Nyhet

Jaga Jazzist: tilblivelsen

Jaga Jazzist fyller 20 år. Brødrene Horntveth om tilblivelsesmyter og tidlig suksess.

Av Pål Buset
(pressefoto fra 1996: Jonas Bendiksen)

Er den jævla jazzisten jaga? Hva skal vi lytte etter i debutskiva? Hvilken betydning hadde en viss jazzklubb ved Akerselva? Hvordan endte A Livingroom Hush som en internasjonal suksess? Dette er blant spørsmåla brødrene Horntveth besvarer i første del av dette føljetongintervjuet.

En lykkelig korpsfortelling
I begynnelsen var det to opposisjonelle tenåringer fra Tønsberg i en korpsbuss på vei hjem fra NM i janitsjar. I Tønsberg janitsjarorkester var det plass også for seniorene i skolekorpset, og de to fjortisene greide å overtale seg til å få sette på Oslo 13 over bussens anlegg. Det varte ikke lenge.
– Hva slags ræl, er dette? utbryter snart en av de mindre behørte janitsjarentusiastene.
– Da hører jeg heller på Været til sjøs.
Slik kom Ivar ”Ravi” Johansen og Martin Horntveth til å utbryte:
– dette gidder vi faen ikke mer. Vi må starte vårt eget band.
Mer enn tjue år har gått og Martin Horntveth og lillebror Lars ler seg halvt i hjel når de forteller om startskuddet for Jaga Jazzist.

Jaga Jazzist i 1995 (foto: Berit S+©mme Hammer)
Jaga Jazzist i 1995 (foto: Berit S+©mme Hammer)

Som alle andre kultfenomener, må Norges kanskje mest kjente og særegne storband, ha en skikkelig tilblivelsesmyte. I Jagas tilfelle er det altså fortellingen om en korpsbuss, men kanskje viktigere: om et knippe tenåringer med et sammensurium av musikalske utgangspunkt, og et veldig kreativt overskudd. Det begynte som en jazzklubb – Jævla jazzist – og da ikke en jazzklubb i vanlig forstand. Heller en slags alternativ ungdomsklubb for musikknerder. En som viste filmer som After Midnight og Bird uten at tilskuerne helt forsto hva de begav seg ut på.
– Det ble ikke med mange filmene, forteller Lars. – Snart begynte vi å spille. Det var vel egentlig det vi var ute etter.

Slik hadde det seg at Jaga Jazzist spilte debutkonserten på det gamle biblioteket i Tønsberg 21. november 1994.

Handling eller utrop?
Om Jaga Jazzist er en ’jaga jazzist’, eller en forvanskling av  utropet ’jævla jazzist’, strides de lærde. Noen krediterer bandnavnet til Ivar ”Ravi” Johansen, som visstnok opplevde å være en jaga jazzist, eventuelt bli kalt en ”jævla jazzist”, på skolen.
– Det var mye snakk om nynazisme og rasisme og tilsvarende kategorier i Tønsberg på nittitallet, forteller Martin. – Vi var vel helt på høyde med Brumunddal hva nynazisme gjaldt. Veldig mange arrangementer vi deltok i på denne tida bar preg av å være et eller annet mot ... Rock mot ditt og datt, Korps mot ditt og datt og så videre. Slik ble det til at vår første konsert fikk en plakat med et noe særegent og høyst ironisk uttrykk.
Lars flirer:
– Vi hang dem opp over hele byen. Det falt ikke i god jord i Tønsberg anno ’94. Teksten lød noe sånt som ”denne jævla forbanna drittfredagen spiller jævla jævla jazzist”. Plakatene fikk ikke henge lenge. Folk reiv dem ned.

Martin Horntvedt viser fram den aller første konsertplakaten (foto: privat)
Martin Horntveth viser fram den aller første konsertplakaten (foto: privat)

Martin finner fram et bilde på telefonen.
– Jeg har faktisk et bilde av originalen her. Jeg kan sende deg det.
På den sirlig innrammede plakaten kan vi lese ”forbanna jævla drit dårlige møkka fredan / ja bare denne /ja bare denne / men denne / men denne / fredag / fredag / jævla / jævla / hver / hver / ikke / ikke / hver / hver / jævla / jævla / fredag / fredag / men denne / men denne / ja bare denne / ja bare denne / forbanna jævla drit dårlige møkka fredan” i form av et figurdikt, hvis ordløse indre danner en sirkel, under overskriften ”jævla jazzist storband – konsert” (se foto).

Slutten på begynnelsen
Uavhengig av bandnavn kom karrieren raskt i gang for storbandet i Tønsberg, men egentlig litt motvillig. Det hele trua med å strande så tidlig som i 1996. Det nå så sagnomsuste albumet Jævla Jazzist Grete Stitz, skulle være det siste bandet gjorde før de la opp – slik band fra videregående og ungdomskole har en tendens til å skille lag så fort artium er unnagjort.
– Vi var ferdige med Jaga, klar for å gå hvert til vårt, forklarer Lars. – Bli voksne, få egne liv. Det å gå i studio var mest for å ha et håndfast minne fra den tida, og ikke minst et resultat av at vi fikk anledning til å benytte oss av lokalene til da nylig nedlagte Oslo jazzhus.
– Vi hadde blitt kjent med Sjur Miljeteig og Peder Kjellsby som begge hadde jobba som teknikere på Jazzhuset. De dreiv et mobilt studio kalt Is It Art? Studio. Det var de som spilte inn Jævla Jazzist Grete Stitz. For øvrig en utrolig rar plate. Er dritstolt av den – En blanding av beinseriøst og humoristisk. Kan ikke være lett for en lytter å avgjøre hva som er hva, der vi hopper fra Ivars kanskjeironiske rap på ”The Millennium Falcon”  til rein reggae på ”Serafin”, det hele toppa med skikkelig norsk jazzsaksofon.

– Dessuten var dette i en brytningstid mellom kassett og cd, sier Lars. Det var fortsatt betydelig dyrere å gi ut på cd. I Tønsberg var det vel bare to – tre andre band som hadde gitt ut på cd. Vi gutsa og det var nok med på å gi oss kredibilitet. Vi solgte godt lokalt og fikk oppmerksomhet også i pressen.
– En dag ringte Harald Are Lund fra P3, fortsetter Martin. – Det var jævlig stas. Vi blei intervjua live over telefonen hjemme i stua! Vi hadde én telefon oppe og én nede. Ballen begynte å rulle.

Jazzklubben ved elva
Jaga jazzist overlevde med andre ord tenåra og skulle i løpet av de neste seks – sju leveåra, ta steget opp fra undergrunnshype til massefenomen. En viss jazzklubb ved Akerselva skal ha en del av æren.

– Blå og ikke minst Martin Revheim (grunnlegger av Blå, jorun.anm.), var utrolig viktig for oss, sier Lars. Etter Grete Stitz lefla vi mye med rein soul revival. Vi var nok ganske påvirka av datidas retrobølge. Det gikk i soul og funk og motown.
Martin bryter inn:
– Vi vurderte vel å spille inn en del av de låtene òg. Men Martin Revheim satte ned foten. ”Dere må ikke finne på å spille inn dette”, sa han. ”Dere har noe unikt. Dette er ikke unikt. ” Dritfett at han sa det.
– Vi var utrolig heldig med å møte på folk som han. Martin hadde en vanvittig tro på oss.  Vi fikk spille på åpninga på Blå uhørt, forklarer Lars. – I denne perioden møtte vi også mange som i ettertid har vært svært viktige for Jaga, og for norsk musikk for øvrig. Folk som Helge Sten og Øystein Greni. Den dag i dag er vi som en musikalsk storfamilie.

Etter denne første konserten på Blå, var Jaga-gjengen som fast interiør å regne.
– Vi spilte der ikke mindre enn åtte ganger i tida som fulgte, forteller Martin. – Blå og Jaga blei nærmest synonymer. Halvparten av bandet jobba der. Resten hang der døgnet rundt. Slik fungerte det i ti år. Det er en klisjé, men Blå var vår jazzgenerasjons Club 7.

Jaga Jazzist rundt 2002 (foto: Robin Ottersen)
Jaga Jazzist rundt 2002 (foto: Robin Ottersen)

En ny innfallsvinkel
Gjennombruddet kom i 2001 med andreplata A Livingroom Hush som endte på tredjeplass på VG-lista – det i en tid da platesalg fortsatt var en indikator på suksess. Internasjonalt blei plata noe av en sensasjon året etter, da den gjennom det velrenommerte labelet Ninja Tune, fikk distribusjon i hele verden. A Livingroom Hush ble kåra til årets jazzutgivelse av ingen ringere enn BBC.

– Det er vel egentlig symptomatisk for utgivelsene til Jaga, at de er totalt forskjellige i uttrykk fra plate til plate, sier Lars. – Innen vi gikk i studio med Hush, hadde vi konsolidert oss som band. Vi hadde fått massevis av livetrening og var veldig godt samspilte. Dessuten kokte vi over av kreativitet. Det var ikke uvanlig at tre – fire bandmedlemmer kom med låtskisser til øving. Vi hadde vanvittig mye å velge i.
– I mellomtida hadde vi gitt ut EP’en Magazine EP som var et slags lappeteppe. Noen forskjellig låter fra her og der. En som jeg (Martin) hadde lagt lag på lag, mer eller mindre egenhendig. Én innspilt live. Én remix. Resten spilt inn i forskjellige sammenhenger. Da vi skulle spille inn A Livingroom Hush dro vi til Duper studio i Bergen. Der møtte vi Jørgen Træen som bokstavlig talt vendte vår forståelse for studioarbeid på hodet.

– Vi hadde som sagt haugevis av materiale, fortsetter Lars. –  Jørgen plukka det fra hverandre og satte det sammen igjen. Slik gav han oss viktig innsikt i hva moderne studioarbeid kunne tilby. Han jobba digitalt, Pro Tools. Vi hadde knapt sett en datamaskin. Vi spilte inn en låt slik vi kunne og Jørgen sa: ”ok, vi prøver på min måte.”
– Jørgen kom fra et annet sted, hadde andre referanser, fortsetter Martin. – Han hørte gjennom og sa: ”her er jævlig mye info”. Dette kan gjøres mer interessant og samtidig enklere og mer poppa. Å jobbe med Jørgen var som å gå rett inn i en remix. Det forandra bandet grunnleggende.

– Det er noe vi har med oss den dag i dag. Vi øver ikke nødvendigvis inn låter for å så spille dem inn på skive, påpeker Lars. – Med Hush måtte vi lære oss å tenke omvendt. Resultatet på skiva var milevis fra utgangspunktet. Vi måtte lære oss å spille studiolåtene live. Dessuten var vi vant til å forholde oss til hvert vårt instrument på scenen. På Hush prøvde vi oss fram, alle spilte flere ulike instrumenter.
– Det var litt sånn: ”Shit, Lars, skal du spille bass?” da Lars kom opp med kontrabassriffet på ”Airborne” mens to sinnssykt gode bassister (Even Ormestad og Mathias Eick, journ.anm.) spilte tv-spill i naborommet.

Brytningstid i norsk musikk
Det særegne og sjangeroverskridende uttrykket på A Livingroom Hush, skal ha mye av æren for at skiva solgte godt både i Norge og Europa for øvrig. Internasjonalt er selvfølgelig målgruppa for smalere musikk større enn nasjonalt, forklaringa på hvorfor en jazzplate klatra til topps i Norge nettopp i 2002, har kanskje en annen forklaring.
Skal vi tro Horntveth-brødrene fant et grunnleggende skifte sted i norsk musikk rundt årtusenskiftet.
– Bergens-bølgen var enormt viktig, forklarer Martin. – Og selvfølgelig elektronikamiljøet i Bergen og Tromsø. Röyksopp, Bjørn Torske. Samtidig var den en veldig aktivitet i, og interesse for, ulike former for metal. Da Hush endte på tredjeplass, toppa Satyricon VG-lista. Alt dette tegn på at norske lyttere var svært åpne for ny norsk musikk på denne tida. En ny generasjon artister fikk innpass i radio og cd-spillere.

Dette er første del i et føljetongintervju med brødrene Horntveth i forbindelse med 20-årsjubileet til Jaga jazzist. Neste luke: ut på veien, Europa og USA. The Stix – nok et helt annerledes album. Et jazzkollektiv ­– et band basert på frivillighet og dugnadsånd.
Følg med!

Fra forsiden

Nyhet

NTT: Spiller til fløyta går

Henriette Eilertsen solodebuterer på fløyte, Håvard Wiik anbefaler solopianofavoritter og Kafé Hærverks Vegard Heskestad er oppgitt over Kulturrådet.

I.P.A. – Victoria Nasjonal Jazzscene, 16. september 2021

Bandet som har alt

Kvintetten gjør deg iallfall grundig bortskjemt.

Meld deg på vårt nyhetsbrev