Honest John driver nybrott i et vakkert og vekselvis notert/improvisert landskap.
TEKST OG FOTO: PÅL BUSET
Helt uten forventninger går jeg til Victoria. Ikke helt uten forventninger går jeg til Victoria. Honest John er ikke et band jeg kjenner spesielt godt til. Honest John er et band bestående av unge musikere jeg kjenner ganske godt til. Honest John skal etter sigende ligge et sted mellom samtidsmusikk og frijazz. Honest John skal vise seg å være både mer og mindre utfordrende enn forventa.
Kombinasjonen klarinett/saksofon og bratsj/fiolin er ikke dum – i hvert fall ikke kombinert med en allsidig og svært oppdatert trommis, en gitarist som tenker annerledes og en riktig så stødig bassist. Det er klarinett- og saksofonmann Klaus Ellerhusen Holm som leder bandet. Det han leder dem, bandet, men også oss, publikum, gjennom, er ikke samtidsmusikk. Det er heller ikke frijazz, men muligens innholder det begge deler. Her blas det i noteark, her ignoreres noteark, her krasjer tonene – tidvis bevisst, tidvis i improvisasjonens febertåke. Honest John er en riktig så vellykka blanding av det veldokumenterte og planlagte, av det spontane og tilfeldige.
Hvor godt sammenblandingen av hektisk, atonalt kaos og en vedvarende, god gammal groove fyller opp i øregangene.
Det er ikke reint få frekvenser et ensemble som dette rekker over. Hvis du også regner med assortert elektronikk kan det bli reint forvirrende. Greit nok: Trommene tar seg av trommer, bassen lar seg bare sjelden sammenblande med gitar eller bratsj. Men hva med gitaren? E-bow og eks antall bokser som vrir og vrenger? Og klarinetten, hvordan den liksom klistrer seg til fiolinen, til gitaren? De blir nesten umulig å skille fra hverandre. Og her kommer det interessante: Dette er slett ikke støy. Her er fine melodier. Her er alltid stødige, men oppbrutte og tidvis riktig så funky, beats. Her er vedvarende bassganger. Små løkker av lyd som løper og løper. Og så disse virvlende, luftige, men også eselaktige, påståelige blåserne.
Drone, drone, lille folketone. Bassen bomper seg i bunn – i blås og stryk krøller det seg – det blir umulig folkemusikk. Jeg digger bassløkkene og gitaren som på postrocksk vis flerrer seg inn i halvdissonant akkorder – eller helt enkelt løper løpsk i halvtoneornamentikk, i spastiske lynprogresjoner eller søvnig, nordisk melankoli.
Honest John gir oss et komplekst og tidvis gjenstridig lydbilde – men først og fremst er det oppfriskende moderne. Oppfriskende slik et morgenbad gjøre en gammel idé ny. Det er ikke tvil og at Klaus og gjengen er på sporet av noe. Vi vil ha mer av dette – mer av det frie, mer av det groovy. Det er sånn det skal låte: like deler galskap og melankolsk hverdagslighet.
