Nattjazz – 24. mai 2019

Nattjazz-start med korpsgøy og triotrøkk

Nattjazz, årgang 47, ble behørig blåst i gang på USF Verftet i går kveld etter en feiende opptakt i beste bergenske korpsånd.

Og da snakker vi ikke om buekorps, men skulekorps. Det hadde seg nemlig slik at i halvtimen før Øyvind Skarbøs absurd-strålende Skarbø Skulekorps inntok Røkeriet foran et sardinpakka publikum, gjallet marsjmusikken høyttalersterk mellom veggene. Mens Sousa suste, ble bordet med foreldreforeningens salg av kaffe og to sorter hjemmebakst strategisk rigget i publikumstråkka, og da den perpetuum mobile’ske Nattjazz-general Jon Skjerdal kom på scenen for å introdusere den bestilte åpningskonserten, var det ikke i lag med festivalåpnernotabiliteter på ordførernivå eller høyere, men derimot de ulastelig uniformskledte Albert og Aurora fra Møhlenpris Skulekorps. «Morgendagens stjerner», forkynte en bunadsoppstemt Skjerdal, hvorpå Aurora (sax) og Albert (tromme, cymbal) ga til beste en liten musikalsk bro, eller kanskje heller klopp, mellom korps og jazz.


FRAMTDA: Aurora og Albert fra Møhlenpris Skulekorps. Foto: Terje Mosnes

Sveisne luer
Og så kom Skarbø Skulekorps. Om ikke direkte marsjerende, så iallfall iført marineblå, gyllent ornamenterte uniformer med sobert snitt. Besetningen under de sveisne båtluene fortalte mye om trommemester/komponist Skarbøs forunderlige musikalske hode: Anja Lauvdal på et vidt spekter av strømtilknyttede tangenter og knotter, Johan Lindström på pedal steel og el-gitar, Chris Holm på el-bass og ei blåserrekke ut av ville korpsdugnadshelvete: Signe Emmeluth på altsax og no-input mixer, Stian Omenås på trompet og Eirik Hegdal på C Melody sax og klarinett.


KORPSMESTER: Øyvind Skarbø. Foto: Terje Mosnes

De satte umiddelbart i gang en boblende, småfunky 4/4-groove, og derfra og ut var de innom alt fra latin til progrock via Hawai og frijazz. Det meste var såkalt tilgjengelig og melodibasert musikk, fargelagt med strøk, svev, vræl og uppercuts fra en klangpalett ingen andre skulekorps i hele Bergen, Norge, Universet rår over, og det hele ble servert med trivelig og ganske snedig vevet ensemblespill og flere sterke soli. Korps er gøy, Skarbø Skulekorps viste seg å være enda gøyere, og da Møhlenpris Foreldrekorps og tre støttespillere fra Bergen-legendariske Real Ones kom på scenen som «special guests» etter at dirigent Skarbø forgjeves hadde forsøkt å overrekke korpset æresmedalje til en vinner som ikke var til stede, ble det hele fullkomment tilendebragt med innlagt drill og koreografi av typen «litt øvet». Debutalbumet kommer på Hubro i september, høsten ser straks litt lysere ut.

Trioer i Sardinen
Nå var det selvsagt ikke bare et skarpt skulekorps og godslig korpsironi som fylte USF Verftet denne kvelden. Studio USF, husets intimscene, ga rom først til Kim Myhrs gitarer-og-perkusjonsensemble, deretter til kvartetten Lassen, mens storstua Røkeriet ble overtatt av Mari Boine med band. Sånt krever noen veivalg, og stadig med lettere korpsberuset hode valgte denne skriver å tilbringe resten av kvelden i mellomstore Sardinen, som for anledningen sto i trioenes tegn.
Eller rettere: Powertrioenes tegn.


OSLO TIL UKA: Paal Nilssen-Love, Ingebrigt Haaker Flaten, David Murray. Foto: Terje Mosnes

For selv om verken David Murray/Ingebrigt Håker Flaten/Paal Nilssen-Love eller Amgala Temple markedsfører seg som «powertrio», rår begge over mer enn nok av musikalsk ta-ingen-gisler-trøkk og instrumental muskelmasse til å rettferdiggjøre en slik betegnelse. Tenor-veteran Murray og hans norske «dreamteam» spiller i Oslo til uka (Blow Out) og vil bli behørig anmeldt derfra, la det derfor bare være hvisket fra vest at trioen er særdeles «alive & kicking», enten den tar fri fra takt og tonalitet eller hedrer Aretha Franklins minne med en på sin måte Respectful «(You Make Me Feel Like) A Natural Woman».


KRAFT & (LITT) YNDE: Amgala Temple. Foto: Terje Mosnes

Amgala Temple – Amund Maarud, el-gitar, Lars Horntveth, el-bass, tangenter, elektronikk, Gard Nilssen, trommer – hadde fått den avsluttende og ikke alltid misunnelsesverdige midnattsjobben. Godt samspilte etter bl.a. en nylig Japan-turné, og med låter fra fjorårets Spellemannpris-nominerte «Invisible Airships» på programmet, trengte de likevel ikke all verdens tid på å vekke verken forfriskningsskadde eller småsøvnige a-mennesker til nytt liv, ei eller på å gi tvilere eller frafalne fornyet tro på at tung, bluesrock-fundert, elektronisk supplert trioutblåsning kan romme ikke bare kraft, men også klanglig ynde og endog snev av ømhet innimellom. Skal vi kalle det musikkens «Game Of Thrones» og let the good times, ikke the good heads roll i all the Nattjazz 2019 to come?

 

Fra forsiden

Nyhet

NTT: Ugle Grammofon

Maria Kannegaard regisserer Damata-video, Ina Sagstuen arrangerer julekonsert, Jan Ole Otnæs forteller om da han booket Keith Jarrett for første gang, Kjetil Jerve spiller piano daglig, Anders Isachsen forteller om sitt forhold til tradisjonen og vi var på Hubro-jubileumet.

OK Sessions #2 – Nasjonal jazzscene, 5. desember 2019

Jam, slam og et lite knippe fine øyeblikk

Plateselskapet OK World og musikkorganisasjonen Samspill vil vise oss musikkens grenseløshet, i samarbeid med Nasjonal jazzscene.

Meld deg på vårt nyhetsbrev