Nattjazz avsluttet åpningshelga med stil, men festen fortsetter uka ut.
Etter to kvelder med seks konserter hver og to ganger tusen publikummere innenfor dørene, trakk Nattjazz pusten dypt og senket skuldrene et hakk søndag. For behagelig fylte stolrader og småbord spilte Helge Lien Trio og Kuu! i Sardinen, Susanna og Kneebody i Røkeriet, og sørget hver på sitt vis for at det kunstneriske nivået holdt koken også denne kvelden.
Ny trio-topp
Med Helge Lien, Mats Eilertsen og Per Oddvar Johansen presenterte Nattjazz sitt sjette triouttrykk for året, og som seg hør og bør en helt annerledesklingende opplevelse enn de fem foregående. Denne drøyt årsgamle utgaven av Helge Lien Trio låter litt annerledes enn de to tidligere HLT-besetningene også, og fylte i går konsertrammen med en helhetlig, for det meste melankolsk-melodisk blanding av låter og transparente, finslipte felleseksursjoner ut i den store hagen der klangene henger modne til plukking og den faste rytmikken noen ganger parkeres ved inngangen.
AUTORITET: Helge Lien. Foto: Terje Mosnes
Låter fra de to nyeste albumene, årets «10» og 2017s «Guzuguzu» utgjorde stammen i konsertsettet, og trommeslager Per Oddvar Johansen og kontrabassist Mats Eilertsen framsto som et perfekt reisefølge for pianist Lien. Med full kontroll på så vel grunnleggende støtte/driv som på improvisert øyeblikksskaping ga de ham åpenbart akkurat den miksen av frigjørende støtte og skjerpende utfordring som fikk ham til å blomstre som aldri før ved tangentene. Teknisk briljant og melodisk glitrende har han vært i årevis, i går oppfattet jeg at han gikk inn i både solist-, akkompagnatør- og ikke minst lederrollen med en fullstendig uanstrengt autoritet som iallfall i mitt hode representerte et nytt nivå, og ikke akkurat demper forventningene til Helge Lien Trios videre utvikling.
Entusiasme
Et dramatisk og effektfullt lyssatt Susanna Wallumrøds «Go Dig My Grave»-band – Susanna (vokal, kalimba), Giovanna Pessi (barokkharpe), Tuva Livsdatter Syvertsen (feler), Ida Løvli Hidle (akkordeon) – hadde Røkeriet i sin hule hånd, og fikk latteren til å løsne da Tuva annonserte «Freight Train» med «det nærmeste vi kommer ei gladlåt i kveld».
STEMME OG STRENGER: Susanna og Giovanna Pessi. Foto: Terje Mosnes
Gladlåtene sto heller ikke akkurat i kø da serbisk/finsk/tyske Kuu! ettter hvert sørget for en times New York kunstrock/punkrock anno ca 1975 i Sardinen, men møtet med to kompetente og stilsikre gitarister (Kalle Kalima, Frank Mobus), en vilter trommis (Christian Lillinger) og en Patti Smith light-klingende vokalist (Jelena Kulic) hadde sine attitude- og sjangerkvaliteter og ble entusiastisk mottatt.
KUU!: Europeisk union i Sardinen. Foto: Terje Mosnes
Entusiasme møtte også Kneebody, for anledningen som kvartett, men med Nate Wood i dobbeltrollen som trommeslager og el-bassist samtidig. Selv om amerikanernes elektro-akustiske lydbilde blir for kompakt og upustende til å få varig oppholdstillatelse i mine ører, er det alltid fint å kunne korttidsobservere drevne håndverkere som trompeter Shane Endsley, saksofonist Ben Wendel og tangentmann Adam Benjamin i felles aksjon, og med snart 20 år på veien framsto Kneebody som et pålitelig og velsmurt maskineri som leverte uten knirk eller tegn til tretthetsbrudd.
DRUM & BASS: Kneebodys Nate Wood. Foto: Terje Mosnes
Hverdag
Etter åpningshelgens suksess, går Nattjazz i «hverdagsmodus» for noen få dager, men stadig med et hørverdig program og en funksjonær/frivillig-stab som virker å være godt rustet for oppgavene i Verftets saler og korridorer. Når det så drar seg til mot helg igjen, skrur også festivalen opp aktivitetsnivået, og det er bare å si «vel blåst så langt, og lykke til med resten».
