Now's the time

NTT: Nå faller løvet!

Sanskriti Shrestha går inn og ut av tradisjonen, Fredrik Ljungkvist kommer med triodebut og Jo Fougner Skaansar leker med jazzen og poesien.

Hei, og velkommen tilbake til Now’s The Time, en digital fredagsavis hvor vi nøster tråder i det norske musikklivet som vi er nysgjerrige på. Denne uka, som alltid ellers, er det mye å ta tak i – så la oss bare sette i gang.

I kveld spiller David Murray Trio på Victoria – de var innom Stavanger i går også. Den trioen har vi skrevet en del om før i bloggen – du kan høre på noen utvalgte favoritter fra Murray-katalogen her og lese en konsertrapport fra én av trioens to konserter på Hærverk her.

Polske filmdager går av stabelen fra 12. til 20. oktober i Fredrikstad – men i tillegg til et rikholdig filmprogram arrangerer festivalen også en konsert på Cosmopolite 24. Oktober. Den er til minne om den polske jazz- og filmmusikeren Krzysztof Komeda, og på scenen hører vi Leszek Możdżer på flygel og Adam Pierończyk på saxofoner. Komeda og Komedas musikk har også vært et sentralt tema under årets filmfestival.

Og ikke minst John Scofield med DR Big Band i Bærum kulturhus torsdag 24. oktober.

Vi tar også med oss at trioen Moskus er i gang med sin høstturné – for to uker siden skrev vi et intervju med Jon K. Johnsen fra Kampenjazz, hvor de inngår i et svært lovende trioprogram denne høsten. I kveld spiller de på Ælvespeilet, Grenland Jazzforum i Porsgrunn. I morgen er det Spira kulturhus i Flekkefjord, og fra 24. Oktober spiller de i rask rekkefølge i Stavanger, Trondheim og Oslo.

I kveld på Dokkhuset er det duket for The Necks – en uforlignelig australsk pianotrio vi har sett med stor begeistring flere ganger tidligere. “Unikt” er et ord som er så overbrukt at det å i det hele tatt påpeke at det er tappet for betydning også er tappet for betydning. Men The Necks er unike, og som oppvarming til kveldens konsert kan man for eksempel lese blogghalvdel Vingers essay om en kveld med bandet på Hærverk, nederst i NTTs gigantiske Korps-ekstravagansa. Akkurat Necks har lite med korps å gjøre – men vi skulle i og for seg gjerne hørt et skolekorps imitere bandets umiskjennelige, sakteflytende utfoldelsesimprovisasjon en gang. Kanskje neste vår. Vi tar med oss at bandets pianist, Chris Abrahams også gjør et solosett på Hærverk, der bandet har spilt flere ganger, 28. oktober.

Også er Dølajazz i gang! Der spiller også The Necks i morgen – i tillegg kan vi i kveld høre ting som MODUS, den neste generasjonen i Gjøvikfunk, Espen Rud og Nils Jansens svært spreke barnejazz, og Jacob Youngs Urban Gardening-gruppe. Knut Riisnæs! Øyvind Brække! Siril Malmedal Hauge! Sidiki Camara! En umake gjeng står på samme scene under disse konsertene. I morgen kan vi også nevne Trygve Seim Ensemble og ikke minst den fantastiske danske pianisten Carsten Dahl, som spiller med sin trio Carsten Dahl Trinity. Til sist slipper Jo Skaansar albumet Fange av mi tid under festivalen i morgen – han har vi også intervjuet i dette nummeret.

Og neimen om ikke Bill Frisell spiller på Cosmopolite i kveld med sitt nye prosjekt, Harmony! Er du abonnent på Jazznytt, forresten?

 

Jo Skaansar ble psykolog, og nå lager han mer jazz med poesi


Jo Skaansar gir ut plate og spiller på Dølajazz. Foto: Jonathan Vivaas Kise

Kontrabassist Jo Skaansar har en fin helg foran seg. Han utkommer med albumet Fange av mi tid, der han med et sofistikert ensemble og med Ine Hoem på vokal tonesetter diktere, fra Bjørnstjerne Bjørnson til Tor Ulven. Det lanseres med konsert på herlige Kampenjazz på søndag og en opptreden på Dølajazz der de sikkert også frembringer noe av ånden fra ‘94, som alle som gjør noe godt der oppe gjør hver eneste gang.

Det er ni år siden forrige plate under eget navn. What took you so long?
— Ja, dette tok litt tid, jeg ble psykolog i mellomtiden. Etter endt bachelor- og mastergrad i jazz ved henholdsvis NTNU og Norges Musikkhøgskole begynte jeg på psykologstudiet ved Universitetet i Oslo, først bare som et prøveprosjekt i et halvt års tid. Så utvidet jeg et halvt år til og enda et halvt år, før jeg bestemte jeg meg for å kjøre på og fullføre. Det er et ganske langt løp, seks år, og fordi jeg var musiker ved siden av tok det meg syv. Jeg spilte mye og med mange andres prosjekter mens jeg studerte, men ikke hatt kapasitet til å sette min plate nummer to til live før nå. Ideene til Fange av mi tid har med andre ord ligget og godgjort seg en god stund.

Det er et veldig behagelig sound på platen, der tekstarrangementene får god plass. Fortell litt om ensemblet?
— Tekstarrangementene får god plass ja. Men det er jo ikke så rart når tekstene er så gode?! Jeg har med meg totalt tolv musikere på plata. Grunnstammen er en kvintett med Ine Hoem på vokal, Helge Lien på piano, Håkon Mjåset Johansen på trommer, Oddrun Lilja Jonsdottir på gitar og meg selv på bass. Det føltes helt naturlig å fortsette samarbeidet med Ine fra debutplata mi Den blåaste natt. Stemmen og tilnærmingen hennes kler virkelig låtene og hun er dessuten en glitrende tekstformider. På debutalbumet i 2010 var det Espen Berg og Andreas Håkestad som spilte henholdsvis piano og trommer; på Fange av mi tid har jeg tatt med meg Helge og Håkon. Begge har jeg spilt med i ulike sammenhenger og jeg er skikkelig fan. Ellers leverer gitarist (og kjæreste) Oddrun Lilja herlig gitarspill på fire av låtene. Saksofonist Trygve Seim, trompeter Hayden Powell og klarinettist Morten Michelsen er jeg også så heldig å ha fått med, og det hele toppes med en strykekvartett bestående av Nils Thore Røsth, Marius Røe Nåvik, Bergmund Skaslien og Kaja Fjellberg Pettersen.

Toppet lag! Edvard Hoem er mest representert av dikterne her på platen. Er utvalg og fremføringsstil gjort i tett samarbeid med ham? Tekstene får også en ekstra dimensjon ved at de blir fremført av dattera hans.
— Edvard Hoem har skrevet tre av tekstene og det er skikkelig stas å få fortsette låtskriversamarbeidet som vi innledet i forbindelse med Den blåaste natt. Ekstra moro selvsagt også at Ine synger sin fars tekster. På to av låtene, «Fange av mi tid» og «Angrar du deg no?» utgår tekstene fra min originale melodi, mens på «Himmel- og jordsongen» har jeg har satt musikk til hans tekst. Det blir ofte til at jeg skriver låter med nokså lang struktur, mange akkorder og vers som er litt ulike fra hverandre. Edvard har gitt meg fritt spillerom på fremføringsstil og til å gjøre små tekstlige endringer for å få det hele til å henge i hop.

Eivind Sudmann Larssen står også for mange av tekstene her, han har jeg ikkenoe tett forhold til – fortell!
— Eivind er Lillehammer-forfatter, nå bosatt i Bergen. Han har gitt ut tre bøker, hvorav den siste er Etter dette skal vi bestandig være fra hverandre (2018) på Cappelen Damm. Eivind og jeg er barndomsvenner og derfor er det veldig gøy at vi endelig fikk skrevet noen låter sammen, og ikke minst at de ble skikkelig fine! Tekstene til Eivind treffer meg og de omhandler dessuten grunnleggende relasjonelle temaer som det heller ikke er uvanlig at jeg treffer på i psykologjobben.

Det er også et dikt av Tor Ulven her, og han skiller seg noe ut fra de andre, selv om akkurat dette diktet ikke er altfor mørkt. Apropos indre mørke, du arbeider også som psykolog. Noen tanker om terapeutiske aspekter ved jazz og poesi? Og kanskje spesielt ved det å bruke et (fysisk) instrument som kontrabass?
— Ved siden av konsert-, studio og komposisjonsvirksomhet som musiker jobber jeg et par dager i uka som psykolog ved Institutt for psykologisk rådgivning i Oslo. Driver ikke akkurat med musikkterapi der da (og i alle fall ikke «bass-terapi». Bass-soloer måtte i tilfelle bli brukt i parterapi spesielt for å få partene til å snakke sammen…), men jeg har klokkertro på musikk som terapeutisk komponent, ikke minst når det gjelder tilstander som for eksempel demens, Parkinsons sykdom, autisme og psykoselidelser. Så er det jo også sånn at musikk er «motorveien» til å få kontakt med og modulere følelser hos oss alle sammen. Når jeg komponerer musikk er det i nesten bare følelsene mine jeg bruker som kompass, en magefølelse som sier meg om det «treffer» eller ikke. Og det å jobbe som terapeut og å jobbe som jazzmusiker handler jo begge deler å om å arbeide med følelser og med improvisasjon.

Du spiller på Dølajazz denne helgen, og er selv fra Lillehammer. Ble du eksponert mye for jazz i oppveksten der oppe? Nytter det med jazz i lokalmiljøet?
— Ja og ja. Mitt første møte med jazzmusikk var i tenårene da jeg var med på Dølajazz sitt Ungjazzseminar (litt moro at én av instruktørene på det kurset var nettopp trommis Mjåset Johansen). Jeg husker fortsatt gnisten min som ble tent i løpet av den helga og av konsertene på festivalen – vi elevene fikk jo festivalpass og gikk selvsagt på alt… Senere ledet jeg selv Ungjazzeminaret i endel år, og hadde folk som Magnus Bakken og Nils Andreas Granseth som elever – begge har jo nå blitt glimrende jazzmusikere. Så ja, det nytter stort med jazz i lokalmiljøet. Jeg kan i stor grad kan takke Dølajazz for at det var den veien jeg tok i livet.

 

Broen III: Post-episk saksofonspill fra Signe Emmeluth får utmerkelsen «ukas solo».


Foto: Ragnhild Menes. Fotoassistent: Camilla Slaattun Brauer

I dag utkommer popbandet Broen med sitt tredje album, som kjent inneholdende musikere som har gitt norske jazzfans mange store opplevelser de siste ti årene i band som Skadedyr, Moskus og Atomic. Do You See The Falling Leaves? heter plata, og det passer godt med omgivelsene våre denne uken, de gulnede farvene ligger der stort sett på bakken allerede, omkransende en stolt ribbet stamme, og minner om eksistensens gang og vår uunngåelige forgjengelighet. Med tanke på storpolitiske hendelser over alt nå er dette bare mer presserende enn noen gang, samtidig er det en voksende kulturpessimisme å spore inni noen av oss her i bloggen og sikkert der ute også — det går feil vei med avisene, og med tidsskriftene, og radioen, og forlagene og plateselskapene og alt, egentlig. For ikke snakke om naturen og dem som skal leve i den i fremtiden. Enda godt vi har musikken! Konserter og plater er viktigere enn noensinne, ikke nødvendigvis fordi vi skal flykte vekk fra problemene og ignorere dem, men fordi det er essensielt å skru av SoMe og nettavisene og utsette seg selv for skjønnhet, nye problemstillinger, andres ideer og kanskje finne frem til en felles forståelse — og kanskje også sette seg nye mål? Slike ting er viktige for Broen også vil vi tro, det er i alle fall mange ideer og spørsmål som behandles i låtene deres. Det er ikke tradjazz i disse ti låtene akkurat, men de forskjellige musikernes signatur er ikke til å ta feil av, og de utfordrer lyttemønstrene våre og gir merverdi. Her i Now’s The Time ønsker vi å rette lykten mot en av låtene, nydelige «Strings» som avslutter side 2 på LP-en eller er siste låt på spillelisten for den som holder på med slikt. Det er spesielt noen synthtepper i denne låten, mer som en slags dyster-vennlig oooze som glir inn i musikken og risper lytterns sjel. Herregud så deilig! Flotteste synthlyden siden denne liveversjonen av tidenes mest gripende technolåt:

Flat struktur er essensielt i bandoppsettene disse musikerne holder seg med, og det føles også slik når de har gjester, slik som på denne låten. Alt-saksofonisten Signe «the incredible» Emmeluth er en gjenganger i disse spaltene på grunn av alt hun bidrar med av egen musikk og også sine konsertarrrangementer, og vi ser henne i stadig nye sammenhenger, sist med Large Unit på et klipp på internett. Bra! Bra er også saxspillet hennes på «Strings», der hun ikke bidrar med en typisk episk sax guy-solo som tar sin profilerte plass og skinner, men er lavt i miksen og blander seg inn i helheten, kjæler seg inn mellom musikerne på improviserende vis, vikler seg rundt i lydbildet som et sakte fallende blad, helt til hun er alene igjen i musikken til slutt og gir et avtrykk av skjønnhet i lytterens indre.

 

Fredrik Ljungkvist Trio endelig med plate!

Det er ingen hemmelighet av vi setter tenorsaksofonist og klarinettist Fredrik Ljungvist meget høyt, og det er det jo heldigvis flere som gjør. I dag kan man gå til sin lokale platebutkk og spørre om de har tatt inn Atlantis – den første albumutgivelsen med Fredrik Ljungkvist Trio. Sjekk f.eks Big Dipper i Oslo, til inspirasjon.


Foto: Camilla Slaattun Brauer

Det er et flott album som låter akkurat slik man håper på i sine mest musikkglade øyeblikk, med låter av Monk, Evans og heldigvis også av Ljungkvist selv. Vi forstyrret ham kort under forbededelsene til kveldens konsert der borte i Sweden.

Dette er første plate med trioen din, men dere har spilt sammen lenge før dette? Du er jo involvert i mange prosjekter, men det er ekstra viktig å ha sin egen trio?
— Ja, vi møttes som trio for cirka 17 år siden. VI har spilt kontinuerlig i løpet av disse årene, ingen lange turneer men noen konserter nå og da. Vi har gjort mange innspillinger, så det føles veldig godt å få gitt ut en plate med denne trioen til slutt. Du har rett i at det er viktig å ha en egen trio. Jeg har alltid følt meg fri i det formatet.

Fortell litt om dine medmusikanter, hva er det de bidrar med av profesjonelle og personlige egenskaper til triosoundet?
— Medmusikantene mine er Mattias Welin som jeg har kjent og spilt med siden 1987, og Jon Fält som jeg hadde som elev på et Jazzgymnasium i Gävle på slutten av 90-tallet. Begge er fantastiske musikere med sterke kunstneriske stemmer som jeg føler stor frihet sammen med, pluss at de svinger som fan. Alle dører er åpne. Helt fra starten av har vi hatt standards og covers («kævvers» journ. anm) som utgangspunkt. Monk, Dewey Redman, Carla Bley, «Donna Lee», «Misty» … i det siste har vi også lagt til noen av mine låter. Det føles som en fin og naturlig balanse.

I tillegg er det det tre låter der trioen utvides med musikalske gjester her?
— Tanken var å ha med musikere fra ulike tradisjoner og det er veldig fint å ha med Max Agnas på piano, han er et nytt stjerneskudd i den yngre generasjonen av svenske jazzmusikere. Sofia Jernberg har jeg spilt med i mange ulike sammenhenger, og det føltes helt opplagt å ha henne med på platen. Göran Stransberg som tilhører den eldre jazzgenerasjonen har jeg kjent til veldig lenge men det er først i de siste årene vi har spilt sammen. Alle disse musikerne bidrar med sine unike stemmer som inspirere oss andre i trioen og dytter oss frem til nye steder.

Dere spiller en låt som heter «So-Do-So-Do-Re» av Roland Keijser, og platen er også dedikert til hans minne. Hva slags musiker var han?
— Den låten «So-Do- So-Do-Re» fikj jeg av Roland etter en saksofontime for mer enn 25 år siden. Jeg hadde Keijser som lærer i fire år på Musikhögskolan i Stockholm. Han var en veldig viktig mentor for meg. En ekte spellemann. Han hadde et umiskjennelig sound og en smittende spilleglede. Han fikk meg til å få opp øynene for svensk folkemusikk, ja til og med norsk – han lærte meg en 2/4-halling som jeg fortsatt spiller. Vi brukte mange skoletimer på å spille på forskjellige trefløyter og en seljefløyte som han hadde kjøpt i Oslo. Han hadde en trio som het Triple Heater, med Henrik Wartel på trommer og Peter Jansson på bass, som spilte ganske mye i Stockholm i den tiden da jeg ble kjent med ham. Uforglemmelige konsertminner! Jeg fikk til og med «sitte inn» et par ganger, og var i tilegg med på en kort turné. Trioen spilte inn en plate som heter Tallars tal (IAM). En fantastisk plate som jeg varmt anbefaler. I det siste har jeg hørt på innspillinger med proggbandet Arbete & Fritid som Roland spilte med på 70-tallet. Jäkligt bra musik!

Min favorittlåt på den nye trioplaten er nok «Rue Oberkampf», men den har jeg hørt deg spille med Atomic også, eller blander jeg?
— Du har helt rett! Og god hukommelse, vi spilte den et par ganger for lenge siden. Den ble nesten med på albumet Happy New Ears! Låten er et minne fra en morsom kveld med Atomic i Paris, sånn cirka i 2003.

Apropos, til høsten skal Atomic ut på en liten norgesturné, det blir også en jobb med Trondheim Jazzorkester som dere med stort hell også gjorde i Kongsberg, og i januar skal dere ha en ukes residency på Hærverk. Det er godt at det er liv i et working band, etter så mange år?
— Det stemmer, det blir mange konserter med Atomic i høst. Jeg ser virkelig fram til dagene på Hærverk, da vi har tatt på oss en skikkelig utfordring med å spille alle Atomic-låtene fra bandet startet frem til nå. Vi har skrevet ned en låtliste — og det blir mange!

Yess, vi kommer på så mange dager det er fysisk mulig! Men før det: ha en fin lanseringskonsert i Stockholm i kveld.

Den som ikke har anledning til å gå dit, kan ta enda en titt på live i studio-videon som vi fant på tuben:

 

En trio til, gitt! Og omsider var det Atle Nymo sin tur


Foto: Camilla Slaattun Brauer

Jøss, i alle dager. Har ikke Atle Nymo utgitt plate under eget navn før?! Tenk så mange ganger vi har hørt tenorsaksofonisten, for eksempel i Motif, eller et av hans innsmett i Trondheim Jazzorkester, eller Ensemble Denada, eller IPA (endret litt karakter med årene det bandnavnet) som jeg ikke hadde anledning til å gå på konsert med lørdag siden det var humanistisk navnefest i Rådhuset samtidig. Men nå er altså trioalbumet Solo For Trio her på iherdige Losen records, og den lanseres med konsert kommende torsdag på Victoria East, sammen med en annen nydelig trio, nemlig Johan Lindvall sin. Plukk opp siste Jazznytt og les anmeldelse der. Nymo på sin side har med en av norges stauteste menn på kontrabass, Mats Eilertsen, og en meget solid trommeslager i slovakiske Michaela Antalová. Begge to tidligere intervjuet her i bloggen. De ni kuttene på platen er kjennetegnet av tre musikere som virkelig lytter til hverandre og skaper onsite, de hadde bare gjort en konsert sammen før de gikk i studio,  og materialet veksler mellom trioimprovisasjoner og låter basert på melodiske skisser. Med tanke på vår bekymring for kulturjournalistikkens kår i digitaliseringens tidsalder (selv om det såklart er flott at dere følger oss digitalt her, da!) lytter vi spesielt nøye til låten «Klikk». Ses på konsert.

 

Sanskriti Shrestha trommer frem gleden


Sankriti spiller med Tejaswinee Kelkar på Improverk lørdag. Foto: presse

Tablaspiller Sanskriti Shrestha er blitt en person vi kan høre på norske konsertscener og album i en rekke sammenhenger. Hun deltar blant annet på Geir Sundstøls Brødløs fra i fjor, da ga hun også ut en strålende skive med sitt eget band, Sanskriti Shrestha Avatar, og vi må også nevne trioen Moksha. Du kan også ha sett henne med Bugge Wesseltofts New Conception of Jazz de siste årene. Og i tillegg kommer en rekke forskjellige duosamarbeid – med trommeslager og livsledsager Andreas Wildhagen, med fiolinisten Harpreet Bansal og så videre. I helgen spiller hun på Improverk på Hærverk, sammen med Tejaswinee Kelkar på harmonium og sang. Sanskriti har vært intervjuet et par ganger i Jazznytt – men vi syntes det var på tide å grave videre her i bloggs form.

Hva skal dere spille på lørdag?
– Vi skal gjøre litt tradisjonell indisk musikk, litt raag og litt ghazal som er en annen sjanger. Det er persisk-inspirert, hvis vi går historisk tilbake. Tekstene er poetiske. Vi hadde tenkt å ha det gøy med litt data og sånn, men jeg vet ikke helt om vi får tid.

Gjør du mye av det? De gangene jeg har sett deg spille, har det vært akustisk.
– Elektronikk og sånne ting? Jeg har alltid hatt interesse for det og har prøvd litt greier med pedaler og sånn. Da jeg var på NMH jobba jeg litt med ableton, men performancemessig har jeg ikke kommet så langt med det, jeg ble såpass travel at jeg ikke egentlig har hatt tid til å videreutvikle det. Men jeg har veldig lyst til å ta det opp.

For en stund siden på Facebook sa du “Tabla kommer fra den delen av verden hvor de mest kjente kryddere dyrkes, men det betyr ikke at den er en krydder”. Det er jo en nyttig påminner om å unngå klisjeer når man skriver om musikk, men hva legger du i det? Er det på bakgrunn av samarbeid du er blitt spurt om?
– Det er det, men jeg prøver ikke egentlig å tenke så mye over sånne ting når jeg blir spurt om å spille. Noen ganger er det soundet folk liker uten at de vet så mye om det jeg gjør eller tradisjonen i seg selv. Det gjør ingenting. Jeg er glad for at folk liker det soundet også. Men det er jo ting som er blitt skrevet om det, og da blir jeg litt oppgitt. Det er jo ikke ment slemt, men jeg har vært opptatt av at det ikke bare skal være noe som bare “er der”, selv om jeg har gjort sånne ting også. Det kan være helt fint, forsåvidt, at det er noe som illustrerer landskapet og at jeg ikke trenger å spille så mye. Jeg skriver ikke så mange sånne meninger, men akkurat dette her følte jeg.

Tablas er jo et instrument mange kan ha møtt om man er opptatt av psykedelisk rock og den typen ting. Der dukker det opp som et “eksotisk element”, typisk i en sekstitallssetting. Hva tenker du når du hører den bruken? Er det teit?
– Før tenkte jeg det var litt teit, men det kan være fint også. Det passer ikke all musikk at jeg spiller en groove heller, og jeg er blitt mer åpen på det. Det handler om impromusikken og den nordiske også, at jeg kan legge meg inn i den og lage et slags landskap. Og det handler litt om det samme. I Avatar er jeg også ganske laidback på noen låter.

Ja, for Avatar er jo også et band som kan leke litt på begge sider av den usynlige grensen, med psych- og progblikket på instrumentet og ting som er mer sentrert rundt det. Hvordan føler du at det er i en improsetting? Må folk skjønne hva instrumentet kan brukes til for å få til å spille ordentlig sammen?
– Noen ganger er det litt lettere å få til ting med folk som har hørt en god del musikk med tablas. At de kjenner stilene innenfor indisk klassisk musikk og er vant til å høre instrumentet, hvordan det kan fungere. Men indisk musikk er ganske populær i vesten, “alle” har på en måte hørt det. Og jeg vil ikke si at man må forstå så veldig mye, det er jo rytme og det kan sammenlignes med andre perkusjonsinstrumenter. Men som sagt, for samspillets del er det lettere å jobbe om man er litt dypere inn i det. Det er det samme for meg om jeg møter et instrument eller en musiker fra en bestemt stilart. Det kan være vanskeligere om man ikke kjenner til hva som er mulig der. Men man finner jo alltid en vei, men hvor naturlig det føles, hvor mye glede du får ut av det kan kanskje påvirkes litt av det?

I hvor stor grad deler du og Tejaswinee Kelkar, som du skal spille sammen med på Hærverk, tradisjon? Kommer dere fra to forskjellige deler av indisk klassisk musikk, eller har dere holdt på med det samme?
– Vi har ganske mye til felles. Vi har ikke spilt så mange konserter sammen, men vi har spilt og tilbrakt mye tid sammen. Jeg kjenner det når vi sitter og spiller. Det er bare å leke. De tingene vi spiller er veldig åpne former, og det er felles musikktradisjon vi har. Jeg liker å spille den tradisjonelle stilen. Det er veldig mange forskjellige tradisjoner og sjangere innenfor indisk musikk, men det er 3-4-5 ting vi liker å gjøre. Vi har samme smak.

Når begynte du å sette deg inn i tradisjonen? Hvor tidlig var det noe du fikk et bevisst forhold til?
Da jeg begynte å spille tablas, var det den tradisjoen. Jeg spilte mye solokonserter hjemme. Det hadde litt med at det ikke var så mange kvinnelige tablaspillere på den tiden. Det var annerledes enn her, og annerledes enn det er i Nepal nå. Det har utviklet seg ganske fort. Den tidlige fasen, på slutten av tenårene, var litt vanskelig. Noen ganger var jeg ikke så hypp på å være sammen med folk og spille musikk, jeg var litt overalt! Akkompagnement, det å sitte og spille med folk som kanskje er bedre enn deg, lærer du mye av, men det krever mye trening også. Jeg gjorde en del av det, men kunne sikkert lært enda mer om jeg hadde vært bedre på å gjøre det. Men det handler om alder og alt mulig. Poenget er at jeg forsto det som skjedde i musikken, selv om jeg ikke gjorde veldig mye av det selv. Jeg forsto formen og kjente de groovene man spiller, det var jo noe jeg lærte. Jeg fikk det inn veldig mye hjemme, hvor det er andre musikere. De spilte plater, og jeg fikk mye ut av lytting.

I et tidligere intervju med Jazznytt med Endre Dalen sier du at det kanskje er en tendens at norske musikere noen ganger er “litt vel seriøse”. Hva legger du i det?
– Jeg mente det sikkert i hvert fall da, haha! Det var nok et inntrykk jeg hadde noen ganger. Det kan handle om lek, at jeg savna det i noen situasjoner, at det å spille bare er glede. Noen ganger kan det virke sånn, om jeg går på konsert, at det er veldig seriøst. Men det er jo ikke noen dårlig ting, og jeg kan sikkert virke sånn selv. Nære venner i Nepal har sagt at jeg kan se veldig bestemt og seriøs ut selv, men det er jo bare meg som er inne i musikken. Jeg hadde det veldig gøy da vi spilte på Øya. Vi spilte materiale vi hadde spilt mye, og stemningen var så bra. Innenfor et prosjekt tror jeg også lekenheten kommer med tiden. Noen ganger syns jeg det kan bli for “seriøst” i Avatar også. På den neste plata kan jeg se for meg å lage musikk som kanskje er litt lysere. Det var nok bare det jeg mente.

Avatar-skiva er kanskje ikke mørk, men den er stemningsfull og…
– Heavy. Ja, den gikk den veien. Jeg liker det litt heavy også. Jeg trekkes mot det som oppleves som litt dypere og mørkere. Ikke heavy metal, altså – selv om det kan være fint det også. Men hver gang jeg komponerer merker jeg at mørkere skalaer for eksempel tiltrekker meg.

Hvordan komponerer du?
– Jeg jobber mest med piano og midikeyboard. Også prøver jeg å tenke på de forskjellige instrumentene.

Så du skriver ikke på tablas?
– Nei, ikke så veldig ofte. Det er kanskje noe jeg bør bli bedre på, jeg vet ikke. Først og fremst tenker jeg på helheten når jeg skriver for Avatar. Jeg setter meg selv litt til side når jeg skriver, det er på en måte siste prioritet.

Du nevnte konserten på Øya. Den var et lyspunkt på festivalen. Og du spiller en god del med Harpreet ellers også. Hva betyr det at det faktisk finnes et lite knippe musikere, som deg, Harpreet og Tejaswinee Kelkar som er folk på din alder som holder på med klassisk indisk musikk og improvisasjon i Oslo? Er det annerledes enn om du hadde vært “alene” om det?
– Det er veldig fint at det er flere. Det betyr at jeg også kan få spilt den musikken, det kan jeg jo noen ganger savne. Det er gøy å spille all slags musikk, men det er som å komme hjem også. Det er det jeg vokste opp med, og den resonnerer i meg. Det er bra at det ikke bare er flere, men at vi er i samme aldersgruppe, det gjør noe med mentaliteten. Vi er åpne og hører forskjellig type musikk. Harpreet har jo bakgrunn fra vestlig klassisk musikk, og har hørt forskjellige typer musikk. Hun har også vokst opp i Norge, så hun har jobbet med forskjellige mennesker. Tejaswinee fullfører også en PhD i musikkteknologi, så det sier litt om at disse musikerne ikke er bundet til den tradisjonelle musikken, da kan vi gå litt ut og inn av ting – det kan være litt vanskelig om noen “bare” har spilt innenfor tradisjonen. Det å for eksempel tenke at alle lydteksturer kan brukes i alle sammenhenger, å skjønne det, er ganske viktig. Jeg tenker ikke så mye på kvinner og menn når de kommer til musikk, men det er fint at vi er kvinner, det er et eller annet med det, særlig i den musikken. Jeg føler vi er på samme bølgelengde, på en måte. Vi er mer venner, det er ikke en følelse av hierarki i vår generasjon og det er veldig fint å jobbe med.

Følger du med på scenen i Nepal?
– Ja, en del, mer enn før. Sosiale medier gjør det enklere og enklere å følge med. Det er mange folk som har studert i Europa og drar tilbake og lærer bort. Det er mer samarbeid og åpenhet etter hvert. Jeg er veldig glad for det, det åpner muligheter for meg selv. Vi har jo vært der og spilt med Moksha, for eksempel.

Hvordan endte du opp i Norge for å jobbe med musikk?
– Jeg var nysgjerrig på alt mulig og visste ikke helt hva jeg skulle gjøre. Jeg kom hit i forbindelse med et talentprosjekt på Førdefestivalen. Da kom jeg i kontakt med folk. Fløytespilleren Steinar Ofsdal, som du sikkert kjenner, likte veldig mye av det vi gjorde og hadde lyst til å spille med meg. Da organiserte han en turné i Norge. Onkelen min, som også spiller tabla, bor i Australia og jobber med mye av det samme. Jeg visste at det finnes indiske musikere overalt, så den musikken føltes tilgjengelig overalt, og det gjorde at jeg kunne se meg om. Steinar anbefalte Norges Musikkhøgskole, og der hadde de det frie kandidatstudiet, for instrumenter eller sjangere det ikke finnes linjer eller lærere for.

Var det noen spesielle lærere på studiet du jobba mye med?
– Jeg hadde lyst til å lære masse forskjellige perkusjonsinstrumenter. Så jeg tok marimbatimer med Rob Waring, og jobbet en del med Thomas Strønen. Jeg var med i perkusjonsensemblet hans også. Det å spille med masse forskjellige folk, å bare være der og høre, var nok det som var aller viktigst – mer enn kanskje akkurat hva man lærer av de ulike lærerne.

Å lære seg å kommunisere med norske musikere?
– Ja, på en måte. Det var nok det som var viktigst for meg, tror jeg.

Hvordan er det å få innpass når det kommer til publikum? Er et noen koder lyttere må knekke når det kommer til tradisjonsmusikk som er ny for dem?
– Jeg spiller jo mye med andre også, og merker at folk liker det jeg gjør. Og jeg tror folk liker indisk klassisk musikk også, at det føles spesielt. I Avatar føler jeg at folk setter pris på det fra en jazzvinkel. Noen låter kan funke, mens andre skaper mer undring, at folk lurer “hva skjer her”.

Men det finnes jo folk som for eksempel mener at norske jazzfestivaler bør åpne ørene sine enda mer mot denne musikken. At den ikke heller trenger et spesielt fortegn eller presentasjon.
Det er jo ikke så lenge siden jeg startet med bandet, og på de årene har det kanskje ikke skjedd så veldig mye. Men så er det ting som Motvindfestivalen, som er veldig åpne – sånne ting hjelper. Men det hadde vært fint om flere tenker mer på den måten, det finnes så mange festivaler og klubber i Norge. Og noen føler kanskje at “dette her føles for tradisjonelt”, mens de som er mer opptatt av det tradisjonelle syns “det høres veldig jazza ut”, og noen tenker at det er avant-garde, haha! Da kan man kanskje føle at man blir gående rundt og rundt og prøver å forklare hva det er. Jeg skjønner ikke helt hvor viktig det er å finne ut akkurat hva det er. Men jeg vet ikke helt hva man tenker.

Kanskje det er så enkelt at man tenker at man trenger å lære seg noe før man setter pris på musikk med en bakgrunn man ikke kjenner til, eller som bruker instrumenter man ikke har hørt mye før.
– Ja, man vet ikke om det er bra eller ikke, kanskje.

Ja, det kan være forvirrende.
Det er sant.

Hvordan er det når du tar tabla med deg i studio – har du noe syn på tablasound i en innspillingssetting?
– Tablasound ligger ofte “bak”. Ofte ber jeg lydteknikeren om å være litt høyere. Det kan være lavere enn andre ting, men det er jo derfor vi har mikrofoner – hvis ikke kan vi bare sitte i et rom og spille med harmonium og fiolin, haha! Det finnes mikser jeg ikke helt liker, sånn er det jo bare noen ganger, det er vanskelig å ha tid til å ha en mening om alle ting man er med på.

Men går det da på at instrumentet blir brukt som et “bakteppe”?
Ja, det kan være tilfellet ganske ofte. Jeg prøver å bli veldig norsk og konfliktsky.

Du prøver?
– Jeg prøver, ja!

Det setter folk sikkert pris på!
– Haha, ja! Men om jeg er med på musikken til noen andre, må de føle seg komfortable med det. Men i band jeg spiller i fast, som Moksha, prøver jeg å passe på at det ikke blir det samme. Og tingen er at folk kanskje ikke har hørt tabla med de settingene jeg ønsker meg. Om det blir vanligere å høre tabla som frontinstrument, blir det mer naturlig for miksere og andre å bruke det på forskjellige måter. Det handler om å vite at muligheten er der, at instrumentet kan brukes på forskjellige måter.

 

Tekst Filip Roshauw og Audun Vinger

Fra forsiden

Now's the time

NTT: Åpen middelklasse spesial

Fotobok om Peter Brötzmann, Charles Lloyds armbåndsur og Hubros gitarelegant Geir Sundstøl. NTT tilbyr denne uka gratis lesestoff om de dyre ting.

Now's the time

Edvard Hoem opnar Vossa Jazz 2020

Forfattaren og diktaren Edvard Hoem står får den offisielle opninga av Vossa Jazz 2020. Vidare programslepp kjem i festivalens tradisjonsrike Jolakalender kvar dag i desember.

Meld deg på vårt nyhetsbrev