke tenke så mye på om en konsertopplevelse skal være det eller det – om den er underholdende, energisk, vakker, hva enn. Å gå til ting med en tanke om at det ikke er så farlig, at vi sikkert finner ut av det underveis. Det er en slags ro i det.
– Ja. Noen ganger tror jeg publikum vil vite på forhånd. Men da blir ikke musikken nødvendigvis din. Om du lar det være en opplevelse der du kanskje ikke vet noe som helst på forhånd, åpner det noen ganger for at du kan knytte et mye mer personlig bånd til det som skjer. Å vite for mye om det som skal skje, kan noen ganger være som å gå i butikken og handle dagligvarer, haha! Det kommer til å smake sånn og sånn… men en situasjon som den her, åpner for noe annet. Folk kjenner kanskje til musikken til Otomo og de andre i gruppa – men på en måte spiller ikke det noen rolle heller. For du får anledningen til å sjekke ut hva det er som skjer når vi møtes.
Jeg snakket med en komponist en gang som fortalte at han så på symfoniorkesteret som en sånn stor metafor for samfunnet, hva mennesker kan få til ved å jobbe sammen i ulike roller. Og han la til at det fritt improviserte møtet på en måte er et intimt motstykke til den metaforen. At vi også der viser fram et annet bilde av hvordan samarbeid og kommunikasjon kan fungere. Siden du jobber både i fritt improviserte sammenhenger og komponerer for ulike former for ensembler, tenkte jeg å høre hva du tenker om det.
– Komposisjon og improvisasjon har en dyp sammenheng. Hver komponist starter med et eller annet som kan kalles improvisasjon. Når folk tolker disse stykkene etter at de er ferdig skrevet, vil musikken også bli transformert. En gruppe mennesker tar det du har skapt med videre. Improvisasjon i grupper er en prosess hvor du lærer deg språkene til hverandre. Jeg har et språk, det har Otomo også. Og de språkene kommer til å kollidere på scenen. Hva som skapes av det, er interessant – og etter hvert vil de påvirke hverandre. Vi kommer til å lære av hverandre, endre måten vi kommuniserer på, jeg kommer til å gi litt, han kommer til å gjøre det samme… og det vil resten av gruppa også gjøre. Den prosessen minner om mye som også skjer i komposisjon. Du lytter, du prøver å forstå hva det er som skjer rundt seg. Og så kommer repetisjonen – det å gjøre dette kveld etter kveld, å tilbringe tid sammen, å øve og snakke sammen. Alt dette bidrar. I et demokratisk samfunn er dette kjernen. Vi snakker sammen, noen har en idé, vi prøver å finne ut hvordan ulike synspunkter kan passe sammen, kanskje man vedkjenner at ideen man selv brakte til bords ikke var like god som noe en annen person kom med. Dette er grunnen til at jeg elsker improvisasjon. Selv i de mest gjennomskrevne, kodifiserte komposisjonene mine, forsøker jeg å beholde et element av improvisasjon. Jeg vil at de som fremfører den skal ha en samtale med det jeg har skrevet. Jeg tror det åpner opp noe i bevisstheten deres. Om jeg kontrollerer hver eneste lille detalj, blir musikken mindre. Jeg er blitt professor, og jeg sier det til studentene mine. Jo mer du ser komponistens hånd i den skrevne musikken, jo mer stenger du av muligheten for at musikerne kan bli med på å skape den. De som tolker den er nødt til å finne seg selv i musikken på en eller annen måte. Noe de verdsetter. Det kan være så enkelt som at de lærer noe av å spille den, at komposisjonen inneholder en utfordring. Det kan være hva som helst. Men jo mer komponisten løsner grepet sitt om det som skal skje, jo mer blir musikken et slags samarbeid. Når vi snakker om symfoniorkesteret, vil for eksempel dirigenten ha en dialog med den skrevne musikken. Og han følger ikke nødvendigvis kartet til punkt og prikke.
Var det et stykke eller en opplevelse som fikk deg til å ønske å bli komponist?
– Jøss, det har jeg faktisk ikke tenkt på før. Jeg tror det er mange forskjellige forbilder. Noen jeg kommer på umiddelbart er Thelonious Monk, Duke Ellington, Charles Mingus, Wayne Shorter, Eric Dolphy… og i klassisk musikk er det folk som Gustav Mahler, Igor Stravinskij, Eric Satie, Karlheinz Stockhausen, Morton Feldman, Arnold Schönberg, Claude Debussy… alle gode komponister har klart å få tak i en side av seg selv som de så har kodifisert. En drøm, en fantasi, en observasjon, hva som helst. Som de har klart å omdanne til lyd. Det syns jeg er endeløst fascinerende. Tenk på Schönbergs sangsyklus Das Buch der hängenden Gärten… små drømmer, i bunn og grunn. De griper meg på så mange ulike nivåer. Jeg får lyst til å skjønne hvorfor – hvorfor gjorde han det? Hva var grunnen? Jeg kan føle lignende ting når jeg hører stykker av George E. Lewis, eller Julius Eastman. Et intenst behov for å få tak i intensjonen bak. Hva var det de følte inni seg? Ting trenger ikke alltid å være så tydelig. Om jeg hører på John Coltranes «Alabama» vet jeg hva det er, jeg vet hvorfor han lagde den musikken og det er fantastisk å høre ham klare å manifestere det på en så tydelig måte. Men jeg liker også grubleriene, poesien og abstraksjonen man kan finne i en låt som «Bag Lady» av Erykah Badu, der hun snakker om å forsøke å holde fast i altfor mange ting… det handler ikke bare om å bære rundt på for mange poser, liksom.
7. Åtte flotte med Ruben Gran
LEAH + DJ Ruben Gran skjer på Becco på torsdag klokka 22.00
Leah. Foto: Agda Isabell Døsen-Johannessen
Det er ikke bare vi som elsker å plukke låter. De siste årene er det mange, inkludert oss her i remsa, som har gjort det til en livsstil og en personlighet å klage på NRKs dekning av jazz og annen sterk musikk. Spesielt den norske. Men stille og ut av det blå (jazzens mørke, blå kjerne?) har det jo kommet et radioprogram som prøver å gjøre nettopp det: konsentrere seg om å presentere ny, norsk jazz. Herligheten heter Jazzkassa, og kassekjører heter Ruben Gran. Nå har noen klart å lokke ham ut av radiostudioet også, for han er hyret som DJ i bakgården på Becco en sen kveld, til overmål etter at Innlandets svaner i LEAH har spilt. Da er gulvet godt og varmt, vil vi tro. Men hva skal han legge på tallerkenen? Vi fikk vridd ut åtte flotte eksempler fra ham.
Ruben Gran. Foto: privat
Aldri helt godt å si hva som sømmer seg i en bakgård på jazzfestival når natten nærmer seg, men dette er i hvert fall åtte flotte låter som blir med i platekassa på torsdag:
Eddie Russ – «The Lope Song»
Varm, groovete og på grensen til skranglete souljazz for enhver. Trøkker fra Larry Nozeros første pust i fløyta.
Henriette Eilertsen – «Fly Ikaros»
Når vi snakker om fløyta! Det er ingenting å utsette på verken den eller groovet til Eilertsen og kompani heller.
Sons And Daughters Of Lite – «Ju Ju’s Door»
Men er det jazz nok, spør en og annen. Svaret er både «ja» og «samma det», når det svinger som denne gjengen. Bra for dansefoten, dessuten. Også denne med finfin fløyte.
Cimota – «Sunday Picnic»
Det trenger ikke være søndag for å ha med denne lyse, lekende perlen med ut av huset.
Treverket – «Tanemsbrua»
Fare for ekstatiske tilstander med denne elegante og melodisterke brakeren i full offentlighet.
Charles Mingus – «Solo Dancer»
Se forrige. Kan nesten bli i heftigste laget.
Moon Inhabitants – «Eudaimonia»
Med føttene godt planta på landejorda danser vi likevel ut i galaksene med denne ferske, mer enn lovende, kvintetten.
Milt Jackson – «People Make The World Go Round»
Hei, det er fortsatt sommer! Da er dette stjernelaget alltid med.
8. Life of Brian – lynkurs i årets festivalartist
Brian Blade spiller med Hanna Paulsberg & co på onsdag og med Johan Lindström på fredag.
Brian Blade og Hanna Paulsberg. Foto: Lurah Blade og Johannes Espedal
Årets festivalartist, Brian Blade, kom godt i gang på et fullsatt Cosmopolite mandag kveld da han spilte sammen med Ella-vinner Ellen Andrea Wang på bass og sang, Tuva Halse på fiolin, Bugge Wesseltoft på tangenter og ikke minst Mari Boine på vokal og rammetromme. Bandet startet med et instrumentalt sett der de spilte en komposisjon fra hver av medlemmene før Blade selv tok mikrofonen og fortalte litt om hvorfor akkurat Mari Boine hadde stått aller høyest på ønskelista da han ble spurt om hva han kunne tenke seg å gjøre i Oslo. Blade så den ikoniske vokalisten for første gang tilbake i 1994 og det var en konsert som satte merke. Bandet hadde møttes i går, og settet bar preg av det på den gode måten – passe løst, ferskt, med mye gjensidig oppdagerglede underveis. Bugge forsvant inn i øyeblikket her og der, Halse gjorde nok en av disse konsertene som førte til at folk spurte hvem var fiolinisten?!? på vei ut, Wang fant den store grooven og harmonien, Boine tok rommet da hun skred ut på scenen halvveis – og i midten av det hele satt altså Blade og smilte, gestikulerte, vispet, kjælte med metall og skinn, smalt til, lokket øyeblikk og spenningskurver ut av musikken. Blade har siden nittitallet spilt med alt og alle i jazzen i tillegg til å ha satt bumerket sitt på plater med Joni Mitchell, Bob Dylan, Emmylou Harris og så videre. Den kvintessensielle nålevende jazztrommeslageren? Hvorfor ikke – det er i hvert fall mange som har det sånn. Ikke minst blant verdens, og Norges, mange trommeslagere! Her forteller to av dem, Øyvind Skarbø og Gard Nilssen, om en stor inspirasjonskilde.
Øyvind Skarbø: Jeg så Brian Blade første gang i 1998. Da var jeg 16 år, og Moldejazz var kilden min til live jazz. Jeg visste ikke egentlig hvem han var, men han hadde vært på coveret av Modern Drummer, og det var bibelen. Jeg dro dit uten à ha hørt ham, han spilte på kulturhuset med Fellowship-bandet, hadde noen eldgamle trommer og stativer som såvidt sto oppreist. Stor afro, Kurt Rosenwinkel på gitar… helt hakeslepp, livet ble ikke helt det samme. Jeg hadde tatt med en cymbal som han signerte. Siden har jeg hilst på ham flere ganger og nå har cymbalen fire signaturer av ham!
Seriøse saker. Foto: Øyvind Skarbø
Gard Nilssen: Det er på en måte lett à svare pa hvorfor man digger Brian Blade, men det er ikke like lett à forklare hvordan det fungerer. Det er snakk om en helt vanvittig, utenomjordisk touch. Han må ha øvd og spilt utrolig mye trommer som ung – trommene går nesten i ett med kroppen hans. Han har absolutt alt, jeg opplever ham ikke bare som «trommisenes trommis», Blade er en av de få som føles som alle musikeres musiker. Jeg ikke snakket med noen som ikke setter pris på spillinga hans.
Øyvind: Først og fremst er han enormt god på à skape spenning og à holde på den. Det er nok den store tiltrekningskraften – at det liksom ligger og bobler fra sekund til sekund, og at man aldri er helt trygg på hvor det bærer. Det er unikt. I tillegg er det så enormt sterkt lytting, han er liksom på tå hev hele tiden. Særlig med Wayne Shorter-kvartetten, da kom den egenskapen virkelig til sin rett. Alle var på samme bølgelengde, det var jo på mange måter den egentlige fortsettelsen på sekstitallskvintetten til Miles Davis. Men de dro kanskje ting enda lengre. Blade er ekstremt dynamisk, hva som helst kan skje fra sekund til sekund. Det kan nesten bli litt slitsomt, for det er så intenst, jeg kan bli litt gåen. Stilen til Brian Blade tar ganske stor plass, vil jeg si. Han er ikke alltid en «høflig kompmusiker». Men noe av det jeg liker best er når han spiller med singer-songwritere som Joni Mitchell eller når han sang sine egne låter på Mama Rosa. På Shine av Joni, spiller han noen få lange låter, vers etter vers, og han gjør det fullstendig streit med ørsmå variasjoner. Akkurat nok krydder til à holde det levende. Det er en sånn fin backbeat som jeg føler kommer veldig ut av Levon Helm (fra The Band, journ.anm). Det har han også sagt selv.
Gard: Han er like tydelig gjenkjennelig som Tony Williams eller Elvin Jones. Igjen handler det om touch, om en helt egen signatur. Det er mange trommeslagere som har det, men ikke like distinkt. Det er også stor musikalitet, som høres i alle valg som tas. Han kan være eksplosiv og dynamisk, han har et like fantastisk ridebeat som når han spiller 2 og 4 innenfor soul, funk og poprock. En vanvittig time uten à føles som en maskin. Det er så kontrollert og dynamisk – han kan spille hva han vil på så svakt volum som han vil, og det er det jeg strekker meg etter her i livet. Det største målet er à komme så langt ned i dynamikk som mulig uten at det går på bekostning av energien eller beatet. I Norge føler jeg at du har Per Oddvar Johansen og Håkon Mjåset Johansen som er enerne på à spille kjempesvakt, kontrollert og dødsbra. Så kommer vi alle etter! Etter at jeg hadde hørt ham på plater, begynte jeg à gå på konserter og fikk sett ham live, snust på oppsettet hans. hvordan han stemte trommene, de låt jo alltid helt sinnssykt bra, uansett om de var store eller små.
En gang skulle Maciej Obara kvartett og Wayne Shorter kvartett dele scene på Summer Jazz i Warszawa. Shorter, som var en eldre herre på det tidspunktet, hadde i kontrakten at han skulle spille først. Jøje meg, liksom, vi skulle på etter dem. Det betød også at de skulle ha lydsjekk etter oss, og Blade og jeg skulle dele trommesett. Så jeg tenkte i mitt stille sinn at jeg bare kunne la trommene stå, og så ville de være på spa hos Brian Blade. Dumme meg. Jeg så ikke lydsjekken, for vi gikk og spiste, og kom vel tilbake ti minutter ut i konserten deres. Det var den beste jeg hørte med det bandet, og den villeste trommelyden – helt kanakas bra saksofonspill og band. Etterpå skulle vi spille, jeg takket Blade for konserten, han tok av cymbalene sine, jeg satte mine på, og gleda meg til à prove settet. Det er det verste jeg har hørt, det låt virkelig søppel! Jeg kunne ikke spille på det, og måtte trå til med gaffa og moongel (geléputer som demper skinn og cymbaler, journ.anm)for at det ikke skulle være helt umulig. Så det er virkelig sånn som Max Roach sa – it’s all in the touch.
Øyvind: Jeg husker at Modern Drummer-artikkelen trakk fram at han spilte på veldig gamle trommer. Nå for tiden er det ikke så spesielt, men der og da ble det vektlagt som et modig valg, for alle skulle vel ha nye, fancy yamaha-greier i 1998. Cymbalene hans er viden kjent alle syns de låter dritbra, og det gjør de. Men det ligger i hendene hans. Jeg har bitt meg merke i det når han bruker forskjellig utstyr – uansett hva skarptromma er, låter det likt. Da handler det om anslaget. En liten digresjon: Jeg så en lydsjekk med Wayne Shorter-bandet. Blade reiste rundt med egne cymbaler, som trommeslagere gjerne gjør. Det neste på lista vil som oftest være à ha med seg egen skarptromme. Men det hadde han ikke. Derimot hadde han sine egne cymbalstativer – som er det siste andre trommeslagere gidder à ta med seg. Men han skulle ha disse gamle stativene som sto og svaia i vinden. Det er vel slik at visse stativer låter bedre. Det kan også være at han hadde gamle cymbaler med mindre hull som ikke passer på moderne stativer. Men det finnes det jo løsninger på, så jeg vet da søren. Fascinerende, var det. Utstyrsmessig varierer det ikke så veldig ellers. Jeg så ham med Daniel Lanois for noen år siden, en av de bedre konsertene jeg har vært på i mitt liv. Da er det litt større trommer, men det er ofte gamle Ludwig-sett med stor basstromme. Men cymbalene er det samme, stikkene er det samme – gode gamle bolero (trommestikkevariant fra Vic Firth, journ. anm). Jeg tror aldri jeg har sett ham med mer enn fire trommer. Av og til noe ringel-rangel, men ikke så mye av det heller, lite fiksfakseri. Det er litt av appellen – det blir spilt veldig bra trommer, og det er det. Det er liksom ikke mer innviklet.
Gard: Det vi som ser ham i jazzsettinger kanskje har lagt merke til mest, er at han sitter helt usannsynlig lavt. Det er han og trommeslager Per Lindvall som sitter aller lavest i jazzen. Og Blade er ikke så lav person, så det burde ikke funke kjempebra, men han får det til. Han har trommene på skrå ned mot seg, sånn at den lyse tammen nesten går i ett med skarptromma, det er veldig kort vei over. Cymbalene står veldig tett og lavt, og de er ikke veldig vinkla. Det er motsatt av det Jon Christensen sa til meg da jeg hadde en time med ham, han ville at jeg skulle vinkle dem mer loddrett – du må skyve cymbalen fra deg. Etter hvert fant jeg ut at det ikke funka for meg.
Øyvind: Ergonomisk er det helt ute à kjøre – og jeg innbiller meg at han blir bare lavere og lavere med årene, han sitter med skarpen langt under knea, for à si det sånn. Jeg tror det bare er komfort. Sånne ting preger hvordan man spiller. Sitter jeg lavere innbyr det til litt andre ting enn om jeg sitter veldig høyt, men jeg kan ikke snakke for andre.
Gard: Noen mener jo at det har en effekt når du spiller backbeat-musikk. Torstein Lofthus er en av dem – han lurer på om du kommer mer inn i beatet når du sitter lavere. Men i mer ridecymbal-basert musikk, kan du sitte høyere.. dette er sånne ting det går an à teste ut frem og tilbake og nerde i timesvis om, for eksempel på trommejulebordet.
Øyvind: Det stemmer nok at han har definert hva en trommeslager kan være i vår tid. Blade virker bare drevet av musikk, ikke et behov for à bevise noe. Så har han også vist at det går an à være bandleder. Det finnes jo store trommeslagerbandledere både for og etter, men jeg tror han har vært viktig for folk på min alder, som Gard. En som skriver all musikken – selv om han litt motvillig har satt sitt eget navn på bandet, han vil at det skal hete Fellowship, ikke Brian Blade’s Fellowship. Da jeg så dem i 2024 var det samme gjengen som var med i Molde i 1998 bortsett fra bassisten. Han har gode verdier. Etter konserten på Victoria var det så mye folk som ville prate – jeg tror han sto der i en time, og så pakket han ned trommene sine selv på scenen. Det gir en idé om fyren.
9. …og noen elektriske Miles-favoritter
Vi får blåse litt i vår egen, hmm, trompet her. På fredag, en liten pustepause etter MEUF-konserten med Camila Nebbia og Guro Moe, er det duket for et lite kåseri om den første elektriske perioden til Miles Davis. Det er jeg, altså blogghalvdel Filip Roshauw, som har gleden av å snakke om det som virkelig er et av mine såkalte romerriker. Det er ikke nødvendigvis slik at musikken skapte mellom slutten av sekstitallet og midten av syttitallet inneholder øyeblikkene jeg setter aller høyest i diskografien hans – jeg mener, hva med Plugged Nickel-opptakene, eller My Funny Valentine, eller Adagioen fra Sketches of Spain, eller «It Never Entered My Mind», eller «Blue in Green»? Men alle forandringene som skjer i det øyeblikket han begynner å leke seg med elektriske instrumenter, og hvor musikken både endrer karosseri og motor, er definitivt det jeg går mest rundt og tenker på. Kanskje fordi det fremdeles føles som at det faktisk finnes noen veier fram, fra alle disse ulike dagene i Colombias studio og ulike scener over hele verden, som ennå ikke er ferdig utforsket. Den første elektriske fasen til Miles Davis har vært omdiskutert siden den startet – og etter hvert har den vært gjenstand for stadige revurderinger, stadig nye generasjoner av musikere både i og et godt stykke utafor jazzen, som har funnet noe de har lyst til å dikte videre på.
På lørdagen under festivalen skal Nils Petter Molvær gjøre sin tolkning av Bitches Brew sammen med Kristina Fransson, André Roligheten, Marte Eberson, Jon Balke, Hedvig Mollestad, Audun Erlien, Veslemøy Narvesen og Gard Nilssen. Der har du på mange måter et tverrsnitt av betydningen ikke bare Bitches Brew, men hele denne perioden, har hatt å si for norsk jazz gjennom tiårene. Fra eksperimenter med elektronikk og klubb-impulser til frimodig, rufsete og gloheit frirock. Vi regner med at de har lyst til å gjøre mer enn å ta en ærbødig titt i premieskapet her – selv spilte jo Davis aldri noe som egentlig låt sånn som albumet Bitches Brew låt på en scene. Et fantastisk album, naturligvis, et slags galleribesøk fullt av spøkelsesaktige klanger, elektriske og akustiske instrumentteksturer som filtrer seg sammen. For noen er dette det soleklare høydepunktet i den første elektriske perioden til Davis. Men slett ikke alle har det sånn, noe av appellen/nøkkelen til denne musikken er at man må finne sin egen vei inn. Her er et par favoritter:
1. «Circle In The Round»
Dette er den aller første innspillingen Miles Davis gjorde med et elektrisk instrument – nærmere bestemt gitaren til Joe Beck. Innspillingen ble gjort 4. desember 1967, og det var den første gangen Davis var i studio etter at John Coltrane hadde dødd, september samme år. Jeg vet ikke hvor mye man skal lese inn i akkurat det. Og jeg vet heller ikke hvor mye man skal lese inn i at «Circle In The Round» ble liggende i hvelvet helt til Columbia hadde behov for å gi ut en arkivutgivelse, i årene der Davis hadde trukket seg tilbake fra scenen. De første elektriske forsøkene som ble gitt ut, på Miles in the Sky, låter uansett mye mer konvensjonelt enn hva nå enn dette er ment å være. En 25 minutter lang möbiusbånd-aktig komposisjon full av soloøyeblikk fra Davis, Wayne Shorter, fantastisk spill av trommeslager Tony Williams – men hvor det også føles som at musikken kretser rundt et eller annet som ikke er der.
2. «Konda»
En annen outtake fra Jack Johnson-perioden, som føles som en slektning av «Circle in the Round». Jeg har ofte lurt på om dette er låter som Radiohead lyttet til i perioden der de lagde låtene som endte opp på Kid A og Amnesiac – det er noe med harmonikken, og måten de liksom biter seg selv litt i halen på. Melodien på «Konda» balanserer oppå akkordskiftene som om de var isflak og peker definitivt framover mot låter som «Everything is in its Right Place», «Kid A» og «Pyramid Song». Og selv om det er vanskelig å få nok av trommeslagere som Tony Williams, Jack DeJohnette og Billy Cobham, er det noe med å høre Airto Moreiras metalliske skrammel som eneste rytmiske fortøyning i åpningen. Hva om den besetningen hadde laget en hel plate?
3. «Early Minor»
Jeg antar at det rett og slett ikke var plass til denne låta på In a Silent Way – og at den rett og slett var glemt da Davis & co satte i gang med Bitches Brew. Men dæven. Den føles som en slags IaSW i lommeformat – bare knappe 7 minutter lang. Og den føles også som en låt som springer rett ut av det stiliserte alvoret Davis og Gil Evans fant på Sketches of Spain – melodien ligger et lite steinkast unna adagioen fra den skiva, og det nesten marsj-aktige, lavmælte trommekompet til Tony Williams har noe av den vagt illevarslende stemningen til «Saeta», et annet viktig spor fra Sketches. Ble spillinga kanskje litt for pludrete og distrahert uti der, til at den ble vurdert som god nok for utgivelse? Det kan jo kanskje hende. Men de tre-fire første minuttene, eller bare det aller første møte med Shorters sopransaksofon for den del, har storhet i seg.
4. «It’s About that Time / The Theme»
Dette liveopptaket fra 7. mars 1970 kom ut tidlig på 2000-tallet. Hadde det blitt gitt ut i sin helhet på starten av 70-tallet, er det lett å se for seg at det hadde vært en av hjørnesteinene i denne delen av diskografien hans. Vi snakker om den siste reisen til bandet som, siden de aldri ga ut en hel studioskive på egen hånd, er blitt omtalt som The Lost Quintet: Wayne Shorter, Chick Corea, Jack DeJohnette og Dave Holland. Her har de også med seg Airto Moreira også på perkusjon. Det er den aller siste konserten Shorter spilte med Davis før han gikk videre til nye eventyr med Weather Report og i det hele tatt. De varmet opp for Steve Miller Band + Neil Young & Crazy Horse denne kvelden på Fillmore og de spilte to sett som egentlig låter ganske rabiate – riffene vi kjenner fra In a Silent Way og Bitches Brew dundrer avgårde, men hver gang Davis slutter å spille vrir bandet seg over i venstrefila og drar musikken lengre og lengre inn i frijazzen og ren, fresende abstraksjon. Er dette lyden av seks mennesker som er fundamentalt uenige om hva slags musikk de egentlig skal spille? Her og der faller også musikken til ro og klarer å rydde plass til små, dyrebare øyeblikk. Den er slettes ikke så monolittisk som den kanskje føles på første gjennomspilling. Det er utrolig mye flott livemusikk fra denne perioden. Fra 7. mars 1970 kan man for eksempel dukke tilbake til sånn bandet låt i 1969, da Dave Holland fremdeles spilte kontrabass og hvor de hadde en del eldre låter i materialet – samtidig som Chick Coreas ringmodulerte el-piano gir det hele et nesten surrealistisk skjær. Eller du kan gå den andre veien, frem til de svære, nesten krigerske ensemblene han omga seg med utover på 70-tallet, og som kulminerte med de to dobbeltalbumene Agharta og Pangaea, som ble stående som en slags ugjennomtrengelig siste replikk da han trakk seg tilbake. Det finnes en fantastisk nettside som er viet til dokumentasjonen av disse årene – på The Heat Warps har Jeremy Erwin katalogisert, og skrevet om, rubbel og bit av det som finnes av bootlegs og offisielle opptak.
5. «Rated X»
Jeg tror dette må være det ondeste stykket musikk Miles Davis spilte inn. Men det er også, naturligvis, totalt fjetrende. Stueorgel blir aldri det samme.
Av Filip Roshauw og Audun Vinger
