Jazznytt

Pat Methenys genser

JAZZNYTT: Gitaristen har vært på topp siden hans første album i 1976. Han er ingen gammel legende av den grunn, snarere et destillert stykke nåtid. Det må ha noe med genseren å gjøre.

Tekst: Audun Vinger
Illustrasjon: Pål Dybwik

Saken ble først publisert i Jazznytt #242 vår 2017. Jazznytt kan kjøpes på blant annet Narvesen, Bare Jazz og Big Dipper, eller du kan abonnere her, og få magasinet rett hjem i postkassa.
Saken ble først publisert i Jazznytt #242 vår 2017. Jazznytt kan kjøpes på blant annet Narvesen, Bare Jazz og Big Dipper, eller du kan abonnere og få magasinet rett hjem i postkassa.

Horisontale striper på klærne? Har man ikke alltid hørt at man ser litt tykkere ut med slike drapert rundt magen eller over hoftene? Så langt der i fra, viser nyere forskning. I en artikkel i Discovery ble H. Helmholtz berømte tese fra hovedverket Physiologische Optik fra 1867, om at et rektangel med horisontale striper oppleves mindre enn det samme rektangelet med vertikale striper, forsøkt overført til vår persepsjon av påkledde mennesker. Og sannelig, om forskningsobjektet var i passe fin fysisk form, virket den fysiologiske optikken inn også her. Vannrette striper gjør deg yngre og slankere i andres øyne. Det må være en av grunnene til at Pat Metheny fremstår så slank og rank og ung og frisk, den dag i dag.

Det har i stor grad gått lukt til helvete med klisjébildet av en stilig kledd (mannlig) jazzmusiker med dinglende sigarett og dress (eller duvende pipe og strikkegenser, som i noen år på syttitallet var minst like stilig). Nå bruker musikerne først og fremst klær og sko som er behagelige å reise i. Men én holder klesskapet sitt der han vet det skal stå. Det er få i jazzhistorien som har vært så trofaste til ett plagg som Metheny har vært til sin stripete genser. Den har, sammen med hans ikke uefne manke, i noen kretser kalt en jazz-afro, eller jafro, vært nærmest uberørt av vær og vind. Han har gjennomlevd mange triumfer og endringer i karrieren, og omveltninger i styresett, klesmoter og sosiale systemer i hjemlandet USA. Stripene og jafroen har holdt stand hele veien. Og smilet. Alltid smilet.

Stripene påminner en om tilbakevendende maritime føringer i motebildet, tenk bare på Jean Paul Gaultiers outrerte sailor boys, men også i den andre retningen, som i bakgatene på Manhattans Lower East Side da Ramones gjorde dem utrygge på syttitallet. Pats striper har aldri gjort ham til noe moteikon, selv om de har vært å skue på all verdens scener siden midten av syttitallet, på forsiden av gitarmagasiner og på baksiden av ECM-LPer, bandfotoene som regel tatt opp mot en vegg utenfor studiolokaler i Oslo, og senere i adskillig mindre format inni CD-er på Geffen, Nonesuch og de andre selskapene han har utgitt sine rike plater på siden bruddet med Manfred Eicher.

Stripene, jafroen og smilet gjør Metheny til en konstant. Men det gjør også musikken hans, som er umiddelbart gjenkjennelig uansett hvilke striper han kler dem i. Han kan veksle mellom konvenjonell jazzgitartrio og OL-åpingsseremoniaktig og hårete world music-jazzrock uten å måtte rette på sveisen. Han kan lage plater sammen med outliers som Thurston Moore, Derek Bailey, Ornette Coleman. Spille på pop-perler med Silje Nergaard. Bruke avsindige instrumenter som Pikasso-gitaren laget av Linda Manzer, den fryktede brune synth-gitaren, eller det ekstremt sinnrike Orchestrion-oppsettet, og fortsatt umiddelbart høres ut som seg selv. I mai spiller han med sitt nogenlunde nye band i Oslo Konserthus, og er innom mange sider av sin oeuvre med dem.
Allsidigheten og utseendet gjør at han verken føles som en legende eller en has-been — han er et destillert stykke nåtid. Da Molde-festivalen på sin hyggelige old school-pressekonferanse med sveler og traktekaffe presenterte årets program, der han skal spille konserter med Trondheim Jazzorkester, Jaga Jazzist og Arild Andersen/Gard Nilssen, var det aldri snakk om noen «elder statesman». Pat er current.

Forleden kveld satte jeg meg til i sofaen med hodetelefoner for å høre på Spotify, og noen av platene hans jeg ikke hadde i fysisk format. Jeg våknet fortumlet kl 04:00 samme sted, fortsatt med Methenys insisterende sound i ørene. Ettervirkningene av denne underbevisste påvirkningen er ikke klare, men jeg fikk riktignok påvist infeksjon i ørene en stund senere. Det må ha vært den brune MIDI-gitaren, som i sine mer ekstatiske øyeblikk virkelig gjenskaper følelsen av hodepine, men som man likevel er nødt til å høre på, slik øynene automatisk tiltrekkes ulykker. Det er vanskelig å overgå debuten Bright Size Life, der heller ikke trommeslager Bob Moses’ innsats må underkjennes. Men høydepunktene har egentlig kommet jevnlig hvert eneste år siden, med hans mange forskjellige band. Men om jeg skal finne ett øyeblikk, forsøke å fange min entusiasme for Metheny og hans spillestil, må det være i den lille eksplosjonen av ånd som inntreffer rett etter soloen hans, mellom 02:56 og 02:59, i liveversjonen av «In France They Kiss on Main Street» som finnes på Shadows and Light (1980) av Joni Mitchell. En av tidenes råeste live-skiver, ikke minst fordi Joni her hadde samlet sammen det som Gard Nilssen vel ville kalt et guffent band: Michael Brecker på sax, Don Alias på trommer, Lyle Mays på tangenter, Jaco Pastorius på bass og genser’n på gitar. Lyle Mays er forøvrig vært vanskelig å forholde seg til, tacky som han er; en miks av Keith Jarrett og Robert Wells, hvor enn fabelaktige lyder han frembringer er det alltid med en imaginær vindmaskin som får hans fagre hår til å blafre over instrumentparken.

Mays hår og Pats smil er jo bare ytre faktorer, og dette gladlaks-aspektet burde ikke bety noe for musikken. Men han har fått mye tyn for å være blid, optimistisk og hyggelig. Jeg gikk derfor ned i boden og fant noen gamle årganger med Down Beat, og et intervju fra 1989. Metheny hadde snakket med jazzkritikeren Larry Kart, som hadde sagt til ham at jazz, i motsetning til pop, var en dokumentaristisk type musikk. At jazz sier det som det er.
«I had to admit then, that there’s a lot of music that I play and that I’m interested in playing, that’s idealistic. It’s not so much the way it is, it’s the way I wish it were. Especially as time gets bleaker and bleaker, and our society gets less and less attached to the world as I personally see it, it becomes more and more idealistic for us to be playing this real upbeat music. It’s easy to get depressed and see that the cultural reference points that I believe in aren’t really acknowledged by the vast majority of the public. But I basically play music the way I hear it. It’s pretty simple. I can make this semi-political argument for the way I play, but finally what it boils down to is that when I sit down to write a tune, I think: «I’ve got a B flat. Now what?» It just comes out the way it comes out. Whatever it is, whether its «nice» or «optimistic» or whatever, I can look at myself in the mirror this morning and say that’s the way I hear it.»
Det Pat Metheny ser i speilet, er en stripete genser, en jafro og et smil. Musikken blir deretter.

Audun Vinger/Jazznytt

Saken ble først publisert i Jazznytt #242 vår 2017. Jazznytt kan kjøpes på blant annet Narvesen, Bare Jazz og Big Dipper, eller du kan abonnere her, og få magasinet rett hjem i postkassa.

Comments are closed.

Fra forsiden

Jazznytt

Sterk jazzhøst i Molde

Storyville Jazz Club i Molde åpner konsertsesongen med Transatlantic Express torsdag 21. september. Marius Neset Quintet, Kristin Asbjørnsen og Joshua Redman & Ola Kvernberg er blant andre høydepunkter i høst.

Meld deg på vårt nyhetsbrev