Now's the time

NTT: Gjenbruk av musikk og konserter er fremtiden

Vi snakker med Nattjazzaktuelle Gard Nilssen og Harald Lassen og hører på favoritter fra Nattjazzaktuelle David Murray i tillegg til Sun Ra Arkestra, som vender tilbake til Blå.

God fredag, alle sammen! Her er ukas Now’s The Time. Eksamensfestivalen til NMH på Victoria er godt i gang, vi rakk blant annet innom på tirsdag der vi overvar Sabbath-jazzbandet Kanaan spille et mektig sett hvor de dro nytte av Victorias sjokkerende gode rockelyd, samt Majorstuen Ørkenbluesensemble – en konsert som blir nevnt lenger ned i aken. Mer skal det bli – vi anbefaler alle å stikke innom på disse kveldene, ikke bare fordi musikken er god, godt forberedt og forspent med en rekke sabla fine musikere, men blandingen av musikere, nysgjerrige jazzfans og familie og venner av eksamenskandidatene er en publikumsmiks som virkelig gjør at stemningen dirrer. Det er noe for seg selv. I uken som gikk rakk vi også innom Dugnad Recs labelkveld på Hærverk der vi fikk sjekket ut hvordan det funker å gli sømløst mellom DJ-sett og akustiske konserter en hel kveld. Trioen Human Loop gikk på halv ett om natta og spilte repetitiv, minimal “jazzno” eller “tezz” eller hva man nå skal kalle Kjetil Jerves klubbinspirerte eksperimenter. Bra var det uansett – og et flott frampek til den stappfulle konserten med The Necks på samme sted på mandagen. En ekstra oppmerksomhet gis til stedet lydtekniker Jens Ole Bjerkan, det ble liksom så tydelig at hans øre, både for elektronisk og akkustisk musikk, er en av de tungtveiende grunnene til at denne blandingen funker så godt på akkurat det stedet.

Men vi må videre! Denne helgen starter Nattjazz i Bergen – et enormt flott program og vi titter litt på noen av de festivalaktuelle artistene i dette nummeret. Er du abonnent, forresten? Da setter vi i gang!

David Murray i Bergen og Oslo


David Murray spiller i Bergen og Oslo med en trio bestående av Paal Nilssen-Love og Ingebrigt Håker Flaten denne uka. Sterkt! Foto: Fabrice Monteiro

Den nye trioen til David Murray, Paal Nilssen-Love og Ingebrigt Håker Flaten er Nattjazz-aktuelle, og i neste uke spiller de to kvelder på Kafé Hærverk – onsdagen er meget utsolgt, kan vi melde, men på tirsdagen er det fremdeles noen billetter igjen! Som oppladning ba vi Blow Outs Ståle Liavik Solberg om å plukke ut fire youtubefavoritter med David Murray, og så tok vi en kort prat.

– Da vi fikk den fantastisk herlige utmerkelsen årets jazzklubb ville vi gjøre noe som var spesielt, ikke bare de vanlige tingene. Da var dette en naturlig ting å gjøre. Vi tenkte at det gir mening å gjøre to dager, det er noen som synes det er kult å høre to dager, og det er ofte at en dato ikke passer for noen. Det er mindre av det nå for tiden, men det er noe veldig kult med å ha noen flere ganger på rad på samme sted.

Hvor starter du om du skal forklare David Murray for folk?
– Han har stått for veldig mye kul musikk, helt fra Flowers for Albert, world saxophone quartet, oktetten hans på åttitallet. Han gjorde også en fantastisk konsert på Victoria så sent som i høst og… det er ganske mye forskjellig, han har en fin duoplate med Milford Graves og så videre – det er ikke alt jeg synes er like kult, men det er mye snacks der. Og de gangene jeg har hørt ham live har vært veldig, veldig kult. Noen plater er kanskje litt stivere, det er noe med studiosettingen som ikke alltid er like spennende, men å høre ham med Paal og Ingebrigt er kult. Ryktene sier at de har hatt det veldig fint på øving.

Tror du denne trioen er en besetning som varer en stund?
– Det vet ikke jeg – det er gode muligheter for det vil jeg tro, om de synes det er gøy. Det overrasker meg om de ikke synes det, og fra et arrangørståsted er det en veldig spennende trio å booke og arrangere. Det ville absolutt ikke overraske meg om de spiller mye i årene fremover. Og det er da det er så viktig å være der første gangen!

Sun Ra Arkestra og David Murray trio spiller et steinkast fra hverandre på tirsdag. Vi har hørt rykter om at det kan hende det blir noe brobygging og hygge utover kvelden der. Har DU hørt de ryktene?
– Jeg har også hørt de samme ubekrefta ryktene, men det får vi rett og slett se på. Den som er der får se, er vel rett å svare.

Vi står foran en av de ukene hvor det liksom er jazzfestival uten å være det i byen. Hvordan skal man finne fram?
– Nei, man må vel gå på mest mulig. Og legg ikke på langtur uten trening, så det kan være smart å gå på mest mulig resten av året også. Om det er lov å si. Og husk godt humør!

Supert, da kjører vi noen youtubefavoritter!

Her er en kvartett fra Village Vanguard i 1986. Med John Hicks, Fred Hopkins og Ed Blackwell har han et band bak seg som fyrer godt oppunder, og sjøl spiller han knallfett.

Oktett! Jeg kan ikke komme så mange freskere og frekkere måter å spille en slags souljazz-låt på.

Her er et ganske nytt duoklipp av Murray med Hamid Drake på trommer hvor de spiller Flowers For Albert. Klassisk låt i herlig duoversjon!

Bonus! Det er kanskje litt kjedelig med plater som ligger på youtube, men når det er duo med David Murray og Milford Graves er det verdt å nevne likevel.

 

Fra Scheen til Shinkansen med Gard Nilssen


Gard Nilssen er på omslaget av kommende Jazznytt og spiller med det nye prosjektet Ruby på Nattjazz. Foto: Thomas Ekström

Gard Nilssen er en musiker vi har gleden av å følge tett her i NTT og som konsertgjengere. I den kommende utgaven av Jazznytt finner vi Nilssen på forsiden, og i en reportasje ført i pennen på jazzikalsk vis av Ando Woltmann. Let etter nummeret i tidsskrifthylla eller biblioteket, eller aller best: bli abonnent! Bakgrunnen for at han blir så dominererende i den utgaven er kommende plater med både Bushmans Revenge og Gard Nilssens Acoustic Unity, samt selvfølgelig at han er årets Artist in Residence på Moldejazz, der begge de to bandene dukker opp med henholdsvis Per «Texas» Johansson & Anja Lauvdal, og Ambrose Akinmusire som gjester. Et gigaband har han også samlet sammen, og flere andre spennende konstellasjoner. Vi gleder oss til full kok fra ham der, men Nilssen dukker også opp på Nattjazz i Bergen til uka, sammen med mye annen programsnacks. Derfor fikk vi tak i ham under en forflytning av hans biologiske romdrakt mellom verdensdelene.

Du har vært i Japan med Amgala Temple tidligere denne uken. Hvordan blir musikken deres mottatt der?
— Det stemmer. Vi spilte tre konserter som var ganske forskjellige musikalsk og veldig givende og utviklende for oss. Både musikken og bandet ble godt mottatt av veldig interesserte lyttere. Slik progressiv og energisk musikk har et stort publikum i Japan og det hjalp nok også at Jaga Jazzist, hvor Lars spiller, hadde tråkket opp territoriet i årevis før oss. Vi solgte bra med plater og flere av publikummerne dukket opp på alle konsertene våre. Slike «fans» finner du bare i Japan og Tyskland. Vi ble invitert tilbake til alle stedene vi spilte. Og maten der borte er jo heller ikke å forakte…

Straks er sommerens Jazznytt i handelen, og der er du cover boy. Ligger du godt an foran Artist in residence-uka i Molde? Gir konsertene et like godt bilde av deg som vårt ypperlige portrett?
— Haha! Det vil vise seg. Er nok ikke helt i rute eller i mål ennå og det er mye som gjenstår, men jeg er optimistisk med tanke på å komme i mål. Har virkelig med meg en fantastisk gjeng musikere og samarbeidspartnere og festivalen med Hans-Olav Solli i spissen har virkelig vært på tilbudssiden under forberedelsene. Det er ikke opp til meg å bedømme hverken programmet på Molde eller intervjuet i neste Jazznytt, men jeg må jo få si at jeg er utrolig stolt av den musikalske lineupen som jeg har satt sammen der oppe. Skulle forøvrig gjerne presentert flere konstellasjoner og band dersom festivalen hadde vart lenger enn en uke, hehe, men det er uansett en stor ære for meg og noe jeg virkelig kan stå inne for i forkant hvertfall.

Et av bandene du skal opptre med der, Ruby, snikpremieres på Nattjazz  i Bergen kommende uka. Hva er spesielt med den sammensetningen av musikere?
— Dette bandet skal ikke til Moldejazz, men Ruby er et helt nytt prosjekt som jeg gleder meg veldig til å spille med på Nattjazz neste uke. David Wallumrød og jeg har i mange år snakket om to ting:

1: At vi må spille mer sammen!

2: Johan Lindstrøm er et av våre største musikalske forbilder!

Det er vel ikke så mye som er spesielt med denne sammensetningen av musikere annet enn at for min del så syns jeg pedal steel og Hammond-orgel lager noen av de fineste lydene jeg kan tenke meg. Når de da i tillegg trakteres av to kanonbra musikere som har store ører og åpne musikalske sinn så tiltaler det meg veldig. Vi har hatt to sessions i Stockholm det siste året, og hvis Johan får liv i Macen sin etter at han var uheldig å sølte masse vann oppi den her forleden, så har vi muligens materiale til en plate også!

Er bandet oppkalt etter «Ruby, my dear», eller «Ruby» med Kenny Rogers eller for den saks skyld Gary Holton & Casino Steel?
— Det forblir en hemmelighet og blir opp til lytteren å ta stilling til😜

Din kompis Thomas Johansson er aktuell med skive med Scheen Jazzorkester. Hørt den? Hvorfor er det så mange kule musikere fra de traktene der?
– Javisst har jeg hørt den. Den låter dritbra! Er stolt av det han får til og jeg ble veldig inspirert av å høre musikken hans. Et par av låtene har jeg spilt med Cortex for 10-12 år siden også, men de var ikledd en helt ny drakt. Kick!
Forøvrig veldig fett at de har fått til så mye bra med Scheen Jazzorkester. Skien må jo ha norgesrekorden i antall bra jazzmusikere og musikere generelt med tanke på størrelsen på byen uten at jeg har noen fasit på hvorfor. For mitt vedkommende betød det mye at Audun Kleive bodde der da jeg vokste opp, samt at vi var en gjeng jevnaldrende venner som f.eks nevnte Thomas, André Roligheten, Eyolf Dale, Even Hermansen og Marianne Halmrast som digget jazz og beslekta former for improvisert musikk da vi gikk på musikklinja på Skien VGS!

Lad opp til Arkestra på Blå med fem/seks favoritter


Marshall Allen er blitt nittifem år gammel, og om du legger det sammen med alderen til Sun Ra om han hadde levd, har vi med et 200-årsjubileum å gjøre. Her bør jo egentlig ordføreren komme innom – Allen var jo visstnok i byen for første gang og spilte i 1945, og med det snakker vi kanskje om konsert-Oslos største veteran? Foto: Julie Marie Naglestad

Mandag og tirsdag neste uke spiller Sun Ra Arkestra på Blå. Da bandet var innom hele tre dager august i fjor var det annonsert som saksofonist Marshall Allens avskjedsturné med bandet. Men var det ikke et eller annet med vitaliteten i spillet og overskuddet til både den legendariske bandlederen og resten av ensemblet som tydet på at det ville komme mer? Vi føler det, og er ikke overrasket over at de kommer tilbake. Det er ikke godt å si hva man kan vente seg av de ulike kveldene – vi snakker jo et gedigent repertoar her og et band som bruker hver konsertkveld på å sy fargerike, lange tråder gjennom jazzhistorien, fra fortiden og, selvsagt, langt inn i fremtiden. Så hvor starter man med å lytte seg opp? Vi benyttet anledningen til å høre med jazz-dj, bartender og musikkentusiast Jørgen Sørgaard Egeland som han hadde noen favoritter.

Å plukke ut fem skiver frå Sun Ra-katalogen er ingen lett oppgåve. Ein ting er storleiken på diskografien. Over hundre studioalbum, samt eit drøss med singlar, EP-ar, samleplater og livealbum. Det andre er det enorme sjangerspennet. Ikkje unaturleg mtp antalet utgjevingar, men da må ein spørre seg om kva ein skal fokusere på. Det er tross alt ein katalog som rommar alt frå standards til knallhard elektrisk frijazz. Uansett kva ein veljer ut vil det aldri skape eit komplett bilde av musikken og mannen. Så da er det kanskje like greitt å berre plukke fem favorittar som har fått mykje speletid både heime og på DJ-jobbar. Eg har likevel prøvd å plukke frå eit par ulike periodar.

Jazz by Sun Ra (Transition 1957), gjenutgitt som Sun Song (Delmark 1967)
Samanlikna med Sun Ra sine seinare plater verkar Jazz by Sun Ra som ei forholdsvis tradisjonell affære. Her fins det ingen intergalaktisk messing, voldsomme synthesizerutbrudd eller lange passasjer med skronk. Men både arrangement, kor og Ras distinkte angulære pianospel vitnar om at Arkestra allereie ved innspelinga i juli ’56 var noko ganske anna enn det gjengse storbandet.

We Travel The Space Ways (El Saturn 1966)
Eit underleg samansurium av studio- og øvingsopptak frå perioden 1956-1961. Dette er Arkestra på sitt aller mest vindskeive og alt materialet fins i andre versjonar på plater utgitt i same periode. Men det er ein eigen appell i å høyre tidlege versjonar av desse låtane og den tidvis ganske labre lydkvaliteten er også stemningsskapande på sitt vis. Også er versjonen av “Velvet” med Ra sitt nesten Monk-aktige pianospel aldeles nydeleg!

The Heliocentric Worlds of Sun Ra (ESP-Disk 1965)
Ein reinspikka frijazzsession og eit prima eksempel på at gutta kan spelle! Midt oppi astralmytologi, glitterkostyme og korsong gløymer nok mange at dette først og fremst er eit utval frykteleg dyktige instrumentalistar. Særleg den avdøde bassisten Ronnie Boykins og noverande Arkestra-general Marshall Allen er i storform her!

The Solar-Myth Approach Vol. 1 & Vol. 2 (BYG Actuel 1971)
Det er kanskje juks å omtale dette som ei plate, dei kom opprinneleg ut som to separate album. Men pytt. Her får ein nemleg ordentlig innsikt i kor bredt spekter det er i musikken til Sun Ra. Alt frå lange minimalistiske piano- og synthesizerstrekk til full on frijazzkakofoni og to minutts vokalnummer. Ikkje nødvendigvis for dei uinnvidde, men la gå.

Sleeping Beauty (El Saturn 1979)
Den intergalaktiske jazzfunken på Sun Ra-platene frå seint syttital er nok den enklaste introduksjonen til musikken hans. Det er også det uttrykket som ligg nærmast Arkestra slik dei læt i dag. Her speler avant-garden andrefiolin for dansegolvet, men det er det ingenting galt med.  Snarare tvert imot. Håper dei drar “Door of the Cosmos” på Blå!


Det føles riktig og viktig at Blå la seg i sæla og lagde en fin plakat for disse konsertene. Design er av Blås booker Sten Ove Toft, bilde er tatt av Julie Marie Naglestad.

Lassen in da mix

Harald Lassen har lånt bort etternavnet til bandet sitt. Nå låner han ut låtene sine til remiksere. Foto: Anne Valeur

Et av årets herligste musikkøyeblikk var utvilsomt soundchecken til Lassen på Vossa Jazz. Etter en lang dag med veldig mange konserter, intervjusamtale med Hedvig Mollestad, tingingsverket hennes, og en drøss andre konserter inkludert Signe Emmeluths Spacemusic Ensemble, var det godt å sette seg alene i hotellrestauranten på Park Vossevangen og spise litt av middagsbuffeten. Den er ikke spektakulær i seg selv, men det er godt nok når det er en del av romprisen. Dessuten har de en av landets flotteste vinkjellere inkludert mye bra på glass, så sammen med vossakorven og den mediokre potet-baserte salaten satt jeg og nøt noen glass årgangs-Meursault mens Lassen dro gjennom «Lila Eule» to ganger i det tilstøtende lokalet, tre meter unna, kun adskilt av en tynn dør. Jeg trampet med foten og nynnet temaet lett til glasset, og så meg rundt. Selve konserten var følsom og flott, det begynte veldig medrivende og salen var full, det var energi, ungsom og de gamle traverne omhverandre. Men det var midnatt og folk ble trette. «Lila Eule» ble fatalt nok plassert som siste låt, men da var det litt for sent, etter to morsomme nydelige og rolige numre som hadde fått ned pulsen vår. Her kunne Lassen med hell plasssert den som nest siste eller tredje siste låt, og så tatt det ned. Det ble mest som den der siste halvliteren du egenlig ikke orker, men selvfølgelig takker for og tar i mot og drikker. Jaja, grunnen til at vi snakker om Lassen i dag, er at bandet skal opptre på Nattjazz, samt at det i dag foreligger en noe så sjeldent som en remix av en norsk jazzlåt rundt om på strømmetjenestene, og ikke hvilken som låt heller, kronikkjazzklassikeren «Kulturrus». Naturligvis måtte vi ringe ham, for atter å parafrasere OR Sunde.

Jeg syntes jeg så deg i øyekroken på The Necks på Hærverk tidligere denne uken. Hvordan synes du den konsertopplevelsen var?
— Det var veldig verdt 450(!) kroner. Oppdaget dem så sent som for 2 år siden og er i ferd med å bli fan boy. Det er musikk som får lov til å eksistere og det er en sterk følelse av at musikken styrer retningen, ikke musikerne. Overraskende og deilig motstandsløst, egentlig. De har åpenbart enorm tillit til hverandre. Det smitter over på meg som publikummer. Også er det befriende at de tillater seg en del musikalske «vanligheter» i valgene de tar. Alt for flowen! Det er repeterende, små endringer over lang tid, lange strekk og veldig transe-aktig. Det er minimalistisk, men samtidig veldig insisterende og tidvis massivt. Det minner meg mye om hvordan vi jobber med musikken i live-technomiljøet (med Åsmund Skuterud og Kjetil Jerve i spissen) som jeg har fått lov til å være en del av i det siste. Mange likheter mellom techno og The Necks egentlig.

Du har snakket mye om viktigheten av venues for musikkopplevelsen. Hvordan ville The Necks artet seg i en klassisk norsk blackbox med nøkkelkort?
— Hah! Sikkert fett i en black box, det. Kult at de kjører høy og nærmikket lyd selv om de er en akustisk improtrio. Føler mange i den verden, inkludert meg selv, ville insistert på «så akustisk mulig». Men jeg tror jeg foretrekker The Necks på Hærverk.

Lassen skal selv ha konsert på Nattjazz i helgen. Hva kan publikum vente seg der? Da jeg så dere på Voss kjælte du mye med en elektronisk blåseduppeditt, kan du fortelle litt om den?
— Ja! Vi gleder oss veldig til Nattjazz. Tore, Bram og Stian er et vibba persongalleri jeg liker å stå på en scene med. Folk sier ofte etter våre konserter at de sitter med følelse av å ha vært med på noe spontant og ekte. Eller «jeg er ikke så veldig inni sånn jazz, men det var et gøy band å se på». Da er vi inne på noe. Vi tar oss tid og prøver så godt vi kan å finne nye veier i låtene der og da. Det er jeg stolt av – selv om det selvsagt medfører en risiko. Den dyrker vi. Vossajazz var ikke episk. Da blir Nattjazz episk – iallefall ifølge statistikken vår siste året.

Og den blåseduppeditten?
— EWI, ja! Det står for Electronic Wind Instrument. Eller el-sax, som noen kaller det. I praksis en synth man blåser i, med et ganske avansert og ømfintlig munnstykke. Og åtte oktaver! Et utrolig teit instrument, egentlig. Derfor kjøpte jeg det. Jobber med å få det til å bli en naturlig del av et akustisk uttrykk. Lykkes stadig mer med det. Jeg bruker den egentlig mer som en effekt og fargelegger enn å lire soloer på.

Det er endel skjønnsang i Lassen-materialet, og det er faktisk endel nynning rundt omkring i andre nye norske jazzgrupper også. Hva kommer denne følsomme nyorienteringen av, tror du?
— Er det? Kult. Vel,  jeg bruker stemmen mer enn saksofon når jeg både komponerer og lærer meg musikk. Det er det mest naturlige instrumentet vi har og det første instrumentet vi alle tok i bruk. Jeg har sunget hele livet. I kor, på scene, på plate, på øvingsrom og i dusj. Det føles veldig naturlig å synge selv om det er såkalt instrumentalmusikk vi driver med. For meg er stemmen så viktig at jeg har en greie på at om jeg ikke klarer å synge melodier og passasjer jeg komponerer, så bruker jeg dem ikke. Det skjer også noe i rommet når man på en konsert begynner å synge litt etter en lengre økt med instrumental. Da oppstår ofte en helt ny og annerledes kontakt med publikum. Det blir veldig nært. Jeg tror bare de fleste mennesker reagerer spontant på stemme.

Dagens aktualitet er at det kommer en remix av en Lassen-låt. Hva slags underlig jazzprosjekt er dette? Fortell alt.
— I 2019 skal vi resirkulere musikk. Vi hadde lyst til å gjenbruke musikken fra Eventyrer. Helt ærlig synes jeg låtene er såpass gode at de tåler det. Først tenkte vi det hadde vært kult å spille inn samme albumet halvannet år etter og gi ut. Blir jo ikke dårligere, bare veldig annerledes. Men så ønsket vi å inkludere andre musikere i prosessen og la dem være med å påvirke og omforme musikken fra Eventyrer uten vår innblanding. Det har resultert i albumet Remix-Eventyr som slippes 21. juni. Frem mot det gønner vi på og slipper fire singler fire fredager på rad. Det er et deilig variert utvalg musikere som har bidratt og vi gleder oss til å presentere disse de neste ukene. Det ER så fine spor!
Dagens remix av «Kulturrus» er gjort av Øyvind Mathisen som er filmkomponist og produsent for Nils Bech, Gundelach, Cezinando, Ary og den gjengen der, og er et godt eksempel på at jeg har gått ganske bredt ut. Jeg tenker litt på at det er så ufattelig mange fine komposisjoner og låter fra jazzfeltet som forsvinner raskt ut av repetoiret og blir glemt. Og de låtene alle kjenner og elsker (ja, Keith, Jan og Jon og Palle) tør ingen spille …Popverden er gode på covre hverandre og bruke hverandres låter. Musikken får lenger levetid. Jeg foreslår at en kul norsk festival i 2020 oppfordrer alle artister på programmet sitt til å covre én norsk jazzlåt under festivalen. Vi må klare å få til det uten å blande inn Christine Dancke. Men noen ganger kan vi se til den verden og lære litt.

Hva innebærer en god remiks for deg?
— Hver enkelt bidragsyter på Remix-Eventyr har hatt frihet til å tolke selv hva en remix er. Noe har blitt i retning en «klassisk» remix, andre har blitt mer en slags play along. Eneste jeg som kurator har ønsket er at det er noen elementer som er gjenkjennbare fra orginalen. Jeg ser på det som en trekant med tre punkter: orginal, remix og lytter. Alle skal kunne finne enkelt frem til hverandre.

Det later til at du er veldig interessert i å rote opp i inngrodde strukturer og ideer om hvordan jazzen oppfattes. Lykkes du i dette?
— Vel – det må nesten andre vurdere.

Mnååå. Synes du lykkes, jeg. Du var forresten involvert i en konsert på den herlige NMH-eksamensfestivalen denne uka (håper jeg rekker noen av konsertene den kommende uka også). Hva slags eventyrlige greier var det? Og er det noen kjennetegn ved det kullet som går der nå?
— Den glimrende oudspilleren Andreas Vangen fra tjukkeste Gudbrandsdalen spurte meg med som gjest i hans ørkenblues-ensemble hvor vi også gjorde et arabisk strekk med syriske Nawar Alnaddaf. Hun er en glimrende sanger som også behersker oud og ney. Gledelig bekjentskap!
Det er ellevilt og skummelt å skulle komme den slags synsing om de fine musikerne som går på NMH nå, men om jeg skal tillate meg å skjære alle over én kam: mitt inntrykk er at sounden av bandet er veldig i fokus. Konseptet. Pakka. Det er ikke like stor grad som før solistene som fargelegger og definerer bandet, men de arrangerte løsningene man sammen kommet frem til på bandrommet. Låta er hovedingrediens, solisten er krydderet. Med detaljene i fokus er det plutselig åpnet seg et rom for jazzkomponisten. Mye god musikk som skrives. Det er dødskult at disse tingene endrer seg og man får ulike bølger av musikk og vibber ut av NMH. Men det rigide og planlagte kan i noen tilfeller også sette en stopper for det fleksible og utforskende – det som tar deg ut på den reisen ingen visste noe om før man plutselig var på det toget. Adventures. Speaking of The Necks, liksom.

Tekst Filip Roshauw og Audun Vinger

Fra forsiden

Now's the time

NTT: Sodd Future

Sissel Vera Pettersen er ny kunstnerisk leder for Soddjazz, Ole Morten Vågan forteller om Trondheim Jazzorkester og comebacket til Maria Kannegaard Trio og vi har endelig fått oss nyhetsbrevtjeneste.

Now's the time

334 000 kroner tildelt i musikerstipender

Norsk jazzforum har tildelt totalt kr 334 000 i stipender til sine musikermedlemmer. Ayumi Tanka, Selma French Bolstad, Bendik Giske og Eivind Opsvik er blant musikerne som mottar fordypnings- og studiestipend for 2020. Maria Kannegaard Trio, Magnolia Jazzband og Marthe Lea Band er blant mottakerne av øvings- og studiestipend for band.

Meld deg på vårt nyhetsbrev