NTT: Topp stemning på lokal bar (og museum)

Hei, god inneklemt fredag og velkommen til nok en utgave av Now’s The Time på tampen av nok en uke. Vi har tittet lengtende over fjellet til Bergen og Nattjazz, som fremdeles er i gang. Rapportene til jazzjournalistveteran Terje Mosnes kan du lese her, hvor Skarbø Skulekorps er blant det anmeldte, her, blant annet om Maria Kannegaard Trio, og her, med Mats Eilertsen Trio og Go dig my grave-bandet til Susanna. Tekstene og alle de andre stemningsrapportene forteller om en festival som virkelig har funnet giret sitt, hvor det sosiale stemmer og hvor det er det som skjer på den norske jazzscenen her og nå – både blant unge og mer middelaldrende krefter – som står i sentrum. Akkurat dét kan man forsåvidt si om de fleste store norske og små norske jazzfestivaler, altså, men når tanken melder seg ekstra fort med akkurat dette programmet, er det fordi de har truffet godt. Og, nå slår vi inn åpne dører her, det å virkelig få den hjemlige scenen til å virke som det mest relevante man har på programmet, er et av de sikreste godværstegnene for en festival.

Apropos hjemlige scener – det er Musikkfest, eller Musikkens Dag, i morgen! Det skjer på et utall scener i flere norske byer, blant annet Oslo. Programmet til denne dagen er gigantisk og kledelig uoversiktlig – det å bli med på det godlynte kaoset er liksom noe av greia. Men vi kan jo nevne at Bugge Wesseltoft og  venner starter dagen med en rolig jam på Dattera til Hagen klokka 12, at DNA? AND? gjør som i fjor og spiller 4 timer på Kafé Hærverk med samme starttidspunkt, og at de også gjør et sett seinere, 17.30 på Sentralen, der Oslo Jazzfestival også har booket Gro-Marthe Dickson klokka fire og Swing’it Dixieband klokka sju. Vi så jo DNA? AND? for første gang i fjor nettopp på Musikkens Dag, det var en meget flott konsertopplevelse du kan lese mer om i nyttårsoppsummeringen vår om du vil. Hvis vi fortsetter i et litt åpent jamlandskap kan vi også nevne at det er offisielt, maratonsettet til Mutual Intentions på Jaeger er en tradisjon, starter i 14.30-tiden og varer fram til klokka seks når de blir avløst av sine gode kolleger i et annet kollektiv med føttene planta i klubbmusikk og impro, nemlig Bendik Baksaas og Fredrik Høyer fra Dugnad Rec. Vi tar med oss Center of the Universe på Dattera til Hagen 14.30 og Arthur Kay på Ingensteds klokka 20 og sånn kunne vi jo bare fortsatt – selv om Musikkens Dag også er en særs nyttig påminner om at Oslos musikkscene rommer svært, svært mye mer enn NTT-musikk. Hvem vet, kanskje det beste er å prøve ut en helt ny musikksmak, ved å for eksempel henge ved reggae-scenen i fengselsparken dagen lang? Grønlandtraktene byr i det hele tatt på et MEGET typete scenetriangel som i tillegg til nevnte parkscene skilter med chillout på Elgsletta og ambient på Vaterland. Kos dere på lørdag, a!

Apropos ambient og Dugnad – vi tar med oss at R beny spiller sammen med Oslo Ambientorkester tirsdag 4. Juni på Cinemateket. Ambientorkesteret består av Gabriel Patås, Fredrik Høyer, Kjetil Jerve, Stian Balducci og Bendik Baksaas, sentrale skikkelser i Oslo-improscenens dreining mot nye, langstrakte landskap.

Men – vi må videre. Konserter er blitt sett, folk er blitt snakket med, vi har masse å skrive om – er du abonnent, forresten? Skaff deg et abbo nu, og få sommernummeret av Jazznytt i postkassen!

 

JUNOs andre singel kjenner på nettmørket

«They See You» er JUNOs andre singel på Jazzland og kom ut i dag.

Det er mye fin summing rundt konsen-kvintetten JUNO for tiden. I sommer gjester de blant annet Moldejazz, Egersund Visefestival og Stokkøyafestivalen og i januar ga de ut debutsingelen “Mike”, som ble omtalt her i NTT. Vi skrev blant annet at “De friske sangerne Thea Ellingsen Grant og Malin Dahl Ødegård tar i alle fall rommet umiddelbart både i konsertsammenheng og i denne hektiske, in medias res-aktige singelen som gjerne kan kalles post-Pixel, men som har et velarrangert refreng som viser at bandet har tatt noen store steg mot egen identitet, etter sigende med Kristoffer Lo i produksjonsstolen.” Nå er singel nummer to her, den en hissig internettparanoia-raprocker som talende nok heter “They see you” og åpner med et helsikkes saksofonrabalder fra Mona Krogstad før stemmene flagrer inn fra det fjerne, bandet samles rundt rap og riff før et sunget refreng flyr avgårde. Det er en eim av noe nesten numetallish over dette – en vibb man kan også kan kjenne litt på i kraftpakken Pom Poko. Interessant, potensielt nokså splittende, det er mye man kan si om den bølgen, men det var jo også siste gangen rock var virkelig ny, stor og provoserende på én gang, så det er i så fall ikke rart om det finnes næring for estetisk inspirasjon der. Mye å ta inn på to og et halvt minutt, og sammen med den mer spissfindige og snirklete debutsingelen antyder den et meningsfullt soundmessig spenn på debutalbumet, som gis ut på et rett og slett særdeles aktivt Jazzland og som kommer…. Ja, når skjer det? Vi tok en telefon til saksofonist Mona.

– Den kommer ut i løpet av 2019. Vi spilte den inn i september i fjor, og da Kristoffer Lo etterhvert kom inn i bildet som produsent har plata fått en litt annet sound.

Men da var alle grunnopptakene allerede ferdige?
– Ja. Men så har vi spilt inn noen nye låter i Øra Studio, som vi også ønsker å ha med på plata. Den retningen Kristoffer tok oss i står mer i stil med de nye låtene – litt mer i pop-landskapet, på en måte.

Hvordan var albumet dere “egentlig” ønsket å spille inn, før dere valgte å gå den veien med det?
– Vi hadde egentlig planer om å spille inn en mer liveaktig skive, at alt skulle høres akustisk ut. Vi er jo i utgangspunktet et akustisk band, det er ikke noe elektronikk i det hele tatt, og den ble spilt inn med tanke på det. Derfor har det kanskje vært litt ekstra jobb for Kristoffer, siden vi ikke har spilt inn noe på klikk og sånn. Men det har gått, og nå blir det noe ganske annet, selv om vi også holder på vårt “gamle” sound. Det er ganske kult.

Er dere med i studio alle sammen nå, eller jobber han også for seg selv?
– Det er mer at han sitter og skrur på låtene og kommer med ideer, av og til alene og av og til sammen med oss. Han har fått lov til å komme med masse innspill, og så finner vi ut av det sammen.

Finnes det noe sted soundet deres kommer fra? Audun Vinger kalte dere et “post-pixelsk” band da dere kom ut med “Mike”, men man hører selvsagt masse annet her. Går det an å peke på et sted det kommer fra?
– Det kommer først og fremst ut av besetningen vår. Alle i bandet gikk i samme klasse, og først begynte det med oss fire jentene – vi fant sammen tidlig og begynte å jamme, og etterhvert fikk vi lyst til å starte et band. Det er altså der besetningen kommer fra – rett og slett at vi var venner siden starten. Alle bandmedlemmene har hørt mye musikk. Det er vel forskjellige referanser som har skapt soundet, mer enn én enkelt ting. Å spille musikken vår sammen har kommet veldig naturlig.

Hva er det du er inspirert av?
– Rent musikalsk er jeg veldig opptatt av det perkussive i JUNO, det er ofte den rollen saksofonen har også. Jeg har hørt mye på norsk jazz og sånn, og lyttet og spilt mye i det frie landskapet også. Men JUNO er et univers hvor veldig mye er basert på tekst, og da blir saxen og bassen mer i bakgrunnen. Vi er blitt spurt om det mange ganger hvilke band vi er inspirert av, men det er alltid vanskelig å komme på noe.

Tror du JUNO er et band som kommer til å være her en stund?
– Ja, jeg føler egentlig at vi såvidt har begynt. Nå har tre av fem nettopp blitt ferdigutdanna, og vi har jo holdt på sammen siden vi gikk i første klasse. Bandet har altså levd enn god stund allerede, og nå når vi endelig får sluppet musikk og spilt på større scener, føler jeg vi har et godt grunnlag for å komme oss videre ut i verden. Alle skriver musikken sammen – det tror jeg også er viktig for at hele bandet skal ha en eierskapsfølelse til det. Det gjør at man får lyst til å fortsette. Vi kommer til å bo i tre forskjellige byer nå og det blir annerledes, men vi var så heldige å få oss en bookingagent i år, og det gjør det mye enklere å holde det gående uten at noen trenger å gjøre utrolig masse administrativt.

Supert – da får vi vel også flere sjanser til å snakke med dere. Men et typisk første-intervju-spørsmål til sist – hvor kommer bandnavnet fra?
– En av de første låtene som vi skrev sammen heter Jupiter, og da vi undersøkte planeten nærmere, fant vi ut at en romsonde som kretser rundt planeten heter Juno. Kult navn, tenkte vi, og slik ble det altså. Etter litt mer research fant vi ut at Juno i tillegg er navnet på en romersk gudinne som representerer kvinners innerste vesen, og det synes vi også syns var fint å representere. Mange har sikkert hørt om filmen Juno med bl.a. Ellen Page, og navnet i filmen kommer faktisk fra nettopp den gudinnen som også er forbundet med fødsel. Historien bak navnet er altså ganske lang. Vi har forklart bandnavnet på mange konserter før – men det har vi tydeligvis slutta med.

Les også intervjuet vårt med bassist i JUNO, Georgia Wartel Collins her! Sistemann i gruppen, Ingvald Vassbø, så vi blant annet med Melvinsjazzerne Kanaan under NMH-eksamensfestivalen på Victoria for halvannen uke siden, og han og de svære cymbalene hans har vel i likhet med de andre medlemmene såpass mye på gang at det ikke tar fryktelig lang tid før dere hører fra/om ham i våre spalter igjen.

 

En dans med overtoner

Det slippes mye spennende musikk i dag, fredag, så mye at vi må komme tilbake til det neste uke. Vi har forsåvidt mer enn nok å konsentrere oss om i gitarist Fredrik Rastens dypt fascinerende album Six Moving Guitars som utgis på SOFA (og som har et veldig fint omslag). Minimalisme på akustisk gitar kan sikkert virke kjedelig for enkelte, men denne musikken er dirrende proppfull av nerve og skjønnhet. De fem delene har titlene «Wandering», «Circling», «Circling, Alternating», «Running» og «Pendulating», og det er i disse sirklende sonene lytteren også blir snurret inn i. Det snakkes mye om meditative kvaliteter og behovet for rolig konsentrasjon i dagens hektiske virkelighetsverdag, og denne platen er virkelig balsam for sjelen i så måte. Musikken er skrevet og koreografert for seks akustiske gitarer, der ikke-virtuose anslag og rolige trinn fra utøverne skaper en helt egen form for bevegelse, med både aktiv og passiv resonans i gitarstrengene, og i nervetrådene vil jeg tillegge. Catherine Lamb skriver i linernotesene at musikken og koreografien og musikernes bevegelser får henne til å tenke på kunstneren Paul Klee og hans bruk av piler i perioder av hans billedskapninng. Klee var selv også musiker, og var opptatt av bevegelige linjer. Som lytter kan vi bare forestille oss de seks musikerenes bevegelser, men vi kan høre dem subbe beina mot bakken, føle kroppstemperaturen deres, og merke hvorden bevegelsene deres gir en innvirkning på lydene, som ringer i vannet.

En pirrende oplysning i omslagsheftet er «thanks to Andreas Røysum, Marthe Lea and Christian Winther for letting us use their nice guitars», og således påvirkes musikken også av deres tilsteværelse i verden.

Tirsdag denne uken hadde Rasten sin eksamenskonsert i Levin-salen på NMH, og det var en annen fascinerende om enn enda mer minmalistisk opplevelse, der han hadde laget et verk i stor grad basert på overtoner på gitaren, fremført i forskjellige figurasjoner solo, før disse ble tatt videre av Vilde & Inga på gambe og fiolin, og Torstein Lavik Larsen på trompet. Det føltes merkelig å haste inn i salen etter en lett jogg fra Majorstua t-banestasjon midt på dagen i strålende sol, men man så virkelig på verden med nye øyne og med en annen tone i bakhodet når man kom ut derfra. Performace-messig kan det sikkert bli mer underholdende å se musikken og koreografien fra Six Moving Guitars fremført på en scene eller i et rom, og dette fortalte Rasten at han skal komme tilbake til i høst. Følg med.

Jazz på Munch!

Lars Mørch Finborud er en jazzens forfatter for vår tid. Og for foregående tider. På «Jazz på Munch» kommende torsdag forteller han om museets musikalske historie. Foto: Anniken C. Mohr

Når det er arrangementer på Munchmuseet som involverer musikk og fest, er det ofte kø rundt hjørnet. Og det skal man kanskje ikke klage over? Publikum har tilgang på å se utstillingene også, så det er rett og slett ikke den dummeste billetten i byen. For tiden står utstillingen EXIT! Historier fra Munchmuseet 1963  – 2019 der, en morsom og givende gjennomgang av utstillinger og happenings som har foregått der siden starten. Og det er en morsom og givende prisme å se både Munchs kunst og landets kulturelle utvikling gjennom.

Den er en av norsk kulturs største klassikere som står på scenen kommende torsdag, Arild Andersen, for anledningen med sin gruppe som denne gang består av Helge Lien (piano), Gard Nilssen (trommer) og Marius Neset (saksofon). Egentlig på høy tid at Arild og gutta også får sitt eget levende museum. Hvor bliver Jazzheim av? Kanskje det er dette Munchmuseet skal brukes til når de flytter ut neste år. Eventuelt Deichmanske bibliotek som også fraflyttes snart. NTT melder seg frivillig til å bedrive jazz&poesi når som helst.

Før konserten med Arild Andersen og kompani, og dj-spill med museets faste jockeys, skal det torsdag avholdes et foredrag av en av NTTs yndlingsforfatttere Lars Mørch Finborud, som tidligere også har vært ansvarlig for konserter og tverrkunstneriske aktiviterer på Henie Onstad Kunstsenter, og vært en viktig norsk jazzhistoriker, blant annet med plateselskapet Plastic Strip og mange andre ting han har brukt tiden sin på. Lars MF har peiling, så vi tok naturlig nok kontakt.

Jazz på Munch er en vellykket konsertserie nå, men hva er den opprinnelige forbindelsen mellom jazz og Munchmuseet?
— Båndene til jazzmiljøet ble knyttet rett etter åpningen av museet i 1963, da Karin Krog reiste til Moderna Museet i Stockholm og opplevde konserter med jazzmusikerne Kurt Lindgren og Lasse Werner. Krog tenkte umiddelbart – hvorfor er det ingen her hjemme som gjør dette? Det hun innså på Moderna var at ved å flytte konsertene inn i museumsrommet, fikk man et lyttende publikum, som ikke danset eller hadde nesegrevet ned i en halvliter – jazz ble ”kunstmusikk”.  Kontakten med Munchmuseet sammenfalt med at Karin Krog og Johs. Berg var i ferd med å starte Norsk Jazzforum, en forening for norske jazzmusikere (må ikke forveksles med dagens Norsk jazzforum red. anm.). Karin Krogs initiativ endte med et svært fruktbart samarbeide hvor foreningen la nesten alle sine arrangementer til Tøyen og Munchmuseet ble et arne- og møtested for den unge moderne jazzscenen i hovedstaden. Kontakten med jazzmiljøet fortsatte utover 1970-tallet når NRK lagde en serie kalt Jazz i Munch-museet, hvor blant annet Ralph Towner Kvartett og Clifford Jordan Kvartett spilte.

Glem Tons of Rock. Dette er Bill Evans trio på Munchmuseet i 1966. Foto: Arthur Sand

Historiens kraftlinjer i komplett høyspenn: Bjørnar Andresens gamle medlemskort.

Du har skrevet en artikkel i den nye flotte boka som er kommet i sammenheng med utstillingen EXIT! Det er utvilsomt mange morsomme historier fra årtier der motkultur og tverrrkunstneriskhet var the shit …
— Med en 56 år lang scenehistorie å vise til har det selvfølgelig skjedd alt mulig på Tøyen: Fra David Tudors besøk i 1964 som endte i opphetet modernismehat i avisspaltene, Kjartan Slettemarks protestaksjon iført kongepuddelkostyme i 1975 hvor han stod med en plakat påskrevet budskapet: ”Ingen olje til Sverige – hverken på lerret eller fat!”, Terry Riley og Pandit Pran Naths fem-timer lange morgenraga-konsert kl 10.00 en lørdags morgen i 1971 til en sjelden opptreden av den kamerunske elektro-pionéren Francis Bébey på Tøyen tidlig på 1980-tallet. Enkelte utskeielser har også blitt stoppet som da performancekunstner Wenche Mühleisen tok kontakt for å gjøre en performance som inkluderte maling m.m, men som museet takket høflig nei til på grunn av sikkerhetsgrunner. Men et arrangement som overprøvde alle sikkerhetsregler var da den danske maleren Svend Wiig Hansen fremførte verket Konfrontasjon 8. oktober 1981. Wiig Hansen fikk lov å spenne opp et 12×2 meter stort lerret rett foran Edvard Munchs monumentalmalerier i foredragssalen, hvor han spontant skulle male et verk, mens saksofonisten Bjørn Johansen, pianisten Egil Kapstad og trommeslageren Ole Jakob Hansen improviserte på sine instrumenter. Til en fullsatt sal, inspirert av Munchs kunst og musikernes lyder, malte Wiig-Hansen frem et gigantisk maleri i løpet av en fem timers lang session.

Er det noen viktige plateinnspillinger som er kommet ut av aktiviteter på Munchmuseet?
— Det finnes kun en håndfull innspillinger fra Munchmuseet. Den første LPen til Svein Finnerud Trio ble delvis spilt inn i foredragssalen, mens Ny Musikk ga ut i 1966 en fantastisk LP med pianistene Erika Haase og Colette Zérah som tolker Finn Mortensens Lykkehjulssonaten på museet 11. januar 1965. Men høydepunktet er nok Egil Kapstads LP Syner. For første gang hadde Jazzforum mottatt penger fra Kulturfondet til å bestille et nytt verk av en jazzmusiker, og valget falt på den 26 år gamle pianisten og komponisten Egil Kapstad. I over tre måneder arbeidet Kapstad med en jazzkomposisjon for oktett og kor bygget over et dikt av Oscar Wilde, som ble urfremført av over tyve musikere i Munchmuseet 10. mai 1967. Konserten og den påfølgende LP-utgivelsen ble en publikums- og kritikersuksess.

De store kulturinstitusjonene har, når man ser tilbake, tatt temmelig godt vare på unge kunstneriske krefter i Norge. Er det slik fortsatt?
— Njai er vel svaret på det. Det er mange gode samarbeid mellom store institusjoner og eksterne partnere i form av festivaler og foreninger som trekker frem unge kunstnere. Men ennå er det slik at de store institusjonene hovedsakelig satser på trygge, tunge og velkjente navn og at det er disse prosjektene som suger mesteparten av pengene ut av budsjettene. Mens om en ung kunstner, komponist eller performancekunstner skal gjøre et prosjekt så er budsjettene nærmest fraværende, og de blir mer sett på som fargeklatter og samtidsalibier i det kunstneriske programmet enn reelle satsninger.

Er det noen Edvard Munch-motiver som du føler er ekstra «jazzy»?
— Nei. Men Lars Fiske har gjort at jeg alltid kommer til å forbinde «Solen» i aulaen med Charles Mingus’ konsert.

Du sluttet som ansvarlig for arrangementer ute på Henie Onstad Kunstsenter, etter ti meget produktive og herlige år. Hva skjer der ute nå?! Og hva med deg?
— Henie Onstad er fylt opp til randen med gode folk så der er det business as usual. Svein Terje Torvik fra NRK har blitt ansatt for å jobbe med musikk og performance så det kommer til å skje bra ting fremover. Jeg driver med det jeg alltid har gjort og kommer til å gjøre: kuratere utstillinger, gi ut plater og skrive bøker. Signe strevet!

 

Ukas ECM-stein

Og apropos Arild Andersen og hans glimrende sølvmanke fortsetter feiringen av ECMs store jubileum utover året. Det ryktes om storkonserter til høsten, og det veldig herlige nyutgivelsesprogrammet ECM Touchstones fortsetter. Nylig kom det 25 nye herlige album i lekker liten digipack, hentet fra vidt forskjellige epoker i selskapets historie. Det er lett å bli lei av klisjebildet av ECM og lete etter de annerledeslydende utgivelsene, og vips blir det plutselig deilig å gjenoppdage klisjebildene også. Vi kommer tilbake til disse prisgunstige CDene utover sommeren, men ukas ECM-stein er da altså Arilds The Triangle fra 2004, og du kan si at det var tidlig å nyutgi den, men det har altså gått 15 år – ofte et enormt byks i jazzens historie. Det er et gledelig gjenhør med trioen han hadde med den greske, tidligere klassiske pianisten Vassilis Tsabropolous og den britiske trommisen John Marshall, men det er langt mer fyrige saker en man kanskje skulle tro. De dansende trommegroovene til Marshall gjør det til en swingende affære, og i åpningskuttet «Swing» og helelåten «Saturday» grynter mester Arild meget brunstig bøyd over bassen under soliene. Dette var trioens andre utgivelse, der pianisten stod for over halvparten av materialet (og en oppjazzing av Ravels «Pavane»), men det låter defintivt som en flatstrukturert trio. Og også en smule med kunstferdig enn Andersens nåværende trio som er adskillig mer muskulær og skjematisk. Det er deilig og skremmende å kunne oppdage at også vår nære fortid nå er den del av Historien.

 

Livenotat #1: Daniela!
Daniela!

Daniela Reyes Holmsen med band på scenen på Victoria sist tirsdag. Vi fikk 22 minutter og roper etter meeeeeeer. Foto: Maj Britt Andersen

Det var mange gode konserter på programmet på NMH eksamenskonsertfestivalen på Victoria East de to siste ukene, og det er flotte konserter fredag, lørdag og søndag også, kanskje ditt liv kan forandres ved å dra på noen av dem? Gratis er det uansett. Det føles nesten som et overgrep å fremheve enkeltkonserter herfra, og bøye seg i alle slags hatter for alle de dyktige og herlige musikerne som finnes i tilknytningen til den skolen, og utenfor den også. Men vi har mange ganger blitt grepet av Daniela Reyes Holmsens idiosynkratiske låtskriving, og hun skulle opptre sammen med mange interessante musikere og gjengangere i NTT. Helga Myhr og Selma French på fiolin og sang, rytmeseksjonen fra Fieh, Håvard Ertsland på piano og Ingrid Skåland Lia på saksofon og sang. Det begynte med et avansert stykke for trekkspill, et instrument det er en nytelse å høre Reyes Holmsen på, og gikk over i et stykke skrevet av Skåland Lia. Her hørte vi ambisjonene som ligger i dette kullet musikere. Høyepunktet var en fremførelse av «Sang som ikke har et navn nummer fire» (eller er det fem?), og her sto tiden stille og intet øye var tørt. Herregud, det er nydelig! Jeg har hørt hørt henne fremføre denne låten tidligere, men nå var det virkelig sjokkerende sterkt. Den er som en «Fullstendig oppslukt av frykt» for MDG jr-generasjonen.

En noe snublende gjennomføring av en mer rytmisk låt med mye flerstemte harmonier ble noe studentikost til sammenlikning etterpå, men selv den låt veldig egen og ålreit. Den meget korte konserten (ca 22 minutter) ble avsluttet med en annen og vel så nydelig versjon av åpningsnummeret. Reyes Holmsens låter kler foreløpig best et mer spartansk bandoppsett, og spesielt virket rytmeseksjonen noe overflødig her, selv om jeg er veldig glad i den ellers. Det viktigste er at DRH er en sanger, musiker og låtskriver som lager avansert enkle låter som man for frysninger av å høre, og hun har veldig god tid til å leve og skrive flere låter (selv om jeg mistenker at hun har sekken full allerede) — jeg gleder meg til et langt liv med musikken hennes.

 

Livenotat #2: Sun Ra Arkestra og David Murray i Oslo

Tara Middleton og Marshall Allen finner tonen. Foto: Pål Dybwik

Det ble nok av tid til å tenke på det ene og det andre i løpet av førstesettet til Sun Ra Arkestra under deres forhåpentligvis evige årlige residencyen de hadde på Blå. Bandet måtte, som booker Sten Ove Toft lakonisk kommenterte, “sveive seg i gang”, her og der var det litt lydknuff, mikrofoner som uvørent ble flyttet på, midt i en låt truet no voldsom støy fra en Roland Jazz Chorus som Marshall Allen brukte til å spille på et håndholdt lite keyboard med å stanse musikken, men selvsagt gikk det jo fint til slutt og gradvis kom det små- og storpludrete publikumet inn i sonen til det store bandet. Det er kanskje noe av gleden med dette også, en gang i blant, å se noe som ikke går rett på sak men som gradvis heller må finne seg til rette – som om denne konsertvirksomheten, trass i kostymene, er en del av det litt langsomme hverdagslivet – og det er den vel også, på sitt vis, for disse folka.

I mellomtiden kunne man altså tenke sitt om hvordan disse greiene her i det hele tatt henger sammen, hvordan det å stikke på konsert med dette bandet faktisk er en ytterst sjelden direktelinje tilbake, helt til femtitallet, hvordan bassist Tyler Mitchell står og danser sakte rundt det dypbrune, store droget sitt føles som en sjelden og gammaldags form for storbandbassing, hvordan samspillet mellom ham og Wayne Anthony Smith Jr kan få en til å blingse med ørene, så frampå og bakpå på én gang, med perkusjonist Elson Nascimentos taktfaste spill et sted i midten. Scenen var kledelig overfylt, rotete allerede før konserten startet, det flagret i noteark og ut av ensemblet kommer det klang som, om man ikke simpelthen skal bite seg selv i halen og si at lyden er “sånn Arkestra låter”, er vanskelig å kalle for noe annet enn ellingtonsk, det er kanskje noe med de to barytonsaxofonene, eller kanskje det er noe annet, det føles uansett utrolig velkjent, samtidig som det å faktisk høre noen som låter sånn her er ganske sjeldent.

Og i midten av det hele, Allen, som hadde fylt femognitti år lørdagen før de kom til Blå og som på en eller annen måte ser nesten vektløs ut og som leder an orkesteret med sørgmodige, Johnny Hodges-aktige stønn og rabulistiske utblåsninger hvor hendene titt og ofte forlater det vanlige saxofongrepet og liksom rister rundt instrumentet, knar og dulter ut lyder. Tone er en pussig og ofte litt mytologisert egenskap ved musikk, hva som gjør at noen har den eller den lydkvaliteten lar seg sikkert i hvert fall delforklare i mange tilfeller, men allikevel handler vel opplevelsen av tone om en følelse av at personligheten liksom trenger seg ut gjennom instrumentteknikken. Du hører det i måten folk snakker om hvordan visse musikere “kunne plukket opp hvilket som helst instrument” og de ville allikevel hørtes ut som seg selv. Toner og touch modnes og eldes, og der rystende tonevalg og ellevill timing om hodet og hoftene, treffer tonen deg i magen, og den gjør at du liksom blir kjent med musikere. Den er kanskje det som føles mest ugjenkallelig tapt en elsket musiker går bort, eller slutter å spille. Og Marshall Allen – på ingen måte ferdig riktig ennå – demonstrerer dette ekstremt eksplisitt underveis, med blåsure ul som liksom vrir seg rundt og inn i musikken rundt ham og før den liksom lander og blir til noe vakkert.

Eller når han synger med en gylden, eldgammel og ditto omtrentlig intonert rasp sammen med vokalist Tara Middleton, også hun helt essensiell, et nærvær som inviterer all slags folk inn i universet. Etter at bandet var på Blå tre dager i august i fjor, skrev Arthur Kay Piene – som overvar alle tre konsertene i fjor (og den siste av årets to) følgende i Jazznytt: “De av oss som var så heldige å få med oss Sun Ra Arkestras konsertrekke på Blå i august, fikk blant mye annet en vanvittig underholdende jazzhistorieforelesning. Under årvåken ledelse av den høyst levende Marshall Allen på 94 år, så vi et jazzband som trekker logiske og sømløse linjer fra New Orleans til blues til Duke Ellington til Thelonious Monk til frijazz til verdensrommet. De viste også veldig tydelig at sjangeren frijazz tradisjonelt er noe annet enn avantgardemusikk eller fritt improvisert musikk. Frijazz er ofte musikk med hørbare røtter i mer rurale og folkemusikalske tradisjoner, og den kan fint kombineres med en utadvendt og inkluderende spillestil. Frijazz kan  (mange vil si bør) være gøy, heftig og fryktelig underholdende.” Et eller annet sted inn i første sett i år begynner et par å danse inne på Blå. Andre klemmer ølglassene sine og vugger. En kis som ligner litt på en god og hardtarbeidende midtbanespiller fra Kroatia klarer ikke helt å holde kjeft om et eller annet som har skjedd på jobben eller noe. Men nok om det.

Trompetist og muntrasjonsråd Cecil Brooks i sonen. Foto: Pål Dybwik

Høyreiste og stilfulle Vincent Chancey danner et slags midtpunkt i Sun Ra Arkestras sceneformasjon med kledelig fez og horn. Foto: Pål Dybwik

Det er kanskje litt anspent eller pompøst å kalle to små kvelder for en residency, som en slags ønsketenkning om at det er sånn her det skal bli, hele tiden, band som spiller i ukesvis, som man kan helle i seg som vann fra springen. Det er nok et element av det, men på den andre siden føles det riktig med akkurat dette orkesteret, der de smugrøyker ved sceneinngangen, virrer rundt på uteserveringen, tar seg en pils, selger mer eller mindre offisielt merch (brenne-cd’er i omløp), pludrer med dj-en om hva det er som står på eller konsertgjengere om musikk, verden og når det egentlig blir mørkt i Norge. En rar liten dame delte ut små visittkort med reklame for den planlagte og ambisiøse musikkfilmen Wizard of the Sun som skal tas opp over fire konserter i de sveitsiske alpene i september. Et nygift par – til alt overmål viet på Kafé Hærverk lørdagen i forveien, bedrev høyttenkning om å legge bryllupsreisen dit. Bandet hadde vært ute på Europaturné i noen uker, de skulle videre til Helsinki etter å ha vært i Oslo. De var ikke tappet for krefter ennå – men de var ikke uthvilte heller. Mye er sagt og skrevet om Sun Ras banddisiplin, et sted i skjæringspunktet mellom religiøs sekt og paramilitær organisasjon om man skal tro rapportene, men i dag virker snippen noget løsere. Etter en romslig pause, kom de seg enda mer i gang, enda dypere inn, med “Angels and demons at play” som et slags følbart vannskille. På slutten kom Ingebrigt Håker Flaten og David Murray i mørkeblå dress vandrende etter en sein middag, de rakk en låt og skapte mild du her?-overraskelse blant noen av bandmedlemmene etter at det var ferdig, en av dem nevnte/anbefalte en liten bule rett i nærheten som de hadde vært på etter konsertene i fjor i august, før det ble avklart at, jo, det er der vi spiller i morgen.

Dagen etter rekker både NTT og en ferdig lydsjekket Ingebrigt Håker Flaten begynnelsen av Sun Ra-settet, nå føles de ferdigsveiva fra begynnelsen av, som om de virkelig har funnet roen – og den ekstra spruten – over natta. På vei opp det idiotiske rødmalte fortauet i Brenneriveien, på vei mot Murray / Nilssen-Love / Håker Flaten, grubles det over muligheten for at konserten i pausen på Blow Out-konserten kanskje lar seg time med begynnelsen på andre sett, sømløst – i fjor sommer gikk det jo på et vis å få med seg settet til DNA? AND? på nettopp Blow Out midt under en av Arkestra-konsertene. Men det var litt annerledes. Konserten med Murray er på en måte utropstegnet bak Blow Outs pris som årets jazzklubb. Det undres om det er starten på mye mer – den smetter jo inn i et saxofontrioformet hull i porteføljen til den norske rytmeseksjonen for øyeblikket, etter at The Thing annonserte en pause på ubestemt tid. Onsdagskonserten er så utsolgt som man får konserter og tirsdagen er heller ikke langt unna. Rapportene fra Bergen og Nattjazz var svært lovende. Det er rart hvordan noen ting blir begivenheter, her har det riktignok ligget i kortene siden bookingen ble kunngjort, men inn mot konserten føles det allikevel som om noe plutselig skjer, det blir lummert. Når de tre musikerne går på, sprekker demningene nærmest umiddelbart, åpningstrommesalven i “Dewey’s Circle” er et røsk i lytteren, og den ustoppelige lyden av PNL bare fortsetter, Håker Flaten krummer nakken frem over bassen, kniper øynene igjen, hviner når han spiller og Murray spenner tak og liksom skyter ut av bulderet i bånn. Andre ganger setter han seg ned og lytter mens nordmennene spiller romslige deler av settet sammen eller hver for seg. Etter hvert finner han frem bassklarinetten også. De har god tid – Håker Flaten spiller en vakker solo, fester kloa rundt lyseste og mørkeste streng og tvinger dem av gripebrettet, de tar seg tid til en tango. På vei inn til andresettet ser Paal Nilssen-Love sitt snitt til å skrive ned noen stikkord på blokka til skribentkollega Johan Hauknes, før han fortalte at det er trettiseks år siden han første gang møtte Murray – den gang var det PNLs far, Terry, som hadde booket ham til Stavanger. Han satt ved et bord oppe ved scenekanten denne gangen også. Det var vanskelig å vite hvilket bein man skal stå på når andresettet åpner med «(You Make Me Feel Like) A Natural Woman», igjen var det dette med tone, den blå kjernen, det føltes som en sjelden opplevelse å høre Murray spille melodien i forskjellige registre før han nok en gang fant flukt gjennom ny og gammal jazzhistorie.

Saxofonisten og hans leskedrikk, fotografert av Marius Ergo under Murrays andre konsert på Kafé Hærverk denne uka.

Aretha Franklin døde jo oppunder uka med Sun Ra-konserter, Oslojazz og Blow Out-festival i fjor sommer. Grønland Kirke inviterte til avspilling av Amazing Grace over anlegget, det var visstnok såvidt mulig å få tid til både det og konserten der jeg så PNL spille sist, i trio sammen med Karin Krog og Ole Morten Vågan. Også dét en spesiell og etterlengtet, om enn langt mer kortfattet, anledning. Konsertene kunne forsåvidt minne om hverandre, i måten de lente seg langt lengre inn i vanligjazzen enn det han har for vane i musikken trommeslageren fremfører og gir ut uten stans ellers. Nilssen-Love er en musiker folk åpenbart snakker om i kjærlige og beundrende ordelag, men mange legger til, litt forundret, at det nesten er umulig å henge med på alt. Det stopper jo aldri. “Jeg har lurt på det der, at han gir ut så mye. Det blir kanskje litt uoversiktlig. Men samtidig, i dag måtte jeg nesten anstrenge meg for å ikke stoppe opp i hodet og tenke hver gang det skjedde noe fett – for det gjorde det hele tiden. Om konsertene man gjør låter sånn som det her, så er det kanskje ikke så rart at det blir mange utgivelser,” undret en lamslått lytter etter konserten. De har visstnok tatt opp flere konserter på denne turneen. Det gir forsåvidt mening, det, om det er nettopp denne trioen som hekter jazzlyttere som føler de har mistet litt tellinga på dette lokomotivet igjen. At det må no sånn urjazz til for å sende dem inn i resten av katalogen hans. I slutten av andresettet er det det samme øset som på “Boom Boom”, eller noe som i det minste minner sterkt om det, trommespillet slenger seg med skulderen først inn i neste veiv, neste, neste – som en ordstrøm hvor det ene poenget liksom bare river det andre med seg. Etter begge konsertene er ferdige lunter flere av musikerne fra Arkestra inn på baren. Hvordan dét tredjesettet hadde hørtes ut får man nesten bare finne på selv. Der og da føltes det som nok musikk – musikken fortsatte jo uansett i morgen.

Les mer om David Murray-konserten på Jazzinorge og les også anmeldelsen på Salt Peanuts, basert på begge kveldene. Murray på Nattjazz ble også avlagt en visitt av både det ene og det andre jazznettstedet.

 

Si hva du vil om Kamasi, MEN:

Alle søker mot Kafé Hærverk om dagen. Til høsten blir det etter sigende en konsertserie med Petter Wettre som primus motor, og vi er allerede lovet en gjenforening av The Trio med Ingebrigt Håker Flaten og Jarle Vespestad. Det låt jo forrykende den gangen, men da gjenstår det bare å se om stilige dresser og dråpeskjegg blir med på comebacket.

Petter Wettre dukker forøvrig opp på Kongsberg jazzfestival i sommer for å hylle Michael Brecker og seg selv, og han vil også være gjest på liveutgaven av Now’s the time som skal foregå i Jazzboksen der hver dag fra torsdag til lørdag kl. 12. Og nå førstkommende lørdag er han sannelig også å se på en av landets herligste jazzscener på Herr Nilsen, som en del av gitarist Odd Steinar Albrigtsens kvintett, der vi også treffer Erlend Slettevoll på piano, Trygve Fiske bass og Tore Sandbakken trommer.

 I tillegg til å være en rasende dyktig tenorsaksofonist, er Wettre også kjent for sine sterke meninger, kjent som gamle-Petter. Vi stilte ham derfor et todelt spørsmål i anledning den store konserten med Kamasi Washington som Oslo Jazzfestival presenterer på Sentrum Scene førstkommende mandag.

 a) Hva er ditt forhold til Kamasi Washingtons musikk, tone og aura?

b) Hva betyr han for spredningen av jazz i dag? Det er ikke mange jazzartister som får spille på Sentrum Scene.

— Jeg begynner bakfra …
At Kamasi Washington spiller på Sentrum Scene bekrefter vel det faktum at han enkelt og greit IKKE er en jazzartist. Han er en entertainer, en hiphoper og muligens en influencer, men jeg opplever han ikke som en «jazzmusiker».
La meg prøve å forklare: Han ser ut som en jazzmusiker, han spiller på en saksofon og han er fra Amerika. I tillegg er han afroamerikaner. Men der stopper også referansene til «jazzmusikk». Min påstand er at Kamasi Washington spiller «jazzmusikk» for folk som ikke liker jazz. Med det mener jeg at denne musikken fremstår mer som et uttrykk for en trend eller en sub-kultur som mange oppfatter som kul og urban. At man ønsker å ville knytte seg til denne kulturen for selv å virke kul og trendy, er også helt i orden i min bok. Mennesker er flokkdyr og liker å dele og sammenligne opplevelser. Han er jo for eksempel ganske ruvende på sosiale medier med sine 139.000 følgere.

Mens jeg tenker på dette har jeg hans siste utgivelse Heaven and Earth på i bakgrunnen, og la meg tilføye — den er slett ikke verst. Og jada, jazzreferansene er her … svingbeat og blåsere som spiller unisone melodier. Til og med Freddie Hubbards «Hub-Tones» gjøres det en versjon av. Om enn bare melodien, fordi alles soloer har jo i god tradisjonell jazzånd ingenting med melodien å gjøre. Så hva er da egentlig galt? Ingenting, egentlig. Personlig synes jeg bare at han ikke er mye til saksofonist. Når det er sagt eier han tydeligvis evnen til å få ting til å skje rundt seg, i tillegg til at han kjenner de rette folka for å omsette teori i praksis. Bare det er jo en egenskap i seg selv. Jeg vil heller anerkjenne han for dét.

At han også tidligere har samarbeidet med Snoop Dogg, Kendrick Lamar og Thundercat bekrefter jo dette. Men så var det det saksofonspillet, da. Fattig på ideer, både melodisk og harmonisk, akkompagnert av en forholdsvis svak og pregløs tone uten særlig kontroll. Siden jeg er så glad i musikk selv, blir jeg bare så lei meg for at det er Kamasi Washington vi snakker om når det snakkes om å bringe jazzen inn i neste millennium. En slags jazzens redningsmann. Hvorfor snakker vi ikke om Ben Wendel, Seamus Blake, Chris Potter, Mark Turner, Chris Cheek, Chris Speed, Walter Smith III, Tyronne Pennincot, Ben Solomon, Joshua Redman et cetera og så videre.

I min verden blir det å kalle Kamasi Washington for jazzens redningsmann det samme som å kalle en ambulansesjåfør for en livredder selv om han  strengt talt kun har lappen.

Apropos musikken som ruller og går i bakgrunnen her — plutselig midt i hans komposisjon «Connections» så spilles det flerfoldig takter fra Miles Davis og Bill Evans’ komposisjon «Blue in Green». Med et svært klagekor og strykere og overdådigheter. Det som «pisses me off» er at resultatet av dette, er at det går tusenvis av kids rundt og tror at Kamasi fant på dette. Jeg vet ikke hvorfor det irriterer meg så j…lig, men det gjør det altså. Jeg skal være villig til å innrømme at det kan ha noe med alderen å gjøre. Og hvis man makter å hører seg forbi disse ublu referansene til Miles Davis, kommer det en trombonesolo som gjør det enkelt forklare hvorfor trombonen har et noe frynsete rykte i musikalske sammenhenger.

Når det gjelder den forestående konserten på Sentrum blir det sikkert et skue verdt å se, og jeg antar at Christer Falck kommer til å elske det. Personlig går jeg heller på en utstilling, teater eller kino hvis jeg ønsker en visuell tilfredsstillelse. Etter alt dette grumset så er jeg allikevel av den oppfatning av at han er en betydelig skikkelse når det gjelder spredning av «jazz» idag. Bortsett fra at han i mine øyne og ører ikke sprer jazz i det hele tatt. Bare musikk. Og det får man bare ta til takke med i disse tider.

Petter Wettre

 

…MEN:

“Likevel: Man kan si hva man vil om musikken, men som jeg var inne på innledningsvis er det uansett en bragd å treffe såpass mange med denne typen musikk som det Kamasi Washington har gjort. Bare det at en såpass egenrådig musiker og hele det musikalske kollektivet som omkranser ham setter såpass dype spor i amerikansk jazz-mainstream er gledelig, og ikke minst er det tøft at referanser til mer eklektiske klassikere som Coltranes Kulu Sé Mama og Miles’ In A Silent Way dukker opp i musikk som henvender seg til et helt annet publikum enn mesteparten av jazzen på markedet i dag.” Martin Miguel Almagro Tonne, Jazznytt #248

 

…OG:

Basert på tidligere liveopptredner, tyder mye på at dette kan bli ganske spesielt okke som, at spontan lek og musisering får mer plass på scenen og at den litt stive og insisterende episke stemningen som kan prege skivene hans (Som å se en Rocky-film hvor han løper opp trappene hele filmen igjennom  (nei, det hadde ikke funket (hør her, det er åpenbart at også ømheten, den eiendommelige rotingen med ord og uttrykk og så videre virkelig gjør den første Rocky-filmen))) løsner.

Vi gleder oss!

Tekst: Filip Roshauw og Audun Vinger