KONSERT: Andrine Dyblie Erdals komposisjoner gir OJKOS nye numre og adresser å levere på.
Av Arild R. Andersen
Det er tid for OJKOS igjen. Bandet som binder Nasjonal jazzscene sammen, gjennom en serie konserter viet forskjellige, interne komponister. Det store, ungdommelige ensemblet endrer besetning over tid og gir fleksibiliteten gode musikalske kår. OJKOS strutter liksom av nysgjerrighet der andre lener seg mot erfaring. Jazzen trenger rugekasser. Jeg for min del har behov for steder der nye skudd får knuppe seg og springe ut. De gangene jeg har hørt OJKOS på scenen, har bandet innfridd.
I kveld er det altså komponist, cellist og dirigent Andrine Dyblie Erdal som leder an. Hun presenterer seg som et av de nye medlemmene og sier det er helt utrolig stas å få skrive for bandet. De skal spille ett sett, og starter med «Annenhver dagbok». Den begynner i lufta. Vi blir blåst forsiktig til og pirket borti med myk streng. Det våkner langsomt og strekker seg i frihet og notert samhandling. Musikken er deilig lite entydig, og musikerne holder tilbake, mens forventningene til at noe større skal bryte løs, stiger. Et par melodispirer bryter overflaten, mens materialet vugger og vagger innbydende og langsomt. En velsmakende trombone rekker å by seg fram, før Kristian Bakke Kilde, som står for tekster og opplesing, bryter inn: – Hello, sorry to bother you. Det han bryr oss med, er en spørreundersøkelse om norske påsketradisjoner. Det er både morsomt og lett absurd, og det kommer med en ironisk undertekst som kommenterer sider ved vår egen samtid. Kilde leverer tekstene med snert og innlevelse. – Jeg byner å lure på om jeg tar meg selv for høytidelig, sier Kristian, etterfulgt av en bruddstykkevennlig musikalsk vev av kontrærer innspill. Dette funker. Er både morsomt og tankevekkende.
OJKOS med Andrine Dyblie Erdal på Nasjonal jazzscene. Foto: I&A Foto Studio
Andrea Silvia Giordano på vokal og elektronikk leker med stemmelyden, og kvelden stiger fram ispedd teater og eksperiment. Komposisjonene til Dyblie Erdal er tette av idéer, uten at musikken blir heseblesende. Småvokste blåsearrangementer slår inn, før Maria Dybbroe gjør en saksofonmonolog, understøttet av bass og trommer. Det er nok smågodt å kose seg med og virkelig god bredde i det som høres. Når dirigenten lar OJKOS spenne muskelen, kommer det som befrielse. Det er fordi dette storbandet forvalter en musikalitet som handler om langt mye mer enn å demonstrere kraften i et digert band. Søtsmaken i de kantete melodiene er god å ta inn, og nå lar piano og fiolin samtid og historie møtes i fordragelighet.
– Dere som er bevandret i kulturfeltet, begynner oppleseren igjen. Han intervjuer bandmedlemmene og ber om deres synspunkter på ytringsfrihetens betydning. Holder seg i det underfundige og vittig-kritiske, sånn som jeg oppfatter det. Så legger bandet et eggende rytmeteppe under Kristians ordstrøm, med hverdagsfunk i gitar, trommer og bass. Det er snedig gjort og underholdende å lytte til. Partiet legger seg til hvile i fri positur. «Pinneis og allværsjakke», for det var vel tittelen så vidt jeg hørte, introduseres av de tre strykerne som tegner opp et kammerinteriør med tromme, før pianoet trer inn i rommet med bærende melodiøs stemme. Det er overraskelse i musikken. Låtene har få tradisjonelle solistinnslag, men det ryddes plass til noen. Gitarist Åsmund Perssønn Ødegaard gjør en fin alenegang der lydkreasjonene får puste og framstå som friske. Den lille avdelingen hans speiler grunnidéene i Andrines komposisjoner.
Så tar jeg meg i å tenke: hva med å la den idéen få henge litt lenger. Og kanskje den! De blåsesløyfene fortjener tid. På den annen side klarer komponisten å rope inn en hel liten flokk av tradisjoner og gjøre storfamilie av dem. At de 16 musikerne på scenen spiller vitalitet inn i et så gjennomkomponert stoff, er imponerende. Vi får en godlynt bassolo fra Håkon Huldt Nystrøm mot slutten. Den introduserer sang og fløyte, og Henriette Eilertsen spiller med sedvanlig stringens og skarphet. – Hvorfor har jeg ikke lappen, blir det sunget. Denne kveldens mange lyttepiller gir en fin oppdrift, og når alle bandmedlemmene blir introdusert av Andrine Dyblie Erdal, er det virkelig litt ekstra fortjent. I kveld har ikke OJKOS bare innfridd. De har overbevist. Prima!
