NTT: Jaga Jassbox!

God helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts fredagsmusikkavis i remseform om ting som skjer i norsk musikk. Vi har et innholdsrikt nummer til dere, vi prater om Jassbox og Jaga Jazzist og gjør et dypdykk i FriEnsemblets univers. Men først, litt om den kommende uken.

Av helgens godbiter nevner vi Norges Musikkhøgskoles pågående konsertserie Rå!, som arrangerer sin siste konsert for sesongen. Der samarbeider de med festivalen Ljøsblått, som startet i går. Det er folkemusikkstudentenes egen festival, og avsluttes med dansefest på Litteraturhuset i morgen. Konserten i kveld består av 9 jazzere og 7 folkemusikere, fordelt på fire ensembler – og den starter klokka syv. I kveld spiller også Håkon Kornstad Trio på Hellviktangen på Nesodden – det bandet har både sommer- og julestemning innabords, det bør borge for en viss sesongforvirring, men også meget god stemning.

Lørdag er som kjent jazzens dag, og Bergen Jazzforum byr på en Horace Silver Tribute som starter 13.30. Den aller siste Jassbox noensinne går av stabelen på Nasjonal jazzscene i morgen med JUNO – mer om det senere i NTT. På Bruket på Grønland er det duket for dobbelt albumslipp og konsert – duettpartnerne Kristoffer Eikrem og Bendik Baksaas slipper 8 Duets og Bendik HK slipper albumet Depot. I løpet av uka spiller Helge Lien Trio feat. Tore Brunborg både på Kampenjazz og Energimølla, Oslo Jazz Circle feirer formidable 70 år på Victoria. Den scenen gjestes også av Bridges feat. Seamus Blake og OK Sessions #2 feat. Harpreet Bansal, Yazz Ahmed m.fl. Bushman’s Revenge har ikke avsluttet året riktig ennå – de spiller på Inderøy Jazzforum neste torsdag. Vi nevner også at Blow Out! Og Femme Brutal i samarbeid byr på noe spesielt i den kommende uka – Karawane er en trio bestående av Juliana Venter, Øyvind Skarbø og Vilja Ellefsen-Larsen. De spiller på Hærverk sammen med en trio bestående av Anja Lauvdal, Ole Morten Vågan og Veslemøy Narvesen. Vi er spente på begge deler!

Tampen av året er også tid for mange festivalslipp i den norske jazzfaunaen. Improinstitusjonen AllEars har for eksempel kunngjort at årets festival blir en festivalturné. Supersilent, Stine Janvin, Guro (dyna) Moe Revolution Sextet og Beck/Coudoux/Lee er årets artister, og i stedet for å “kun” lage en festival i Oslo, slik de har gjort de siste atten årene, stikker festivalen også innom Dokkhuset i Trondheim og Landmark i Bergen. Dette er en idé vi kommer tilbake til i et kommende nummer – men inntil videre kan dere for eksempel lese vår AllEars-spesial, som vi startet året med.

AllEars er ikke de eneste som rører på seg – Vossajazz har for eksempel kunngjort at neste års festival vil bli åpnet av festivalåpningsveteran og jazzmann Edvard Hoem, og at tingingsverket vil bli skrevet av ingen ringere enn Ingebrigt Håker Flaten. Det borger for god stemning. Moldejazz er ikke dårligere – de har sluppet flere detaljer fra sekstiårsjubileumsfestivalen, hvor det blant annet kommer frem at John Zorn kommer til å bruke en del av residencyen sin til å fremføre megaverket Bagatelles Marathon part I og II, hvor han spiller med intet mindre enn 33 forskjellige impromusikere – velkjente høydepunkt på deltagerlista, lang som en hoppomgang, er Craig Taborn, John Medeski, Kris Davis, Julian Lage, Marc Ribot og Mary Halvorson. Zorn kommer også til festivalen med New Masada Quartet og Masada String Trio. I tillegg kommer Ellen Andrea Wang til festivalen med sitt prosjekt som kretser rundt musikken til Charlie Haden – du kan lese et intervju med henne her – og Ola Kvernbergs Steamdome kommer også, med ny musikk. Han pratet vi med her.

Savner du å se jazz på TV? Det er jo et savn vi alle sikkert kan kjenne på en gang i blant, men i kveld har du faktisk muligheten! Gitarist Frode Barth har spilt både jazz og samtidsmusikk i flere tiår. Han har jobbet med Bjørn Fongaards mikrotonale kvarttonemusikk og gjort seg bemerket ved å tøye gitarheltstrikken ALT for langt under The Source of Christmas, med stor suksess. Nå  er han i semifinalen i Norske Talenter på TV2 – DET er å bjuda på! Ting må trappes opp når det drar seg til, og i kveld har han dermed med seg The Source i en utgave bestående av Trygve Seim, Øyvind Brække, Per Oddvar Johansen og Finn Guttormsen. Spennende, og folk får kjenne sin besøkelsestid – det kan jo bli en stund til neste gang vi får se den slags på TV?

Vi benytter anledningen til å gratulere Fredrik Ljungkvist med 50-årsdagen i dag!
Men nå må vi videre. Er du abonnent på Jazznytt? Er du abonnent på NTTs ukentlige nyhetsbrevliste, som gjør at du kan få denne bloggleveransen rett i din digitale postkasse? Den kan du melde deg på her!

 

Jassboxen går! Siste mulighet lørdag med JUNO

Espen Horne og kompani melder at denne lørdagens Jassbox-arrangement på Victoria East blir den aller siste utgaven i hovedstaden. Med DJ-ing og konserter har de klart å vise at også jazz er dansemoro. Takk for innsatsen, nå får noen andre røre i grytene! Men en siste prat med Horne må til.

Det er jo vemodig at Jassbox takker av i Oslo. Hva skyldes dette, og hva skjer med deg musikalsk fremover?
— Vi har hatt noen superbt fine år på Victoria, Nasjonal Jazzscene med en stab som har vært aldeles nydelig supportive, et publikum som vil danse til old school be bop, bossa, funk og nyere relaterte, rytmisk beslektede stilarter og ikke minst, en rekke, utsøkte artister og band. Det er likevel tidvis krevende å sitte i Bergen og booke artister og band på et ok, men samtidig litt begrenset budsjett. Det er også krevende å holde intensitet, driv og fornyet motivasjon over såpass mange år.  Jeg vil høyst sannsynlig fortsette med Jazz på Munch, som har vært en ypperlig utfordring og en sann glede, ettersom jeg har fått mulighet til å leke med godt alternative musikalske konstellasjoner linket opp mot Munchmuseets jazzhistorie og på samme tid fått jobbet med en bunt magnifikke musikere.  Det er også ett, eller flere, nye egne album på vei samt en jazzbasert formidlingsserie presentert i et nytt og uvant medie for min del.

Hva er det, om noe, som skiller Oslo fra Bergen der ute på dansegulvet?
— Det er vel egentlig ganske lite skille på Bergen- og Osloversjonen av Jassbox, heller positive, eminente gledesscener over å bli presentert for alternative, både gamle og nyere ukjente rytmiske jazzbaserte vinylperler, hvor formidling og misjonering er fellesnevner.

Har det blitt lettere å booke nye norske liveacts som passer inn i musikkprofilen deres med årene? Og hva synes du om norsk jazz for tiden?
— Jassbox har hatt et ønske om å presentere liveacts som fremmer jassbevegelsene og dansen hos et publikum sent på lørdagskvelden, hvor støynivået ofte er høyere og mer intenst enn på mer tradisjonelle jazzscener og arrangementer. Da handler det ofte om at det kreves høyere tempo, et enda mer rytmisk basert komp for å få et godt, ungt publikum engasjert. Heldigvis er den norske jazzscenen, spesielt den yngre garde, mer bevisste og åpne på musikalske strømninger med rot i en variert klubbkultur. Dette gjør det nok enklere på sett og vis samtidig som det hadde vært helt nydelig å kunne dra inn flere internasjonale navn som krysser jazzen med en klart definert og kanskje enda råere undergrunns klubbkultur.

På lørdag skal JUNO spille. Fortell litt om dem og hvorfor de passer på Jassbox?
— Det er en stor glede å kunne få med oss Juno på Jassbox-finalen. Hadde en svært overveldende positiv opplevelse med bandet da jeg booket dem på Jazz på Munch i vår, sammen med den russiske, barcelonabaserte jazzdanseren Marina Pravkina. En eminent energi og et band med et eventyrlig bredt musikalsk og inspirert repertoar. Fra frijazz til rap, men samtidig helstøpt band og enhet. Juno passer Jassbox perfekt i sin jazz friform, og med sin smittende energi.

Er det noen kvelder som du vil huske med ekstra gode vibber?
— Fortsatt er vel konserten med Kjetil Møster som gjorde hele A Love Supreme et formidabelt høydepunkt. En definitiv pakket og heftig kveld, men både Fieh, Gurls, Modal Afrique og ikke minst Ivan Ave har gitt oss fenomenale kvelder, med solide køer før dørene åpnet og respons av en annen verden.

Har du en topp 5 eller 3 liste med låter som har funket på Jassbox disse årene?
Tenorio Jr: «Nebulosa»
Willis Jackson: «Nuther’n like Thuther’n»
Dr Abstract:  «Struck on Jazz»
Quantic, Trinidad: «En Focus»
Resonators: «Papa Daddio»

 

 

Mer fristaden enn friimpro: FriEnsemblet fyller 15 år

I år har FriEnsemblet, ledet av Mathilde Grooss Viddal, hatt femtenårsjubileum. I løpet av den tiden har det store og omskiftelige orkesteret gitt ut fem album: Holding Balance, Come Closer, Undergroove, El Aaiun – Across the Border og Out of Silence. Variasjon er et nøkkelord – mer enn noe overhengende konsept er alt lov i dette særegne hjørnet av norsk jazz, fra full freakout til tandre melodier, fra musikk av typen barn kan finne på å kalle detektivmusikk til eksperimenter med norsk eller syrisk folkemusikk. I det ene øyeblikket er lyden av dem dypt alvorlig, i det neste rører de borti det barnslige, nesten fjollete. Om man hører seg gjennom katalogen deres er det fristende å se for seg at spillerommet FriEnsemblet har laget seg er et rom mange andre små og store orkestre i norsk musikk har søkt seg til i samme periode. Men allikevel står de også for seg selv. I løpet av jubileumsåret spilte ensemblet tre konserter – Moldejazz, Hemnesjazz og på  Riksscenen. NTT satte seg ned med Grooss Viddal for en stund siden for å prate om hvordan det har gått så langt.      

FriEnsemblet. Foto: Margit Rønning Omholt

For å starte et banalt sted – hvor kom navnet FriEnsemblet fra?
– Det startet med Chateau Neuf Friensemble, som hadde utganspunkt i Chateau Neuf Storband (Universitetets storband) og at jeg bestemte meg for å gå i studio med egen musikk. Basen var det bandet der, med noen utenom. Jeg har aldri vært veldig sjangertro, så “FriEnsemblet” passet bra sånn sett. Men det er også et fristed, et sted hvor man kan gjøre akkurat hva man vil, og det er ingen som kan si noe på det. Det er mange som tenker at det er “frijazzensemblet”, og det er det også, men ikke nødvendigvis bare.

Nei, men det er en naturlig tanke.
– Ja, og det er helt greit, det. Men det er kanskje mer “fristaden” enn “frijazz”.

Hva tenker du at frihet innenfor musikk er?
– Stort spørsmål. Det handler både om hva slags type musikk man spiller, men det kan også tolkes politisk. Det har vært rom for det også. Jeg vil fryktelig gjerne bruke musikken til å si noe utenom bare det rent musikalske. For musikken går så direkte inn i nerven til folk. Og for min del er det lettere å bruke musikk enn ord når jeg skal forsøke å fortelle noe.

Jeg tenkte på det når jeg hørte på forskjellige låter fra platene dere har gitt ut før dette intervjuet. Det rommer så mye, fra helt frie ting til gjennomkomponerte ting og jeg kom på et sitat jeg leste av Manfred Eicher, av alle mennesker, hvor han sier “music is freedom to me – no matter how strict the form”.
– Det kjenner jeg meg veldig igjen i. Det er noe med å følge impulsene, både når man komponerer, men også når man ønsker å gi rom til alle de fantastiske musikerne som har vært med. Jeg tror jeg har telt nærmere 40 musikere som har vært innom FriEnsemblet i løpet av de siste femten årene. Det å skape rom for alle de involverte og at man samtidig kan følge en linje, en tanke eller en strøm uten at noen skal stå over og si “dette passer ikke, dette kan man ikke gjøre, Mathilde, du kan ikke spille den tonen på den akkorden, det der er det styggeste som finnes”. Den stramheten eller begrensningen trengs ikke. Det er veldig viktig.

Du nevnte politisk innhold, hvordan fyller du musikken med sånne ting?
– Jeg tror det nesten har vært umulig for meg å skille den politiske siden fra den musikalske og kompositoriske siden. Det er en enhet. Musikken står uansett for seg selv, men når jeg jobber med den, har jeg gjerne temaer jeg “skriver ut” for meg selv. Som kunstner tar man inn alt man hører, og så skaper man det ut igjen. For mitt vedkommende blir det musikk til slutt. Lytteren kan velge om den kun vil høre det som musikk, eller om vedkommende vil forsøke å finne ut mer av hva det har betydd, hva tanken bak var når den ble skrevet, og kanskje det forklarer hvorfor man eventuelt føler seg truffet. Jeg har jobbet masse med Naïssam Jalal, hun er syrisk,  og hun jobber på samme måte. For hennes del er det nesten umulig å ikke la seg påvirke av det. Selv om det ikke er et eneste ord som blir sagt.

Når du orienterer deg rundt i verden og nyhetsbildet, er det noe som ikke gir musikalsk mening for deg? Noe som engasjerer deg men som ikke trenger inn i musikken? – Ja. Når jeg komponerer kommer det ofte ganske kjapt, at jeg tenker “dette må jeg skrive om”. Det er ikke noe planlagt, det er ikke bevisste valg av emner.

Du åpner ikke nettavisen med komponistøyne, liksom?
– Nei, jeg gjør ikke det.

Hvordan blir det til musikk?
– Jeg er mye flinkere til å snakke via musikk enn ord, jeg knoter forferdelig, finner ikke de riktige ordene. Jeg er ikke noen poet.

Men jeg tenkte mer på arrangementsideer – hvordan blir mening du henter fra der ute til musikalsk mening? Er det en intuitiv greie? Tenker du igjennom hvordan inspirasjonen din blir til musikk?
– Det kan være analytisk også. Jeg kan jo få oppdrag, for eksempel. Men hva er forskjellen på analytisk og ikke-analytisk? Når jeg begynner med en idé, en tone eller en akkord, så skal den utvikles, den må tenkes før eller siden. Og i andre enden – uansett hvor analytisk jeg kan være, jeg kan for eksempel bestemme meg for å bruke visse virkemidler, er det allikevel så mange variasjoner innenfor hvert element at jeg må bruke intuisjonen. Hadde det vært en matematisk prosess, tror jeg også at den kunne vært vakker og utviklet på en estetisk måte. Jeg tror egentlig det henger sammen, og jeg ser på matematikk som en kunstform. Jeg er fryktelig glad i matte. Realfag har i det hele tatt vært viktig.

Hvordan får det utløp?
– Jeg er jo utdannet ingeniør, og har fått masse bruk for det. Spesielt når jeg har hatt installasjoner, og har brukt elektronikk og lodding og hele ingeniør-biten til å for eksempel få lydoppsettet jeg vil ha.

Du studerte lydteknikk. Hvordan preger det måten du jobber på? Det er veldig mange forskjellige teksturer i FriEnsemblet. Preger lydteknikkutdannelsen det å jobbe med soundet til ensemblet?
– Jeg tror det har hatt en innvirkning. Jeg har ikke tenkt på det så veldig grundig, men det var veldig bra for meg å hoppe ut av musikkverdenen og over i ingeniørverdenen. Da følte jeg at jeg kunne stå mer fritt til å gjøre det jeg tenkte jeg måtte gjøre. Det åpnet opp nye muligheter. Og lyd, teknikk, akustikk og musikk – alt det der henger veldig tett sammen.

Hvordan er det når du tar opp musikk, er du tett tilkobla den tekniske innspillingsbiten?
– Ja, det er jeg nok. Jeg er veldig kresen på lyd og når jeg først har hørt hvor bra det kan låte, kan jeg ikke gå ned i kvalitet.

Hvordan ser du på jazzens forhold til å spille inn musikk i studio? Har den for eksempel utviklet seg så lenge FriEnsemblet har eksistert?
– FriEnsemblet har ikke hatt råd til å dra sånne ting som etterarbeid og sånn så langt. Vi har vært i Rainbow én gang, og resten har vært live-innspillinger. Vi har alltid gjort flersporsopptak. Men i FriEnsemblet er det så mye som skjer live uansett. Jeg tror fremdeles at improvisasjonsmusikere jobber nokså konservativt. Det elektroniske skjer også gjerne live, det er som regel lite bearbeiding etterpå bortsett fra å balansere nivåer, eq’e og å klippe ting til.

Det å bli ingeniør gjorde at du sto fritt, sier du. Handler det om en yrkesmessig og økonomisk trygghet, eller kunstnerisk?
– Det er kunstnerisk. Hvis man er midt inni et miljø er det en hel masse føringer om hvordan man skal gjøre ting og jeg følte jeg måtte bruke masse energi på ting som ikke handlet om musikk.

Du har sagt at jazzmiljøet var vanskelig å komme inn i.
– Ja, for meg både er og var det det egentlig.

Hva går det på?
– Nå er jeg så bortskjemt at jeg har FriEnsemblet mitt. Der er det fint å være. Jeg er blitt satt litt tilbake noen ganger når jeg har jobbet i andre settinger. Jeg trodde jo det hadde gått fremover, men da jeg jobbet med orkester opplevde jeg stramme strukturer og holdninger man kan få litt bakoversveis av fremdeles. Jeg blir så sint, og har sikkert veldig kort lunte, så jeg orker ikke være i sånne miljøer. Det må handle om musikk og det må være stort rom. Heldigvis er de fleste jeg støter på også der.

Snakker du om trange rammer både kunstnerisk, men også med tanke på kjønnsroller for eksempel?
– Ja.

Når man intervjuer kvinnelige musikere får man ofte inntrykk av at tilgangen på bandkulturen i ungdommen var nokså begrensa, at det var vrient å trenge inn i.
– Ja, det stemmer i grunnen fremdeles med inntrykket mitt når jeg er lærer for musikkelever. Jeg ser gode musikkelever som går glipp av revybandet på grunn av holdninger – ordentlig gode folk. Det er så lett å velge kompisene sine. Og det er jo fint på sitt vis, men i alle sammenhenger kan man ikke ha det sånn.

Hvordan farger det måten du driver ditt eget ensemble på?
– Det handler mest om at jeg slipper å tenke på det, at det er helt fraværende. Sånn skulle det vært overalt.

Du nevnte at det har vært nesten førti musikere innom. Hvordan er det du leter etter musikere?
– Hvis det dukker opp en ledig plass, spør jeg noen jeg har lyst til å spørre. Det er sinnssykt tungt å lede et sånn ensemble, om det ikke er morsomt, går det ikke, men nå har vi en passe størrelse jeg syns fungerer bra, og det må kunne bevege seg også. Noen har vært med helt fra starten,

Hvem har vært med siden starten?
– I tillegg til meg er det to, Tellef Kvifte og Øyvind Brække. Dag Stiberg har vært med til nå, men kunne ikke være med på siste prosjektet, heldigvis kunne Kristoffer Alberts være med.

Det er veldig sterke karakterer du nevner nå.
– Ja, det er utrolig gøy å få spille med dem.

Stiberg er en kar som har stått lenge på den mentale NTT-blokka. Han finnes det bare én av.
– Ja, han er unik. Og helt rå, han har vanvittig klang og spekter i saksofonlyden sin.

Ja, og de trådene som samles i hans musikerskap er ganske egenartede. Alt fra My Midnight Creeps og Now We’ve got Members til FriEnsemblet.
– Ja, dere bør intervjue ham. Det er synd vi ikke kan putte inn noen musikalske eksempler i intervjuet.

Men det kan vi jo!
– Ah! Da tenkte jeg på noe fra Come Closer. Eller nei, “Holding Balance”, tittelsporet fra den første skiva. Det er en ren studioinnspilling med Jan Erik Kongshaug. Det er et rart tomrom etter Jan Erik – både etter at han ga seg, og nå da han døde. Der har du en epoke hvor det så til de grader er kvalitet som teller i hver eneste lille kabel, framfor kvantitet.

Selv om kvantiteten er formidabel også.
– Ja, det er jo helt sant. Han er på en måte et eksempel på at det er håp fremdeles, det fortsetter å finnes folk som jobber så hardt med musikk, også den som ikke nødvendigvis blir spilt mest.

Når fikk du lyst til å bli komponist?
– Jeg var først ingeniør, og så ble jeg distriktsmusiker i Nord-Norge. Da ledet jeg mitt første storband og begynte å skrive og arrangere for dem. Dunderland Iron Ore Company Big Band (DIOC). Så tok jeg videreutdanneing i komposisjon i 1996 med Egil Kapstad og fortsatte på musikkvitenskap med komposisjon fordypning på Blindern. De praktiske fagene, Hindemith og Palestrina fuger og invensjoner, Rimskij Korsakof orkestrering og 20 århundrets harmonier, med professor og komponist Rolf Inge Godøy, var utrolig lærerikt. Det har hengt sammen ganske lenge.

Var det et kick du fikk da du var i Nord-Norge, da?
– Det kan være at jeg skrev noe på ingeniørutdanningen også, det gjorde jeg nok. Men det var lett for meg å skrive, og tiden med DIOC var viktig for meg. Videreutdanningen på komposisjonsstudiet med Egil Kapstad var gøy, det fikk jeg også veldig bra tilbakemeldinger på. På universitetet hadde jeg også et eget orkester som jeg skrev for – dette var før FriEnsemblet. Det var ikke veldig sånn at “nå skal jeg begynne å komponere”, jeg syntes det var gøy og fikk ut det jeg ville. Når man har masse ideer inni hodet, er det godt å få dem strukturert ut også,

Hvor mye skriver du? Er det mye mer enn det vi hører i FriEnsemblet?
– Ja, jeg skriver ned ideer hele tiden. Men jeg har det også travelt og bruker tid på det jeg gjør. Det er vanskelig for meg å bare sende ut noe, det syns jeg ikke er så gøy.

Gjør du deg alltid ferdig da, eller ligger det mye halvferdig der?
– Ja, det ligger mye jeg snart må ta meg tid til å fortsette på. Jeg tror jeg har no veldig bra liggende, hahaha! Hvis man får et oppdrag og en tidsfrist, kan man gå rundt seg selv og ikke finne på noe som helst. Da tror jeg noen ganger at jeg ikke kan skrive lenger, at jeg har glemt alt og ikke kan komponere mer. Da er det ingenting. Så veit jeg ikke hvordan det plutselig smeller igjen og jeg kommer i gang. Men heldigvis har det slått til inntil nå. Det er den milde panikken når tidspresset nærmer seg.

Er det noen som har formet ideen din om hva det å komponere er?
– Det er egentlig veldig mye forskjellig. Jeg er veldig glad i klassisk musikk, ikke de mest massive verkene kanskje, men de som går ned til kjernen. Ligety er et eksempel. Også har jeg hørt veldig mye på Oslo13 og alt det som skjedde på nittitallet. Jeg jobbet på musikkflekken og vasket bord og da fikk jeg med meg alle stjernene Miloud Guiderk samlet i Sandvika. Carla Bley, Miles Davis med Marilyn Mazur fikk jeg hørt en gang. Jeg har alltid likt blås, det åpner for muligheten til å skrive mangestemt, med mange klangfarger. Også har jeg hørt mye på arabisk musikk. Jeg elsker det trøkket og lange strekk som utvikler seg litt og litt og hvor man bare er inni en slags grooveboble, om man kan si noe sånn. Det er det samme med friimproen, at man glemmer seg selv og er i en verden hvor man bare følger musikken og lever med det som skjer rundt deg. Det er bare å bli med, både som lytter og som musiker. Folkemusikk har også vært med hele veien, fra 2007 har vi hatt med hardingfele. Britt Pernille Frøholm har også master i hardingfelens lyd – all gnissingen og knirken man kan lage av en hardingfele. Det er litt nerdete, og veldig gøy.

Og ikke minst sentralt nå for tiden.
– Ja, vi har vært litt banebrytende på den fronten, vi har holdt på med det i årevis. Kanskje også derfor jeg fikk bestillingsarrangement for KORK på ULTIMA, hvor det skulle arrangeres nytt verk for to langeleiksolister med orkester på en samtidsmusikk festival.

Folkemusikken har vært med i norsk jazz lenge.
– Ja, men på en annen måte.

Hva er forskjellen fra det der til i dag?
– Dette er min tenkning akkurat nå: Før har det vært mer nasjonalromantisk, og bevaringsverdig, men nå er folkemusikken en integrert del av resten. Det går på sound, å orientere seg mot overtonene til en fele og kvarttonene – som vi også finner innenfor den arabiske tradisjonen eller bluesen – det handler om å tenke på lyd og tekstur. Å integrere det i komponeringsprosessen, å tenke lyd som overtoner, ikke bare akkorder, å være bevisst på flageoletter, hvordan ting klinger sammen. Det kan gjøre noe med måten å spille på også, at folkemusikkens mikrotriller kommer inn og at man fargelegger det igjen. Det åpner seg masse spennende rom der.

Det virker som at en fornyet interesse for norsk folkemusikk også skjer samtidig som økende interesse for musikk fra andre steder. At det inngår i et større bilde.
– Som musiker er jeg jo ikke egentlig veldig interessert i sjangere i seg selv, men i mulighetene som ligger der. Jazz er også et upresist begrep og om man bare oppløser de begrepene og tenker at “dette er den nye musikken”, en vid tolkning av samtidsmusikken, gir kanskje alle disse tingene som skjer nå mer mening.

I hvor stor grad er musikerne du spiller med inni huet ditt når du komponerer?
– Det er vesentlig mye av musikerne inni hodet mitt, haha! Det er en sånn ting man bare må høre, jeg kan ikke beskrive det. Og hvis man ikke har hørt det, vet man ikke hva jeg snakker om. Jeg skriver veldig spesifikt for måten folk spiller på, så de kan ikke byttes ut med et tilsvarende instrument – sammensetningen blir på en måte en del av komponeringen.

Men er det noen ganger du leter spesifikt etter instrument også?
– Helt klart. Men som oftest er det de spesifikke typene. Det er tungt å flytte på et så stort ensemble, det har på mange måter vært et dødfødt prosjekt siden starten og det er ganske ofte jeg tenker at det må legges ned. Men så kommer det en konsert og så er det kjempemorsomt. Tellef Kvifte har vært helt vesentlig for at vi har holdt på så lenge. Det er ikke noen tvil om at jeg med jevne mellomrom går i kjelleren. Gradvis har vi jo redusert størrelsen, nå er vi ni pluss Naïssam. Det kan ikke bli noen færre nå, men det må også være en veldig god grunn til å utvide det med noen fler.

En av de tydeligste formene for galskap er å starte et så svært ensemble – det har vært vanskelig lenge. Hva er det mest vriene, er det økonomi? Tid? Hva knekker deg mest?
– Økonomi og administrasjon. I forkant av 15-årsjubileumet som har vært det beste året for FriEnsemblet med tre konserter på et år, med Moldejazz for første gang, er det knyttet til at 10 personer skal komme fra steder som Paris, Stavanger, København, Oslo, Nord Møre, Vinstra og så  reise til Molde, som det ikke finnes noe som helst logisk løype for. Det skal koordineres prøvetid, arre ferdig låter, er det mat?, diverse spørsmål, finnes det en vibrafon på Hemnesjazz vi kan bruke – jeg har ikke noen administrasjon rundt meg. Også skal jeg være på topp som musiker selv. Det kan bli helt vilt. Neste spørsmål, hahaha! Jeg snakket med Carla Bley – som er åtti år og turnerer og er musiker selv i tillegg til å være orkesterleder og komponist. Hun hadde ikke noe godt svar på hvordan hun klarte det.

Men det virker som, trass i alt dette, at det er en god del svære band i norsk jazz – Jon K. Johnsen snakket om det da han ble intervjuet av NTT om det. At det nesten ble en utfordring at de ble så mange, både honorarmessig og på andre måter. Men hva er kicket med å være så mange?
– Det gir mange muligheter, musikalsk og kompositorisk. Og tenk, i klassisk musikk er det jo ofte mange fler, da kan 10 personer være ganske få. Det handler kanskje om at man ønsker flere muligheter enn det en trio innebærer. Hvis man ser på den klassiske verdenen hvor det er orkestere på 50-100 og det er en helt annen økonomi, ville det vi holder på med bli sett på som lite.

Men om man skulle satt i gang med sjangeren symfoni i dag og invitert 100 kompetente musikere – universet hadde kollapset bare av å tenke på det doodle-skjemaet. Det er meget vanskelig å se for seg et bra filharmonisk orkester samle seg frivillig, fra scratch, og spille for døra.
– Ja. Man må ha støtte for å drive med sånne ensembler.

Leter du etter en mesen?
– Haha, ja!, kan du ikke skrive det?

Joda. Hvordan er det å bare være musiker i andre sammenhenger?
– Det er deilig! Å bare ha med seg instrumentet er så deilig. Å komme på en øving uten å ha ordnet lokalet… og bare huske på riktig tidspunkt og noter.

I den typen øyeblikk vil jo du kjenne på en bør som er fjernet fra skuldrene og som få musikere får kjent på.
– Ja, da er jeg så lett at jeg nesten er litt lattermild.

 

I plateposen: Unge Yandsen

Yong Yandsen, Christian Meaaas Svendsen, Paal Nilssen-Love
Hungry Ghosts
(Nakama)

Foto: Camilla Slaattun Brauer

Den er utstyrt med et skrekkinngytende men også underlig vakkert omslag, og det viser seg at musikken på albumet og prosjektet Hungry Ghosts kler dette helt perfekt. Nakama records holder koken som bare det, noe dere kan lese mer om i foregående utgave av Jazznytt, der Johannes Rød har en veldig fin, mangeårig spalte om norske plateselskaper innen jazz og omegn. Jeg antar han vil nikke anerkjennende til de frie former som er i bevegelse på denne LP-en eller CDen også, her er det nemlig Nakaba-bassboss og kroppskunstner Christian Meaas Svendsen i et potent møte med stikkefar Paal Nilssen-Love som det alltid er interessant å høre på, noe vi gjør igjen og igjen. Tredjemann på laget, og den som den største interessen kretser rundt, er selvfølgelig denne Yong Yandsen, som nødvendigvis ikke var veldig kjent for alle fra før, men som altså er en ledende skikkelse på frijazz og improscenen i Malaysia. Han driver labelen Lao Ban, og er også involvert i en rekke interessante kunstneriske prosjekter på tvers av feltene. Han kaster seg inn i dette møtet med sammenbitte tenner, eller forresten, det har han ikke, for saksofonen hans får virkelig kjørt seg i dette opptaket fra Kuala Lumpur i fjor høst. Gjennom førti minutter rekker de å bli godt kjent med hverandres nykker og ideer, og musikken får de dynamiske endringene og temperaturskifningene som må til for å holde begeistringen ved like.

Tre hundre trommiser og 25 år med Jaga

Foto: Privat

Det blir mye trommer for Martin Horntveth for tiden. Han og resten av søskenflokken mottok nylig pris på Urijazz i barndommens Tønsberg, han er stadig aktuell med musikk for film og TV, og i kveld starter hans band Jaga Jazzist en todagers-turne på Parkteateret i Oslo, for å markere bandets 25-årsjubileum. I kveld blir det urfremføring av musikk skrevet for dem av Ståle Storløkken og Jon Balke, mens det blir gjennomspilling av A Livingroom Hush med originalmedlemmer. Det ble også nettopp klart at bandet skal opptre på Nattjazz i Bergen på nyåret. Tidligere denne uka samlet Horntveth og hans dyktige kamerat Gard Nilssen så mange trommiser som det var plass til inne på Kampen Bistro for det årlige trommeslagerjulebordet.

Ah, håper du får tid til å slappe av litt på søndag, Horntveth! Hvordan skal dere klare to sånne forskjellige gigs på rappen?
— Nå står vi foran to dager med hard øving og terping, det blir morsomt. Vi har jobbet veldig lite med utenforstående folk før, det var det ene prosjektet med Pat Metheny, og en greie med Tortoise. Guttene har fått helt frie tøyler, og jeg regner med at det er like utfordrende for dem som for oss. Vi er jo ganske forskjellige, og skal gjøre noe som alle får igjen for.

 Hvordan valgte dere ut disse to herremenn?
— Balke og Oslo 13 var jo enorme helter for oss i Jaga da vi startet opp, og vi så på Ståle og Veslefrekk med Arve Henriksen, og senere Supersilent, som våre idoler. Så dette føles veldig riktig, rett og slett. Jeg håper og tror vi kommer i mål. Det er en konsert som varer i ca en time.

Det er mye snakk om bandøkonomi om dagen, og det er en hard bransje. Hvordan har dere klart å overleve så lenge?
— Dette er jo Moderbandet, det er her vi har vår base, samtidig ser vi jo på det som en hobby, det er ikke noe penger i det, akkurat. Likevel er det vår aller største prioritet alle sammen, annen eventuelt godt betalt jobb må vike for dette. De første femten årene tok vi ut null kroner hver, de siste ti bittelitt hver, så det akkurat dekker utgifter og behov. Det var mye jobb de første 15 årene, da var vi gjerne på 7-ukers turneer, så det er klart det tok på. Nå går det mer i to uker turnering, maks. Vi tenker på en kort verdensturné neste år.Vi feiret ganske hardt det 20-årsjubileumet vårt med diverse aktivitere og innspillinger, denne gangen tar vi det litt mer rolig.

 Sist mandag var du med på å organisere det store trommisjulebordet, som involverer langt mer enn jazzfolk. Det snakkes mye om at strenge sjangere ikke er så viktig lenger, gir dette seg utslag også blant landets perkusjonister?
— Norske trommiser er vel de mest åpne musikerne i hele verden. Siden jazzen ble så stor i Norge fra slutten av 60-tallet og utover har norske trommeslagere alltid hatt store forbilder som spiller jazz. Så utover nittitallet fikk vi forbilder som Paolo Vinaccia, som kune gjøre alt og kunne brukes til alt mulig —det er klart at slike ting får konsekvenser.

Over den tredje halvliteren, er det konsensus om Jeff Porcaro eller John Bonham eller Jack DeJohnette som Selve Trommeslageren?

— Det er ingen konsensus rundt hvilken stil som er den ledende grooven, her kommer folk fra alle steder. Det er ingen som holder foredrag eller drum clinic, og det er ikke meningen at folk skal ha med seg trommestikker eller noe sånt. Det er ingen «stjerner», alle møter hverandre som likemenn, fagfolk og potensielle venner. I starten var det litt sånn at veldig mange sto i baren og ikke helt turte å sette seg langs langbordene. Men nå er det mer slik at folk henter seg en øl og går rett bort og snakker med folk, uansett hvor de kommer fra eller hva de har gjort før og så videre.

Men elefanten i rommet har ikke forlatt Kampen, eller?
— Kvinneandelen er fortsatt meget lav, jeg kan nevne noen navn som deltar, men det er jo gjerne en gjenspeiling av hvordan virkeligheten ser ut i tromme-Norge fortsatt, selv om det er tegn til bedring.  Det som kan endre denne situasjonen er jo f.eks flere kvinnelige forbilder, det er gjerne der det starter. Marilyn Mazur var for eksempel et stort forbilde for meg på nittitallet.

Foto: Espen Høydalsvik

 

Coltrane på andre flater

Det er to dager igjen av danseforestillingen A Love Supreme på Dansens Hus, les mer om den her, eventuelt Maren Ørstaviks anmeldelse i Aftenposten tidligere denne uken. Selvfølgelig kan man danse til Coltrane, vi gjør det hele tiden. I alle fall inni oss. Mer prosaisk men høyst sannsynligvis usedvanlig kompetent blir det når saksofonkolloss Petter Wettre skal holde et foredrag om Coltrane om noen få strakser. Men det er også andre kunstfelt man kan skule til når man skal tenke på Coltrane. I sin diktspalte i Dag og Tid i dag, forteller Jan Erik Vold om den norske poeten Tove Lie, som noe urettferdig er litt glemt i den litterære offentligheten. Han trykker også et sterkt dødsdikt fra henne, men nevner også hennes musikkinteresse. Og helt riktig, debutsamlingen hennes Øyeblikk (Gyldendal Norsk Forlag, 1967) er det en liten suite med dikt tilegnet musikere som Thelonious Monk, Ornette Coleman, John Lewis, Charles Mingus, Art Tatum, og nettopp John Coltrane. Gakk hen til biblioteket, antikvariatet eller eget boklager og finn diktsamlinger av Tove Lie! Og les dette så lenge.

Syeeda’s Song Flute (Coltrane)

Drøms tydning jeg ser
når jeg ikke drømmer noe

billeder slår inn
jeg søkte opphør
men oppstår igjen
i verdens ustanselige
skjønnhet grepet
i øynene

sangen er bevegelse i de
ufremkommelige rom
mellom oss
mettet av syn bak syn
med lukkede øyne

Syeeda!
en drøm gitt å tyde

Tekst Filip Roshauw og Audun Vinger