Ukas Jazzprofil

UKAS JAZZPROFIL: Frode Gjerstad

Dette året lå an til å bli det mest aktive for plateaktuelle Frode Gjerstad, men koronaen satte en bråstopp for alle turnéplanene. Nå sitter han på vent og lengter etter spilling, reising og nye møter.

Hver mandag presenterer Jazzinorge.no en aktuell musiker, arrangør, storband eller jazzaktør som Ukas Jazzprofil. Har du tips, send oss gjerne en epost.

Frode Gjerstad

Hei, Frode, hvordan går det om dagen?
– Dette er en merkelig tid. Vi skulle på vår fjerde tur til Brasil med trioen (Paal Nilssen-Love og Jon Rune Strøm) og spille på Amazonas jazz festival i Manaus, Amazonas, pluss noe mindre jobber før og etter i Sao Paulo, Rio, Fortaleza etc. Alt var klart, til og med malariamedisin var innkjøpt og gulfeber vaksine var på plass! Jeg tenkte jo litt på det jeg leste om viruset, men jeg følte meg fin så jeg ofret det ikke så mye oppmerksomhet før min svigerdatter som er lege, sa: du har ikke tenkt å reise? Jeg ble litt paff og sa jo, det hadde jeg tenkt å gjøre. Så ba hun meg ringe legen min og høre hva hun sa. Hun sa med engang at jeg måtte avlyse: du har hatt hjerteinfarkt, har høyt blodtrykk og er 72 år. Alt taler mot deg. Det var et slag i ansiktet.

Jeg snakket så med Paal og Jon Rune og bad dem finne en vikar. I løpet av kort tid var Mars William fra Chicago klar til å dra. Men bare noen dager før avreisen, kom UDs nye reiseråd. Da ble hele turen avlyst.
Etter at det sank inn og vi fikk se hvordan det utviklet seg, viste det seg at vi trolig ville blitt strandet i Brasil om vi hadde reist: Lufthansa stoppet å fly dit. Det ville jo ikke vært noe særlig.

Sammen med min frue, gikk jeg i isolasjon og er der fremdeles, men nå i light-format dvs vi griller og spiser i hagen sammen med barn og barnebarn. Men holder avstand. Det er utrolig godt å kunne snakke med dem igjen og ha dem rundt oss.

I uken etter avlysningen begynte jeg å begripe hva dette kunne føre til. Ettersom jeg tilhører den utsatte gruppen, så jeg at det kunne bli vanskelig for meg å reise før det kommer en vaksine. Det kan ta et år eller to. Det kan bli vanskelig å opprettholde motivasjonen til å øve uten å få spille. Trioen har jo ikke spilt så mye i Norge fordi det har vært veldig vanskelig å få jobber for oss her. Vi har dermed reist mye og møtt et internasjonalt publikum. Vi har bygget oss opp sakte, men sikkert. Dette arbeidet er det nå vanskelig å vedlikeholde. Og når det ikke er noe å se frem til, er det ikke så lett. Dessuten, jeg blir jo ikke yngre og ting kan skje med kropp og hode.

Paal Nilssen-Love er vel koronafast i Stavanger med deg i disse tider? Kommer det noen nye spennende prosjekter ut av det?
– Ja, nå viste det seg at Paal Nilssen-Love plutselig dukket opp i Stavanger mens jeg slet med disse vanskelige tankene. Dermed begynte vi å øve sammen – jeg vet ikke når vi gjorde det sist! Men det var veldig bra: både å spille sammen bare oss to og å ha en samtale med kanskje min beste og mest trofaste spillevenn. Hele fokus skiftet mot musikk og glede igjen! De tunge tankene forsvant.
Vi spilte en streaming konsert på Tou scene i mai og vi har vel ambisjoner om at vi skal ha en duoplate i boks før Paal tar på seg reiseskoene og drar sørover. Faktisk håper jeg på at Jon Rune kan komme hit sammen med Øyvind slik at vi kunne fått noen dager sammen og kanskje laget en ny kvartettinnspilling.


Frode Gjerstad Trio + 1: Paal Nilssen-Love, Øyvind Storesund, Jon Rune Strøm og Frode Gjerstad.

Du er en svært produktiv musiker med flere plateutgivelser det siste året. Og nå er du aktuell med en ny trio-plate, «Forgotten City»,  denne gangen med to bassister?
– Ja, nå kommer platen med begge våre bassister. Da vi startet trioen i 1998, var Øyvind Storesund bassist. Han var med helt frem til 2008 da han gikk over til Kaizers Orchestra. Deretter spilte vi først som duo, Paal og meg. Bla lang USA/Canada-tur i 2008. Senere spilte vi med flere bassister: britiske Nick Stephens, danske Peter Friis-Nielsen mfl. Men i 2010 erklærte Paal at han hadde funnet ny bassist: Jon Rune Strøm. Det har vært en flott reise med Jon Rune som er en veldig dedikert musiker. Første jobben vi spilte, var på MIR i Oslo. Vi var vel ikke så veldig forsiktige i den debuten: vi ga jernet fra begynnelse til slutt! Vi ville sjekke om han hadde chops og om han var villig til å svette. Det gikk fint og vi inviterte ham med på USA-tur som startet tre måneder senere. Uten flere øvelser! Det tok Jon Rune virkelig sporty og da vi spilte første jobben i USA var han veldig klar. Og har vært det siden. Han har utviklet seg til å bli en selvstendig og sterk bassist av internasjonalt format.

Da vi i 2018 skulle spille jubileumsturné (jeg ble 70 og trioen 20 år) foreslo Jon Rune at vi skulle invitere med oss Øyvind på en av konsertene. På MIR i februar 2018, spilte vi som kvartett. Det gikk rimelig bra og da vi litt senere samme år, ble invitert til MaiJazz, var jeg ikke tvil: to basser. Den konserten satt som et skudd og vi turnerte i USA i desember: 9 jobber på 10 dager og 4500 km i en Dodge-van.
I august -18 var vi i et studio i Oslo og laget innspillingen som nå kommer ut. I mai 2019 var vi i Japan som kvartett. Det ble en balansegang for å få med bassene og kofferter på toget, men det gikk. Så vidt det var.

Å spille med to basser, er noe jeg har hatt lyst til lenge. Egentlig kunne jeg tenkt å forsøke en dobbeltrio. Jeg ville invitert Akiri Sakata på altsax og klarinett (som vi har spilt med flere ganger i Japan) og Steve Noble på trommer. Kanskje en festival ville tatt oss? Det ville blitt et sinnsykt trøkk – akkurat sånn som vi liker det!

Det kommer nok en ny plate i juli som jeg spilte inn i New York sist september med William Parker, bass, fløyter, tuba og trompet, Fred Lonberg-Holm, cello + electronics og Steve Swell trombone. En merkelig plate med svært mange ulike instrumenter/lyder. Det er veldig kjekt å treffe gamle venner til en slik session. Vi trenger ikke si noe. Det rekker å spille. Noen dager senere spilte William, Steve og jeg i en park på Lower East Side. William tok opp tubaen og plutselig spilte vi tradjazz. Det er slik øyeblikk man husker. Og som gjør det verd å reise langt for å treffe venner.


Fred Lonberg-Holm, Frode Gjerstad og Jon Rune Strøm. Foto: privat arkiv

Du har fått koronakansellert mange konserter de siste månedene, men spilte blant annet den nevnte konserten på Tou scene i mai. Blir det flere konserter utover sommeren?
– Alt har jo gått i dass denne våren/sommeren. Dette lå an til å bli mitt mest aktive år med turneer til Brasil og USA med trioen, en turne med Maggie Nichols og gitarist Ferdinand Berstrøm, en turne og innspilling i USA med Gerald Cleaver og Brandon Lopez, og en god del festivaljobber med brasilbandet til Paal. Dette er et utrolig kult band som jeg får være med i. Første jobben var på Roskilde i 2018. Veldig stas med mye folk og full PA. Jeg bruker vanligvis ikke mikrofon, men med dette bandet oppdaget jeg hvordan det er å spille med god lydmann. Vi hilste på hverandre bak scenen like før jobben og så var det fullt trøkk. Sånn skal det være!
Jeg vet ikke om noen konserter per nå. Men kanskje organiserer Paal og jeg noe i sommer.

Hva slags andre planer har du nå framover?
– Jeg har vel egentlig ingen planer annet enn å følge med på utviklingen av viruset. Det er mulig det blir noen konserter i høst med brasilbandet til Paal, men jeg er ikke sikker jeg kan bli med på det fordi flyplasser og flyreiser ikke tilhører mine favoritter for tiden. Jeg hadde håpet jeg kunne ta en tur til New York for å spille med Cleaver og Lopez, men trolig blir det heller ingenting av. Jeg har lyst å møte og spille med mine venner, men de bor ikke her så for tiden er det meste umulig.
Men jeg ringer og snakker med folk. Der er What´s App veldig hendig.
Når smittesituasjonen blir litt mer oversiktlig, vil jeg og fruen ta en tur til Oslo, der vi har en trivelig hytte på Grunerløkka. En liten leilighet, nabo til Akerselva. Der kan jeg organisere noen øvelser med folk jeg kjenner. Og som spiller bra. Jeg slipper å være lærer og å måtte inngå kompromisser. Kanskje kan det bli et nytt prosjekt?

Hvordan har koronasituasjonen ellers påvirket ditt kunstneriske virke?
– Alt det vi har tatt for gitt gjennom mange år, er borte: reiser, møter med kjente og nye musikere, ukjent mat, nye byer, nye folk. Det er klart det setter sitt preg på hverdagen. Jeg går her og stiger, klipper gress, vanner potetene, går turer med fruen, lager mat. Mye av dette er veldig positivt. Jeg har fått oppleve en vår på nært hold sammen med fruen. Kalde dager og noen halvvarme, mens alt er blitt knallgrønt og vi kan gå på strandtur og se solen som er lenge oppe om kvelden. Overhode ingen stress. Bortsett fra viruset som vi ikke kan se eller lukte.
Men jeg savner at det prikker i hele kroppen og jeg er nervøs og amper fordi det er 5 dager til jeg skal reise og møte nye folk. Og spille!

Som landets frijazzpioner har du inspirert en rekke musikere opp igjennom årene, ikke minst i din egen hjemby Stavanger.  Hvordan står det til med frijazz-miljøet der for tiden?
– Da jeg startet Circulasione Totale Orchestra i 1984, fikk jeg med meg folk som ikke ante stort om friere former. Men jeg styrte dem og gav dem oppgaver som de behersket og sammen dro vi lasset. Jeg var jo veldig engasjert da og fungerte vel som en slags lærer. Det var på denne tiden jeg ble kjent med Paal Nilssen-Love. Han var bare 15 den gang og lagde en masse bråk ved hjelp av cymbaler og trommer. Men på en god måte. Det var veldig bra å ha ham med på laget fordi han påvirket de unge i bandet.
Vi ble gode venner og dette vennskapet har bare blitt bedre med tiden. Det er egentlig ganske utrolig at han har giddet å fortsette å spille med meg fordi han har utviklet seg enormt mye gjennom disse årene og spiller nå med de beste. Å få følge med på den reisen Paal har gjort, har vært en gave.

De siste årene har jeg ikke spilt noe særlig i Stavanger. Jeg har øvd og konsentrert meg om å utvikle meg selv. Følte vel at jeg allerede hadde gjort en lokal innsats og at andre fikk overta. Didrik Ingvaldsen har gjort det. Han var med i CTO og har hatt et band i mange år med ulike besetninger og drevet litt slik jeg gjorde med å aktivisere lokale musikere. De er vel det eneste bandet idag som spiller noe man kan kalle fri-jazz i Stavanger.
Jeg gjorde et forsøk med et nytt band for en tid siden. Men fordi det ble veldig vanskelig å finne øvingsdager som passet alle, ble vi stående nokså stille og jeg ga rett og slett opp etter en tid.

Sist høst begynte jeg å spille med to unge studenter ved konservatoriet. Det har vært veldig hyggelig fordi vi har møttes en dag hver uke og spilt sammen. Uten mål og mening. Jeg kommenterer det vi gjør, men ikke for mye. Bedre å gjøre ting som de selv kan fordøye og vurdere om de vil bruke det. Vi spilte en jobb i februar og det gikk bra. Men så kom coronaen og alt stoppet. Håper jeg kan ta opp tråden etter sommeren. Da blir vi kanskje et par flere instrumenter. Det blir spilling og litt snakking. Og så tar vi noen små skritt hver gang. Øvelse gjør mester. Dette er et band som ikke spiller høyt, slik vi gjør i trioen/kvartetten. Vi er vel nesten i motsatt ende av skalaen. Jeg spiller fløyter og klarinetter og alt er temmelig nedpå. Uten forsterkere. Det er ganske fint det og!

Har du en konsertanbefaling?
– Må bli Paal og meg på en god dag. Ha, ha!

Og en plateanbefaling?
– Paris Blues med Steve Lacy og Gil Evans. To herrer som har en helt egen sound.

Fra forsiden

Ukas Jazzprofil

NTT: Bysommer-nummeret

Vi skriver om en gammel låt av Lillebjørn Nilsen, vi får sommerlåttips av Bodil Niska og aktivitetstips fra Motvind-arrangør Andreas Hoem Røysum.

Meld deg på vårt nyhetsbrev