David Murray / Ingebrigt Håker Flaten / Paal Nilssen-Love - Blow Out!, Kafé Hærverk, 29. mai 2019

Årets møte på Årets jazzklubb

Blow Out! viser muskler med stjernetrio på programmet.

Da jeg hørte denne konserten annonsert, slo det meg umiddelbart hvor utsøkt idéen var. Den oste begivenhet. Jeg fikk nettopp gjenoppfrisket hvor godt jeg liker David Murray, da han spilte med poeten Saul Williams på Victoria. Mannen var jo en av 80-tallets redningssaksofonister. Albumet «Ming»(1980) ble en slags livbøye og et flagg vi likte å vifte med. Noe lignende kan jeg si om Paal Nilssen-Love og Ingebrigt Håker Flaten. Maken til rytmeseksjon var vrient å få øre på i begynnelsen av 2000-tallet. The Thing´s konserter på Blå i denne perioden har etter hvert fått et mytisk skjær. Trioen skapte ny betydning. Da jeg snakket med Paal noen uker før kveldens konsert, om David Murray og hvordan dette møtet kom i stand, var det begeistring som preget samtalen. Det forstår seg.  

Jeg får med meg trioens første sett på tirsdag og rekker å registrere at musikken har mer av David Murray Trio over seg enn den minner om The Thing. Noe annet hadde jeg heller ikke ventet. Litt som å sette på Black Saint-albumene «Sweet Lovely» (1980) eller «The Hill» (1988). Selvsagt er dette hverken presist eller riktig. Ingebrigt og Paal er ikke Fred Hopkins og Steve McCall. Heller ikke Richard Davis og Joe Chambers. Når onsdagskvelden er i gang, og David Murray sitter i hjørnet sitt og titter bort på rytmeseksjonen, kanskje han lurer på hvem han egentlig har fått i garnet. De to låter så tett og drivende, så åpent og levende at selv en blasert stormann på sax kan kjenne behov for å klype seg i armen, vil jeg tro. Det blir etter hvert helt åpenbart at David Murray lar seg inspirere, og det er særdeles godt å høre han tilbake i det relativt sett tradisjonelle sporet han kommer fra. Der Murray er, befinner bluesen seg ikke langt unna. Hadde Kafé Hærverk vært et loft, og året vært 1976, kunne Hausmannsgate ligget i New York!

Hvis det noe Murray kan, er det å kombinere konvensjonelt melodisk stoff med frijazzelementer. Stanley Crouch har sagt om David Murray at han kan oppsummere femti år med saksofonteknikk i to-tre fraser. Joda, vi forstår den legendariske skribenten. Kveldens trio spiller «Dewey´s Circle», en låt jeg forbinder med «Ming» og «Live at Sweet Basil»-albumene. Den er god å høre igjen, og onsdagsversjonen står på helt egne bein. Tenortonen fyller rommet, og en hel liten familie av stilelementer fryder seg. Johnny Dyanis  «Song for Biko» følger, og Murray går i fistel. Det er åpenbart for alle at samspillet er i ferd med å sette seg, bli noe mer enn summen av tre velrenommerte utøveres hverdagslige virke.

Det er selvsagt trioen som står i fokus, men kvelden rommer både solistiske innslag og duokonstellasjoner. De to til venstre for Murray på scenen blir et eget korps, et helt eget orkester av karakterfasthet og særpreg. Enda en gang er det modenheten som demonstrerer styrke. Ikke et vondt ord om ungsauer på jazzbeite, men den kvaliteten som bys fram her, har en saftighet hinsides konfirmasjonsstadiet. Å høre Paal Nilssen-Love og Ingebrigt Håker Flaten nærme seg den konvensjonelle jazzen, anført av en bauta, er en sann glede. Så tar Murray fram bassklarinetten, og etter hvert kommer «Flowers for Albert», tittellåta fra kvartettalbumet på India Navigation (1976). Skyggene etter Ayler blafrer i rommet. Eller kanskje det er lyset! Vi får Billy Strayhorns «Chelsea Bridge» som for øvrig kan gjenfinnes på «The Hill». Konsertens sangbare høydepunkt kommer med «Natural Woman». Det blir ekstranummer, jubel og fest i hodet.  Så er det slutt. Det er dette vi har jazzen til, og når kommer albumet? Disse tankene svirrer mens jeg avruser meg på vei hjem.

Fra forsiden

Nyhet

NTT: Nå faller løvet!

Sanskriti Shrestha går inn og ut av tradisjonen, Fredrik Ljungkvist kommer med triodebut og Jo Fougner Skaansar leker med jazzen og poesien.

Nyhet

I Like To Sleep gir stafettpinnen vidare

I løpet av det siste året har Årets unge jazzmusikarar 2018, I Like to Sleep, vore på turné, fått mentorrettleiing og spelt inn plate. Fristen for å søke Jazzintro 2020 er rett rundt rundt hjørnet – 1. november.

Meld deg på vårt nyhetsbrev