NTT: Det er NÅ det er like før

God ettermiddag og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts lille underbruk for fredagsmusikkskriverier om det ene og det andre. Vi starter som vanlig dagens remse med et par små anbefalinger fra uka som kommer: 

1. Forrige uke kom vi med en oppfordring til dere om å tipse oss om arrangementer eller initiativer i tilknytning til invasjonen av Ukraina. Dermed ble vi tipset om at Sonic Transmissions, Ingebrigt Håker Flatens festival, viser video-bestillingsverket til Irreversible Entanglements to ganger på nett i dag, til inntekt for UNHCR. Fantastisk band, og godt formål!

2. Nothing Personal, trioen med Dorothea Økland, Thea Emilie Wang og Solveig Wang, setter vi stor pris på å høre live for tiden – sjekk ut vår prat med Solveig fra bandet for litt siden. Det er mye fascinerende og fjetrende lyd her – fra elektronisk pop til feltopptak og fri blipping og splorking og i det hele tatt – på konsert pakket inn med tiltalende visuals. Det burde gjøre dem egnet for Parkteatret, hvor de spiller i kveld.

3. Dobbelt legendevarsel i Oslo i kveld: Den store britiske saksofonisten John Surman spiller med sitt norske band Valhallas, bestående av Terje Gewelt på bass, Erlend Slettevoll på tangenter og Tom Olstad på trommer i kveld på Nasjonal Jazzscene. På Cosmopolite står den i fusionsammenheng svært meritterte Tribal Tech-gitaristen Scott Henderson på scenen med et shredibelt band. 

4. Kvartetten Flukten, med Marius Klovning på gitar, Hans Hulbækmo på trommer, Bárður Reinert Poulsen på kontrabass og Hanna Paulsberg (for tiden vikariert for på kyndig vis av Karl Hjalmar Nyberg) på saksofon er en av de hyggeligste tingene som kom ut av første nedstengning, folk liker det de hører på konserter og nå er Velkommen Håp blitt Spellemann-nominert og all ting. I morgen spiller de på Jazz på Gølvet på Blå, det er masse kick før klokka slår tre, det. 

Er du lysten på mer musikk etter det, spiller pianist Lars Jakob Rudjord med sitt prosjekt Kjempe-Jo på Saturday Classics på Sentralen klokka seks. Bandet består av Lars Jakob Rudjord på piano, Guro Kvifte Nesheim på hardingfele, viola d’amore, Katrine Schiøtt på cello og Jakop Janssønn på trommer. Musikken er basert på historier om Kjempe-Jo, en av Rudjords forfedre – og lekkasjer vi har hørt av musikken som kommer på plate til høsten låter kjempefint, med føtter i folkemusikk fra 1800-talls Agder, men med en åpenbar plass i nåtidens miks av alt mulig.  

5. Ukas høydepunkt skjer kanskje i Bergen, på avslutningskonserten til Borealis der Rocsoe Mitchell & John McCowen spiller en konsert på søndag. Den store utstillingen File under Freedom står fremdeles oppe der – og anbefales varmt av blogghalvdel Audun. I Oslo kan man avslutte helgen på Grønland, hvor vi får høre Wako med Oslo Strings på Kampenjazz

6. Travel jazztorsdag! I Arendal spiller selveste Bobo Stensson med trioen sin. På Nasjonal Jazzscene spiller Koma Saxo, aktuell med en finfin ny plate som blogghalvdel Filip har skrevet om i nyeste Jazznytt. Hovedintervjuet i samme nummer er med Susanna, som spiller på Kullebunden denne torsdagen. 

På Melahuset er det releasefest for albumet Tìle, som gis ut på OK World / Jazzland. Det er et lite stjernelag som står bak den skiva: Perkusjonist Sidiki Camara, folkesanger Øyonn Groven Myhren og Olav Torget, med en miks som etter hvert er blitt en del av musikkhistorien vår, møtet mellom norsk og vest-afrikansk folkemusikk (og, selvsagt, mye annet). Og om dere ønsker faglig påfyll anbefaler vi seminaret på Prio, Identity and Cultural Authenticity, hvor det blir samtale og konsert med Harpreet Bansal og Sankung Jobarteh. 

Vi går videre! NTT sender store, varme gratulasjoner til Bjørn Alterhaug og John Pål Inderberg, som begge denne uka ble tildelt Kongens Fortjenstmedalje. Det er dere vel unt! To hippe medaljører. 

Foto: Jens Westbye/BERRE

Vi minner også som vanlig på at det anbefales å tegne Jazznytt-abonnement, og vi minner også om nyhetsbrevet til NTT som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her.  

 

Nå betyr nå

I går startet den langvarige, landsomfattende turneen med et prosjektband bestående av elever fra andreklasse ved Jazzlinja på NTNU i Trondheim. I år heter prosjektet NOW og består av Johanna Reine-Nilsen (vokal), Ingeborg Gravem Sollid (vokal), Peter Wallem Anundsen (trompet), Simon Hagerup Holm (saksofon), Erik Egge Jordheim (saksofon), Ville Lähteenmäki (bassklarinett), Ola Erlien (gitar), Frode Wærness Ludvigsen (gitar), Eirik Tveten (piano), Amund Stenøien (vibrafon,) Eskil Elias Foyn Bruntved (bass), Andreas Solheim (bass), Steinar Heide Bø (trommer), Veslemøy Narvesen (trommer) og Jørgen Bjelkerud (trombone). Det virker da som en kul gjeng, noen allerede prisvinnere, men med flat struktur. Vi snakket med sistnevnte trombonist etter den aller første konserten på Inderøy jazzforum om hvordan man får en så stor gjeng til å trekke i samme retning.

NOW. Foto: Håkon Sandmo Karlsen

Andreklasse på Jazzlinja pleier ha en slik turné, som går innom viktige jazzklubber og festivaler. Hva er det dere kan lære av en slik opplevelse?
—Jeg tror virkelig at et slikt prosjekt som en del av den obligatoriske undervisningen i en utøvende bachelor har et veldig stort læringsutbytte. Rent organisatorisk fordeles alle ansvarsområder rundt planleggingen og gjennomføringen av en slik turné blant alle elevene i klassen. Da snakker vi om alt fra booking, søknadsskriving og PR til kunstneriske avgjørelser og ting som har med det estetiske uttrykket av turnéen å gjøre. Likevel er det en prosess som er svært demokratisk anlagt og som vi alle kan samles rundt å ha et felles eierskap til. Vi får et godt innblikk i alle de tingene som er nødt til å være på plass for gjennomføringen av en turné av slik størrelse, med veldig god veiledning av vår lærer Eldbjørg Raknes. 

Og hvordan var premierekonserten?
— Premierekonserten gikk veldig fint! Det hele gikk av stabelen på Inderøy Jazzforum i går, hvor publikumet stort sett bestod av elever ved Sund Folkehøgskole. Dette er alltid et herlig publikum å spille for, og det var en veldig god opplevelse. Hverken musikere eller publikum var redde for by på seg selv og være responsive som resulterte i en veldig god konsert-opplevelse  — i alle fall for oss!

Jeg lurer litt på hvordan komponeringsansvaret fordeles i et så stort prosjekt?
— Vi har valgt at alle komponerer en låt hver til denne turnéen, noe som naturlig nok resulterer i 15 svært ulike låter. Men jeg opplever at det også er noe av styrken i dette prosjektet. 

NOW heter prosjektet, her i NTT synes vi jo det klinger godt. Hva er det som karakteriserer elevene i denne klassen, altså jazzlinjens NÅ?
— Det er morsomt at du nevner akkurat det fordi vi var lenge inne på tanken om at turnéen skulle hete nettopp Now’s The Time, men vi bestemte oss for at det hadde litt for mange referanser og bestemte oss så for å hete NOW.
Musikken klassen vår har skrevet kan ikke beskrives som annet enn en slags hyllest til, eller feiring av, den musikken man har vokst opp med eller som har gjort stort inntrykk på en. Ergo består denne konserten av alt fra fusion, latin og en soul-ballade til nordisk piano-trio, busy New York-swing og rock. Sånn sett skiller vi oss fra tidligere jazzlinja-turnéer. Fokuset har ikke vært å finne et konsept som legger estetisk føringer og at konserten skal ha en musikalsk rød tråd, men at den råde tråden er å spille på styrkene til hver og en av musikerne i klassen. 

Det er vanskelig å skulle peke på en konkret felles musikalsk identitet for klassen vår, noe jeg ser på som en styrke. Jeg synes det er mange sterke musikalske personligheter noe som resulterer i et florerende og inspirerende klassemiljø. Det at vi alle har våre egne preferanser og estetiske uttrykk kan fort resultere musikalske uenigheter innad, men i vårt tilfelle er alle gode på å gi rom til hverandre og løfte hverandre frem i musikken. I kjent jazzlinja-metodikk skal den helhetlige ensemble-lyden, og hvordan man selv bidrar til den, settes i fokus, samtidig som at musikken åpner opp for at hver og en får skinne på sin særegne måte. 

For det er kanskje lett å tenke at jazzlinja produserer musikere som har en viss filosofi eller stil, og at bare trynene skiftes ut hvert år. Blir dere indoktrinert?
— Ja det er kanskje lett å få det inntrykket, men slik jeg ser det er ikke det så nærme sannheten. Mitt inntrykk er at det som virkelig utgjør jazzlinja er elevmassen og det potensiale som ligger i å spille sammen hver dag, i samme lille bygg, med et felles mål om å bli den beste musikeren man kan bli. Med det sagt skal man virkelig ikke kimse av selve undervisninga her i Trondheim, men jeg tror likevel at den holdningen om at man skal utforske og leke seg sammen, som man blir møtt med med en gang man starter her, har «skyld i» deler av suksessen. Så sånn sett kan en kanskje påstå at man blir nogen lunde indoktrinert i en slags metode for læring og en holdning til musikk som man kanskje ikke møter på alle andre institusjoner. Jeg husker godt at jeg allerede etter en uke eller to hadde jamma med folk fra alle kull på både bachelor og master. Jeg vil påstå at man tidlig blir omfavnet av en slags «konsen-mentalitet» som bare forsterkes av flere ukentlige jammer på utesteder rundt om i byen og et endelig gjenåpnet  og mangfoldig konsert-uteliv. Stilmessig synes jeg ikke det legges noen særlige føringer fra lærerne. Man oppfordres til å gå dypere i det man har kick på og det viktigste er at man selv synes sin egen prosess er meningsfull. Likevel er det naturlig at man som en gruppe konstruerer en slags identitet og et sound over tid, som kanskje nå kan kjennetegnes som «trondheim-soundet».

Jørgen Bjelkerud

Jeg hører rykter om at noen elever ønsker seg en norsk jazzrevolusjon. I korte trekk, hva går det ut på?
— Først og fremst er nok revolusjon et lite treffende ord. I korte trekk tror jeg intensjonen bak det hele var å sette lys på en del av den fantastiske musikken som lages og spilles i Norge, men som kanskje ikke når ut blant kultur-mediene i like stor grad. Slik jeg ser det kommer pendelen alltid til å svinge innenfor slike kreative felt. Det hele starter med en motbevegelse mot det etablerte. Over en periode anerkjennes ikke denne motbevegelsen i like stor grad som det etablerte, men med tiden vendes det hele på hodet og dette «nye» blir det hippe. Enda lenger frem i prosessen etableres dette hippe og det dannes klisjeer og gjenkjennbare mønstre for en ny sjanger. Deretter dannes en ny motbevegelse mot dette tidligere hippe, men som nå har blitt det etablerte. Dette er selvfølgelig ikke en sannhet i alle situasjoner, men slike tendenser er gjentagende i mye historie. Jeg tror at flere unge musikere ser på norsk fri-improvisasjon som det «etablerte» i dagens jazz-miljø og føler en større dragning mot musikk som i større grad er basert på jazztradisjonen og det tilhørende språket. Det tror jeg er utgangspunktet for en slik uttalelse, dog det kanskje har fått en noe større betydning enn det som var intensjonen. Med det sagt tror jeg personlig at vi alle drar større nytte av å tenke et felles musikk-miljø der man kan hente inspirasjon og erfaring fra et bredt spekter av musikk og stilarter.

OK, det var diplomatisk. Jeg kjenner til et godt utvalg av musikerne i NOW allerede, likevel kan det sies at dere er en del av Covid-generasjonen som kanskje har fått bremset utviklingen sin noe med hensyn til sosialisering og livespilling under nedstengningen. Merker du noe til de tankene?
— Ja, det kan godt hende at flere av oss grunnet pandemien har falt noe under radaren, men jeg tror mange også har trivdes med det. Jeg har i alle fall hatt god samvittighet for å bare være på skolen og øve, og danne vennskap og et slags nettverk. Når det først ikke er noe som skjer trenger man heller ikke å haste seg i gang med å starte masse band og reise mye, men man kan ta seg tiden til å virkelig nyte studentlivet på jazzlinja. 

Vi har det bra i Oslo men er også misunnelige på dem som bor i TRHM. Har du inntrykk av at mange av elevene ønsker å bli værende i byen?
— Det varierer veldig fra person til person, men det er i alle fall folk fra de siste 4/5 kullene på konsen som er igjen i byen er en stor del av musikklivet i Trondheim. Man møtes på jam eller konserter og er nok en viktig del av at man tidlig blir møtt med denne «konsen-mentaliteten». Samtidig er det mange som søker seg til utlandet eller andre byer i Norge for masterstudier. Jeg tror mange ser på de tre årene på bachelor på jazzlinja som tre veldig viktige år i ens utvikling og at man kan få et nærmest romantisert forhold til de årene. Med romantisert forhold til bachelor-studiet mener jeg at siden det er en tidsavgrenset periode mens man er her og tar bachelor, kan man virkelig la seg selv «være student» og så tenke på alt som har med videre frilansing og jobb senere. Ergo tror jeg også at mange ønsker å bevare litt den følelsen av de tre årene som noe viktig, men så ta prosessen videre. Via å prate med andre som er ferdig og som nå har flyttet vekk har jeg fått inntrykk av at følelsen av å gå på konsen treffer en med en gang man kommer tilbake til byen for å spille konsert eller lignende. 

Du spiller selv trombone. Hvordan falt du for det instrumentet som både har fornøyelige og dypt gripende effekt på lytteren, og har du noen stilistiske tradisjoner ved instrumentet du setter ekstra høyt?
— Skal jeg være helt ærlig var mitt første kick i grunnen min onkel Erik Johannessen. Jeg husker godt at fattern tok meg med på konsert med trioen Lord Kelvin på MONO en gang mens jeg gikk på barneskolen og det tror jeg sådde frøet. Deretter hørte jeg mye på trombonister som Frank Rosolino og Curtis Fuller. Jeg var så heldig å være elev av Kristoffer Kompen mens jeg gikk på videregående og på den tiden fikk jeg også en forkjærlighet for Jack Teagarden og den typen trombone-spill. Likevel har det som har fascinert meg mest de siste årene vært musikk som gir meg en følelse av at musikerne virkelig strekker seg langt for å møtes i improvisasjonen. Dette i kombinasjon med en god, gjennomkomponert låt og et fargerikt improvisatorisk språk er jeg svak for. Rent trombone-messig får jeg fot av trombonister som utfordrer instrumentet på tross av dets tilsynelatende begrensninger. Per i dag er den tyske trombonisten Nils Wogram absolutt en av de store for meg. Jeg synes han skriver veldig gode låter og hans måte å flette kvart-tonalitet og multiphonic inn i improvisasjonen synes jeg er veldig bra! 

Noe ny – eller gammel – du har kick på som du vil dele med NTTs lesere inn i helgen?
– Jeg har i en lang periode sjekket ut Cool-tradisjonen via Lennie Tristano, Lee Konitz og Warne Marsh og ønsker å trekke frem en norsk plate som jeg ikke synes har fått like mye oppmerksomhet som den fortjener. Plata heter Live in Blue Note Nara og er en live-innspilling med Kristoffer Eikrem, Jimmy Halperin og Kjetil Jerve.  I tillegg ønsker jeg å trekke frem en plate som er relativt ny som jeg har hatt megakick på den siste tiden. Trombonisten Nils Wogran slapp i 2021 plata Muse som jeg synes er en veldig kul krysning av det improvisatoriske og det klassiske.

Høres bra ut, til lykke med turneen!

 

 

​​Gylden Garli

Singer/songwriter, poet og nå aktuell med filmforestilling – Maria Norseth Garli har vi hilst på tidligere her i NTT, men det er helt klart på sin plass å ta opp telefonen når hun i kveld fredag er aktuell med filmen Golden som skal vises på Cinemateket i Trondheim, etterfulgt av en konsert med et frekt band med henne inkludert.

God helg, Maria. Du er aktuell med en filmforestilling i kveld. Hva i alle dager er dette for noe?
— Like før den første koronasommeren utlyste Sparebank1 Midt-Norge et utviklingsstipend for kunstnere i regionen. Jeg søkte, og fikk tilskudd til å få laget en musikkvideo til hver av låtene på plata Golden som kom i mai 2020. Filmene ble vist som en musikkvideoføljetong utover høsten 2020 på Ballade. I kveld skal alle filmene vises i ett i samme rekkefølge som på plata. Det blir spennende å se de i en større sammenheng, og ikke minst på kinolerret. Jeg kommer helt klart til å gjøre noe lignende for neste plate. Det er et utrolig givende konsept, det å gi fra seg musikken og få andre perspektiver og nye kunstverk tilbake.

Dette er er å utvide albumformatet! Hvem er involvert i sentrale posisjoner i filmen?
— Jeg har sondert ganske uhemmet i nettverket mitt, og gått rett på de jeg ville ha med. Her er både gode venner og kollegaer, gamle studiekamerater og venner av venner involvert. Felles for alle er at jeg er stor fan av tidligere arbeid de har gjort. Juliane Schütz har laget to filmer, og gjorde også coverfoto for Golden. Hun er en stjerne, og gull å jobbe med. Hun var den eneste jeg kunne møte fysisk i den perioden, noe som var helt fantastisk!. Donovan von Martens og Emelie Zetterberg bor i Göteborg, Andrea Haugerud Hovik i Oslo, Linda Oláh i Paris og Alejandro Bernal i Bogota. De har alle laget nydelige visuelle tolkninger, og alle filmene er veldig ulike samtidig som det er en rød tråd. Åh, nå kjenner jeg at jeg gleder meg til i kveld!

Fallen Off. Juliane Schütz

Det skjønner jeg. Tidligere har du utgitt plate og diktsamling, sikkert noe mer også. Er det å bevege seg og uttrykke seg på flere flater viktig for deg? Som om tankene presser seg frem i flere beholdere?
— Det føles naturlig og nødvendig å gjøre det. De ulike uttrykkene fremhever hverandre, kanskje, eller utfyller hverandre, forteller historiene fra forskjellige vinkler. Jeg forsøker å følge intuisjonen min, og den tar meg med på til tider merkelige – og uventede – steder. At tankene presser seg frem er sant, og når jeg de siste årene har gitt etter for dem, i stedet for å forsøke temme dem, har de vært grobunn for spennende prosesser og resultater. En annen ting som spiller inn her er at jeg liker å gjøre ting jeg ikke kan, for da lager jeg kunst jeg ikke kunne klart å gjøre ellers. Så kan man jo diskutere selve håndverket, men det viktigste for meg er at det er musikken og kunsten som får vise vei – ikke at det er «perfekt», eller til og med «bra».

Det er i sannhet heftige dager nå. Mange våkner opp til en ny verdensvirkelighet. Hvordan kan kunst og musikk være av betydning i slike dramatiske faser?
— Det føles av og til meningsløst å lage musikk og skrive tekster og planlegge konserter når det er så mye dritt som står på ellers i verden. Likevel føles det også livsviktig å gjøre det. Når jeg selv har vært i krise så er det nettopp musikk og kunst som har reddet meg. Så enkelt, og så komplekst.

Ja. Etter filmen er det konsert, fortell litt om låter og bandmedlemmer der.
— Bandet er helt rått! Det er gode venner og inspirerende musikere som løfter musikken til noe jeg ikke kunne forestilt meg. Amalie Dahl spiller saxofon, Nicolas Leirtrø spiller barytongitar og Lars Ove Fossheim spiller gitar. Jeg blir bare mer og mer glad i gitar, og kunne egentlig tenkt meg enda flere gitarer i bandet (jeg spiller selv også, så i kveld får det holde med tre gitarer). Det er noe med alle strengene som må stemmes og som ikke alltid er helt in tune. Ahh. Jeg elsker det. Med Amalies mange klanger på toppen blir lydbildet ganske skjørt, men også fyldig. 

Låtene vi spiller er ny musikk som forhåpentligvis kommer på plate i løpet av året eller neste år, samt noe fra plata Silver Light som kom digitalt i fjor og på LP nå for et par uker siden. Vi begynner virkelig å få materialet under huden nå. Øving med den gjengen der er så vanvittig gøy! Ergo er konsert enda morsommere.

Det er et beundringsverdig miljø i Trondheim nå, hvordan opplever du den byen kunstnerisk? Er det noe med innbyggernes lynne og naturens fysiske beskaffenhet som gjør ting annerledes der enn f.eks nedi gryta der jeg befinner meg?
—Jeg elsker å bo og leve i denne byen! Og ja, folket og naturen er helt klart unike her – som alle andre steder. Jeg tror en av grunnene til at det er så kreativt her nå er på grunn av korona  – er det lov å si det? Miljøet her er jo lite, og vi som er i det har kanskje åpna opp enda mer både mot hverandre, både innad og på tvers av disipliner, og mot resten av verden. Vi trenger jo hverandre, og vi trenger at vi er forskjellige og at vi får være nettopp det. Jeg vet ikke, det er vanskelig å svare på. Jeg vil ikke være noe annet sted akkurat nå, i alle fall.

 

Jazz Not Jazz

Tre groovy låter for helgen.

Robert Glasper: «Why We Speak» fra Black Radio III (Concord)
Soul, funk og hiphop er medpassasjerer på Glaspers nye album, det tredje i Black Radio-serien. BLM og sosial bevissthet gjennomsyrer de fleste låtene, i stil og uttrykk, og også tekster. Det er inspirert og intens musikk med mye temperatur, og mye god sjelfull swing. Nakken får kjørt seg i «Why We Speak» med sanger og bass-stjerne Esperanza Spalding og den modne ATCQ-helten Q-Tip i meget typeriktig rapstil.

Floating Points: «Vocoder» (Eglo/Ninja Tune)
Kvantefysikk, dyp klubbbass, jazzøre og sjeldne soulsingler: Sam Shepherd aka Floating Points er en interessant skikkelse i musikklivet de siste ti årene, og nådde et stort publikum i fjor med sin meditative LP-utgivelse Promises med Pharoah Sanders og London Symphony Orchestra. Men vi vil si musikk han lager for dansegulvet er vel så inspirert som hans mer seriøse utgivelser. Den fabelaktige, harde låten «Vocoder» er ekstatisk minimalisme, der små distinksjoner i frekvensene oppleves som små følelsesmessige jordskjelv.

Emma-Jean Thackray: «Venus» – Black Science Orchestra remix (Movementt)
Fjorårets friskeste album var Yellow med den britiske multimusikeren Emma-Jean Thackray, som også lager musikk i mange sjatteringer av jazz. Akkurat denne går over i Gilles Peterson/souljazz-segmentet, meget frodig og berusende livsglad musikk. Nå er låta blitt minst like god i en remix som minner om New Jersey house fra 90-tallet sett gjennom et vest-London prisme, gjort av legendariske Black Science Orchestra, bl.a. med høyst musikalske Ashley Beedle. De har med ett unntak vært rolige siden midten av 90-tallet, da det blant annet utga den sofistikerte LP-en Walters Room. Ântligen!

 

 

Gaute Storsve ser seg sørover på El Gran Gotzilla

Navnet til Gaute Storsve Trio skal aldri tas for bokstavelig. Riktignok ligger det en gitartrio i bunn her, hvor gitarist Storsve får selskap av Petter Barg på bass og Henning Carlsen på trommer. Men når de entrer studioet gjør de det gjerne med opptil flere gode venner. For et par år siden kom Attention: This is not a toy, for adult collectors only, med gjestespill fra Jørgen Mathisen (saksofon), Per Ottar Gjerstad (trompet), Frank Bastrup Olsen (trombone) og Ketil Vestrum Einarson (fløyte). Det var et album preget av mye fint spill og en i norsk sammenheng nokså sjelden grunntanke – sval og livlig sammenfletting av oppvakt gitar(trio)jazz og cubansk musikk. På El gran Gotzilla, som kom ut for noen uker siden, hører vi i tillegg til trioen den samme Mathisen på saksofoner, Ingrid Berg Mehus på fiolin og Angel Terry Domech på perkusjon. Albumet viderefører mange av ideene fra den forrige utgivelsen – men fremstår også som mer lekent og i sitt rette element, med en variert og tiltider storslagen studiolek i bånn. For å skjønne mer spurte vi Gaute Storsve om han kunne sette sammen en liste med favorittlåter til NTT – den kan du sjekke ut mer om lenger ned – men først måtte vi snakke litt med ham om det nye albumet. 

Gaute Storsve. Foto: presse

For å starte et sted – fortell om platas tittel, El gran Gotzilla.
– Jeg har en kone fra Guatemala, så jeg har vært mye der og i Mexico. I Guatemala selger de fyrverkeri som heter coheteria, og de har ofte gamle bilder på seg. Hva skal man kalle det, det er gammaldags populærkultur på en måte, og et av merkene heter rett og slett El Gran Gotzilla. Jeg syntes det var veldig kult. Avslutningssporet på plata er ganske eksplosivt, der passet tittelen, og jeg syntes det fungerte fint på resten av plata også. Det er jo absolutt cubanske elementer, men også mexicanske her. På toppen av det har vi et malplassert japansk monster som vitner om at dette er et album med freidig sjangerblanding. 

Er det en visuell stil du er begeistret for generelt sett?
– Ja, har du sett den forrige trio-plata? Jeg hadde en tanke om at det skulle være slektskap mellom de to. Den gangen var det mer vintage cubansk estetikk jeg gikk etter, mens nå er det fint med en litt annen vri. 

Fortell litt om forholdet ditt til cubansk musikk.
– Jeg har forsåvidt alltid vært glad i musikk fra mange områder i verden. Forholdet mitt til det cubanske ble intensivert da jeg flytta dit og jobba på et studie på Gateway Collage hvor det kommer en del norske og svenske studenter og lærer cubansk musikk. Da kom jeg tettere inn på den musikk-kulturen. Så det er noe av bakgrunnen – jeg ble kjent med fantastisk flinke musikere som hadde spilt i Buena Vista Social Club, Chucho Valdés Band og så videre. Det er den ene delen av historien, men så er jeg også opptatt av latinamerikansk kultur siden jeg har en kone fra Guatemala, vi har fire barn, og vi er opptatt av at de også skal ha et forhold til den identiteten. Det gjør ikke meg til cubaner eller mexicaner, åpenbart, men fra mitt norske ståsted føler jeg at jeg kan hente inspirasjon og elementer. Fundamentet er fremdeles i det man kan kalle en norsk eller europeisk jazztradisjon. Elementene jeg bruker er konkrete komposisjonsprinsipper, for eksempel hvordan man plasserer basslinjer. Den stilen heter tumbao-bass, og det er et konkrete prinsipp som jeg kan bruke og kombinere med ting fra modaljazztradisjonen som jeg har jobba mye med ellers. 

Har det tatt tid å ta til seg de inspirasjonskildene?
– Ja, det er et vanskelig spørsmål å svare på. Jazz er en sjanger i seg selv, men den handler også om en slags tilnærmingsmåte til musikk hvor improvisasjon er sentralt. Den amerikanske sangboka har vært en tradisjonell måte å bruke den tilnærmingen på, men det kan åpenbart også være ulike former for folkemusikk, popmusikk og så videre. Jeg henter inspirasjon fra det jeg har jobba med. Det er gjerne ganske konkrete ting, det syns jeg er interessant. Når man blander sjangere kan det jo også bli litt ullent. Derfor syns jeg det er viktig å jobbe ordentlig med tingene jeg har lyst til å hente inn. Jeg har tidligere jobba mye med mer fri improvisasjonsmusikk, jeg har spilt mye rock og mye latinamerikansk musikk. Så her henter jeg dem inn og gjør det til et utgangspunkt for plata. 

Du nevner rock, og koblingen til syttitalls jazzrock fremstår som langt tydeligere på denne plata enn den forrige med trioen din.
– Ja, det er ganske riktig. En åpenbar ting er rockeriff og vreng. Jeg var usikker på om jeg skulle ha vrenglyd da jeg spilte inn plata, jeg hadde det ikke på den forrige, jeg har i grunnen foretrukket å spille gitar uten noen særlig grad av effekter. Derfor spilte jeg inn med splittet signal og to forsterkere også denne gangen, jeg visste ikke helt hva jeg ville ende opp med. Men så fant jeg ut at det var verdt å kjøre på i den retningen, og jeg har endt opp med å bruke så brukt flere effekter som drar det inn i det landskapet. På to av låtene har jeg endt opp med å sende gitarsignalet gjennom et eurorack fullt av diverse modulære effekter som tape echo og synth-filter etterpå. Jeg fikk god hjelp av Ketil Vestrum Einarsen til denne delen av produksjonen. Det gir litt innblikk i hvordan han jobber med gitarlyd i bandet Weserbergland. Samtidig har jeg brukt flere av de rytmiske elementene jeg nevnte. 

Hele miksen minner jo, mer enn mye annen norsk fusion for tiden, om at den musikken starta som en veldig “globalt optimistisk” musikkform, som lånte inn stilarter fra hele verden.
– Ja, helt klart, sånn som Chick Coreas ting. 

Hva er dine store cubanske favoritter?
– Jeg nevner Irakere som er bandet Chucho Valdez slo gjennom med. De holdt på på Cuba i en tid hvor omverden ikke visste så mye om det som skjedde der. De var kjent der, ukjent for resten av verden, og kom ut på festivaler hvor folk virkelig skjønte hvor sterk den scenen var. Irakere kombinerer det cubanske rytmiske med et sånt jazzrock-uttrykk. Chucho Valdez mister meg som lytter etter hvert, det blir for kjapt, men jeg syns de tidlige tingene er fantastiske. 

Fortell litt mer om hvorfor du tvilte på vreng-gitar.
– Med trioen min har jeg stort sett jobba uten vreng. Vi har spilt konserter, og da har jeg brukt ulike gitarer rett inn i forsterkeren og variert lydbildet på den måten, heller enn å bruke effekter. Det har vært det jeg har hatt lyst til å jobbe med. Da jeg var i studio nå følte jeg at det passet med vreng på mange låter, men jeg lurte på om det kom til å krasje med tanke på helheten. 

For tiden er det en god del gitar-videoer på youtube som gransker gitarens fysiske egenskaper – hva er det som skaper sustain, og hvor viktig er det, hvor kommer tonen fra og så videre. Hva er ditt forhold til det?
– Det jeg kan si noe om, er at jeg oppfatter at jeg mister en del dynamikk i instrumentet uansett hva slags effekt det er snakk om – det være seg chorus, flanger, fuzz. Det blir flatere, og jeg føler at jeg mister detaljene som ligger i fingene. Derfor har jeg vært veldig glad i å bruke et rent signal. Men allerede da blir lyden påvirket av gitaren, pickupen, forsterkeren, klangen, mikrofonen. Så det er ikke snakk om noen upåvirket lyd. Jeg har også vært litt glad i å bruke ulike gitarer siden det er forskjellig å spille på, og gir ulik type inspirasjon. På den siste bruker jeg tre forskjellige, en ES-335, en gitar fra Oslo Instrumentfabrikk og en gammel Gibson SG fra 1969 på en av de mer rocka låtene. 

Variasjonen mellom ulike effekter, og måten ekstramusikerne preger albumet på, bidrar til å gjøre det til en episodisk opplevelse, mer enn at den har ett overhengende lydbilde.
– Det er interessant at du sier det sånn, for jeg har vært i tvil med meg selv. Er dette for ulike uttrykk på et album? Hva binder det sammen? Da kommer jeg tilbake til det jeg nevnte, rytmikken, som går veldig igjen. Det er latin-amerikansk, men man finner det også i afrikansk musikk. At det er tre over fire og fire over fire samtidig, man kan telle til seks, fire, tre på samme stykke musikk og ting vil føles naturlig. Det er tråden som går igjennom plata, og så prøver jeg å behandle det på ulike måter. Og så bryter jeg med prinsippet på avslutningslåta som er en mer typisk jazz-time-greie som kanskje hinter om litt swing. 

Gaute Storsve Band. Foto: Dag Thrane

Fortell om ekstramusikerne du har med her!
– Det føles rart å kalle det en trioplate, men det er fordi gitartrioen med Petter Barg, Henning Carlsen og meg er i bånn. Så er Jørgen Mathisen med på to låter på saksofon. Han spiller barytonsaksofon på den ene. Han er jo en veldig rocka musikker, så jeg tenkte at det hadde vært kult å fete opp riffene. Han er også en fantastisk improvisatør, så det ville jeg også ha med. Om jeg har lyst til å ha med et element er det fint å bruke det på minst to låter så det ikke blir en naken øy. Jeg liker også å skrive flere temaer oppå hverandre – du kan høre gitaren ha en greie, fiolinen ha en og saxen av en. Det er fint å ha med flere musikere da. Når vi skal gjøre dette live kommer jeg til å ha med alle. Det er fint med trioplater også, men det er ok å variere klangen. 

Så er det Ingrid Berg Mehus på fiolin. Det er litt tilfeldig at jeg ble kjent med henne, jeg hadde jobba med strykere på en teaterforestiling. Jeg ble glad i å skrive for det, og Ingrid er også en fantastisk solist. Derfor er hun delvis brukt som det, og så har jeg skrevet noen arrangementer for å lage et akkordgrunnlag der jeg kan spille solo og hinte om en mer kompleks harmonikk bakenfor. Det er også et veldig annerledes element som trekker det litt mer i en akustisk retning. Så er det det siste som er Angel Terry Domech som er med på to låter. Han spiller instrumentet som heter batá, opprinnelig tre timeglassformede trommer som gir seks forskjellige tonehøyder. Det ble med fra den afrikanske vestkysten over til Cuba, og er blitt en viktig del av folkemusikken der. Jeg syns det har en veldig rik klang, og helt siden jeg bodde på Cuba har jeg hatt lyst til å ha det med på noe jeg lager. Under pandemien var jeg på utkikk etter noen i Norge som spilte det, men så tok han kontakt med meg, han trengte jobb. Alt var nedstengt på Cuba også, og da tenkte jeg, selvfølgelig kan vi gjøre dette. Jeg sendte to låter, og så leide han seg inn i et studio der nede. Han har spilt de trommene man hører som tre takes, han har tatt hver av dem for seg for å få renest lyd. 

Er det befriende for deg som jazzmusiker å leke mer med produksjon, som du gjør på denne plata?
– Ja, man mister jo på en måte mye i jazzmusikk når man spiller inn. Man mister spontaniteten og kommunikasjonen med publikum – mye av det som er helt sentralt for opplevelsen live. Da er det fint å få noe annet å spille på, for eksempel gjennom å nærme seg en “pop-produksjon” i etterarbeidet. Denne er en kombinasjon av live i studio og pålegg, det er trioen live i studio, og de andre i etterkant. Det tar det bort fra det helt spontane, men åpner andre muligheter. 

Det kan jo være veldig mye spontanitet sånn påleggsarbeid også.
– Ja, det syns jeg, og det er en god beskrivelse. Mye av det som er lagt på er ikke skrevet, det er improvisert. Fiolinen gjorde mange takes som ga oss mye å hente fra i mikseprosessen. Det å ha andre musikere som improviserer i etterkant, også i arrangementselementene,  gir en spontanitet som man mister når man har mer noterte ting. Det er en kombinasjon av strenge noter og  “se om du kan gjøre noe gøy her”. 

Blir dere sekstett live fremover?
– Ja, det blir trioen med alle de tre gjestene. Det blir den ene turneen, på Herr Nilsen, Nesodden Jazzklubb, Urijazz, Kulturbanken Kreti og Pleti, Kulturhuset i Bergen, og på Roseslottet. Den blir med oss seks – men det kan hende at vi gjør triojobber seinere. 

Får du holdt no kontakt med musikkscenen på Cuba nå for tiden?
– Angel Terry jobber med å booke noen jobber på Cuba for oss. Det er en plan, men ingenting er bekrefta foreløpig. Han er jo en fyr som turnerer ganske mye, og de gangene han er i Norge pleier jeg å treffe ham.

Hvordan er det å finne lyttere til cubansk musikk i Norge?
– Vi har primært truffet jazzlyttere og proglyttere som liker sjangerlek. Også ser jeg litt på den plata her at den treffer ulikt enn det forrige jeg har gitt ut. Plutselig var Jungeltelegrafen i NRK interesserte og presenterte det. Jeg har ikke opplevd at “verdensmusikk”-folket har interessert seg før. Det var interessant. Jeg tenker på det som jazz som lar seg påvirket av andre ting, ikke cubansk musikk. 

Det er vel kanskje lettere å falle mellom noen stoler når man søker seg til steder som ligger mellom jazz og tradisjonsmusikk som ikke er norsk, enn mange andre ting i norsk jazz.
– Det kan man sikkert spørre om. Er det mitt ansvar å “forvalte” en cubansk tradisjon? Det er det jo ikke. Jeg driver egentlig med tradisjonelt jazz-håndverk og tenker at musikk er mest spennende når man kan hente ting fra ulike steder. Det vanlige i Norge har vært å henvende seg til USA, men hvorfor skal man hente ting fra nord og ikke sør? For meg er det viktig å lære meg et håndverk på en ordentlig måte. Ikke jukse i faget – eller, folk må gjerne gjøre det også, jeg vil ikke dømme. Men jeg spiller for eksempel i et Mariachi-band som gir muligheter for å jobbe med latinamerikansk musikk og lære meg det håndverket. Jeg spiller også med en artist fra Zimbabwe, Busi Ncube – hun er også veldig opptatt av parallellene mellom afrikansk musikk og det cubanske – i jazzen kaller man det jo ofte nettopp afrocubansk. Det å jobbe med en artist som henne er viktig for min fagutvikling som instrumentalist. At jeg ikke “henter det fra utsiden”, men forsøker å faktisk bli kjent med det fra innsiden. 

På spillelisten du har lagt ved har du blant annet med en bolero – fortell om det.
– Jeg hadde et eksempel på en meksikansk bolero som låter gammeldags. Jeg er veldig glad i sånn lyd og har hørt veldig mye på den musikken til tider. Åpningsmusikken på plata mi er på en måte jeg som prøver å huske hvordan det låter uten å ha hørt på det på to-tre år. Det er en interessant prosess, jeg forsøker å huske hvordan det høres ut, og så blir det noe helt annet. 

Du har skrevet noe om at du foretrekker lavt tempo etter hvert som gitarist?
– Ja, jeg er veldig glad i sakte gitar. Marc Ribot, for eksempel  – jeg er særlig glad i ham når han spiller sakte, og derfor har jeg med en låt på spillelisten fra hans arbeid med cubansk musikk. Jeg husker jeg så Marc Ribot med John Zorns Electric Masada i 1999 i New York – da satt Pat Metheny der og lyttet begeistret, han også. Det er et tonespråk og en tilnærming til gitar som er inspirerende. 

Hva slags forhold har du til “jazzgitarlyd”?
– Det er jo veldig mye forskjellig, og jeg er ikke den som har jobba mest med masse bopfraser og Wes Montgomery-ting, selv om jeg har drevet med det også. Jeg er glad i når gitaren er mer “malende” på et vis, lange klanger og så videre. For meg er kanskje Bill Frisell den største eksponenten for en slik tilnærming til gitar. Det hører man på flere av de låtene, lange toner. Gjerne clean, men også hvinende, malende fuzzgitar. Derfor er jeg glad i tidlig John McLaughlin med Tony Williams. Jazzrock, nesten før sjangeren var satt som sjanger. Det er ofte interessant, sjangere før de er etablerte. Punk før det blir punk er noe av det jeg syns det er morsomst å høre på. Et band som Velvet Underground – punk før det blir punk, men også kunstrock før det blir kunstrock. Jeg er ikke så glad i musikk som har klare svar på hva man var ute etter. Selv om jeg har kjempestor respekt for de som er gode på det. 

 

Spilleliste: Gotzillaens mødre

Jeg har laget en spilleliste som heter Mother of Gotzilla som tar for seg noe av den viktigste inspirasjonen til EL GRAN GOTZILLA. Jeg er veldig glad i røffe og upolerte uttrykk. For meg er tidlig Irakere (bandet til Cuchchu Valdéz) det aller feteste av cubansk jazz som er spilt inn. Jeg la med to eksempler på det. For meg er soundet i Tony Williams Life Time på platene Turn it Over og Emergency noe av det beste jeg vet om. De platene har vært stor inspirasjon for de mer rockete sporene på EL GRAN GOTZILLA. 

 

Marc Ribots gitarspill forelska jeg meg totalt i da jeg hørte ham live i New York med Masada bandet til John Zorn. Han har gjort noe av de flotteste tingene jeg vet om med cubansk musikk. Jeg la med to spor av det. Jeg er kanskje aller mest glad i saktespilling og ballader. Jeg elsker gode melodier og harmoniseringer. Noe av det flotteste jeg vet om er gamle meksikanske og cubanske boleros. Har lagt ved en gammel meksikansk bolero. 

Jeg er også ekstremt glad i meloditeften til Ornette Coleman. Ballader som “Lonely Woman” og “What reason could I give” er noe av det flotteste jeg vet om. Mine ballader er definitivt inspirert fra begge disse kildene. Tittelsporet på plata er et forsøk på å smelte sammen bluesa Ornette Coleman, soundet til Tony Williams og formen til Keith Jarrett’s “The Windup”. Kall det gjerne den onde Windup. Jeg la også med “Chanchullo” med Ruben Gonzales. Angel Terry spiller på den innspillingen. Dette er for meg noe av det ypperste av tradisjonell cubansk jamme-musikk. Flere av mine låter er litt i den gata, men med et litt annet tonespråk.

 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger