Organ Club Norsk utflukt (foto: Pio Rasch-Halvorsen)

Konsertanmeldelser

Norsk utflukt på Cosmopolite


The Organ Club: Norsk Utflukt - Comsopolite
23. mai 2012

KONSERTANMELDELSE: De litterære festspill 2012 og Nattjazz i Bergen henta inn en ekte Oslo-gutt. Lars Saabye Christensen med Long Distance Call. Vi var på generalprøven på The Organ Club på Cosmopolite i Oslo.

Av: jazzinorge

26.05.2012 Skriv kommentar

TEKST: PÅL BUSET
FOTO: PIO RASCH-HALVORSEN

Du trenger ikke ha lest mange sidene for å forstå at musikk spiller en viktig rolle i Lars Saabye Christensens forfatterskap. Jeg nevner bevisst ikke en romantittel, en trilogi som nylig ble fire. Det er heller ikke første gang Lars leser (til) blues. Norsk Utflukt er nevnte forfatter, Kåre Virud (gitar og komposisjon), Espen Fjelle (hammondorgel), Baard Slagsvold (bass og komposisjoner), Tore Wildhauer (trommer) og Bugge Wesseltoft (keys). Gjengen har holdt det gående i tjue år og gitt ut plater med gjennomsnittlig tre og et halvt års mellomrom.

Kveldens konsert er, som Lars gjør klart fra scenen, todelt. Først er det en slags generalprøve, deretter blir det best off.

Generalprøven er i forkant av De litterære festspill i Bergen. Lars er årets festspeldikter. Det har endt i Long Distance Call som oppføres nesten første gang i Bergen lørdag 26. mai. Long Distance Call er et langdikt med bluestematikk. Her er alle bluesklisjeene, om enn på norsk, og brukt fornuftig. Et forhold, eller rettere sagt oppbrudd, som beskrives gjennom reiser, gjennom dialog, fiktive telefonsamtaler. Hele veien henvendt til et ’du’. Her skisseres et fall – det som var og ikke lenger er men forblir … og så videre.

Lars leser rolig. Trygt. Han er mer spoken word enn Jan Erik Wold. Han tenker rytmikk. Lar orda strømme ut i tolvtakteren.

Og bak ligger bluesen, musikken, skjemaet, skiftene, de tolv taktene. De kan sin blues. Jeg er svak for blues. Blues er så lett. Alle har litt av bluesen i seg. Å mamma! hvor godt det er med taktene som bare går og går, med de sjeleutskrikende linjene.
Men så er det blues, verken mer eller mindre. Det bor en ambivalens i bluesen. Du kan fort gå lei av bluesen – den bare går og går.

Med wah-wah, med snertne riff og funky småakkorder. Med koordinert bass og hammondbass. Med myke rhodes-treklanger. Med back beat og offbeat. Med alt dette skal bluesen bli spennende, løfte seg og bli noe mer enn skjema og repetisjon.
Og det funker. De veit hva de gjør, de kjenner mulighetene. Blues er blues er ikke blues er soul og funk og jazz.
Hvis du tenker deg om, hvis du bryter det ned – hvor mye musikk er ikke blues?

Når Lars ikke leser, bryter gitar og orgel og keyboard ut i soloer. Det nikkes på kryss og tvers på scenen. Jeg noterer meg ulike typer nikk. Jeg kan bryte de ulike typene nikk ned i to hovedkategorier: anerkjennende’ og ’kommunikative’. Begge forekommer hyppig og sistnevnte med hørbart resultat. Bugge nikker til Baard nikker til Kåre. Kåre nikker videre og spiller solo. Bugge nikker anerkjennende. Lars nikker, han skal til å lese, musikerne må legge seg ned, tilpasse volum og intensitet.

Oh Lordi for et spennende landskap å få utforske. Så herlig fine, og tidvis morsomme og absurde utfall det får – å leke slik, med bluesen.

Her er noe av det Lars leser:
”Han hadde meg. Du fikk meg.”
”Jeg tenker ikke på huden din da du kom ut av dusjen en søndag morgen.”
”Det nest beste, jeg er vant med det nest beste, foruten deg.”
”Du husker vel ikke den natta vi ikke ble enige om forskjellen på hukommelse og minne. Jeg har glemt den natta.”

Bare noen få smakebiter, men slik går Lars’ blues. Bluesen Lars Saaby Christensen skreiv til Festspillene 2012. Blir det ikke satt opp igjen, dukker det forhåpentligvis opp på plate.

Skriv kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Tilbake til toppen

Design og kode | Dekode