Anmeldelse

Leve friheten!

Fantastisk kunstutstilling med utgangspunkt i frijazzens estetikk og kraft.

Anmeldelse av kunstutstillingen «File Under Freedom» i Bergen Kunsthall

Av Audun Vinger

For å ta det sentrale poenget med én gang: om du er interessert i jazz, improvisasjon, DIY, samtidskunst, undergrunnsnettverk og frihetens politiske og estetiske potensial, er det bare å ta turen til Bergen Kunsthall så fort bena kan ta deg dit. Jeg følte flere ganger på behovet til å komme med noen begeistrede utrop til meg selv inne i de fem utstillingslokalene, som når man havner «i sonen» på konsert, ettersom jeg tok inn filmer, grafiske verk, malerier, skulpturer, instrumenter, tekstilkunst, trykkplater med poesi, grafiske notasjoner, og så klart en mengde trykksaker og plateomslag. Sistnevnte er kunstverk i seg selv, ikke bare på grunn av hvordan de ser ut, men hvordan de ble og blir behandlet som unike objekter.

Utstillingen som heter File Under Freedom er kuratert av Steinar Sekkingstad, og det er tydelig at dette er et con amore-prosjekt med stor personlig interesse involvert. Samtidig er det mange heldige sammentreff i kunstverden ellers med liknende aktiviteter som Kunsthallen har kunnet samarbeide med, etter nylige store utstillinger om og med den unike trommeslageren og nøkternt beskrevet mangekunstneren Milford Graves, to forskjellige om samarbeidet mellom Moki Cherry og Don Cherry, en liten utstilling i Oslo om Sidsel Paaske, og tett samarbeid med saksofonist-samler-entusiast Mats Gustafsson som har bidratt med kunstverk og latterlig sjeldne og fascinerende objekter. Måten dette er satt sammen på er preget av kløkt og musikalitet, og alle de rikholdige rommene har sine egne identiteter, som går i fruktbar dialog med hverandre.


Milford Graves trommesett. Foto: Thor Brødreskift

Sammen med alle disse moderne ikonene fra forrige århundre er det tilkoblet utøvere og kunstnere fra i dag, for det er ikke til å komme unna at det er liv i leieren fortsatt. Dette handler ikke om å se seg tilbake til bedre tider, selv om impulsen selvfølgelig er der av og til — her er det mange paralleller til hvordan folk arbeider i undergrunnen fortsatt. Som for eksempel musikeren og kunstneren Lisa Alvarado, som unektelig har en Moki Cherry-aktig stil og uttrykksform, både med sine applikasjoner og tekstilkunst, hennes nitide musisering på arkaiske instrumenter, og sin totale innlevelse i bandet Natural Information Society, som forøvrig kommer til den i denne sammenheng svært relevante Motvind-festivalen senere i sommer.

Det er også interessant å bli påminnet hvor mange musikere som også er kunstnere i andre betydninger også, her finner vi et rom med lekre gjenstander fra frijazzfar Peter Brötzmann, collager av saksofonist Matana Roberts (som faktisk har hatt en separatutstilling på kunsthallen tidligere), grafiske notasjoner av Mats Gustafsson som setter fantasien i sving, og ikke minst noen dirrende trykk av Svein Finnerud (blant annet det som pryder forsiden på kultklassikeren Multimal som blir nyutgitt på CD senere i sommer). Finnerud og hans samtidige, med all den tverrkunstneriske aktiviteten de holdt på med, er forøvrig moden for en utstilling i seg selv. Det må skje.


Roscoe Mitchell. Foto: Thor Brødreskift

Høydepunktene står i kø, det første man ser når man kommer inn er noen sterke malerier signert Roscoe Mitchell (Art Ensemble of Chicago) som ser ut akkurat som musikken hans, koblet med noen slående politiske skulpturer av Douglas Ewart, og Ming Smiths abstraherte fotografier av Sun Ra. Det rosemalte trommesettet til Milford Graves gjør inntrykk, det samme gjør dokumentasjonen av alle hans andre aktiviteter, som akupunktur, kampsport og forskning på hjerterytmer. Men man besvimer nesten når man ser et monter med begravelsesheftet for John Coltrane, og et lite fotografi av Graves og Albert Ayler utenfor kirken – de gjorde som kjent en opptreden under den seansen. Heftig!


Milford Graves som akupunktør. Foto: Thor Brødreskift

Men det store hjertedunket kommer i rommet med Moki Cherrys tekstilkunst, som jeg ikke har sett så mye av med egne øye samlet tidligere. Spesielt sterkt er det å sitte omringet av teppene de hadde med seg da de spilte på Kongsberg med Arild Andersen, nede ved elva, mens man kan sitte og se en NRK-dokumentar på en av de gamle fjernsynsapparatene der. Masse ephemera krydrer opplevelsen, deriblant blomstrende dokumentasjon fra Randi Hultins arkiver. Og det er så fint å se sammenstillingen med den grovt underkjente mangekunstneren Sidsel Paaske (1937 – 1980) i samme rom, fantastisk organiske tegninger, en flere meter lang grafisk notasjon, og den strålende kunstfilmen Bue: Lydbilder, med musikk av Garbareks band.
Det er på høy tid at hennes kunst blir gjenoppdaget og behandlet med kunsthistorisk respekt, også i jazzen: hun var en sentral del av miljøet og sang og spilte munnharpe på en opptreden med Don Cherry og Garbarek-kvartetten, hun lagde verket som er på omslaget på Jan Erik Volds viktige bok Hekt (og andre JEV-utgivelser), hun var festivalkunstner på Moldejazz, mor til jazztrommis Carl Størmer, og i det hele tatt. Vennskapet med Moki og Don Cherry gjør at brikker faller på plass.

Sidsel Paaske. Foto: Thor Brødreskift

Den svenske jazzhipsteren Elena Wolay har spesielt for denne utstillingen laget en ny utgave av den lekre fanzinen Jazz är farligt, som denne gang har fokus på liner notes. Det er jo en litterær, informativ og assosierende tekstform som har stort potensial, man kan gå inn og ut av fokus på en forholdsvis liten tekstflate. Tekster om Don Cherry, danske Tom Prehn, McCoy Tyner, og en fin liten sak av Wolay om da hun hadde lyst på et eks av Milford Graves’ inspirerende album Bäbi som dukket opp i hyllene hos den viktige stockholmbutikken Record Mania, men som var altfor dyr for henne. Etter en slitsom DJ-jobb der hun tømte lokalet, ble hun belemret med to gjenglemte jakker. Dagen etter fikk hun den rampete frihetsånden over seg, dro til en bruktbutikk og fikk solgt jakkene, og klarte å skrape sammen de svenske kronene hun manglet for å få sikret seg den ettertraktede LPen. Jeg kunne selv kjøpe med meg en CD-utgave av dette albumet fra kunsthallens fristende butikk, som hadde mange relevante jazzbøker og liknende. CD-en er utgitt av Corbett vs. Dempsey, et forlag og utstillingslokale i Chicago som er med på å holde interessen og forskningssulten på denne scenen oppe, og som har samarbeidet godt med Bergen Kunsthall om File Under Freedom.
Utstillingen står oppe til 27. mars, og det vil være mange aktiviteter der underveis, konserter og foredrag og samtaler, med bl.a. selveste Roscoe Mitchell, Sofia Jernberg og Kjetil Møster. Mye i samarbeid med samtidsmusikkfestivalen Borealis som forøvrig har et fabelaktig program  i år.

Tilreisende anbefales selvfølgelig den lekre togturen over fjellet, og da kan man også møte seg selv i døren når man sitter og ser på Jan Hornes fascinerende NRK-kortfilm Hoppsjazz, der vi følger Garbarek-gjengen og Calle Neumann på samme togtur, på vei med en snadde-røykende Jimmy Hopps underveis til Voss, der de store ting blir diskutert på en veldig ålreit måte. Akkurat som i denne utstillingen.

Se også Alvin Curran-foredrag her og Instagram live-sending av konserten med Exotic Sin

Fra forsiden

Nyheter

Ototoi spilte seg til Jazzintro-finale

Det var Ototoi som sikret seg den andre finaleplassen i Jazzintro 2022 under Maijazz i Stavanger søndag kveld. I juli skal kvartetten kjempe om tittelen Årets unge jazzmusikere 2022, lanseringspakke fra Norsk jazzforum, mentorprogram støttet av Talent Norge samt Gramo-stipend på kr 150 000.

Meld deg på vårt nyhetsbrev