Nyheter

Gir ut bok om jammeby nummer én

Jan Ditlev Hansen tar for seg nesten 100 år med jazzhistorie i Trondheim i «Jazz ved Nidelven».

Tekst og foto: Veronika Søum

– Det er et forsøk på å lage en dokumentar av jazzen historisk sett, og med profiler av noen av de mest sentrale personene både før og nå. Mye av det som er kommet fra Trondheim er helt fabelaktig, og dokumentasjonen av plateutgivelsene fra byen er eventyrlig. Den moderne kulturbyen Trondheim har god grunn til å være stolt av sin jazzavdeling, forteller Jan Ditlev Hansen.

Den mangeårige jazzjournalisten har tidligere gitt ut boka «Nordlands trompet» om den nordnorske jazzhistorien. På oppdrag fra Midtnorsk jazzsenter har han nå skrevet om jazzbyen Trondheim. «Jazz ved Nidelven. En musikkhistorisk vandring» er et omfattende oppslagsverk som tar for seg nesten 100 år med jazz i trønderhovedstaden, med oversikt over blant annet klubber, spillesteder, priser, jazzband og biografier.

Allerede i 1919 ble begrepet jazz tatt i bruk i byen. Studentrevyen det året fikk navnet «Jazz», og mandolinorkesteret som spilte til dans het The Jazzband.
– Selv om jeg har begynt historien der, hadde verken revyen eller bandet noe med jazz å gjøre. Jazz var et uttrykk for en ny optimisme og nye danseformer. Pressesjefen for Studentrevyen uttalte at navnet passet godt til tiden; «man danser jo overalt på avgrundens rand», forklarer Hansen.

På 30-tallet fikk jazz for alvor fotfeste i byen, og i 1936 ble den første jazzklubben etablert. Til tross for sin korte levetid ble Trondhjems Rhythm Club stiftet som landets tredje, etter Oslo og Kristiansund.
– Det var flere klubber før krigsårene og under. Jazzklubben, som senere fikk navnet Jazz Society, ble stiftet på Samfundet i 1950, og holdt det gående i 15 år. Den var viktig for Trondheim som jazzby, og var også min første klubb.

– Ingen nerdegreie
På 50- og 60-tallet var jazz som dans og festmusikk en viktig del av det offentlige livet i Trondheim. Da rocken overtok gikk jazzen på mange vis i dvale, men kanskje i mindre grad i Trondheim, mener forfatteren. Og selv om byen faktisk var uten jazzklubb fra 1965 til 1975, levde jazzen videre på PUB i Studentersamfundet.
– Så det gikk aldri helt i svart i Trondheim. Heldigvis, siden det var mitt tiår, sier Hansen.

Forfatteren har vært opptatt av at boka skal spenne vidt, og ikke bare engasjere dem som er lidenskapelig opptatt av sjangeren. Selv om Bjørn Stendahl og Johs Berghs bøker om «Jazz i Norge» har vært gode kilder, understreker Jan Ditlev Hansen at «Jazz ved Nidelven» er mer som en coffee table-bok å regne.
– Dette er ikke en nerdegreie for dem med smal jazzinteresse, men kulturhistorie som gjenspeiler miljøet i Trondheim med utgangspunkt i jazzmiljøet, forklarer han.

Som tittelen antyder er boka konsentrert om Trondheim, men blant innholdet finner en også en historisk oversikt over jazzklubber og festivaler fra Sunnmøre til Nord-Trøndelag.
– De øvrige miljøene, selv et miljø som i Molde, har sterke bånd til Trondheim. Trondheim har utvilsomt det sterkeste jazzmiljøet i Norge, etter Oslo. Selv det etter hvert etablerte miljøet i Stavanger er langt fra å matche miljøet i Trondheim, understreker skribenten.

Tradjazzen uteble
Jan Ditlev Hansen er selv oppvokst i Trondheim, og har tilbrakt mye tid i sin fødeby i arbeidet med boka. Det var onkelen og kunstneren Lars Tiller som brakte med seg jazzplater fra Paris der han studerte kunst på 50-tallet. Platene prakket han på onkelbarna, og det gikk ikke lenge før gnisten hos den yngre generasjonen var tent.
– Jeg husker spesielt godt da jeg som 14-åring, langt fra aldersgrensen, var på Jazz Society på Astoria og hørte Bjørken og kompani. Det gjorde inntrykk.

På gymnaset dannet Hansen og kompisene det de kalte «Torsdagsklubben». Hver torsdag var det samling der en av dem skulle ta med ei fersk plate. Med den samme gjengen opplevde han sin første jazzfestival i Molde i 1964.
– Det eneste jeg angrer på er at jeg aldri lærte å spille et instrument. Nå har jeg kjøpt piano, og skal prøve å lære det på mine eldre dager, sier han.

Det er særlig to ting som har overrasket forfatteren under arbeidet med boka. Det første er at det aldri har vært et spesielt tradjazzmiljø i Trondheim.
– På 50-tallet fulgte ikke Trondheim bølgen som var i resten av landet. I dag er det kanskje flere jazztradband enn noen gang, mener Hansen.

Jazz- og fliremiljø
I stedet har bebop vært den dominerende stilretningen siden 50-tallet, med Harry Waagen, John Kongshaug og ikke minst Asmund Bjørken i spissen.
– De var veldig interesserte i bebop og moderne former for swingjazz. Det har satt sitt preg på jazzmiljøet i Trondheim, i hvert fall fram til de siste 20 årene, utdyper Hansen.

Bebop ble på folkemunne kalt trønderjazz, og ble kombinert med stor spilleglede og en god dose humor.
– Musikere som Asmund Bjørken var en humorbombe; de var humorister og historiefortellere av guds nåde. Det var et jazz- og fliremiljø, og mye jamming uti de små timer. Jamming etter konserter var nesten ensbetydende med at man ikke kom seg på jobb dagen etterpå. Kjell Johansen og Asmund Bjørken får tårer i øya når de snakker om den tida, oppsummerer forfatteren.

Han ble spesielt overrasket over hvor avgjørende opprettelsen av det musikkvitenskapelige studiet ved Lærerhøgskolen i 1962, har vært for jazzmiljøet.
– Det musikkvitenskapelige miljøet trakk mange flotte musikere til Trondheim på 60- og 70-tallet. Det igjen ble grunnlaget for å starte Jazzlinja, siden byen var fylt opp av spennende musikere.

Jammeby nummer én
Med opprettelsen av Jazzlinja på begynnelsen av 80-tallet, ble landets første høyere jazzutdanning skapt. Hansen er positivt overraska over de mange unge, dyktige jazzbandene som finnes i byen.
– Det er fantastisk mange band med pur unge musikere som oppstår under utdanning. Den floraen er så mye større enn jeg trodde, og veldig bra.

Flere av lærerne og elevene på Jazzlinja er viet ekstra oppmerksomhet i portrettene i boka.
– Jeg har valgt ut personer jeg kjenner eller kjenner godt til, som har hatt en historie verdt å høre på. Selv om det er en overvekt av gamliser, skal det være en viss spredning i kjønn, stil og alder, hevder Hansen.

Men hvorfor ble akkurat Trondheim en så utpreget jazzby?
– Mange sier at det var veldig sosialt og inkluderende miljø der alle fikk være med å spille. «Spill og ha det artig» var et mantra. Trondheim ble en jammeby. Store artister kom hit og holdt konserter, det var mange innspill fra Sverige, og det skjedde mye på Samfundet, forklarer han.

Begynte å kreve betaling
Jazzen i Trondheim har ikke bare hatt stor betydning for norsk jazz, men også for overgangen fra det glade amatørliv til profesjonelle. Bodega Band, som ble etablert så tidlig som 1929, er et eksempel på at overgangen krevde sitt.
– Bodega Band, som ga ut den første norske storbandplata på 70-tallet, ble nedlagt fordi jazzlinjestudentene som skulle spille ville ha betaling, forklarer Hansen.

Som en motsats til det akademiske profesjonelle, ble Kroks jazzkafé startet i 2007. Hver lørdag samles musikere på Olavs pub for å spille, til glede for byens jazzglade befolkning.
– Det er ganske enestående at hver lørdag er det 200 innom gratis jazzpub i Trondheim. Med unntak av New Orleans restaurant i Oslo, fins det ingen andre steder i landet, sier Jan Ditlev Hansen.

Veronika Søum

Fra forsiden

Nyheter

Moldejazz-åpning mandag

Mandag 15. juli åpner forfatter Edvard Hoem den 59. Moldejazzen. Årets Artist In Residence, trommeslager Gard Nilssen, spiller samme kveld den første av sine åtte konserter.

Nyheter

NNJFs 50-årsjubileum og KKs jazz-anmelderi

Klassekampens musikkanmelder var på plass i Harstad, men dekket ikke Nordnorsk Jazzforums 50-årsjubileum. Underlig at ikke Klassekampen dekker denne viktige begivenheten i nordnorsk kultur, skriver musiker Bjørn Alterhaug i dette innlegget.

Meld deg på vårt nyhetsbrev