Tell Us - Nasjonal jazzscene, Victoria - 6. mars 2024

Full klaff for klikken

KONSERT: Andreklasse ved Jazzlinja i Trondheim åpnet norgesturné for et fullsatt Victoria.

Av Audun Vinger

Det var grunn til bekymring da jeg ankom Nasjonal jazzscene Victoria tidlig, men ikke for tidlig, ca klokken 1915 onsdag. Køen sto allerede nesten ut til der Scotsman skal re-åpne neste uke. Riktignok pleier disse årlige konsertene med andreklassen fra Jazzlinja i Trondheim være et svært populært vårtegn – de tiltrekker seg foreldre og venner, tidligere studenter og nåværende musikere og bransjefolk, samt jazzinteresserte som lar seg lokke av gratis inngang. Det var gøy å gå av trikken og se et ungt par diskutere hva som var veien til Victoria – for hvert rekrutterte medlem til jazzkonsertenes gleder er det som å få en halvtime lenger liv.
Uansett om man har noe forhold til enkeltstudentene er det også en annen grunn til å dra: Kvaliteten på musikken pleier også være høy.  Det er mange som synes det er gøy og inspirerende å se på gode musikere i en tidlig fase, preget av en helt vindunderlig energi og ennå uten total visshet om eksistensens håpløshet og alle skjær i sjøen på musikerlivets seilas. Turneen de skal ut på er lang, den skal bookes, organiseres og promoteres av dem selv, og hvert enkeltmedlem bidrar med en komposisjon hver – i år seksten studenter.
Årets band heter Tell Us, og som de selv sa på forhånd skulle det bli jazz med innslag av swing, samtid og soul, og «fortellinger om det dystopiske og det håpefulle, om usikkerhet og kjærlighet. Historier om mennesker, planter, dyr – kloden Tellus.»

Nå var det bare det at innslipp var utsatt et kvarters tid, men jeg ble like overrasket – og bekymret – da jeg kom inn og så at gulvet foran scenen var ribbet for stoler og bord. Det var som et hav mellom scenekanten og hylla bak miksepulten. Jeg så ned på mine trette ben, og sukket – ungdommen i årets kull forventer nok dans. Kanskje det var noe de var vant med fra Dokkhuset, eventuelt at de fortsatt var litt urutinerte med tanke på hva som faktisk funker inne på Victoria.
Lokalet ble trangere og trangere, fugleberget og begge balkonger hadde full dekning, men dødehavet lå fortsatt åpent.
Da noen rett før konserten plutselig begynte å sette frem noen bord foran scenekanten likevel, så jeg mitt snitt til å kapre et som kunne deles med en for anledningen smørblid byentusiast med følge.  Sitter man foran på slike store besetninger med mange forskjellige instrumenter, er det lett å gå glipp av noe av lydproduksjonen bak i rommet – kveldens mann Ingar Hunskaar hadde noen utfordringer men med unntak av noen sprakete kabler gikk det stort sett finfint. Det man vinner på å sitte foran er å kunne studere samspillets gester og grimaser – og kanskje også få et visuelt inntrykk av musikerpersonligheter man ikke kjenner godt ennå.

Nå har jeg heldigvis opplevd et par av dem på scenen flere ganger tidligere, slik som den slap happy bassisten fra Averøy med et vakkert navn som er så perfekt jazznorsk at det må være KI-generert: Tarald Kongshaug. Så har vi cellisten Selma Edwards Granly fra Ski, kanskje hun vil utvikle seg i retning av samtidsmusikk med spor av popsensibilitet? Eller mr. Fingers  – Sondre Moshagen fra Vinstra på flygel og synth, allerede fjorårets mottaker av Dølajazz Talentpris.
Men mange her var også nye navn og fjes, skjønt om man ser mange konserter og arrangementer på sideprogrammet på festivaler er det lett å oppdage disse musikerne tidlig.
En ting som var merkbart var at det kun var to blåsere: trønderen Åsne Fossmark på saksofon, og Mikkel Dahl Amundsen fra hovedstaden på trompet. Sistnevnte fikk utropet «bra, Mikkel!» fra noen voksne på sidebordet, sikkert kleint for ham, men både soloen og låta hans var prima. Det er lov å være litt heppedame, synes jeg. Fossmarks solo i synthspiller Isak Hungnes’ låt var et høydepunkt – den vakre låta hadde noe begravelse i New Orleans over seg, samtidig som den uttalt var Schumann-inspirert. Hungnes, som jeg traff som frivillig sjåfør en gang jeg besøkte Soddjazz på Inderøya, begynte etter sigende å spille ganske sent i oppveksten, men er allerede en luring å følge med på.

Det var to trommeslagere i Jørgen Fiske fra Nøtterøy og trønderen Elias Baadsvik, der førstnevnte både i look og spillestil var litt freaky Hulbækmo-aktig og den andre mer nøktern – men de utfylte hverandre godt og bidro med låter som pekte i forskjellige retninger. Alle har så klart sin egen greie gående, og det var forholdvis stor stilistisk variasjon i låtene – likevel føltes det koherent og som et band – dog ikke veldig ulikt fjorårets andreklasseband Hello World i sensibilitet. Det var mye rytmikk og tilløp til nusoul og jazzfunk, spesielt i den spenstige låten skrevet av Skage Larsen fra Stavanger på vibrafon.
Sarpingen Børge Brustad spilte fiolin, ofte i godt tospann med cellist Granly. Bassrekka var utfylt av to andre glimrende utøvere jeg også har hørt tidligere: Johannes Lykkås fra Trondheim og Kertu Aer fra Talllin i Estland. Sistnevntes vakre låt var ekstra gripende, og tematikken om savn var tydelig merkbar. Det er viktig at det humoristiske overskuddet balanseres med kunstnerisk alvor – ellers forsvinner jazzen.

Det mest noteringsverdige var så klart at det er hele fire vokalister dette kullet. Ida Malmedal Hauge fra Sula, Amelia Gómez Snerte fra Hemsedal, svenske Alicia Panambi Cubas Tapi, og Hannah Furberg fra tigerstaden. Selv om de i likhet med resten av bandet var drapert i lett hippie-inspirerete plagg i brunlige jordfarger, som om det var brukt rester fra bestemors karriere som tekstilkunstner og folkehøyskolelærer på 70-tallet, hadde de hver sin identitet. Hauge hadde en litt skrudd jazzpop-tilnærming, Panambi var mer som en klassisk solid jazzsanger, mens Snerte imponerte med allsidighet, folketoner og spoken word/diktopplesning. Furberg var litt tilbaketrukket i første sett, før hun i sin egen, friske avslutningslåt tok på seg et par brune søttitallsbriller og sjokkerte alle med virkelig minneverdig soulvokal, med innslag av småhes blues. Yeah!


Foto: Øystein Aurlien

Siden det er mange låter var det to sett, de fikk trampeklapp etter det første og alle sto opp i de to siste låtene. Cellist Granly viste at hun slettes ikke bare er en dyktig og forsiktig sittende utøver på et nobelt instrument – hun reiste seg resolutt og fikk liv i folk, veivet med buen og greier, og sistelåt var en jublende fanfare med sang og alt slik man vil ha på slutten av en konsert.
Til å være aller første konsert må de absolutt kunne si seg fornøyd – i dag venter Vinstra før turneen avsluttes på Vossa Jazz i slutten av måneden. Mye vil sikkert skje underveis, materialet og settliste justeres, og de vil også kjenne hverandre bittelitt bedre når de når vestlandsperlen.
Jeg traff Ravi i pausen, han var så klart månebedotten over at trommis Fiskes låt «Tussi», en skikkelig Trondheim Jazzorkester-aktig eksplosjon, var inspirert av hans gamle hit «E-ore» – men mest av alt var han i fyr og flamme over vissheten om hvor mange nye kunstnerpersonligheter vi nå tydelig kan følge med på i mange år fremover. Sånt noe gir faktisk håp.

Fra forsiden

Nyhet

Gjenforenes på åpningen av OsloJazz

Legendariske Masqualero gjenforenes med åpningskonserten på Oslo Jazzfestival i Operaen søndag 11. august. - Dette blir en kveld for den norske jazzhistorieboka, sier festivalsjef Line Juul.

Nyhet

Jaga Jazzist åpner Victoria-høsten

Jaga Jazzist sesongåpner Nasjonal jazzscene i Oslo med to konserter, fredag og lørdag 30. og 31. august. - Vi har den store gleden av å åpne høstsesongen med et band vi har ønsket på scenen siden vi flyttet inn på Victoria, sier direktør Øyvind Larsen.

Meld deg på vårt nyhetsbrev