Now's the time

NTT: Spiller til fløyta går

Henriette Eilertsen solodebuterer på fløyte, Håvard Wiik anbefaler solopianofavoritter og Kafé Hærverks Vegard Heskestad er oppgitt over Kulturrådet.

God helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, en fredagsmusikkavis i digital remseform om tiden vi lever i med utgangspunkt i musikken som gjør den levelig. Kjøret går, kan man si. For noen uker siden fortalte vi for eksempel at begge blogghalvdeler har sagt ja til å skrive en bok med utgangspunkt i Boom Boom av gruppen Atomic om nok mennesker i markedet er interesserte – og det ser det ut som at en del faktisk er?!?? Folkefinansieringen av dette prosjektet er i skrivende stund knappe 3000 kroner fra å bli en realitet vi er nødt til å forholde oss til helt på ekte. Det syns vi er veldig gøy å se – og vi lover å lage noe som er helt i NTTs ånd, en bok som tenker høyt og mumler lavt og som drar både store og små sirkler med jazzpasseren, i tid og rom rundt dette fine, lille albumet. 

Som vanlig byr vi både på innspilte nyheter og konsert-frampek i denne utgaven av NTT. Vi snakker med innehaveren av Kafé Hærverk, som strever med Kulturrådet. Vi har også noen tanker om såkalt “publikumsutvikling” i jazzen på tampen. Men helt først kan vi jo se litt på konserter som kommer denne uken. For den konsertlystne Osloboer kan man for eksempel i kveld høre Ivan Mazuze Band på Cosmopolite i regi av Oslo Kulturnatt – mens Susanna og David Wallumrød gjester Bergen Jazzforum. Mathias Eick er innom Nasjonal jazzscene både i dag og i morgen, mens Håvard Wiik Trio spiller på Hærverk – det kommer vi til lenger nede. Lørdag står for en ganske rikholdig lørdagsjazzmeny, det er konserter på Lancelot i Asker, Herr Nilsen, Tønsberg Jazzklubb og Swing n Sweet i Bergen – se full oversikt hos Jazzinorge – men skal vi velge én, blir det Bjørn Vidar Solli, som spiller lørdagsjazz i Rådhusteateret i Ski. Eli Storbekken og Sigurd Hole har laget en veldig fin familieplate som blogghalvdel Roshauw skrev om i barnekulturtidsskriftet Periskop. En fin inngang til folkemusikk her og nå for barn og voksne. De spiller søndag ettermiddag på Nesodden Jazzklubb. Og Kampenjazz fortsetter søndagssesongen sin med Camilla Hole Trio

Og nå er også Ultima i gang, noe som blant annet innebærer konsert med Christian Wallumrød Ensemble på Nasjonal Jazzscene neste tirsdag. Samme dag spiller forøvrig Stian Carstensen og Amund Maarud på Herr Nilsen. Sterk kost! På øret for øyeblikket har vi den nye skiva til Johan Pavlovic Trio feat. Ahmad Al Khatib. Bonfire heter den, og låter knallfint – du kan se dem i Bodø på onsdag, på Sortland Jazzfestival torsdag, i Tromsø på fredag, Senja på fredag og Hemnes neste søndag. Ladybird Orchestra og Martin Nodeland – Origins spiller på Uhørt på Victoria East på onsdag også.   

Torsdag spiller Brunborg /Jormin /Strønen i Kullebunden Jazz på Kolbotn. Samarbeidet mellom trommeslager Thomas Strønen, saksofonisten Tore Brunborg og den svenske bassisten Anders Jormin ble til i anledning en konsert med John Taylor på Molde jazzfestival tilbake i 2008. Det er en stund siden de spilte sammen nå – desto større grunn til å komme seg til Kolbotn denne høstkvelden. Denne torsdagen spiller også datter-og-far-duoen Eberson i Bodø, jazzklubben AdLib har en fin uke der oppe. Og på Nasjonal Jazzscene kan du se Trygve Fiske Sextet denne torsdagen. Og milde moses, vet dere hva? 24. September er det Vossa Jazz!!! At long last. Vi har kick og sender blogghalvdel Vinger vestover.   

Vi går videre! Har du et arrangement, en plate eller noe annet du ønsker at vi skal se på? Eller kanskje du har en mening du ønsker å få på trykk? Det skader ikke å sende en mail, det setter vi stor pris på. Vi minner også som vanlig på at det anbefales å tegne Jazznytt-abonnement – inntil vi får oss t-skjorter eller totebags er det den eneste måten du som leser kan støtte bloggen på – bortsett fra å lese, dele og hilse innom når du er på konsert, selvsagt. Vi minner også om nyhetsbrevet til NTT som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Vi blir også glade om du følger vår spilleliste Ti Tette, hvor vi annenhver uke oppdaterer deg på noen av de freskeste nye låtene fra norsk jazz og omegn.

 

Henriettes fortryllende fløyte


Cover: Bjørnar Sira

En av høstens vakreste album blir utgitt denne helgen, da fløytespiller Henriette Eilertsen, kjent fra OJKOS, Billy Meier, Slow Is The New Fast, Andreas Røysum Ensemble, litt Fieh og andre frittstående sammenhenger utkommer med debuten Poems For Flute. Det er utgitt på Motvinds plateselskap som forøvrig  har en meget sterk høst.

Gratulerer med plateutgivelse i eget navn. Musikermiljøet du tilhører er preget av det kollektive, men det er vel likevel stas å komme med en slik kunstnerisk henvendelse på egenhånd også?
— Tusen takk! Ja, jeg befinner meg som regel godt inne i et samspill, men det er kanskje nettopp derfor det er ekstra kjekt å lage og utgi et soloalbum hvor det er rom for nærbildet av meg og fløyta. Hvor man får komme ordentlig tett innpå lyden, med all den gode støyen fra pust og flagrende overtoner det innebærer.

Noen av stykkene er solo, andre er likevel samarbeidsprosjekt. Hva er det disse mennesker gir til musikken som skapes?
— Da jeg satt meg ned for å lage denne plata så trodde jeg det bare skulle være solo fløyte på hele plata. En del av det musikalske materialet jeg ville melde ville fungere godt i soloformat, mens andre sider av det jeg driver med dreier seg i stor grad om samspill og derfor ble det naturlig å åpne opp storformen på albumet med to duoformater i tillegg til rene solostrekk.

Hvem er det du har med på dette?
— Den ene duoen er med en av mine favoritter Hans P. Kjorstad som spiller fele. Vi studerte sammen på musikkhøgskolen, og øvde og spilte veldig mye sammen i duo da vi gikk der – og har spilt utrolig mye sammen også etter det. Samarbeidet med Hans har vært utrolig viktig for hvordan jeg spiller i dag, og det føltes som et viktig og riktig valg å spørre han om å dele litt av plassen på dette albumet. 

Hans P er stor, ja!
— Det andre duosamarbeidet på plata er med Mike McCormick på elektronikk. Vi har spilt mye sammen blant annet i komponistkollektivet OJKOS. Han har en veldig nerdete men likevel leken musikalsk stemme som jeg syns det er veldig givende å spille med. På det første sporet “Flute and Compute” er også Tina Lægreid Olsen på barisax, Ivar Myrset Asheim på sag og Kristoffer Håvik på piano med foruten Mike McCormick. 


Henriette Eilertsen. Foto: Jenny Berger Myhre

Du omtaler disse stykkene som musikalske dikt. Hva legger du i det?
— Alle stykkene er ganske korte og mer eller mindre rett på sak. Jeg tenker på dette albumet som en samling av mange forskjellige små stemninger og stykker. Man kan gå midt inni der og høre på en låt eller bli med på hele rundturen gjennom skiva fra start til slutt. Det har vært et poeng å destillere det ned til kortere stykker – litt effektivt. Det har jeg og Andreas Rotevatn, som har gjort opptak, produsert og mikset, grublet oss frem til.

Fløyten er et fantastisk instrument, men er for alltid dømt til en birolle. Men en meget viktig en – om den trekkes ut av lydbildet i f.eks Røysum Ensemble vil jo ting høres ganske annerledes ut? Er det viktig for deg å kjempe fløytens sak?
— Ja, jeg kjemper nok fløytas sak. Jeg gjør jo det. Men det har bare blitt sånn fordi jeg tilfeldigvis begynte å spille fløyte som barn og fikk veldig kick på det, og litt senere oppdaget konseptet improvisasjon og tilfeldigvis fikk ekstremt kick på det óg. Og derfra måtte jeg og fløyta finne stien i jungelen sammen. Jeg tror jo at det finnes mye spennende uutforsket rom et sted midt i mellom den klassiske klokkeklare vibratoen og jazzsaksofonisten som spiller biinstrument-fløyte, og jeg grubler, prøver, feiler og noen ganger lykkes med det daglig. 

Også må jeg jo si at det finnes et flust av gode eksempler på god fløytebruk hvor den absolutt ikke har en birolle, men får skinne i sitt naturlige idiomatiske habitat , som jeg tenker er et flytende habitat som stadig venter på å utvides. Hva hadde livet vært uten litt “Bourée” og Chick Coreas Return to forever. – Og hadde egentlig «Jenny from the block» blitt en like stor hit hvis ikke den fløyte-samplen gikk på repeat gjennom HELE låta? Også er det tross alt veldig flott å få spille et instrument som etter vel over 400 år fortsatt kan låte friskt og relevant! Det er jo en gave.

Sjekk ut NTTs spilleliste “Fløyten har gitt oss så mye” her!

Damn right! Hvordan var det forresten å spille «Mary Jane», «Be Thankful…» og alle disse låtene sammen med partyensemblet nylig?
— Helt rått! Det er alltid en glede å spille med Andreas Røysum Ensemble, både i frijazzens navn og i den alternative hitlistes ærend!

Musikk som skal virke avslappende, men likevel ha en brodd, er noe mange liker. Ambient holder seg også sterkt. Har utforskende bruk av fløyte noe å hente i det musikklandskapet kanskje?
— Ja, fløyte kan låte veldig behagelig hvis man vil. Og jeg har prøvd å lage en blanding av både beroligende og foruroligende musikk. Noen settinger er mer inviterende til nettopp det beroligende, slik som Mausoleet jeg har spilt inn enkelte av stykkene i – i kontrast til de mer surrealistiske strekkene i duo med Mike McCormick.

Du var med på å arrangere den flotte Blow Out-festivalen i år – det gleder meg at det ser ut som det vokser opp et nytt og ungt miljø for denne musikken hele tiden. Er miljøbygging et like viktig element ved disse arrangementene som det å presentere genierklærte musikere?
— Ja, absolutt! Både ved å ha med nye stemmer på programmet, sette sammen folk som burde spille med hverandre og å tørre å utforske grensene for hva festivalen skal være. Og ikke minst hvordan festivalen kan speile feltet på en interessant måte som er inkluderende og inviterende.

Temmelig imponerende raslebord på han Mazen Kerbaj, forresten! Du spilte trio med ham og Ståle Solberg – hvordan er det å gjøre impro med noen som er så eksplisitte i bruken av special effects? Litt vanskelig å folde seg ut?
— Det var en veldig morsom konsert å spille! Det er interessant å spille med noen som har en så tydelig greie, og i dette tilfellet en ganske dominerende greie også. Skal man tilpasse seg, eller skal man bare kjøre sin egne parallelle linje? Jeg er ikke helt sikker. Det er nok interessant begge deler på hver sin måte, men jeg har grublet en del på nettopp det der i ettertid. 

Hva skjer ellers med deg fremover, mye fint tenker jeg?
— Ja, først ut så skal spille et solosett i anledning plateslipp lørdag på Improverk på Kafé Hærverk, og i starten av oktober på Klub Primi i København. Og så skal jeg gå fra å jobbe veldig mye med bare lyden av bare meg, til å skrive ferdig en konsert med musikk for 14 musikere som skal framføres med OJKOS (Orkesteret for jazzkomponister i Oslo) 30. november. I tillegg til det skal vi slippe ny plate med Andreas Røysum Ensemble og ut på turné med hele gjengen i oktober! Også går jeg rundt og hører på Billy Meier sitt nymiksede tredje album, og det blir jo også veldig fint å slippe ut i verden etterhvert!

Mer fløyte? Les NTTs store blokk- og seljefløytespesial her!

 

Håvard Wiik på Hærverk i helgen!


Håvard Wiik. Foto: Christina Marx

Alle som leser NTT har skjønt at det er et rikt konsertliv i landet, og på hovedstadens scener som vi frekventerer oftest. Det er så mye bra å velge mellom. Men pianist Håvard Wiik, gjennom mange år bosatt i Berlin, er beklageligvis ikke en hyppig gjest på scenene her. Dette er synd da han er av de mest givende musikerne å lytte til i universet. I alle fall føles det slik i øyeblikket. Således er det mange kull med yngre konsertgjengere som ikke har fått anledning til å oppleve spillet hans på ekte. Og her kommer Kafé Hærverk inn i bildet, som så mange ganger tidligere. Gi det stedet der en pris og en haug med cash! Fredag er det konsert med Wiiks pianotrio, som har utgitt tre klassiske album – det blir ikke mer jazz enn debuten Postures (2003) med godguttene Per Oddvar Johansen (trommer) og Mats Eilertsen (bass). Hør f.eks på hiten «Revolving».

Det må i så fall være da besetningen ble endret til Håkon Mjåset Johansen og Ole Morten Vågan på The Arcades Project (2007). Samme besetning sto da trioen mange år senere meldte overgang fra Jazzland til Moserobie på albumet This Is Not A Waltz (2018), et gedigent gjenhør med en helt spesiell komponist og utøver, og med de to som sparringspartner blir det intet annet enn mirakuløst. Dette er en sjelden anledning til å høre europeisk pianotrio på sitt aller beste. Men ikke nok med fredagskonserten — han kommer tilbake med en matinékonsert lørdag alene ved flygelet samme sted kl 16.

Hør et klipp av ham mokk aleine i 2018 her, 

Solopiano er med andre ord noe han har peiling på, men for å få oppmerksomheten over på andre, fikk vi ham til å velge ut noen esoteriske favoritter innen faget, for vår inspirasjon til helgens strabaser og livet generelt:

Sal MoscaFor you
Veldig underkjent pianist i toppform i opptak fra eget studio.

Frederic Rzewski De profundis
Vi mistet Frederic Rzewski i 2021. En ut av denne verden pianist, komponist og improvisator. De profundis er et hans verk for “snakkende” pianist, bygd rundt Oscar Wildes korrespondanse fra fengselet.

Jaki ByardBlues for smoke
Hvilken annen pianist kryssklippet i jazzhistorien på denne måten? Makeløst.

Conlon NancarrowStudies for player piano
Hvis jeg hadde hatt et par ekstra hender ville jeg spilt sånn.

Toru Takemitsu/Roger Woodward ‎– Corona / For Away / Piano Distance / Undisturbed Rest
Hvis jeg hadde en japansk hage. 

 

“Det siste jeg vil er å gi poeng til folk som Sløseriombudsmannen, men sorry, sånn blir det” – flere kanselleringer på Kafé Hærverk etter avslag på klage

Denne uken fikk Kafé Hærverk avslag på en klage til Kulturrådet som dreide seg om tilskudd til 35 konserter. Klassekampen skrev om klagesaken i slutten av august, den er verdt å lese, og der frykter innehaver Vegard Heskestad rett og slett for stedets overlevelse. Vi tok en telefon for å høre mer om hvor saken står nå. 


Vegard Heskestad. Foto: Maria Eriksen

Det kan være greit å starte på begynnelsen her, for lesere som ikke har fått med seg Klassekampen-saken og hva klagen i utgangspunktet består i.
– Disse koronastøtteordningene blir annonsert i kort tid før søknadsperioden begynner, så man må booke som et helvete. Mange har klaget over det også, 14 dager er knapt med tid. Men steder som oss og for eksempel Blå får det til, vi kjenner den lokale livescenen godt og kan lage programmer på den tiden. Så vi kastet oss rundt og booket for juli til og med oktober – cirka 90 konserter som vi punchet inn i Kulturrådets portal. Dette var 1. juni, før og etter Turbonecro-konserten vi spilte den dagen satt jeg og slo inn ting. Så raknet portalen, og halvparten forsvant. Til slutt fikk jeg lov til å få inn det som ble borte. Dette er dokumentert i mailer og screenshoter. Så ber de om en ny dokumentering, hvor de ikke skal ha intensjonskontrakter som før, men også honorarer. Vi fikser 82 av 90 konserter på 48 timer, og får inn det. Men i mellomtiden er programmet litt forandret, og jeg legger inn informasjonen om 30-35 konserter som er endret. Det jeg ikke har gjort der, er å oppgi billettpris. Vi har gjort det sånn at absolutt alle konserter koster 200 kroner i hele søknadsperioden. En tid senere får jeg et oppfølgingsspørsmål om det. Da får jeg ikke lagt ved den informasjonen som pdf-fil i søknaden, for jeg har sendt avgårde skjemaet. Jeg skjønner hva jeg har gjort når jeg har trykket “send”, så jeg ringer til support på Kulturrådet, og de ber om å få tilsendt det som email, slik at det kommer til saksbehandleren. Dette er også dokumentert med klokkeslett og navn. Så tenker jeg at det er greit, men vi ender opp med å få et avslag fordi de ikke har mottatt det som en pdf og vedlegg. Det er snakk om 1,2 millioner kroner som blir holdt tilbake. Det er kjernen av saken – de hevder å ikke ha mottatt riktig dokumentasjon i tide. De har fått den i tide, men de har fått det som en email. Det er en detalj som da gjør at de tilbakeholder midler til 35-40 konserter. 

Hva blir konsekvensen av det?
– Enden på visa er at vi over helgen er nødt til å kansellere mange konserter. Jeg har klagd – og de sier at Kulturrådet ikke godtar dokumentasjon over email. Jeg har fått 10 sider forklaring som er noe av det verste vrøvlet jeg har lest. Nå går saken til klagenemndsekretariatet i Bergen. Sånn får det bare være – men vi er nok nødt til å endre aktiviteten over helgen. Vi kan ikke kansellere Håvard Wiik nå. Men Turbonecro og lokale band kan vi avlyse. Alternativet er å gamble, men vi har ikke penger i bakhånd. Jeg mener det er imot hele ordningens hensikt å være så firkantet og stivbeint. At en sånn liten teknisk feil ikke kan rettes opp, og at det har konsekvenser som berører kanskje 200 mennesker i musikklivet. Vi fordeler pengene demokratisk, alle får creo-satser enten om du er Ånon i Hayeminol eller Calle Neumann er det creo-satser. Vi prøver å strekke pengene lengst mulig. Det at de avskriver oss for en tastefeil føles dysfunksjonelt. Det kan ikke være sånn det skal fungere. Når det sitter folk der på timelønn. Detet kunne vært løst på en telefon som hadde tatt 20 sekunder, vi kunne lett forklart at også billettene til de konsertene koster 200 kroner, i likhet med alle de andre. I stedet blir det en klagesak, 10 sider med svar, og så skal saken over til Bergen med 60 dagers saksbehandling. Jeg er virkelig helt sjokkert. Jeg er bare hypp på å booke gigs og sitte med en øl i hånda, liksom. 

De skal også ha pekt på feil kapasitet hadde vært oppgitt på noen av konsertene?
– Ja, det er en annen sak, de portalene er ubrukelige. Nitti ganger må jeg taste inn kommune, målgruppe, kapasitet. Jeg har bommet og tastet inn 200 i stedet for 100 på noen. Men jeg har jo skrevet 10 søknader til kulturrådet, og i alle søknadstekstene står det jo 100 kapasitet, at vi er en intim venue. Så blir det sånne ting man skal svare for – feil som skjer når man sitter i kampens hete og taster. Det er mange aspekter her – Kulturrådet er blitt en greie som ikke oppleves som til tjeneste for oss som skaper kulturen. Det føles som en kjempevegg man må slite mot. Det er en ærefrykt og en redsel for det i kulturlivet, for man er så avhengig av det. Men vi tilrettelegger jo for aktivitet, det er vi som skaper jobben deres. I andre intervjuer har jeg sagt at vi er heldige som har ordningene, og det er vi, men det må en endring til. Det er derfor jeg kommer til å legge ut saksbehandlingen så folk kan lese den selv. Voksne som bruker timesvis på å insistere på at det skulle vært en pdf-fil. Det er ikke det det handler om – det handler om 180 konserter under pandemien, mye arbeid og goodwill som har vært lagt ned. Det siste jeg vil er å gi poeng til folk som sløseriombudsmannen, men sorry, sånn blir det. Det er mat for de folka som hater kulturrådet, og det er det siste jeg vil. Hadde vi fått avslag på at prosjektet ikke er bra, eller en saklig vurdering, greit – men når det koker ned til noe sånt blir jeg forbanna. Da jeg kom i tenårene skjønte jeg at voksenverden var ganske dust – jeg vil spille punk og drekke øl. Og så er man sauset inn i det mest voksne, barnslige pisset her… jeg kan ikke gi opp heller, det er for viktig, det er penger som skal gå til folk. Som kan redde privatøkonomien til musikere og teknikere. Det er det stimuleringspengene skal gå til. Jeg blir oppgitt og deprimert. Og jeg lever kanskje i en boble, men Norske Konsertarrangører sier det er flere andre i landet som er i samme situasjon. 

Hva slags svar har du fått når du har lagt frem dokumentasjon på at dere faktisk fikk beskjed om at det var greit å sende mail?
– Der er stillhet. En kommunikasjonsrådgiver i Kulturrådet sier at Hærverk ikke har levert dokumentasjon i tide. Jeg skrev i en mail til henne at vi har gjort det, og la ved dokumentasjon på vår dialog med support i Kulturrådet. Så sier hun “jeg står ved vedtaket”. Det er en klisjé, “Vi står ved vedtaket”?? Jeg har jo levert. I juni fikk vi 580.000, da hadde vi 28 konserter. Jeg er jævlig stolt av det vi får til. Jeg vil ikke sammenligne med andre som får tilsvarende for å holde 2 konserter, for de må gjerne få det. Men det er helt koko – vi hadde et jævlig variert, bra program, folk fra hele landet. Vi leverer klokkerent, og leverer rapport, alt er riktig. Så starter problemene. Jeg tenker på to ting: Hva med å gjenåpne portalen når man tar kontakt innenfor søknadsfristen? Eller hva med å ringe de som har skrevet en søknad hvor noe er uklart? Sånn er det med andre søknader, men i stedet blir det en klagesak med alt det innebærer av usikkerhet for meg, for ansatte, musikere. Nå er jeg opptatt av min egen virkelighet, men det er så sykt. 

Det er påfallende at åpenbare feiltastinger i sånne systemer får noe å si.
– Ja, det skjer jo hele tiden, jeg jobber jo i kommunen også. Det er mange ting som må tas tak i, det gjelder søknadsformen og portalen og kommunikasjonssvikten – det føles ikke som det er mennesker man har med å gjøre. Jeg har full forståelse for at Kulturrådet har en vanskelig tid, enorme mengder arbeid, de er kanskje underbemannet. Men budskapet derfra er også at de har mer enn nok midler, at her er alt på stell. Men er det det når det tar 9 uker å behandle en klagesak i en sånn situasjon? Det stemmer ikke. Og det blir et system som gavner de som har ressurser å sette inn. Vi “uproffe” folka som ikke har like mange til å se over kan ryke på en tabbe, mens vinnerne er de store systemene, festivalene, managementene. Jeg driter i om de får 100 millioner, det er ikke det det handler om, jeg blander meg ikke – så lenge vi har en sjanse. Men når vi blir avfeid på den måten er det vanskelig å ikke tenke på sånne ting. 

Hvordan blir det fremover?
– Vi skal sette oss ned og se på bookingene ut oktober. Noen av dem gjennomfører vi, en del av bookingene våre er folk som kommer til å spille og etterfakturere, at de tar sjansen og speller uansett fordi de vil støtte oss, spille og opponere mot det systemet. Noen har muligheten og vil, andre kan ikke. Men premissene blir endra, med en begrensning på 30 går sannsynligvis det meste til lydtekniker, også blir det fire øl og en pizza. Men det må vi se på framover. Vi har Håvard Wiik og Improverk, vi har 11 eventer på tre dager, haha. Vi måker på over helgen, også må vi bare ta event for event og se hva folk vil. Og om vi også kan bruke kompensasjonsordningen, men da blir det nok en søknadsrunde. Det er sånn det ser ut framover. Vi sitter på kanten av stupet – det er mange som vil spille. Hovedsaken er jo at vi vil tilbake til normalen. Jeg husker at du snakket med meg da pandemien starta, og da sa jeg at vi tar en uke av gangen. Det har vi i grunnen gjort. Det er i dag som gjelder, og sånn er det til jeg får en annen beskjed. Når alt åpner – yes, da åpner slusene seg, da kan vi få til masse. 

 

Ukas politiske album

Hvordan kan instrumentalmusikk være politisk? Det er ingen motsetning der, det er ofte lett å føle engasjement i komposisjon, utføring og samspill selv om de høylytte parolene uteblir rent tekstlig. Man kan signalisere det gjennom bruk av titler, visuelle assosiasjoner og hentydninger, bruk av kraft og intensitet i musikken. Man kan også fortelle om det til lytteren på forhånd. Og man kan mene noe annet enn hva de fleste andre mener.

Det gjør i alle fall en av norsk jazz mest kjente lead-bassister Per Mathisen, også kjent i enkelte kretser som The Bass Viking. Han er en allsidig musiker som kan opptre i mange av jazzens temperaturer, han er blant annet straks aktuell på kontrabass som en del av pianist Olga Konkovas trio med Gary Husband på trommer på albumet Open Secret. Men som el-bassist har han få likemenn og det er mye bulder og funky fusion-brak på albumet Gladiator sammen med Jan Gunnar Hoff på karakteristisk piano og synth og Gary Novak på trommer. Albumet er ute nå i gjenværende CD-butikker og hos strømmetjenestene. Om du er ute etter «slappin’ da bass» får du det i rikelige doser i låter som «Colosseum Nights», mens det er rom for mer kontemplative flater i maleriske komposisjoner som «Equinox» og «The One», skrevet av Hoff.

Mathisen skriver i albumets liner notes at han håper at platen kan fungere som avreagering fra all galskapen i verden for tiden, og alt det menneskeheten gjennomgår i disse mørke tider.
Han og Hoff bruker via komposisjonene sine Romerrikets vekst og fall som en metafor for dagens samfunn. 

Er det klimatrusselen, vold og høyre-ekstremisme som henger over oss som en dyster sky?
Ifølge Mathisen er det snarere et samfunn full av opprør og frykt, der ytringsfrihet, bevegelsesfrihet, friheten til å samle folkemengder, endog friheten over ens egne kropper, blir tatt fra en. Det kan virke som at det ikke lenger er Stortorvets Gjæstgiveri men plassen foran Stortinget som er stedet for Mathisen lørdag formiddag. Han stiller seg dermed sammen med rebeller og fritenkere som Evan Parker, Eric Clapton og Van Morrison (de to sistnevnte forøvrig aktuelle med prosjektet The Rebels) i sin motstand mot myndighetens tiltak under pandemien. Og som har måttet tåle utskjelling og utfrysing fra deler av fanskaren sin på grunn av det.

Denne verdensuroen musikerne føler gjenspeiles tydelig i musikken på albumet, der selv vakre partier er der som for å fortelle oss at alt er fint og bra, men at det bare er en cover-up for mer dramatiske ting som er i vente, som han skriver. Kraftig kost, men som vi har lært i det siste er frihetsbegrepet i kraftig bevegelse. Noen frihet kan være andres ufrihet, og så videre. Albumet avsluttes med en jolly og optimistisk «Good News», selv om de selv sier at at verdier som fred og kjærlighet synes vanskelige å få øye på i horisonten per sommeren 2021. 

Her i NTT har vi fortsatt trua.

 

To tanker om publikumsutvikling etter festivalsommeren

1. Når den store saken om “Disse menneskene treffer du på jazzfestival” skal skrives, med typete tegninger og tørrvittige småkorn-tekster, må det gjøres plass til Bankjazzeren, er kjært og kjent syn på moderne jazzfestivaler. Bankjazzeren kan ofte være en herre i femtiårene med pen olabukse og blazer, og vedkommende kan gjenkjennes på den store pappsjekken han går rundt med under armen, gjerne sammen med en blomsterbukett og/eller et stykke innrammet grafikk. 

Bankjazzeren er ikke nødvendigvis superopptatt av jazz (men det skal ikke utelukkes heller), kanskje går det mer i vintage rock eller pop eller blues. Det er ikke så nøye – engasjementet for kultur og ikke minst talentutvikling er der, og det å kunne gi en ung musiker en pen sum for å gjøre greia si, og lage noe ny musikk, og snakke litt om fremtiden, dét er en god dag på jobben. Det er påfallende hvor allestedsnærværende disse stipendordningene er i jazzfestivalfloraen – og som publikummere skal vi vel være takknemlige for det også. Selv om ikke alle disse prosjektene blir bra, klarer de i tillegg til å gi musikere arbeidsrom å skape små konsertinstitusjoner som blir oppsiktsvekkende godt besøkt selv om det er snakk om helt uprøvd musikk. Jada, det finnes ting ved bestillingsverk-floraen som man også kan stille spørsmål ved eller spøke med, men det er et ganske fiffig triks – der hvor ung norsk (jazz)musikk ikke alltid har en kjendisfaktor som er all verden, klarer man å få denne nyhetsverdien til å gjøre litt av jobben med å få folk i setene. Det er ingen grunn til at jazzfestivaler og folkemusikkfestivaler og så videre skal være alene om dette – kanskje både metalfestivaler og sværinger som Øya også burde snuse på muligheten for å få til noen lignende ordninger? Det finnes folk i alle sjangere som kan ha godt av armslaget en slik tegneserie-sjekk gir. 

Men i løpet av året som har gått har vi lurt på om det ikke finnes muligheter for sparebanker eller andre egnede hjørnesteinsbedrifter til å gripe sponsingen an på en litt annen måte. For det er dyrt å dra på jazzfestival for tiden – særlig de siste årene, åpenbart. Selv om mange av de store jazzfestivalene sier at de ønsker å få billettprisene tilbake på et mer levelig nivå når det er mulig å stappe salene fulle, vil det fremdeles koste mye å være ung jazzinteressert å ta seg til disse festivalene og se mest mulig musikk på kortest mulig tid. Særingkortet til Kongsberg, som lot de spesielt interesserte sjekke ut det meste litt utenfor allfarvei til en billig penge, var en fin løsning, og kanskje hadde det vært mulig for aktører i næringslivet å legge til rette for noe lignende? Det er vel å bra å etablere stipender, men tenk å kunne si “Vi i Sparebanken Druen er med på å betale for 200 ungjazzpass under X Jazzfestival – som gjør at regionens musikkinteresserte ungdom kan se så mye strikkepinneimpro og rar internett-fusion for en billig penge samtidig som festivalen kan fortsette å ta seg klekkelig betalt av middelklassekjernepublikumet”. OK, kanskje språket kan jobbes litt med her. Men det hadde vært noe. Gassco (Whoah, gassjazzere!) ga i år Sildajazz en pengegave som gjorde det mulig å gjøre alle barnekonserter gratis. Det er nok mye godt omdømme i å ikke bare satse på morgendagens helter, men morgendagens publikum.  

2. Vi hadde en fin samtale om jazz i Oslo og publikumssammensetning under NTTs jazzkro på Oslo Jazzfestival. Der møtte vi Siv Janna Glømmi, som er ungdomsarbeider med et spesielt hjerte for kultur, og som har vært frivillig i Oslo Jazzfestival i 30 (!) år. Med på praten var også sogneprest og NTT-kjenning Lars Martin Dahl. Et naturlig spørsmål var hvordan man kan jobbe med å få en mer sammensatt publikumsmasse på slike festivaler. Hvordan kan man nå kidsa, for å si det med en platthet. Det er jo ofte et litt snålt spørsmål, all den tid det ikke er sikkert at festivaler egentlig har noen økonomisk interesse av å få så mange unge som mulig dit – det finnes mer velbemidlete deler av befolkningen som det er mer lukrativt å få gjennom dørene. Men samtidig strever jo jazzen konstant med en dødsangst, foryngelse av publikumet er noe alle ønsker å se, ikkeno gjør en gammel hardbop-elskende sølvrev lykkeligere enn å se unge tente lys ved et bord ved siden av seg. I Oslo er det et tilleggspoeng at byens sammensatte demografi ikke er særlig synlig på disse festivalene. 

Glømmi grep det an på en interessant måte. “Nei, det er ikke nødvendigvis slik at jazzen i seg selv er så interessant for unge mennesker i Oslo i dag. Men det å flytte på noe stort og tungt, å gjøre noe, få ansvar for ting – det er det mange som syns er gøy. Og kanskje liker noen av dem musikken også”. Gjennom årene har hun invitert med ungdom inn for å jobbe på stedene hun har hatt ansvar for under Oslo Jazzfestival. Og da hun fortalte dette, kunne samtalemakker Lars Martin fortelle at Hallvardsdagene, den fine nye festivalen som arrangeres neste helg i Grønland Kirke, gjør det på lignende vis. Mye av musikken er ting som Jonas Cambien Trio, Paal Nilssen-Love Large Unit og så videre – helt etter oss i NTTs hjerte, men kanskje ikke noe de store massene på Grønland og Tøyen har et forhold til. Men temaene som også diskuteres disse dagene i ulike samtaler, er ting lokalbefolkningen bryr seg om – fra hvordan østkantungdom blir portrettert i media, til hvordan lokal aktivisme kan bli mer virksom. Og det er ung lokalbefolkning som selv vil legge ting til rette, som introduserer konserter og så videre. Underveis vil nok noen få nye kick – mens kanskje enda flere simpelthen finner den gleden mange føler på i forbindelse med å være festivalfrivillig – at det kan være sabla gøy å være med på selv om man ikke nødvendigvis liker alt som spilles. Absolutt alle festivaler har sånne frivillige, folk som bare liker jobben og fellesskapet, noen ganger mer på tross av enn på grunn av programmeringen. Og kanskje ser man seg litt blind på det store musikalske gjennombruddet noen ganger – at det skal komme en artist eller et band som gjør at de unge renner inn dørene. Et nytt, lekkert sound som bryter ned generasjonsbarrierene. Fint, det, drømmen lever. Men kanskje er den buldrende lyden av en svær flight som triller urovekkende kjapt nedover et kirkegulv lyden man leter etter. 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger

Fra forsiden

Now's the time

Arild B. Nielsen hedret med Storbandprisen

Musiker og musikalsk leder i Hardanger Big Band, Arild B. Nielsen, ble lørdag 16. oktober hedret med Storbandprisen 2021. Nielsen er en bærebjelke for det lokale musikklivet, skriver Norsk jazzforum i begrunnelsen for prisen, og omtaler Nielsen som en ildsjel av dimensjoner, en stor musikalsk formidler og en inspirasjon for unge musikere.

Now's the time

NTT: Eurytmi og avant garde på Nesodden

Juliana Venter lager kunstfest på sagnomsust odde, Ole Morten Vågan har fått seg oktett, Radio Tidsmaskinen skrur klokka frem og tilbake og vi har ETT spørsmål til Sondre Lerche i ukas Now's The Time.

Meld deg på vårt nyhetsbrev