Nattjazz – 25. mai 2019

Kannegaard! Moskus!

To trioer toppet Nattjazz-lørdagen for jazzinorge.no’s utsendte: Moskus og Maria Kannegaard Trio.

Nattjazz lørdag, regnet har stilnet. Skoddeskyene trekker unna, byen Bergen er i ferd med å få kveldsfarger i kinnene igjen, og i Sardinen lukker folk munnen og holder pusten idet Anja Lauvdal, Fredrik Luhr Dietrichson og Hans Hulbækmo lister seg inn i musikken.
I Moskusmusikken, som blir mer og mer ulik all annen musikk for hver gang den pakkes ut og ny-skapes.


MOSKUS-UNIVERSET: Fredrik Luhr Dietrichson, Anja Lauvdal, Hans Hulbækmo. Foto: Terje Mosnes

Visjon og trygghet
Gjennom snart 10 år og fire album har trioen vokst seg ut av roterommet og inn i et eget Moskus-uttrykk der den uutømmelige lekelysten nå synes å være administrert med en omforent kunstnerisk visjon og kunstnerisk trygghet som gir uendelig frihet. Om trioen inntok Sardinen-scenen med helt blanke ark eller fylte noen avtalte rammer, aner jeg ikke, men det den spilte – lange akkorddrevne crescendi, klangskulpturelle frisvev, eggende perk-forløp m.m. – fylte iallfall den store Moskus-rammen med både begeistrende og betagende innhold. Om det var Lauvdals elektro-akustiske utfoldelse, Dietrichsons ulike kontrabassvarianter eller lydene fra Hulbækmos grenseløse perk-univers som la premissene, spilte egentlig mindre rolle, uansett var det helheten som slo det sterkeste grepet om lytteroppmerksomheten. Det var et godt grep som holdt lenge, og som bare glapp litt da en del publikummere fant ut at det var på tide å flytte seg inn i Røkeriet til Gurls, med den Nattjazz-strukturelle migrasjonsuroen det medførte.

Forventninger
Festivalfavorittene Gurls, Hedvig Mollestad med sitt «Ekhidna»-band fra Vossa Jazz, Thea Hjelmeland og albumaktuelle Megalodon Collective var andre sterke navn på programmet denne lørdagskvelden.


TRIUMF: Megalodon Collective – Martin Myhre Olsen, Karl Hjalmar Nyberg, Petter Kraft, saxofoner; Karl Bjorå, gitar; Aaron Mandelmann, bass; Henrik Lødøen og Andreas Winther, trommer – avsluttet Nattjazz-lørdagen med låter fra sitt blodferske tredjealbum, «The Triumph». Foto: Terje Mosnes

Likevel var det muligheten til å høre Maria Kannegaard Trio etter pianistens flerårige sykefravær som hadde min topp-prio, og oppmøtet i Studio USF viste at valget som sådan var lite originalt. Store ord om trioens nylige konsert i Trondheim hadde skrudd forventningene til værs, men det tok ikke mange takter før innfrielsen av dem var i full og blomstrende gang.
Kannegaard-trioen med kontrabassist Ole Morten Vågan og trommeslager Thomas Strønen er omtrent like gammel som årtusenet og har flere album på samvittigheten. Vågan/Strønen, begge profilerte bandledere, er «komp» i betydningen «support» når det trengs, men først og fremst opptrer de som aktive gi-og-ta-deltakere i triosamspillet, og i går kveld ga de tre oss et knippe nye Kannegaard-komposisjoner til umiddelbar, og forhåpentligvis fremtidig avnytelse.

TILBAKE: Maria Kannegaard Trio. Foto: Terje Mosnes

Det ble naturligvis en konsert for vidåpne ører. Maria Kannegaard lager musikk der fortellingenes lag, nyanser og henvendelse oftest kommer best til sin rett når trioen anvender innestemme, men den er til gjengjeld uhyre nyanserik. Det er ofte romslig plass mellom Kannegaards pianotoner, Vågans strengesukk og Strønens signaler fra skinn og cymbaler, og disse følsomme, meditative forløpene, som Kannegaard noen ganger loser helt ut mot krakeleringspunktet, er ikke bare betagende og sår-vakre, de gir også effektiv kontrasteffekt. For det hører fortsatt med til bildet at Kannegaard også er en anslagsbestemt tangenthamrer som kan kjøre gospel/blues-akkordrally på full spiker, og da blir Vågan/Strønen plutselig et detonerende drivverk du ikke vil møte i et bergensk smau ved nattetider. Denne Jarrett møter Pärt-aktigheten er morsom og dramaturgisk effektiv, og selv om jeg kunne ønsket at Kannegaard hadde kortet ned nesten alle melodiene ved å utelate noen gjentatte fraser, ble konserten et helstøpt, varmt og varmende gjenhør med en lenge savnet trio.

Fra forsiden

Nyhet

NTT: Ugle Grammofon

Maria Kannegaard regisserer Damata-video, Ina Sagstuen arrangerer julekonsert, Jan Ole Otnæs forteller om da han booket Keith Jarrett for første gang, Kjetil Jerve spiller piano daglig, Anders Isachsen forteller om sitt forhold til tradisjonen og vi var på Hubro-jubileumet.

OK Sessions #2 – Nasjonal jazzscene, 5. desember 2019

Jam, slam og et lite knippe fine øyeblikk

Plateselskapet OK World og musikkorganisasjonen Samspill vil vise oss musikkens grenseløshet, i samarbeid med Nasjonal jazzscene.

Meld deg på vårt nyhetsbrev