Hvert strøk en verdensdel

Egentlig er ikke jazzfestival-åpning på hviledagen i Operaen noe jeg pleier å prioritere. Det er en lang uke med maaange konserter foran oss, dessuten kan det bli litt stor scene og kanskje også litt pompøs setting. Som om «vår musikk» blir bedre eller mer verdsatt av å bli presentert hos de voksne og vellykkede. Nei, da likte jeg bedre at det var på Cosmopolite, som i fjor. Heldigvis, og egentlig temmelig lite overraskende, ble det likevel helmaks i år. Litt fordi Theodor fra Cosmopolite var scenetekniker, og bandet som sto på scenen var som et Torshov-husband å regne: The Source. Til gjengjeld skulle de gjøre en variant av deres legendariske julekonsert, denne gang med Oslo og ikke høytiden som omdreiningspunkt. En idé som ble gitt dem for seks år siden men som ikke kunne gjennomføres på grunn av den store smittefarlige vekkelsen som hjemsøkte vårt land. Trygve Seim, Øyvind Brække, Mats Eilertsen og Per Oddvar Johansen er mer enn nok i seg selv, men de ble utvidet av forskjellige musikere underveis. En gjeng fra India (og Drammen), en gjeng fra sivilisasjons vugge i Kairo, den snodige norske gjengen som kaller seg Batagraf, deriblant Jon Balke som også benyttet seg av det store flygelet som sto laaangt nede i hjørnet der, og meget passende tilstedeværelse av Mathias Eick på trompet.
Det var overraskende kryssklipp som viser at musikk og dermed mennesker fra alle verdenshjørner passer godt sammen og er laget av samme stoff. Det var utsøkte enkeltprestasjoner og stort sett sublimt ensemblespill. Det var humor og kjente sanger fremført på overrumplende måter. Det var The Source.

The Source: Per Oddvar Johansen, Mats Eilertsen, Trygve Seim og Øyvind Brække. Foto: Elizabeth Stephenson/Oslo Jazzfestival

Konserten varte bare såvidt over to timer, peanøtter sammenliknet med de kokosnøttene de pleier å servere i julesesongen, men også akkurat nok. Det var Oslo-sanger det gikk mest i, men også mange fine kommentarer til norsk jazzhistorie, med link til dem på scenen. Flere av høydepunktene i konserten var slike ting: en strålende versjon av Mathias Eick-låten «Oslo», og en lang og finurlig versjon av «Da egenvekten» fra kultalbumet Multimal. Dette var så klart Svein Finnerud Trio sammen med Calle Neumann på sax og poeten Trond Botnen, for anledningen resitert av Seim, før Botnens etterfølger Øyvind Brekke overtok med sine karakteristiske lyriske improvisasjoner. Helt herlig, og jeg hadde egentlig gjerne tatt mer improvisasjon, poesi og norsk jazzhistorie denne kvelden. Og litt mer spelling med bare The Source. Det flotteste var åpningslåten «Taraf» med episk spill av Balke ved klaveret. Denne fantastiske låta er fra det store bandet Oslo 13, som vel Seim var innom da han var guttunge. På tide med nyutgivelser av denne musikken, med essays og intervjuer. Noe for Jazznytt, kanskje? Det er særegen og storslått musikk som ikke minner om fjellet men om byggingen av nye Oslo – fra Aker Brygge og fremover.

Shankara. Foto: Kristoffer Søvik/Oslo Jazzfestival

Det var morsomme innslag som da Sunanda Sharma fra truppen Shankara sang «Hovedøen» og andre norske schlagere. Det var frapperende innslag som da Frode Haltli, som heldigvis var på scenen rett som det var, gjorde «Flashing» av Arne Nordheim på akkordeonet sitt, før det gled over i samspill. Og jeg var neppe den eneste som ble svimmel av å se på den hypnotiserende derwish-danseren Raed AbdElghany, som skrudde hull i scenegulvet med føttene og gled inn og ut av kostymene sine som om han var en musikalsk snurrebass. Det var i det hele mange overrumplende innslag, og det er moro det, spesielt for mange som ikke har opplevd The Source med venner gjøre liknende ting tidligere. Det var varm applaus og forbløffede utrop rund baut, konserten gjennom.

Og så var det sangerne, da. Rohey Taalah, som kommer med duoplate kommende fredag, gjorde blant annet en sterk «Suser avgårde» av bystolthet #1 deLillos. Men honnør må også gis til Per Oddvar Johansen bak trommene, som til de grader nailet den nervøst utålmodige grooven. Håper noen inviterer ham til å bli med i et postpunk-popband.

Foto: Elizabeth Stephenson/Oslo Jazzfestival

Tora Augestad er en av landets flotteste sangere og scenepersonligheter, og eide scenen totalt i sine innslag. Det er en uforutsigbarhet og beruselse ved hennes cabaret-persona som gjør inntrykk. God som full. Hun sang «Når kastanjene blomstrer i Bygdø Allé» på tysk og andre minneverdige innhopp.
Jazznytt-favoritt Symre Taugbøl Bang fra Morgedal var nok et nytt bekjentskap for de fleste der inne, men hun har virkelig identitet i sin norskspråklige folkemusikkpop med litt jazz attåt. Hennes versjon av Bigbangs «Girl in Oslo» hørtes ut som en av hennes egne låter. Men hun er også en raff el-gitarist av typen brun gitar, med deilige effekter og gubbete fusion-sound oppdatert til vår tid.

Og så er det statsminister Tuva Syvertsen, da. Wow. Ja, selv etter alle gangene man har sett henne er det fortsatt det eneste å si. Versjonen av David Bowies sene klassiker «Where Are We Now», med tekst lagt til Steen & Strøm istedenfor KaDeWe og med linjer om de mange her i byen som lever i knestående på fortauet, var som en skikkelig trøkk seksten for systemet. Syvertsen har kontakt med og forståelse av det virkelige livet, det er derfor hun er slik en fantastisk utøver. Ja, den slo til og med sterkere enn den eksistensielle bangeren «Slutte og byne», utvidet med mange musikere inkludert den sitrende lyden av det egyptiske bandet Sharkiat Fathy Salama.

Tuva Syvertsen. Foto: Elizabeth Stephenson/Oslo Jazzfestival

Det hendte mye mer, så klart, men inntrykket er vel satt med disse linjene. Noen ganger tenkte jeg at det var sell-out med alle de kjente sangene som ble tolket, men jeg føyset det vekk siden kvaliteten var så høy.
Det ble et avslutningsnummer med alle på scenen, og her viste de sin klasse. Lillebjørns «God natt Oslo» er blitt så gjennomspilt og utvannet i senere år, alvoret og skjønnheten er erstattet med pjusk selvmedlidenhet og vammel nostalgi. Vasket bort av bruk i utallige TV-sendinger, Spellemannpris-utdelinger, Kvelden før kvelden-aktig kos med unge artister som ikke kan uttale l. Men her i kveld var det fyldig og vakkert og vanskelig, akkurat som livet selv. Augestad uttaler ikke sch-lyden, men ga låten en enorm fylde. Det samme gjorde hun i Lars Lillo-schlägeren «Oslo» tidligere på kvelden. Og i Operaen denne søndagen var det sant som det ble skrevet av Lars denne gangen: «du er liten til å være så stor». Ok, folkens: ut på jazzklubbene denne uken, hva?