NTT: Virkeligheten må frem!

God helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts fredagsmusikkavis i digital remseform for jazz og beslektede stilarter. Dem er det mange av. Apropos det – Spellemann-nominasjonene kom i dag! Borte hos vår søsterpublikasjon Jazz i Norge kan dere lese om hvilke plater som ble nominert i kategorien Jazz i tillegg til mange beslektede nominasjoner. Så gratulerer, Flukten, Ole Morten Vågan og Trondheim Jazzorkester, Friends and Neighbors og Siril Malmedal Hauge! Dere fortjener vel peispynt hele gjengen. Vi har kanskje nevnt det før, men det er denne dagen, når nominasjonene kunngjøres, som er den virkelig morsomme biten av Spellemann-prisen. Selve prisutdelingen er mer en ettertanke (selv om den er artig å vinne, for all del). 

Sjangeren “jazz” ble også nevnt i beste sendetid på NRK forrige helg, da Ingrid Helene Håvik fra Highasakite var innom Lindmo. Der ga hun tiden hun tilbragte på Jazzlinja i Trondheim det glatte lag, trass i, som flere har påpekt, at hun tidligere har vært NTNU-ambassadør (og sagt hyggelige ting om linja). Det var ikke alle som synes det var så ålreit, men det er vel både lov til å ombestemme seg og å disse utdanningen sin, kanskje? Få hadde hevet et øyenbryn om noen satt i den sofaen og sa at studentene på idéhistorie midt på 2000-tallet var “akkurat så pretensiøse som du kan forestille deg”… men det er kanskje litt andre, og mindre forhold på en sånn linje.  Det som uansett føles litt vel typisk, er jo forutsigbarheten i selve historien. Javisst, her dukket kunstmusikken opp, ja, som en hindring i popmusikerens ferd mot nordmenns iskolde hjerter… det finnes liksom ikke noe verre i fredags-Norge i dag enn å være pretensiøs, kanskje? Tipper uansett at Lindmo-redaksjonen strengt tatt hadde mer lyst til å snakke om banddrama av noe ferskere art enn det der. Sånn går det en gang i blant, når man har én historie å fortelle om og om igjen. Men for all del! Jazz i media er jazz i media, vi er ikke kresne. 

Vi tar med oss et par konserter fra uka som kommer før vi setter i gang: 

1. Shoeshine Boys er et tradjazzband som fremdeles regnes som unge for sjangeren, og som i grunnen bare er blitt bedre med årene, fra et riktig så kledelig garasjejazz-aktig utgangspunkt, med opptredner både på klassiske trad-scener og ulike brune puber, i alskens lystig lag. Anders Isachsen, andregenerasjons tradentusiaast, er primus motor, dere kan lese et intervju med ham her. Og i morgen spiller de på Tønsberg Jazzklubb klokken 13.30!

2. Trombonist og en opplagt kandidat til tittelen Den norske jazzmusikeren som mest sannsynlig leste Snorres Kongesagaer i barndommen, Andreas Rotevatn, spiller i tidligere nevnte Shoeshine Boys. En annen del av virket hans får vi høre når prosjektstorbandet OJKOS spiller materialet hans på Victoria East på tirsdag. Victoria West, altså Victoria Cafe og Pub i Bergen, er forresten med i Verden er min, en ny dramaserie om “jakten på beats, sol og kjærlighet i Bergen.” En dramaserie om hva, sa du??? Det er jo helt fantastisk. 

3. Facebook-selskapet Meta er i hardt vær på børsen (og strengt tatt ikke så populære ellers i samfunnet). Men gitartrioen Damata, derimot…. Uansett, de spiller på Kampenjazz på søndag. For å døyve ventetiden kan dere for eksempel lese vår prat med gitarist Torstein Slåen om debutskiva deres her. 

4. Felemystiker Hans Kjorstad spiller sammen med cello-legenden Ernst Reijseger to ganger neste uke – på Oppland Kunstsenter på mandag, og på Blow Out på tirsdag. Blir fint, det!

Men vi går videre! Savner du noe i spaltene våre? Har du et arrangement, en plate, et nyhetstips eller noe annet du ønsker at vi skal se på? Eller kanskje du har en mening du ønsker å få på trykk? Det er ikke alt vi rekker, men vi setter enormt pris på om dere sier ifra om ting, for eksempel ved å sende en mail til filip.roshauw@gmail.com. 

Vi minner også som vanlig på at det anbefales å tegne Jazznytt-abonnement, inntil vi får oss t-skjorter eller totebags er det den eneste måten du som leser kan støtte bloggen på – bortsett fra å lese, dele og hilse innom når du er på konsert, selvsagt. Vi minner også om nyhetsbrevet til NTT som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Nå kjører vi videre! Først med et leserbrev vi har mottatt fra musikerne Amalie Dahl og Maria Norseth Garli, om et viktig emne: rettferdighet i jazzbransjen, i dette tilfellet i utvalget av musikere som presenteres i årets Jazzintro.

 

Leserbrev: Elendig balanse i Jazzintro

Da lanseringen av årets Jazzintro-deltagere ble annonsert i år, var vi flere som reagerte. Hvordan kan vi i 2022 stå med et kull hvor bare to av 27 deltagere er kvinner? 15% av søkerne til årets Jazzintro er kvinner, mens kun 7,4% av deltagerne er det, til tross for at vi må anta at kvinner og menn er like talentfulle. Jazzintro er en konkurranse, men den handler i bunn og grunn om å løfte frem unge talenter. Årets deltagere i Jazzintro er hver for seg svært dyktige musikere – det er det ingen tvil om. Samlet sett danner de likevel en veldig homogen gruppe. Det gjelder både hva angår kjønn, og mange andre parametre, for eksempel stilistisk uttrykk. 

Vi må alle sammen være bevisst på denne problematikken. Både som musikere, som bookere, som undervisere, etcetera. Ofte blir «skylden» lagt på at det for eksempel var en lav andel av søkerne som var kvinner. Om vi skal lykkes med å endre disse tendensene er vi nødt til å starte med oss selv. Hvem spør vi om å spille i band med? Hvem booker vi til konsertene våre? Hvem velger vi å løfte frem i diverse showcaser? 

Showcaser og konkurranser som skal vise frem unge talenter har et særlig stort ansvar. De er nemlig med på å vise frem forbilder for de yngre generasjoner. Hvis ikke yngre jenter kan se andre unge kvinner spille, hvordan skal de så tro at de selv kan? 

Det er vanskelig å forestille seg annet enn at flere enn to av kvinnene som har søkt årets Jazzintro har vært kvalifisert til å delta. Derfor er det altså snakk om et aktivt valg om hvem man velger å løfte frem. 

Man kan spørre seg hvilke kvaliteter man ønsker å løfte frem. Hvorfor har det f.eks. bare vært 29 kvinner med i Jazzintro før? Det er under 10%, det. Hvorfor har det kun vært 16 vokalister med? Hvordan kunne 2020 (2021) være det første året hvor det faktisk var kvinnelige deltagere som vant konkurransen? Og hvorfor sitter vi her i 2022 og har en kvinneandel på skarve 7,4%? 

Det er mange spørsmål. Men hvordan kan vi snu skuta? Mange himler med øynene når man nevner ordet kvotering, og det blir ofte forsøkt slått ned med et argument om kvalitet. Men hva er egentlig kvalitet, og hvem er det som definerer den? Musikk handler, om vi vil eller ei, først og fremst om smak og behag, og det går vel an å ha to tanker i hodet samtidig? Det kan godt være at kvotering er et ord som smaker ekkelt – og ikke egentlig er noen fantastisk løsning – men kanskje er det det enkleste og mest effektive grep vi kan ta? 

Dette innlegget er ikke ment å rette pekefingeren mot noen. Vi har allerede vært i kontakt med Norsk Jazzforum, som har lovet å se til at dette ikke skjer igjen. Innlegget er heller ment å sette fokus på problematikken og sparke i gang en diskusjon. 

Det er ment for å oppfordre til at vi sammen tar grep, i dag. 

Amalie Dahl (musiker og kurator for Trondheim Solo Sessions, styremedlem i Fri Form)
Maria Norseth Garli (musiker, tidligere kurator for Konsertserien UPOP, kursansvarlig AKKS Trondheim)

 

Fine saker

Håvard Funderud og Henrik Sandstad Dalen. Foto: presse

Noe Spellemannprisnominasjonene gjorde tydelig, er at det er behov for mange flere plateutgivelser. Og da kan vi glede landets musikklyttere med at det er et nytt selskap i byen. Nice Things heter det, og vi fikk tak i en av menneskene bak nyvinningen, nemlig gitarhelten Håvard Funderud, blant annet kjent fra Master Oogway.

Hva i alle dager er Nice Things for noe?
— Godt spørsmål! Nice Things Records er et plateselskap som min gode venn og medmusiker Henrik Sandstad Dalen og jeg har starta. Navnet kommer fra en låt vi har i Rowland’s EVIL JAZZ TRIO! Tanken er å skape en plattform hvor vi kan gi ut musikk og finne på annet sprell. Da kan vi gjøre ting i vårt eget tempo og ikke minst gjøre ting på den måten vi sjøl vil. Vi skal gi ut plater, men også sette opp konserter og andre ting som vi har feeling på! Vi har allerede hatt konserter med Henrik sine nye band Big Gathering og trioen hans, og har planer om å gjøre mer sånt. Også har vi gjort litt avant garde TV-kjøkken med Jan Mabbro Andersen, da!! 

Er det virkelig behov for flere plater og plateselskap, trodde ikke folk flest hørte på album lenger, jeg?
— Hehe, behov og behov. Det vil vel alltid finnes et behov for ny musikk, både for lyttere og for musikere som ønsker å uttrykke og formidle noe. Om behovet er sterkest for konserter eller plater veit jeg ikke, men vi forsikrer oss i alle fall, og gjør litt av begge deler! Nice Things er jo heller ikke ment for å konkurrere med noen andre plateselskap der ute, bare for å gi ut den musikken vi vil når vi vil. 

På en annen side er det jo mange som klager på Spotify og det moderne markedet for musikk nå, finnes det noen vei utenom det løpet der?
— Tja, det gjør det helt sikkert. Alle snakker jo varmt om Bandcamp, men det blir kanskje ikke utnytta til sitt fulle potensiale i Norge ennå? Platene våre kommer jo både på Spotify og andre lugubre strømmetjenester, så vi snor oss ikke helt utenom vi heller. Martin Mellem-plata er i alle fall på Bandcamp også! Uansett er jo Spotify en ok måte å få folk til å høre musikken, for hva det er verdt. Det skal sies at vår musikk ikke er kommersiell på samme måte som mye annet som finnes i det moderne markedet, så vi gjør ting som vi sjøl vil og tenker ikke så mye på dette «markedet» som finnes. Plata til Martin har bare to låter, og det er visst akkurat nok til at man kan kalle det et album på Spotify. Det var jo flaks!!

Kunne kalt det en podcast. Hva slags artister er det tenkt at dere skal gi ut, et lite lukket miljø med rå musikere i vennekretsen eller er dere åpne for omverdenen?
— Det blir nok endel egne ting og venners ting i begynnelsen, men vi er absolutt åpne for omverdenen, hvis noen skulle få lyst til å gi ut musikken sin hos oss. Etter planen blir i alle fall de første utgivelsene med banda til Henrik og meg, og forhåpentligvis noen andre om en liten stund. 

Hvilke selskap rundt om er det dere føler en tilknytning til?
— Jeg tror vi føler en tilknytning til andre musikere som holder på med improvisert musikk, og som på et eller annet vis får ting til å skje med egne og/eller andres prosjekter. De første jeg tenker på er Nakama og Dugnad rec, som gir ut masse fet kreativ musikk, og tar stort ansvar for hver utgivelse helt sjøl. Det er inspirerende å vite at disse tinga er mulig å gjøre på egenhånd. Både Henrik og jeg har jo gitt ut musikk på andre selskap før, blant annet på annet Rune Grammofon. Vi kommer nok til å fortsette å gi ut hos litt større plateselskaper, sjøl om vi har vårt egen label.

Martin Mellem. Foto: presse

I dag er det en plate med Martin Mellem som skal ut, hva er det som kjennetegner ham som musiker og som mensch?
— Martin er jo en helt fantastisk trommis!! Dette er den første plata med hans egne låter, så det er stas. Musikken er tatt opp på en konsert på Herr Nilsen, hvor vi spilte ganske fritt og åpent på noen idéer han hadde med. Jeg opplever at Martin alltid er nysgjerrig, og formidler en spilleglede gjennom spillet sitt, og er aldri redd for å ta musikken til ukjent farvann. Han lytter så godt og det er alltid enkelt å spille med Martin. Jeg tror improvisert musikk er der han føler seg aller mest hjemme, og det åpner for å finne på mye morsomt når man spiller med han! Fouten Martin spiller Aksel Rønning, Karl Erik Horndalsveen, Hans Kjorstad og meg sjøl på plata. Som mensch er han også en nysgjerrig type, og har alltid et eller annet nytt å holde på med. Det minner for så vidt litt om trommespillet hans! 

Du spiller selv bl.a. i Master Oogway, som har prøvd å gjøre ting annerledes ved å sette opp konsertserier med gjester og så videre. Viktig å tenke litt stort? Har forresten hørt den kommende plata deres med Henriette Eilertsen, det var groovy saker.
— Tja, stort og stort. Jeg synes i alle fall det er viktig å utvikle seg, og å finne på nye ting. Konsertserien ble veldig morsom, for alle vi spilte med bidro liksom til noe nytt å spille på. Da fikk vi masse ny musikk, nye låter og idéer til ting å gjøre videre. Konsertserien var jo egentlig en måte å få spilt konserter da det ikke var mulig å reise på turné. Likevel fikk vi så mye ut av prosjektet at det var et slags hell i uhell. Det blir til og med plate, ja! Opptaket fra konserten vi spilte med Henriette kommer på Rune Grammofon 25. mars. Der blir Karl Erik sine låter å høre, og det blir stor stas. 

 

Fantastisk frijazzutstilling i Bergen

Emilija Škarnulytė. Still fra filmen Sounds of The Desert, 2022. Filmskaperen og kunstneren er fra Litauen, men er bosatt i Tromsø. Filmen følger Abshalom Ben Schlomo, tidligere musiker i Sun Ra Arkestra som er Black Hebrew Isrealite og lever i ørkenen.

Blogghalvdel Vinger var ute med Vy en tur denne uka, og leverte i går en begeistret rapport til Jazz i Norge fra den musikalsk orienterte utstillingen File Under Freedom på Bergen Kunsthall. Rommet om Moki Cherry, Don Cherry og Sidsel Paaske var helt off the hook! Det minner oss på om at vi  også kan se denne gamle dokumentarfilmen om Don & Moki hjemme i Tågarp og i New York, laget for svensk TV: 

Vi burde også komme tilbake til filmkunstneren Emilija Škarnulytė fra Litauen, som er bosatt i Tromsø og som har laget en fascinerende film som heter Sounds of The Desert, om Sun Ra-musikeren Abshalom Ben Schlomo.

Ellers inneholder utstillingen verk av og om Lisa Alvarado, Eric Baudelaire, Olle Bonnier, Peter Brötzmann, Alvin Curran, Douglas R. Ewart, Svein Finnerud, Milford Graves, Mats Gustafsson, Roscoe Mitchell, Thaddeus Mosley, Zak Prekop, Matana Roberts, Cauleen Smith, Ming Smith, Sun Ra, Marshall Trammell og Elena Wolay /Jazz Är Farligt. Les teksten her. 

 

Molde – the movie

Hver søndag fremover presenterer Moldejazz en ny episode av en dokumentarserie om fjorårets festival. Her får man muligheten til å komme litt nærmere inn på det kunstneriske innholdet og det som faktisk blir skapt under den uka. Begge vi i NTT var på scenen under Jons hus-arrangementet, som den første episoden handlet om, så da ble vi så smigret at vi kontaktet regissør Sigurd Ytre-Arne som har laget disse filmene i kompaniskap med en god Jazznytt-kjenning.

Hva er tanken bak disse dokumentarene for Moldejazz og hvem står bak?
— Tanken var nok å dokumentere festivalen på en annen måte, og slå litt på stortromma i forbindelse med 60-årsjubileumet, som var i 2020. Festivalen i 2020 ble jo veldig nedskalert, så de venta med det stortrommeslaget til 2021, da det gikk an å arrangere Moldejazz nesten som det pleier å gjøre. Serien er laget av Karoline Ruderaas Jerve og meg. Jeg jobber stort sett med livemusikkvideoer og konsertfilmer, og de siste årene har de blitt mer dokumentariske. Gard Nilssen tok meg med til Moldejazz for å dokumentere AiR-konsertene sine i 2019, og da lagde jeg en etterfilm i samme slengen. Jeg var så heldig å bli spurt om å komme tilbake 2021, men for å lage noe «litt mer», og jeg skjønte fort at jeg ikke kunne gjøre det alene. Så jeg kontakta Karoline, som aldri hadde lagd film før, men som har masse erfaring som skribent, og som kjenner festivalen godt. Det ble et veldig spennende samarbeid!

Er det en reaksjon mot de etter hvert klassiske og fine men litt intetsigende «aftermoviene» som vi ser mange festivaler lager?
— Ja! Det skulle være det motsatte, på en måte. Jeg liker kontraster, og jeg liker å lage arbeidsregler/dogmer før jeg skal filme. Når man lager en klassisk «intetsigende aftermovie» stiller man ofte inn kameraet til å filme mange bilder i sekundet, f. eks. 60 eller 100, sånn at man kan kjøre alt i sakte film. Det er et enkelt grep, og det blir jo fint. Men i 2021 hadde jeg en regel om maks 25 bilder i sekundet, altså ingen mulighet for episke saktefilm-bilder. Alt skulle være håndholdt (bortsett fra konserter). Jeg lagde også en regel (som jeg nesten klarte å overholde) om å ikke filme vakre naturbilder og livet i festivalgata. Hovedfokuset var på musikk fra konserter, og å fortelle om festivalen, de frivillige og et lite utvalg musikere, gjennom intervjuer. Jeg syns det ble ganske fint, takket være kunnskapen og — nesten —  alle idéene i hjernen til Karoline, og måten hun intervjuer folk på. Det var også veldig deilig å ha nesten helt frie tøyler fra Moldejazz-produsent Therese Haugen. 

Sigurd Ytre-Arne. Foto: Helge Lien

Hva er din personlige inngang til jazzens vidunderlige verden og bakgrunn som filmskaper?
— Jeg tror jeg begynte å sjekke ut jazz ordentlig som tenåring, etter å ha sett blåserekka fra Jaga Jazzist spille med Bigbang på TV. Det hjalp også å ha foreldre som hadde en stor hylle full av både norsk og utenlandsk jazz. De første jazzkonsertene opplevde jeg da jeg gikk på musikklinja i Skien. 

Den linja har jeg hørt mye fint om!
— Jeg har laga film (og spilt trommer og laga musikk) siden jeg var ca. 10 år. De første årene klippa jeg filmene ved å spille over fra kamera til VHS. Jeg fikk etterhvert oppdrag om å filme konserter og forestillinger, hvor jeg raska sammen alle DV-kameraene som var å oppdrive i bygda Seljord. Jeg oppdaga fort gleden ved å løpe rundt på sidescener med håndholdt kamera for å fange øyeblikk fra nye vinkler, og gleden ved å sette opp kameraer på rare steder, trykke rec, forlate dem i en time, også se på «fangsten» og pusle det sammen på klipperommet (soverommet) etterpå. Etter tre år i Trondheim, og et par år i Oslo, hvor jeg fortsatt bor, ble jeg selvstendig næringsdrivende på heltid, og jobber for det meste med musikere og andre scenekunstnere.

Er det noen instrumentalister eller instrumenter eller subsjangere som gjør seg ekstra godt visuelt, synes nu?
– Folk som spiller improvisert musikk er veldig spennende å filme. Trommer er ofte visuelt, fordi det ofte er mange synlige store bevegelser. Elektronikk kan være litt lite visuelt, siden det ofte er lite bevegelse. Da må jeg zoome inn på ansiktsuttrykk. Morten Qvenild er en favoritt der; elektronikk med mimikk. Eyolf Dale også. Det er gøy å se fingrene fly over tangentene, men det er enda gøyere å se hva han kommuniserer med ansiktet og kroppen. Og Shannon Mowday som orkesterleder er veldig visuelt! Jeg har blitt mer opptatt av å prøve å fange kontakten mellom musikerne, enn instrumenter og spilleteknikk. Jeg syns ofte trynet til trommisen under en gitarsolo, er kulere å se på enn selve gitarsoloen. Jeg elsker også nærbilder av musikere som har stoppa å spille et øyeblikk, som bare lytter.   

Det er mye klaging over at dagens jazzscene ikke blir skikkelig dokumentert, f.eks av NRK. Må man ta saken i egne hender?
— Det kunne gjerne vært mer jazz på riksdekkende TV. Jeg syns NRK har blitt bedre, men det meste de har vist av jazz i det siste, er jo kjøpt inn av NRK. Det hadde vært fint med et fast program, som kunne lage konsertfilmer fra gode spillesteder, med bra lyd. Det kan kanskje hete Jazzorama eller Jazzternes Jazzter.

Fett at dere startet med Jons hos forrige helg, hva kan vi vente oss i kommende episoder?
— Mye fin musikk, og fine intervjuer. Noen stikkord, uten å spoile alt: visuals, ulovlig slapping, dadaisme, en expressionpedal som ligger inni en Samsonite-koffert som ligger inni en bil, bassorkester, Miles, Marianna…
En av de episodene som var morsomst å lage (men også vanskeligst) er en slags liten roadmovie, der vi dro på dagstur til Hjertøya med Maja Ratkje. Den handler mye om henne, men også litt om Kurt Schwitters. Den episoden kunne fort blitt flere timer lang. Majas solokonsert på Moldejazz 22. juli 2021 var fantastisk. Umulig å fange opp noe sånt med et lite kamera, men noe av det er med i den episoden.
Funfact: Hvis man ser alle episodene etter hverandre, blir det en 79 minutter lang dokumentarfilm!

 

Karoline Ruderaas Jerve fikk skrivekicket i Fireflate

Karoline Ruderaas Jerve. Foto: Sigurd Ytre-Arne

Vi unner oss en kort prat med makkeren til Sigurd Ytre-Arne også, Karoline Ruderaas Jerve, som i tillegg til å lage Moldejazzdokumentar er musiker og ikke minst skribent i Jazznytt. 

Var det å lage en så omfangsrik serie noe dere visste at dere skulle gjøre fra starten av?
– Vi har fått veldig stor kreativ frihet, egentlig. Det er blitt et slags kunstnerisk produkt som har egenverdi, men som også gjenspeiler litt hva Moldejazz er. Menneskene som lager festivalen, publikum, artister og apparatet rundt, har vært sentrale. Jeg var skribent for Fireflate tidligere, så jeg kjenner Moldejazz fra innsiden, mens Sigurd har vært der som publikum, i tillegg til å lage en etterfilm for dem i 2019. Vi hadde forskjellige perspektiver. 

Hvordan kom du inn i Fireflate?
– Veninna mi, Tone, som jeg studerte musikkvitenskap med, skrev for dem, og anbefalte meg å ta kontakt for å sjekke om musikkjournalistikk var noe for meg. Det var en utrolig spennende plass å komme som person uten journalistisk erfaring. Ekstremt lærerikt. Noen av menneskene hadde fartstid som journalister i dagspressen, mens andre var fagskribenter, om det går an å si. Andre hadde foto- eller teknisk erfaring. Jeg syntes det var veldig lærerikt, litt skummelt og kjempehektisk. Samtidig var det en plass hvor man fikk frihet til å finne ut hvordan man liker å skrive. For meg har Fireflate vært veldig viktig. Samtidig ser jeg at det har vært en organisasjon som har potensiale til å kanskje inkludere nye mennesker som kan teste ut ting. At det kan fungere som rekruttering til en kritikerstand som allerede er litt trua. Det er en verdifull institusjon som sikkert har godt av nye ideer en gang imellom. 

Er dette et tidspunkt hvor det er greit med endring?
– Jeg veldig glad i folka som er der og beundrer innsatsen de har lagt ned over mange år, men jeg tror kanskje også at tiden er moden for å teste ut en ny struktur hvor velerfarne mennesker og mindre erfarne kan møtes å lage noe kult. Jeg tror fremdeles at det kan være en del av et samfunnsoppdrag som Moldejazz tilrettelegger for. Fireflate har vært med på å dokumentere ting, og i stort omfang skrevet om det som har skjedd mens mange av de store medieaktørene har glimret med sitt fravær – og Fireflate har gjort det ubetalt. Det kan være viktig for artistenes del, men det handler også om å nedtegne hva det faktisk er som har skjedd. Jeg syns selvsagt at pressen burde kjenne sin besøkelsestid. Bråket rundt Fireflate er kanskje også et uttrykk for at et behov ikke blir dekket. Symptomatisk for at musikkjournalistikken ikke blir prioritert i samfunnet. Det illustrerer også hvor sårbar man er som musiker og kulturarbeider. 

Før hadde vi NRK som kom med bussene sine og lagde programmer. I dag er det i større og større grad festivalene selv som mekker konsertopptakene og reportasjene. Gir det mening for deg at det er det ansvaret dere har overtatt?
– Ja, på en måte. Forskjellen er jo at Moldejazz har betalt meg og Sigurd for å lage det her. Men jeg opplever at vi er uavhengige og har hatt mye frihet. Vi har ikke prøvd å lage en reklamefilm, men noe med kunstnerisk verdi som også viser frem hva som gjør festivalen spesiell. Hvorfor den er en berikelse. 

Hva syns du er gripende med Moldejazz?
– Hmmm. Det blir også gjengitt i serien, men jeg syns de er flinke til å romme mye. De har headlinere i en kommersiell klasse, samtidig som de ikke er redde for folk i samtidsmusikksjiktet eller å gjøre prosjekter som Jons Hus, ting som er så spesielle at de ikke egentlig har et navn. Dette er aktuelt for episoden med Ellen Andrea Wang som vi slipper på søndag. De pusher grensene sammen med musikerene, spiller på lag med musikernes ambisjoner. Det er jo litt av samfunnsoppdraget til festivaler med bevillinger, men som også har stor inntjening. Det handler om å se kunstens egenverdi, og ikke bare det kvantifiserbare. Det syns jeg er kult, og de strekker seg langt for å møte… ja, hvem er det de skal møte?

Kanskje oss?
– Ja, kanskje! 

 

Kjære bransja: Drømmen om musikktreff som handler om musikk

Blogghalvdel Filip var på et svært omfangsrikt bransjetreff i går på Salt i Bjørvika, arrangert av Ballade og Music Norway. Oppgaven var å innlede denne ettermiddagen (og kvelden) med et slags kåseri om hvor vi er nå. Og det er kanskje interessant å lese for dere også? Det er jo åpenbart inspirert av arbeidet med remsa. 

Kjære konsertvenner, kolleger, kamerater og konkurrenter. 

Da jeg ble kontaktet av Guro for en stund siden, var bestillingen klar: å komme med et såkalt “oppspark” til det som skjer her i dag. Det er mange veier inn i det for min del – som konsertpublikummer og platelytter, jeg skriver om musikk, tidlig i pandemien var jeg med og lage Brakkesyke, og det er jammen blitt to utgaver av Oslo World også, siden mars 2020. Det er mye å ta av. Men så, i går, presset den kjedelige virkeligheten seg på da en musiker i poprockbandet jeg spiller i kunne rapportere om to streker på hurtigtesten sin, som gjør at konserten vi skulle spille på Internasjonalen på lørdag, den første på over et halvt år, dermed blir utsatt noen nye måneder. 

Og det er jo kanskje en anledning til å si noe om det nye landskapet vi er på vei inn i nå – hvor kultur-Norge er åpent, men hvor barer og spillesteder, med tynn innbytterbenk, skal forsøke å kjøre på i et terreng fullt av karantener. For ikke å snakke om konsertvirksomheten, det å bygge opp nye vaner midt i et lappeteppe av avlysninger – vil vi som felt klare å være ærlige i en sånn, selvrapportert situasjon? Det er et godt spørsmål. 

Men tingen er – det siste jeg har i meg akkurat nå, er et forbanna oppspark. Jeg føler meg tom for innspill, utspill, frispark, kåserier og skråblikk. Jeg har aldri sett mer frem til våren enn jeg gjør nå. Og jeg har vel aldri heller vært mer usikker på hva våren faktisk kommer til å løse. Jeg er blitt en Tove Jansson-karakter. 

Jeg tror ikke jeg er så forbanna unik. Da det lå an til at kranene kunne åpnes igjen tidligere i vinter, snakket jeg en del med et par av bartenderne mine. Det var ikke veldig mye blomstrende ord om at det skal bli godt å komme tilbake på jobb, om viktigheten av sosiale møteplasser og kultur, altså. Mer enn noe kan vel stemningen oppsummeres av en nær venn av meg, som rett og slett utbrøt “Jeg føler at jeg trenger en ferie etter denne nedstengningen”. 

Det en generell nedtrykthet og en kjedsomhet som blir lettere og lettere å få øye på. Det tydeligste eksemplet var stortingsvalgkampen, hvor pandemihåndteringen ble satt litt til side. Vi skjønte det virkelig da desember kom, og vi fikk et ulykksalig smitteutbrudd i vika bortenfor her, som kunne måle seg med det absolutt beste fra utlandet. 

Jada, det er lov å angre, selvsagt burde vi presset frem flere konkrete svar, fått bordet til å fange for de ulike politiske fløyene i større grad. Bransjeorganisasjoner kjempet for å få frem disse perspektivene, men de festet seg ikke. Og det interessante spørsmålet er kanskje hvorfor.  

Folk har pekt på at partiene ønsket å snakke om sine egentlige hjertesaker, og at folk ønsket å høre om dem også. Det stemmer nok. Men også dette: Vi var DRIT LEI av Covid, alle sammen – politikere, presse, velgere. Det var som om det oppsto en slags stilltiende aksept om at fuck it, la oss unne oss en liten pause, samme hvor skjødesløst det er. Det er muligens ikke noe som dukker opp i Bernt Aardals analyser av valget, men der og da var Covid blant annet kjennetegnet av at det var fryktelig kjedelig. Og tingen er, om vi prøver å se tilbake på de siste to årene, kan vi muligens ikke si det samme om 2020. Ah, Tidlig Covid. Da Bon Scott fremdeles var vokalist. Eller, i Norge var det vel strengt tatt Sondre Lerche.   

I Jazznytts fredagsmusikkavis i remseform, Now’s The Time, som jeg lager sammen med Audun Vinger og Camilla Slaattun, dekket vi Covid aktivt helt fra nummeret vi hadde 13. Mars 2020. Over halvparten av våre 155 numre er blitt skapt under tilstanden. Ser jeg tilbake på det vi har skrevet, er det åpenbart at pandemien var mer interessant det første året. Trass i alt alvoret. Folk ble hobby-epidemologer, vi fikk også mange andre lærepenger, om brødbaking, om livet, og om hvordan samfunnet og ulike sektorer funker. 

Vi gjorde musikerintervjuer hver eneste uke. Det var en berg og dalbane – vi snakket med nedtrykte mennesker, men også folk som opplevde stor inspirasjon og en nesten skamfull glede over å ha fått satt googlekalenderen på vent. Var det kanskje mulig å legge opp alt dette her på en annen måte? Var det slik at “normaltilstanden” rett og slett var noe man ikke ønsket å “komme tilbake til”? Midt i krisa gikk det an å støte på en “Build Back Better”-tankegang det første året. Noen visjoner. Den biten tror jeg vi er blitt litt for slitne til å kjenne på nå. Og om jeg har et naivt håp for 2022, er det kanskje at vi klarer å finne tilbake til det. 

Det var lærerikt. “Han skjønner ikke hvordan kulturlivet henger sammen”, sa vi om daværende kulturminister Abid Raja. Fair enough. Men side om side med kritikken av håndteringen, dukket det vel kanskje opp en snikende følelse av at også vi ikke satt med altfor mange geniale innsikter om denne lappeteppeøkonomien. “Kulturlivet er et økosystem”, kunne jeg finne på å si, patte lærd og fornøyd på den usynlige pipen min. Men om noen hadde sagt “javel, Filip. Men hvordan fungerer økosystemer, da?”, så hadde jeg vært nødt til holde kjeft. 

“Det er en næring”, sa mange av oss. Det å si det mange nok ganger var nok nødvendig for å synliggjøre hele leverandørkjeden. Men kanskje lærte vi også at ordet “kulturlivet” er et begrep som er viktig nettopp fordi det er diffust. Et vidunderlig ord som rommer frivillighet, kunst, galskap og sunn fornuft. Som knytter pragmatikere og fanatikere sammen. Skulle man sammenlignet mylderet vi representerer med for eksempel laksenæringen, og sett for seg en konferanse, måtte man hatt paneldiskusjoner bestående av Witzøe, Røkke, en håndfull sportsfiskere, en raring som har samlet Nordvestlandets 100 drøyeste fiskehistorier mellom to permer og en snakkende breiflabb. Og en torsk på lyd (Kjære bransje, dette er en vits basert på kallenavnet til en jazzlydtekniker). 

Sånn er vi. Og med fare for å drukne i maritime metaforer – vi fant vel kanskje ut etter hvert at ikke ikke alle satt i samme båt. Vi satt i samme dragsug. En momentan, ubegripelig sterk samholdsfølelse, gradvis erstattet av forståelsen av hvordan dette rammet ulikt. 

Vi er rare i kulturlivet. Vi har et selvbilde som går på at vi krangler så busta fyker. Samtidig er vi konfliktsky, og kan lett føle at enhver uenighet skygger for Den Gode Sak. Jeg husker det dukket opp et meme i 2020. To bilder fra tegneserien Asterix & co – det ene et masseslagsmål i gallerlandsbyen. Det var kulturlivet. Det andre bildet var av romerske soldater på geledd. Det skulle være idretten. “Dette er hvorfor vi ikke når frem”, var budskapet. Vi går ikke i takt. 

Kanskje man ikke skal faktasjekke memer – men det er for det første verdt å nevne at gallerne alltid vinner i Asterix & co. Selv når Miraculix ikke finner alle ingrediensene til tryllemiksturen, har de alltids Obelix. Vi har Karpe, antar jeg. 

Men for det andre: Det er gallerne vi heier på. Og det er verdt å huske litt på, særlig nå når norske paradegrener er viklet inn i et direkte dystopisk OL. Om vi drømmer om å bli mer som idretten, må vi saktens huske på at noen av oss ender opp med smørebussen, mens andre driver med rugby og fekting, og havner under smørebussen. Når man sier at vi burde hatt talspersoner som skal snakke på vegne av hele feltet, blir jeg litt i stuss over hva vedkommende faktisk skal komme med. Er det mer til alt? Er det at musikk og kulturopplevelser er viktige? Dét poenget gjør musikken utmerket godt selv. 

Jeg håper 2022 blir et år hvor opplevelsene blir det som løfter oss, ikke savnet av dem. Det er kanskje lett å si, men det handler også om å lytte etter dem. Kvelden før nye restriksjoner, tidlig desember i fjor, var jeg på et møte for unge musikere arrangert av NyMusikk i samarbeid med Norsk Jazzforum. Der snakket man også mye om virkemiddelapparatet, men det som var mest slående var å høre unge musikere si at de sleit med å sammenligne den nåværende situasjonen med “normaltilstanden”, simpelthen fordi de ikke hadde opplevd den ennå. 

Skal vi lytte til slike folk her og nå, ikke bare til det de har å si om tilstanden, men musikken deres? Eller skal vi betrakte alt som skjer for tiden som noe som skjer på et slags venteværelse? For deler av musikklivet er ting på vent – det være seg klubbmusikk, hardcore, store utendørsfestivaler og så videre – men det gjelder langt fra alle deler. 

Det har jeg kjent på som jazzskribent. Jeg har på sett og vis gått fra fly-skam til Jazz-skam. Når jeg prøver å tenke igjennom et par hundre konsertopplevelser fra de siste to årene, er det et fåtall hendelser som står igjen som ting som “ikke tells”. Noen ganger har jeg følt at det å si at det også skapes kunst her og nå, liksom er å sette alvoret til side. At det å si noe om kunstens innhold nesten står i en motsetning til hensynet til kunstens rammebetingelser. Men joda, for all del, det er litt dritt å gå på konsert nå, men som vi alle vet: Det har alltid vært litt dritt – vi har hatt folk som snakker, dokøer, ærlige rockefeedbacker og så videre. Noen foregår på Telenor Arena. Det var sikkert mye å plukke på i Drammenshallen også, råtten lyd og sitteplasser, men i dag skrives det bøker om den epoken. OK, det skrives bøker om Covid også, Arvid Skancke-Knutsen skal lede et panel her seinere. Men dere skjønner hva jeg mener. 

Så hva er det som jeg drømmer om? At det blir lov til å både jobbe og å danse står selvsagt høyt på ønskelisten. Men også en musikkoffentlighet som ønsker å diskutere innholdet i uttrykkene vi forsøker å verne. Kampen står dypest sett om å åpne et annet rom i samfunnet. Men vi har ikke vært på langt nær gode nok til å lytte til det som skjer i disse rommene. Det er ikke en covid-greie. Sånn har det vært en stund. En av de rareste opplevelsene med Brakkesyke, var ukene etter, hvor enkeltkonsertanmeldelser dukket opp i flere av landets aviser. Der var de plutselig! Det var et rart gjensyn. De samme avisene har i to år nå vært fylt med kulturkommentarer som tuter ørene våre fulle av hvor viktig konsertlivet er. Det hadde vært en fryd om det ble fulgt opp med dekning det som hender i større grad etter dette, på scenene, også utenfor festivalsesongen og store plateslipp. 

Det er lett at dette ender opp med platt “hvor er Lydverket-programmet-vårt”- mediekritikk, jeg beklager det. Om dere gransker kulturdebatt-primstaven vil dere se at det å filleriste NRK og resten av musikkpressen er noe vi gjør i oddetallsår, så jeg skal la det ligge. Men det gjelder jo også resten av oss som samles i rom som dette.  Hva vi tenker at “bransjediskusjoner” faktisk er. Debatter om kulturpolitikk, næringskjeder, infrastruktur og eksport vil selvsagt fortsette. For all del, kjør på. Men gud bedre, hvor gøy hadde det ikke vært å bli bedre lyttere, spisse ørene ytterligere til alle musikerne, helt fra den yrende startgropa til det siste, skjebnesvangre Christer Falck-bokssettet. Musikktreff som handler om musikk! Å tørre å være litt raust pretensiøse på vegne av alle uttrykkene, og se om resten av samfunnet følger etter. Omar Sheriff er ikke det eneste ambisiøse galskapsverket som er blitt skapt under denne tilstanden, det skal jeg love dere. Vi går inn i en brytningstid, også musikalsk. Noe annet ville vært meningsløst å se for seg. Spisser vi ørene ytterligere, kan vi karre oss tilbake til et musikkliv hvor vi ikke bare snur røde tall i kolonnene som kan telles. Vi kan faktisk bli litt bedre til å få det til å tells. 

 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger