NTT: Å høre sammen som frijazz og punkrock

GOD HELG og velkommen til Now’s The Time AKA NTT AKA  Remsa, en helgeavis i digital strimmelform om jazz og kultur. Vi er inne i en stor konserthelg, med minst tre festivaler (Hærverk i Parken, Lyse Netter, Piknik i Parken) og mye annet som foregår. I tillegg er et svært og kaotisk idrettsarrangement i gang på den andre siden av Atlanterhavet. De norske supporterne som reiser over, har fått fem custom oksehorn i gave av NFF (!) som de skal samle troppene med, leser vi – om det er en del av den norske folkemusikkbølgen eller ikke, er vanskelig å si, men det frister å følge opp denne saken i neste uke, når vi har hørt hvordan det låter på stadion. Ellers vil jeg si at måten fotballtempelet Azteca fylles av lydene fra et mariachi-orkester hver gang Mexico scorer, er begeistringsvekkende. 

Og så er det dette, da, riktignok ikke fra Infantinos klovnesirkus, men fra NRKs alltid fascinerende sending fra vakre Bislett Games. Hvis du klikker på lenken, skal den ta deg til øyeblikket der norsk smørsangs Lars Rønningen, Emil Solli Tangen, legger høyre hånd over hjertet og synger “Ja, vi elsker” med lukkede øyne og bevrende røst. Og jeg lurer vel mest av alt på om vi er gått fullstendig fra vettet. 

Nå er det forsåvidt mer enn nok kulturkommentatorer i Norges land og rike som skriver surmaget om måter å uttrykke nasjonal identitet og supporter-iver i norsk presse for tiden, men HVORFOR STOPPE NÅ? Opplegget med forsanger på nasjonalsangen, og det ene mer schmaltzy arrangementet etter det andre, sprer seg med urovekkende hastighet nå. Vi lever i en tid der mange bekymrer seg for allsang og deltagende kultur – og her føles det som om skjulte krefter forsøker å legge et vått håndkle oppå det som er den anarkistiske, usjenerte kaukingens viktigste arena i samfunnet, stadion. Jeg føler meg tåpelig når jeg sier det, men jeg syns ikke det er småtterier. Da herrelandslaget i fotball ga Sverige juling for noen uker siden, var Astrid S. forsanger. Og da jeg var på den nervepirrende kvallik-kampen mot Estland på Ullevål i fjor høst, hvor landslaget langt på vei kunne sikre gruppeseieren om de bare vant, hadde gærningene i NFF bestemt seg for å gjøre litt ekstra stas på begivenheten ved å spille Dovregubbens Hall før kamp, og å la nasjonalsangen synges av Sissel Kyrkjebø akkompagnert av musikere fra Gardemusikken. Estland er på sin side en stor kornasjon som synger nasjonalsangen a cappella på hjemmekamper – en maktdemonstrasjon i seg selv. Jeg var ikke overrasket over at det sto 0-0 til pause i den kampen der, for å si det sånn, jeg holder Karl Petter Løken personlig ansvarlig for det. Og når Norge endelig kom i gang i andre omgang, ser jeg for meg at det var Kyrkjebøs personlige egenskaper, som en slags virtuos, blid sanglærer fra Bergen, som gjorde utslaget. For problemet er jo selvsagt at folk blir usikre, og ikke tør, eller helt klarer, å synge med når du har en person som skal gi en tolkning av låta på toppen. Så da blir man stående, da, og blomstre mens Emil, Astrid og Sissel forsøker å kverne ut litt ekstra, hittil uoppdaget mening i et sangvers vi alle kan på rams. 

Åpningskampen i fotball-VM viser at dette på ingen måte er en særnorsk dille. Både Sør-Afrika og Mexico gjorde forsangerversjoner – Mexicos variant, hvor de hadde en formidabel brautebass som kauka a cappella, var vel klart best. Men det låter spakt, og minnene går tilbake til Brasils hjemmelag i 2014, som det riktignok hvilte en ganske alvorlig forbannelse over, men som før hver kamp sang to vers av nasjonalsangen sin – først et vers akkompagnert av et helt ordinært kransekake-korps-arrangement av typen vi er vant med fra sjangeren nasjonalsang, etterfulgt av et uakkompagnert andrevers. Det er lett å se for seg at motstanderne blir mo i knæra av den slags, og om det ikke som sagt hvilte en forbannelse over akkurat dette laget, kunne det godt ha vært tungen på vektskålen. 

Jeg er ikke hundre prosent sikker, men alt tyder på at konseptet nasjonalsang med forsanger stammer fra USA. Det finnes det årsaker til – for det første er “Star-Spangled Banner” kjent som en unormalt vanskelig nasjonalsang, med stor avstand mellom den mørkeste og lyseste tonen, noe som medfører at gjennomsnittsstemmen til enten kvinner eller menn før eller siden ender opp i et nokså ukomfortabelt register. Nå er ikke “Ja, vi elsker” den enkleste nasjonalsangen, men den inneholder heller ikke den amerikanske hymnens svære intervaller, som kler store struper. Og den har heller ikke det virtuose øyeblikket på slutten (Laand of the freeeeee) – som mange har påpekt er en slags sørgelig metafor for det amerikanske eksperimentet: Ordet “free” går så lyst at de færreste når det. Men nettopp fordi sangen er skrevet på den måten, låner den seg også til minneverdige tolkninger – som Woodstock-versjonen til Jimi Hendrix, og – aller mest relevant for det som er i ferd med å skje nå – Whitney Houstons fullstendig gledessprutende fremføring av et arrangement ført i pennen av kontrabassist John Clayton (forøvrig en av Ray Browns yndlingselever), under Super Bowl 1991. Det er vanskelig å ikke la seg rive med av dette her, jeg får lyst til å sende bakkestyrker inn i la oss si Sandvika her jeg sitter:  

Men, for å si det som det er: Houstons versjon er bortimot den eneste som når det skylaget der. Og det var åpenbart en annen tid. Det er noe spesielt med idretten og musikken fra andre halvdel av åttitallet og første halvdel av nittitallet. Så godt som alle de ikoniske mesterskapslåtene – fra David Fosters Winter Games til “Se ilden lyse” – stammer fra denne perioden (her er vi nødt til å nevne en viktig outlier, Shakiras “Waka Waka” fra fotball-VM i Sør-Afrika 2010). Og jeg sier ikke at man skal gi opp å prøve – det gjelder også for eksempel fotballåter, forøvrig. Men seriøst, hør på Houstons tolkning – så jublende, leken, nesten uerbødig. Og sett så på versjonen til Astrid S – som føles mer som soundtracket til en av de alvorstunge reklamene for ideelle organisasjoner som går på lineær-TV 1. nyttårsdag. “Norske mann i hus og hytte – er du klar over at folk dauer i dette landet?” Og kanskje kan vi også si at dette er noe som går igjen i en god del av VM-musikken som skyller innover vårt langstrakte land denne forsommeren – det totale fraværet av humor. Artigfransene Ramm og Neby skulle lage en låt på oppdrag fra NRK som det norske folk kunne kjenne seg igjen i, la humøret igjen i garderoben og endte opp med å lage noe som føles som om noen så smilet av en musikkvideo som ble sluppet da Trøndelag ble slått sammen til ett fylke og tenkte “Dette var bra, men hva om vi lager en versjon uten livsglede?” To av vår tids store norske pop-personligheter, Marstein og Girl in Red, fremstår på sin side handlingslammede, og stotrer ut noen ulne patriotismer om at det er greit å huske på retningsnummeret +47 og jeg vet ikke hva. 

Men nå snakker jeg meg bort her. Det kan jo hende at utbredelsen av solo-nasjonalsangen har, om ikke en baktanke, så i det minste en funksjon til i sommer. For der norske supportere får innreise til USA, blir andre – for eksempel folk fra Elfenbenskysten, eller dommere fra Somalia for den del – bedt om å holde seg hjemme. Og dermed trenger man kanskje slike forhåndsinnspilte, ensomme versjoner, som kan dundre utover glisne tribuner, tomme plastseter som steker i sommersolen. 

Jaja – nå skal jeg gjøre som Oljeberget og ta det med RO! Her er tre viktige ting som skjer de nærmeste dagene: 

1. Hærverk i Parken kunne dere lese om i forrige uke, festivalen starter i dag og byr på billige billetter for unge mennesker (100 pr dag for U18, 300 pr dag for U23) og lekkerbiskner som Brainbombs, Anal Babes feat. Paal Nilssen Love og Andreas Røysum, DNA? AND?, Emmeluth & Bjorå, afrobeat-legenden Dele Sosimi & Blåsenborg Rekreasjonslag og mye, mye, mye annet fredag og lørdag. Fy faen!

2. Lyse Netter i Moss. Møster, Kåre & the Cavemen, Motorpsycho feat. Kjetil Møster, Vilde Tuv, Yttling Jazz, Lars Lillo-Stenberg og Ellen Andrea Wang covrer John Martyn, Röyksopp, Prins Thomas & mye, mye, mye mer. Fyttikatta! 

3. Kristiansandfestivalen Et Annet Sted handler mye om litteratur, men navn som Egil Kalman og Erlend Apneseth Trio forteller oss at det er vellyd i gjære her. Skip ohoi!

4. Det skjer mer i Oslo på lørdag: Jazzland inviterer til bakgårdsfest på Becco, med Harald Lassen, Madmax, Tuva Halse Quintet og husfar sjøl, Bugge Wesseltoft. Billetter koster 250 kroner per snute og det starter klokka 17.00. Du snakker! 

5. Kunstnernes Hus på Juret / Kunstnernes Jur durer videre med svært god booking – på mandag kan dere se Signe Emmeluth, Ole Morten Vågan og Paal Nilssen-Love spille der. AY CARAMBA!

Vi går videre! Now’s The Time er, også i 2026, en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glade for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her.

Det vi lever av, er å selge blader. Dermed blir vi svært takknemlige for alle som tegner et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.

Her er James Blood Ulmer (RIP) med “Are You Glad To Be In America?”. 

***

Zakarias er forelska

Zakarias Meyer Øverli. Foto: privat

Zakarias Meyer Øverli er en skikkelig godnrute, og en glimrende saksofonist, som ikke er redd for å dra en smektende solo. Det er vi glade for at han gjør. Et av hans band heter Zakarias Quartet, der han har med seg gode venner. Men ingen venner er vel så gode som hans livspartner, musikeren Bethany Forseth-Reichberg. Nå har han jammen laget en vakker låt om henne også.

Gratulerer med ny single. Bestemte du deg for å gå på arbeidsrommet for å prøve å skrive en sang til kona?
– Da jeg skrev låta først kalte jeg den ballade, jeg turte ikke å si det høyt at den var til Bethany, så snakket jeg med en kollega som sa at jeg må bare tørre å si det høyt! Så jeg sier det høyt og kaller den for Bethany. Det er så mange som driver og ulmer og lurer på om de skal vise kjærligheten til dem de elsker, jeg sier kjør på og ta en sjanse! Jeg skrev låta før jeg ble gift, og hadde lyst til å skrive en sang hvor progresjonene og melodien skulle formidle hvordan det er å være forelska, og følelsene som er som en berg-og-dalbane. Men at det er et stødig og konsekvent underlag som formidler fremdriften. 

Når får du ellers ideer til nye låter? Det er jo dessuten mange forskjellige prosjekter du er involvert i.
– Jeg får ofte idéer til låter av situasjoner jeg er i, som jeg vil beskrive med musikken. Inspirasjon fra andre musikere er også en kilde til idéer. Det varierer jo fra band til band. I Zakarias Quartet lager jeg demoer hvor jeg spiller piano, synthbass, sax, fløyte, perkusjon som jeg mixer til, slår en rytme på bordet som jeg tar opp og mixer det inn sånn at det låter litt som et trommesett. Ganske gjennomarbeida demoer. Da blir det veldig tydelig for mine medmusikere å høre hva jeg mener med de musikalske idéene mine. Etter det planker jeg meg selv og noterer alt veldig konkret, for at de andre skal skjønne de konkrete voicingene og rytmikken helt spesifikt. 

Foto: privat

Omtenksomt.
– Noen andre band er mer basert på at vi prøver ut varianter helt til vi lander på en variant som føltes best. I Rakkarogers henter vi inspirasjon fra bulgarske og norske folketoner og vrir og vrenger på dem. Noen ganger lager vi melodier og bulgarifiserer dem. Det er veldig gøy å kunne ha masse forskjellige prosjekter, da går man aldri lei av én type musikk! 

Hva synes resten av det freske bandet om at de må backe deg i dine private anliggender?
– Haha, jeg har ikke spurt dem. Men de er gode venner, og jeg er helt sikker på at de digger det. Jeg mener at det er bedre å være tydelig i det man skal formidle, enn å lage duse abstrakte titler som ikke setter seg i hukommelsen. De musikerne jeg har med i Zakarias Quartet er helt ekstremt next level musikere!! Sondre Moshagen, Steinar Heide Bø og Tarald Kongshaug! Det er så lett å jobbe med dem. Jeg kan komme med noen låter som har en del vendinger som de tar på strak arm. Overskuddet i det rytmiske drivet, og samstemthet i solopartier får meg til å bli skikkelig gira når vi spiller sammen. Jeg kaster ut idéer i øyeblikket, og de blir plukket opp øyeblikkelig, så spinner vi videre på den idéen til det oppstår noe nytt. Jeg føler jeg kan bevege meg hvor som helst, og de blir aldri satt ut av det. Det er en deilig følelse, føles som å fly. 

Jeg husker jeg tidlig på 00-tallet lo veldig av at Universal utga en CD med navn Coltrane for lovers. Det virka litt sell-out, og ikke hva jeg assosierte med ham. Men det er jo mye fint fra ham, da.
– Tror at mange av de låtene på Coltrane for lovers er opprinnelig fra albumet som heter Ballads. Mener å huske å ha lest at han spilte inn disse romantiske balladene fordi han var uinspirert, hadde knust favorittmunnstykket sitt og trengte penger. Men jeg digger platene!! Syns både Coltrane for lovers og Ballads er superlekre plater! 

Hva er den vakreste låta du vet om med ham?
– Ouf, jeg klarer ikke å velge en som den vakreste Coltrane-låta, det er så mange vakre låter. En låt, hvor saxtonen og klangen i hornet er ekstremt vakker, er på starten av låta «Peace on Earth» – live fra Japan, den er virkelig ekstatisk vakker! 

– «I Want To Talk About You – Live in Stockholm», er også noe jeg har hørt ekstremt mye på. Der spiller han en flere minutters kadens, hvor man kan virkelig høre hans kreative prosess med spontanimproviserte akkordprogresjoner som er helt utenomjordiske! 

– Andre vakre låter fra Coltraneinnspillinger er «After The Rain», «Living Space», «I ́ll wait and pray», «Slow Dance», «Say It Over And Over Again» og «Vilja»for å nevne noen. Vilja på sopransax – låter bare så sinnsykt bra, supervakkert samspill! Jeg hadde den som vekkeklokke i en periode, når han spiller brekket fra headen inn til soloen reiste jeg meg opp fra senga for å gripe dagen! «Naima», som han skrev til sin daværende kone med samme navn er jo selvfølgelig ekstremt vakker også. 

Helt klart. Når du hører ordet romantiske låter, hva ser du for deg da?
— Da ser jeg for meg noe som treffer følelsene direkte. Noe som klarer å åpne opp i det følelsesmessige. Det kan jo være som «Naima» av Coltrane, eller som Garbareks «Til Vigdis», den treffer helt andre siden av det romantiske spekteret. 

I denne aktuelle låten din leder jo mye opp mot en forløsende saksofonsolo. Skal en god solo alltid fortelle en historie/ha et budskap med en avklart konklusjon?
– Ja, absolutt! Jeg føler en solo skal ha noe ved seg. Noe særegent, et poeng, noe som skiller seg ut på en eller annen måte. Jeg prøver noen ganger å improvisere en melodi som jeg tenker en vokalist kunne sunget som en melodi til en egen separat ny låt. Lage noe i øyeblikket som låter som om man hadde jobbet med sekvenseringen som en komponist. Andre ganger prøve jeg å få saxen til å høres ut som en harpe, noen ganger som en sekkepipe, en myk fløyte, en en rytmegitar, et piano, noen ganger vil jeg bare spille en variasjon på melodien for å underbygge hovedtemaet i respekt til komposisjonen. Låta «Bethany» går jo i 7/8, her prøver jeg å spille som om man ikke legger merke til at det er en skeiv taktart. I denne versjonen er tanken at vi skal bevege oss som en symbiose, ta steget videre der det føles naturlig i øyeblikket. 

Riversun. Foto: Mads Strømme

Du speller jo også i bann med hovedpersonen i denne låten. Veldig flott band. Når skjer det noe mer derfra?
– Tusen takk! Ja, riktig i bandet Riversun spiller jeg med Bethany Forseth-Reichberg, og vi slapp akkurat låta «Christel». Det kommer flere singler i tiden fremover. Også kommer hele albumet ut 16. oktober i år! Vi skal ha releasekonsert på Victoria Nasjonal jazzscene 20. november, samt konserter i Nord-Norge på nyåret, de vil snart bli annonsert. Vi skal også spille duo-konsert i Vatikanstaten om to uker! Vi spiller også på Josefine Visesommer 19. aug i år med annet viserepertoar, for å nevne noen av konsertene. Hjertelig velkommen!

***

Kjærlighet med tilsvarsrett

Bethany Forseth-Reichberg. Foto: Thea Arnesdotter Lien

Vi leker ikke media her i remsa, og når vi snakker om såpass delikate og personlige ting som et menneskes kjærlighet til en annen, kan vi ikke bare trykke sterke påstander udokumentert. Vi tok derfor kontakt med personen helgens store jazzsingle faktisk handler om: Bethany Forseth-Reichberg. En av landets fineste sangere, kjent fra Mall Girl, tigerstate og en haug andre sammenhenger. Tidligere i år utga hun et finfint album under navnet ›. Og for egen del må jeg bare si at fjorårskonserten med Riversun på Vossa Jazz var det årets mest loved-up konsert. De to har funnet tonen. Men hva sier hun egentlig til å plutselig være gjenstand for en låt der ute i offentligheten?

Riversun under Vossa Jazz i fjor. Foto: Ørjan Furnes/Vossa Jazz

Hva tenkte du da du hørte låten Bethany første gang?
-Sikkert noe lignende som «shit, den er fin» og «wow, jeg er sykt heldig». Felte nok en liten tåre også.

Det forstår jeg. Har personlig kjærlighet en naturlig plass i musikk og annen kunst, mener du?
-JA! Jeg klarer jo nesten ikke skrive om noe annet hehe. Kjærlighet er universets helligste kraft, så klart skal det med i kunsten! Men det er selvfølgelig en fin linje med tanke på innhold, sånn rent tekstlig. Sidsel Endresen sa til meg en gang at man kan være personlig, men man trenger ikke være privat.

Kjenner du igjen Zakarias’ lynne og personlighet i spillet hans?
-Ja<3 Han er en utrolig grounded person, med en stødig, varm ro. Men samtidig er han en villmann fra Grefsen (mel. Guantanamera, red.anm) som ikke er redd for å ta sjanser!

Har du skrevet en låt som handler litt om ham allerede, eller kommer det en?
-Som jeg tidligere nevnte er KJÆRLIGHET mitt favoritt-tema, så svaret er vel; opp til flere. Denne her handler litt om han og på slutten av låten spiller han en nydelig solo! 

Er det en annen eksisterende låt som minner deg om ham?
– Ja!

Det er konsert med tigerstate på Piknik i Parken denne helga. Kommer det noe plate eller noe fremover?
– Stemmer! Album slippes i oktober og så vidt jeg har skjønt blir det releasekonsert i november.

***

Ukas Iggy er ferskvare

Ragg for lyse kvelder

Notater fra en konsert med Johansen/Røysum/Strøm/Wildhagen på Kafé Hærverk, torsdag 11. juni, av Eyvind Fredriksen. 

Foto: Eyvind Fredriksen

Alenetid er en rar ting. Noen ganger er det alt man lengter etter, mens andre ganger, hvis den kommer brått på, kan den være helt feil. 

Nei vent.

Det er å komme litt for tidlig til en konsert og ha droppet å ta med lesebriller, kan være en selsom opplevelse.

Nei vent. 

Hvordan starter man på en tekst om en konsert man ikke hadde tenkt til å skrive om, men i ettertid føler et meddelelsesbehov om?

Frihetsjazz. Jeg liker egentlig ikke merkelappen og vet ikke helt hva jeg legger i det ordet, men det dukker ofte opp i hodet når jeg ser og hører Andreas Røysum spille. Disse litt langstrakte, ofte bittersøte, strofene innimellom punktert av noen krassere, vrælete. Noe sånt? Noe Aylersk? Det dukket i hvert fall opp igjen i går tidlig i første låt, Jon Rune Strøms “Spirit Blue” etter hva jeg klarte å tyde av setlisten på scenekanten, der Røysum med lukkede øyne liksom svevde med bassklarinetten mellom ventilasjonskanal, lamper og takmonitorer der inne på Hærverk og Gisle Johansen etterhvert smøyg seg forsiktig inn i låta. Alt grumset i hodet som de falske startene av denne teksten antydet var borte på et blunk. Det slutter aldri å fascinere. 

Den første låta satte standarden for det som ble en lang og meget god konsert. Jeg klarte ikke tyde alle låttitlene på det nevnte arket, men de sa de spilte låter av Strøm og Johansen, og utenom den nevnte åpningen kjente jeg, i det ordinære settet, igjen sistnevntes Morrasol. Og jeg vet ikke om det bare var meg, men jeg syntes kvartetten, med hittil unevnte Andreas Wildhagen som stødig sistemann, funket best i låtene med trøkk. At det kunne bli litt ufokusert i de roligere partiene. Men det var heldigvis nok trøkk! 

Andreas Røysum. Foto: Eyvind Fredriksen

På vei ned trappa da jeg trodde de var ferdige hørte jeg Røysum si at de vel måtte finne på noe som ekstranummer før han bare startet på Johansens “Kveldsragg”, hvis opphavsmann så oppriktig overrasket ut. Og da jeg spurte dem etterpå viste det seg at opphavsmannen ikke ante at de andre hadde lært seg den. En veldig fin overraskelse for alle med andre ord. “Kveldsragg” utgjør hele A-siden Johansens plate med samme navn fra 2022 og er en låt jeg gjerne bare setter stiften tilbake på start på igjen og igjen når jeg har den etterlengte typen alenetid i stolen med helgens aviser og alt lys av bortsett fra leselampen. Og det ble en helt fantastisk avslutning, en lang og god versjon hvor tenorsaxen og bassklarinetten snodde seg inn i hverandre over Strøm og Wildhagens bånnsolide komp. Ganske annerledes enn på plata med annen besetning og instrumentering, men klokkeklart gjenkjennelig som Seg Selv. Standardmateriale! 

Hvordan avslutter man en tekst om en konsert man ikke hadde tenkt til å skrive om, men i ettertid føler et behov for å skrive om?

Det var overraskende lyst ute i junikvelden. Himmelen var så høy. Og jeg dro hjem i fornuftig tid.

Eyvind Fredriksen

***

Brevkurs: Hvordan var det nå med denne jazzen og punken?

Det kan hende at dette er episode én i en serie med jazzbrevkurs som rettes inn mot spesifikke lyttere som ikke egentlig har bedt om det. Denne uken: En liste om punken og jazzen, adressert til Flu Hartberg.

Kjære Flu! 

Jeg skriver til deg nu, helt uventet. Her om dagen, under din hjertelige deltagelse på Jazznytt på Loftet, snakket vi både om tegneserier, jazz (som ja, er rart) og rock. Og i forbifarten nevnte jeg at frijazzen er punkens gudmor. Du reagerte med en viss forundring, og det jeg nå velger å tolke som nysgjerrighet. For noen musikkfans er dette rett og slett Vanlig Å Si, en ganske gjennomdiskutert utveksling av inspirasjon og virkemidler. Men for andre er det en corny påstand. Kanskje begge deler stemmer – jeg skal uansett skrive litt om det nå, ikke minst fordi den kommende helgen inneholder to strålende festivaler som begge to er i berøring med dette kraftfeltet – Lyse Netter i Moss, og Hærverk i Parken i Oslo, hvor du også har vært engasjert medhjelper og tegnet årets plakat. Så la oss sette i gang, med en liten artikkel i digital listeform, med noen innganger til skronkens forunderlige verden.

Plakaten til Hærverk i Parken, som skjer i dag og på lørdag, er tegnet av Flu Hartberg – og har svært mye musikk med skronkiga kvaliteter.

1. John Coltrane

Etter hvert som sjangere vokser seg store og mangfoldige, med flere generasjoner band og lyttere, store universer av symboler og viktige historier som forteller ting om hva f.eks. rock eller punk er, blir det kanskje lett å glemme hvor skjøre skilleveggene mellom et ungt uttrykk og omverdenen egentlig er. Etter hvert finnes det så mye rock at rockeband fint kan bare være interessert i rock, på en måte (om dette alltid er ideelt, er en annen sak). Plutselig kan det føles fresht og uventet at et band med medvind i seilene, som for eksempel Geese, tar inn impulser fra improvisert musikk (jeg har i hvert fall lest flere artikler som omtaler det som nytt og heftig). Når vi går tilbake til seksti- og syttitallet, kan man bli slått av hvor normalt det der egentlig er å bli påvirket av rar musikk. Historiene om hvordan medlemmer av The Beatles sugde til seg impulser fra avantgarden – Luciano Berio, John Cage, Karlheinz Stockhausen osv – på midten av sekstitallet er nokså kjente. Men det var mange om beinet. I år feires hundreårsdagen til saksofonisten John Coltrane. Han hadde aldri med seg elektriske instrumenter på sine plater, men musikken han lagde, særlig et lite stykke ute på sekstitallet, fikk raskt effekt på en lang rekke unge rockband. Og da snakker jeg ikke om perifere kunstrockensembler – jeg snakker om ikoniske låter fra store, kanoniserte rockeband. Vi kan begrense oss til to her. 

Vi starter med The Doors fra Los Angeles, disse vidunderlige kålhodene. Det finnes folk der ute som til stadighet snakker om at de er “overvurderte” og at Jim Morrison i sær var et kjøtthode. Dette er en mening som kjeder meg – meg om det, dem om det. Jeg syns i hvert fall at de låter helt fantastisk, alltid underholdende selv når de er på sitt mest corny, og at Morrison, trass i at han skal ha vært en møkkamann i fylla og hadde noen ekstremt frakkete tendenser, også var en fantastisk sanger som tross alt døde da han var 27 år gammel, et ungt menneske. Så kanskje vi ikke vet så mye om hvem han “egentlig” var. Tidlig i 1967 levde han uansett fremdeles, og da ga The Doors ut klassikeren “Light my Fire”, som går sånn her: 

For et snodig sammensurium den låta er, altså. Med sin antydende og kontroversielle tekst, sleske cocktailkomp i versene, en av de mest kjente introene i rockehistorien og det lange midtpartiet hvor organist Ray Manzarek og gitarist Robbie Krieger strekker seg ut over en hypnotisk bassfigur. Akkordene de spiller over her – og hele ideen om et slikt langstrakt musikalsk slettelandskap som liksom åpenbarer seg som en dagdrøm i midten av låta – var hentet fra John Coltranes versjon av “My Favorite Things”, en låt han aldri sluttet å utforske før han døde, og som ble utgitt på plate i 1961. Både “Light My Fire” og “My Favorite Things” ble faktisk sluppet som singler i redigerte versjoner, og begge ble en sorts hits, og det er i grunnen enkelt å høre hvordan de deler noe stoff. 

Mange vil jo innvende at verken Manzarek eller Krieger var særlig tess “som jazzmusikere”. Deres utforskning av denne improvisasjonen er ikke like finmasket og eksplosiv som den Coltrane og mange andre sto for på den tiden. Men jeg mener at det kanskje er å skygge for noe av kraften i det Coltrane (og forøvrig også årets andre hundreåring, Miles Davis, så var han nevnt) skapte her. For det er også helt åpenbart at musikken det unge vestkystbandet hørte på My Favorite Things, og kanskje andre plater også, hadde en eller annen forståelig, innlysende essens. Som de kunne plukke opp, og lage en tiltalende barnlig versjon av. Det er jo i grunnen mer fantastisk enn om de hadde vist seg å være hardcore jazzvirtuoser. Det morsomme er at “Light My Fire” ikke bare inneholder ett slikt musikalsk innlån, men to: Introen har en nokså åpenbar inspirasjon fra Johann Sebastian Bach. Også han var en viktig nisse på lasset i den unge rockens verden, og også her snakker vi ikke om Bach-ekspertise, at arbeidet ble utført av musikere som hadde studert verkene hans og for eksempel kunne skrive en fuge på egen hånd. Men det er noe med musikken til Bach som, mer enn for eksempel Mozart og Beethoven, lar seg herme etter på dette viset. Å lage noe som innehar en slags bach-het, lar seg åpenbart gjøre – vi finner det også igjen i orgelet på Procol Harums “A Whiter Shade of Pale”, i ting Brian Wilson skrev og i det fjonge sidesporet som rett og slett heter baroque pop (her kunne jeg skrevet “barokkpop”, men som sagt, sjangeren er fjong). Det finnes forskjellige former for innflytelse i musikk og annen kunst. Noe handler om grundige nærstudier, men så har du altså disse mer generelle ideene, pastisjen, som på mange måter er like viktig og interessant. Og i denne sammenhengen føles det også riktig å påpeke at The Doors også endte opp med å ha en veldig tydelig The Doors-het, som andre band gjennom tidene kunne knabbe på en måte som kanskje ikke lar seg skjule. Denne fredagen spiller for eksempel Kåre & the Cavemen sitt andrealbum Long Day’s Flight ‘till Tomorrow på Lyse Netter, og på den plata finnes det opptil flere steder hvor nettopp det skjer. Det er kanskje aller mest åpenbart på “Invisible Horse”, når låtas hoveddel i femtakt avløses av et oppjaget soloparti i fire flate hvor bandet etteraper både solorekkefølgen og en del av licksene fra nettopp “Light My Fire”: 

Vi holder oss i Los Angeles, hvor man på denne tiden også fant The Byrds, gudfedre for både janglepop, countryrock, flerstemt burlesk rock fra Blue Öyster Cult til Hayeminol og ymse psykedeliske utskeielser. Det var ikke nødvendigvis god stemning mellom medlemmene av The Doors og The Byrds, på et tidspunkt ga David Crosby Morrison en på tygga, og når han ble bedt om å fortelle om denne episoden mange år seinere, sa han “If we were the flower generation, Jim Morrison was a mushroom child. He should be kept in the dark and be fed shit.” Hei hu, hvor det går. Men The Byrds delte fascinasjonen for Coltrane, og den kommer tydelig frem på en av bandets aller beste låter, “Eight Miles High”:

Her er The Byrds både inspirert av Coltrane (som flere av medlemmene så livsendrende konserter med) og den store indiske musikeren Ravi Shankar, som Coltrane var en stor beundrer av selv, som han ble venn med og skal ha vurdert å gå i lære hos, og som han oppkalte sin sønn etter. Jeg leste et sted at Ravi Shankar, da han hørte modaljazzen til Coltrane, åpenbart skal ha gjenkjent innflytelsen fra nordindiske ragaer i den – og kanskje også skal ha tenkt at det tross alt var et litt banalt, at de ikke hadde gravd ordentlig dypt i hva denne musikken egentlig var, men at det uansett var smigrende innlån. Og det er kanskje noe å tenke på når disse unge nyfønede rockerne gyver løs på all denne musikken på en gang – joda, det er kanskje en slags musikalsk barnetegning av det Coletraneske, men så var kanskje ikke Coltrane redd for å prøve seg på slike barnetegninger selv. 

Der linjene til Krieger og Manzarek i “Light My Fire” er gjort med flid, tydelig og ryddig spill, er gitarintroen på “Eight Miles High” balstyrig, kantete, og forsøkene på å etterape sitarspillet får mer preg av en slags kjemping med gitaren, haling og napping som også blir en del av rockegitaristens verktøyskasse. At man, mer enn å fremføre flotte melodier eller virtuost bluesspill, forsøker å formidle en  slags pur energi gjennom behandlingen av instrumentet. Og selv om “Eight Miles High” fremdeles er en låt hvor dette har sin tydelige plass i solopartiene, og ellers er preget av et ryddig og velarrangert lydbilde, kan vi jo her høre kimen til noe som etter hvert skal ta større plass.

2. Ornette Coleman 

På slutten av femtitallet skapte saksofonisten Ornette Coleman et jordskjelv i jazzen med et fantastisk band og en rekke gedigne albumklassikere. Det kanskje aller mest kjente heter The Shape of Jazz to Come, og det er en tittel som tåler grundig faktasjekking. Et annet album, hvor to kvartetter liksom kolliderer i studio, heter Free Jazz. Og selv om tittelen nok var ment å bety “Frigjør jazzen”, ble den også til et sjangernavn, altså frijazz. Det er mye man kan si om Colemans musikk, men kanskje jeg skal begrense meg til å si at denne musikken er melodisk, preget av komposisjoner som både kan være vakre og lette å få på hjernen, at røttene i blues og kanskje litt eldre jazz skinner frem – og at den åpner noen rom, både rytmisk og melodisk og samspillmessig. Plutselig er det liksom en hel masse flere måter å utforske jazzimprovisasjon på – og når mange musikere, både eldre og jevnaldrende med Coleman, reagerte med skepsis, var det ofte fordi de følte at frijazzen var i ferd med å gjøre et ufravikelig krav til håndverk, og sofistikasjon, litt mer utydelig. Kunne liksom hvem som helst improvisere nå? Mon det. Men mange, som for eksempel Coltrane, hørte også enorme muligheter i denne musikken. Og innflytelsen strakk seg langt utover jazzen – dette var noe komponister, poeter, kunstnere og hipstere liksom var nødt til å forholde seg til, og Coleman-kvartettens sagnomsuste residency på The Five Spot ble besøkt av en lang rekke store musikkpersonligheter, som for eksempel den glupsk nysgjerrige dirigenten og komponisten Leonard Bernstein. 

En annen personlighet som hørte noe helt spesielt i Colemans musikk, var den unge gitaristen og låtskriveren Lou Reed. Han startet sin løpebane i doo wop-grupper på slutten av femtitallet, og på begynnelsen av sekstitallet var han også vert for radioshowet Excursions on a Wobbly Rail, som hentet tittelen sin fra en Cecil Taylor-komposisjon, og som i tillegg til rock, blues og doo wop også spilte frijazz. Og den miksen der er jo slett ikke noe dårlig sted å starte når man skal forsøke å beskrive uttrykket som møter en når man setter på de tidlige albumene til det forunderlige bandet Velvet Underground, som veksler mellom utålmodig eksperimentering og slående vakker, klassisk poplåtkunst. Som gitarist oppga Reed Ornette Coleman som en av de avgjørende inspirasjonskildene. Kanskje var det blandingen av noe avansert, fritt og uregjerlig med den jordnære innflytelsen fra litt eldre musikk som tiltalte ham. Ifølge Reed var for eksempel gitarstilen på “European Son”, fra bandets klassiske debutalbum Velvet Underground & Nico, et forsøk på å bringe den Colemanske innflytelsen inn på noe han gjorde.

Og på bandets oppfølgeralbum, det enda mer radikale White Light / White Heat, hvor hver eneste låt inneholder minst én helt bananas idé som det føles som at andre band har basert hele diskografier på, finner vi en låt som “I Heard her Call My Name”:

Og her begynner det jo å bli spennende, for der det er ganske lett å peke på Coltrane-lånene i “Light My Fire” og “Eight Miles High”, har ikke jeg klart å finne et øyeblikk i disse to låtene, eller noe annet Reed gjør fra denne perioden, som man kan peke på og si her hører du hva han tok fra Coleman. Men det ligner på veldig, veldig mye anarkistisk anlagt rock og punk som kom etter, naturligvis: Både den overstyrte, ekstatiske fuzz-spillingen på “I Heard Her Call My Name” og den mer knudrete, halvvrengte harvingen i “European Son”. Så hva er innflytelsen her? Kan vi snakke om et slags musikalsk frihetsønske? Er det snakk om en fascinasjon for energi, eller utforsking av musikk som “tekstur” (for å bruke et ord det ergrer meg å bruke så mye som jeg gjør), ulike lag av dissonans og harmoni som gnisser mot hverandre? Kanskje alt det der, og mer til. Vinduet til denne musikken ble uansett stående på gløtt i resten av Lou Reeds karriere, og i 1979 fikk han også med seg et av medlemmene fra Colemans kvartett, trompetisten Don Cherry, på det skjebnesvangre, stemningsfylte tittelsporet til skiva The Bells:

3. Pharoah Sanders

Vi er kanskje ikke i punken ennå, men vi nærmer oss. Velvet Underground er jo et av bandene som kan sorteres inn i den fascinerende men-er-det-en-sjanger-sjangeren “proto-punk” – som jeg ikke egentlig er i stand til å definere, bortsett fra at alle bandene og artistene er viktige deler av bokklassikeren Please Kill Me, at de stort sett er dødsbra over hele linja, at det ble konsumert en god del droger og at så godt som alle på én eller annen måte sneik inn innflytelse fra frijazz og andre eksperimentelle musikalske strømninger i det de gjorde. Og da kommer vi fort til The Stooges fra Ann Arbor, Michigan, og deres frontfigur, vismannen Iggy Pop (De har vi skrevet en god del om før, både i papirutgaven av Jazznytt og denne remsa, og dette avsnittet er også basert på litt tekst som har stått på trykk i en versjon tidligere). 

Om du hører “LA Blues”, energiutblåsningen som avslutter andrealbumet Fun House – eller, egentlig alle bidragene til saksofonist Steve Mackay på den plata, er koblingen egentlig ganske åpenbar. 

Da er det kanskje også lett å se for seg at frijazzinnflytelsen var noe bandet kom frem til, etter å ha startet i rocken. Men det er faktisk omvendt. Før de fikk låter, og ble bandet man hører på debutalbumet, het de The Psychedelic Stooges og spilte konserter med oljefat som trommer og Iggy på en støvsuger og vannflaskeperkusjon, inspirert av musikken til Harry Partch. Den høres sånn her ut:

John Sinclair, poeten og aktivisten som også var manageren til MC5, sa det slik: «Iggy kind of created this psychedelic drone act as a backdrop for his front-man antics. The other guys were literally his stooges. They’d just get this tremendous drone going, but they weren’t songs, they were like demented grooves—”trances” I called them. They were closer to North African music than they were to rock. And there’s Iggy dancing around like Waiting for Godot meets the ballet. He wasn’t like Roger Daltrey, you know what I mean?»

Wayne Kramer, gitaristen i MC5, så dem mens de fremdeles het The Psychedelic Stooges. Han beskriver dem slik: “Simple is not easy. It was the first time I ever saw someone dance and interpret the music to the degree he was able to, live onstage. (…)The music wasn’t pop, it wasn’t rock, it was something else. It was dark and foreboding and powerful and hypnotic.”

Etter hvert droppet de “psychedelic” fra navnet sitt og fortsatte som The Stooges. De måtte få seg noen låter også, og da de skrev “I Wanna Be Your Dog”, sa de at de var inspirert av strykerhooket som dukker opp uti treblåser Yuseef Lateefs groovy “Eastern Market”: 

De fikk etter hvert plateselskap, og dro i studio med Velvet Underground-medlemmet John Cale som produsent. De hadde ikke med seg mer enn fire låter, og hadde egentlig planlagt å avslutte hver eneste låt med totalt kaos. Vi får en smakebit på det i outtaket “Asthma Attack (Freakout)”:

Men de fikk beskjed om at det var litt vel tynt, at de trengte noen flere låter. Så de måtte kaste seg rundt, og da var det greit å kunne knabbe litt fra skiver de likte. Når de skrev låta “Little Doll”, lot de seg inspirere av et riff som dukker opp et godt stykke uti saksofonisten Pharoah Sanders’ “Upper and Lower Egypt”: 

Dette var rett og slett musikk de hørte på, som var tilgjengelig for dem. Ann Arbor hadde en festival for utforskende musikk på sekstitallet, og Iggy og de andre medlemmene gravde også i platebutikkenes jazzseksjoner. Etter det jeg vet, lånte de aldri noe konkret av ham, men de var også svært glade i den karismatiske, jordnære kraften i musikken til Albert Ayler. Det er vanskelig å høre Aylers umiskjennelige honk og ikke føle på hvor nært beslektet den lyden er med rock – både av typen som het rock’n’roll, og nye, forkortede varianter. Man kan egentlig lure: Hva annet skulle de være inspirert av? 

I likhet med Lou Reed, har Iggy også holdt kjærligheten til denne musikken vedlike. Om du hører en episode av radioprogrammet hans på BBC, Iggy Confidential, vil du ofte bli servert en miks av ulik ny rock som han har fattet interessen for – men titt og ofte sniker han en klassiker fra frijazzen og spiritual-jazzen inn, i tillegg til nye ting fra sjangeren. Det er åpenbart at det er dyrebart for ham – og at han finner noe som er tiltalende, og enkelt, i sjangeren. Iggy er forsåvidt en intellektuell, men han intellektualiserer ikke – og det er veldig tydelig i måten han formidler favorittjazzen sin på. 

Dette er forsåvidt ikke en skjult del av musikkvirket hans i det hele tatt, også den etablerte jazzpressen har fattet interesse for dette. Et interessant intervju med Iggy Pop fra Jazztimes forteller for eksempel om innflytelsen fra elektrisk Miles og Sun Ra: 

“In 1970 I went to California to record [the Stooges’] Fun House, and [writer and legendary scenester] Eve Babitz played me Bitches Brew. And I thought, “Well, this has some things in common with Fun House.” From that I started listening to Jack Johnson and On the Corner. But I didn’t hear Sketches of Spain until ’84 or ’85.

Legend has it Miles was a Stooges fan. Is that true?

I have no idea. I know this much: We did a couple of gigs at a joint called Ungano’s [in 1970]. I remember that it was on the Upper West Side, and I think it was near Miles’ apartment. … I don’t remember whether he was [at the gigs] or not. [Stooges guitarist] Ron Asheton says he came and that we met backstage, and I read somewhere somebody quoted [Miles as saying something complimentary about us]. But I have no idea, and that’s all I really know about Miles and the Stooges. [laughs] But why not? When we copped a groove, we copped a groove.

How did the Stooges come to have Sun Ra open for them? What do you recall about that gig?

Again, this is only as good as my memory, but I think we were offered top billing at a very small, modest festival. I want to say it was in Jackson, Mich. … I want to say it was there in a tent, and I want to say it was just a few hundred people. I remember being asked, “Who would you want to play with you?” And I said, “Give me Sun Ra.”

What I do remember about it, and what I’ll never forget, was, besides the music, the fantastic visuals. And one particular part of the visuals, and you could probably trace this back to New Orleans, was that the horn players were able to do a kind of back-to-back, rolling, somersaulting ball of sax players that they could take off the stage and move through the audience as they played in their fantastic, sequined Middle Eastern robes. They would undulate as one; it was fabulous. And then he was immovable behind his instrument. What a rock; what a great guy.

For the Arkestra it was very important to live in the house. And that was something that, until we grew up, the Stooges did that for all those three records. I continued that tradition.”

4. Sun Ra

Dette er et bra sted å hoppe over til et annet stort Michigan-band, MC5. De spilte nemlig også konserter med Sun Ra Arkestra, her kan vi se en nydelig plakat, for eksempel: 

Og på sin klassiske debut, livealbumet Kick out the Jams, gjør de også en coverversjon av Sun Ras “Starship”:

Selv om jeg aldri har blitt like fascinert av rocken til MC5 som The Stooges, syns jeg dette er en gripende innspilling. Musikerne finner så mange steder i denne lydorgien, det er alt annet enn monotont, konstant på leting etter noe nytt. Og du får virkelig følelsen av at dette er nytt – både det de gjør, og musikken de lar seg inspirere av. Klangen og kvitringen gir det hele et buldrende, nesten uvirkelig skjær. Det er lett å se for seg at det improviserende trønderske orkestret Motorpsycho har tatt med seg noe herfra til det som skjer når de er dypest inn i utforskningen av en låt som “Un Chien d’Espace”. På livealbumet Roadworks vol. 1: Heavy metall iz a pose, hardt rock is a laifschteil får den låta strekke seg ut i en halvtimes tid, preget av lignende kontraster mellom psykedelisk pling-plong og massive tepper av vreng. Og de covrer jo også MC5’s låt “Black to Comm”, hvor man også kan høre hvordan frijazzens ekstatiske hyl og kriblende intensitet blir en ingredients i skapingen av nye riff. Måten den stadig vekk byr på sånne grøtete fossefall av harving på instrumentene, kan forsåvidt også minne en del om frijazz-brekkene i Art Ensemble of Chicagos klassiker “Theme de Yoyo”, uten at jeg vet om det er noen direkte inspirasjon der (men Motorpsycho har, for sikkerhets skyld, naturligvis covret den låta også – og la oss heller ikke glemme at tittelen på albumet der “Un Chien d’Espace” dukker opp, Angels and Daemons at Play, er lånt fra en Sun Ra-plate. Slik kan man fortsette.). 

5. Lester Bangs

Som nevnt, er dette langt fra nye innsikter, altså. En musikkjournalist som, kanskje mer enn noen andre, befant seg i dette grenseområdet er Lester Bangs, som vi også skrev litt om for noen uker siden i forbindelse med hundreårsdagen til Miles Davis. Han skrev lange, begeistrede tekster om Coltrane, Ayler og Davis, side om side med stoff om Lou Reed og The Stooges. Anmeldelsen av Fun House, Of Pop and Pies and Fun, strakk seg over to utgaver av musikkmagasinet Creem, og sitrer den dag i dag. Og på starten av åttitallet, skrev han artiklen Free Jazz / Punk Rock – som handler om akkurat det tittelen lover. Når han skriver den, er det riktignok med utgangspunkt i en ny generasjon med band som leter i dette landskapet. Siden The Stooges, Velvet Underground og MC5 satte i gang, hadde mye skjedd – gitarister som Robert Quine i Richard Hell & the Voidoids og Tom Verlaine i Television hadde utforsket ulike former for jazzinspirasjon i rocken. Og her kom en ny generasjon hvor man blant annet kunne høre saksofonist/frontfigur James Chance og hans Contortions skape noen ganske merkelige koblinger mellom nyveiv, disco og frijazz. 

“Just what is all this stuff? Well, guess what, folks — the end of the Seventies, with its apparent exhaustion of forms and general disgust with what has come to be known as «fusion music,» has brought us what seems at first glance to be the unlikeliest fusion of all: punk rock and free jazz. But it’s been a long time a-borning, and it has antecedents,” skriver Bangs. Ja, han trekker trådene tilbake til lyden av saksofonister som Flip Philips og Illinois Jacquet:

“I love rock ‘n’ roll in its basest, crudest, most paleolithically rudimentary form. That’s right, I love punk rock, and I’m not apologizing to anyone. As far as I can see, what Philips and Jacquet were doing on those Jazz at the Philharmonic sides was kind of the punk rock of its day.” Om du kikker nøye etter, er dette en del av landskapet, det er bare sånn denne musikken er: 

“The reason for all this blather is that I’m just about to try and convince you that punk rock and the very best jazz can not only coexist among one group of musicians performing together at one time, but that successful examples of said mutant hybrid already exist in abundance. That’s right, Iggy and the Stooges were every bit as good as Archie Schepp, and John Coltrane could have played with the Velvet Underground. (I more or less proved this contention the other night when I went on WPIX-FM in Manhattan and simultaneously played «Race Mixing» by Teenage Jesus and the Jerks on one turntable and the short version of «Nonaah» by Roscoe Mitchell on another, saying «Get ready all you tape hounds, because we have here a vintage unreleased take of Roscoe jamming with Lydia Lunch and the Jerks at the last Montreux Festival,» and most people apparently believed it.) It’s all music, and has more qualities in common than many fans of either genre might at first think (…) What fascinates me, has in fact since the late Sixties, is the points of intersection. That you could take a bunch of guys who had just held guitars in their hands for the first time in their lives yesterday, put them together with someone who’d mastered tenor saxophone over a 25-year span of rigorous discipline and dues-paying, and come out with something that was not only not oil and water, but aesthetically valid and emotionally compelling.”

Så kan vi diskutere om Bangs faktisk har rett i en påstand som dette: “both free jazz (…) and punk rock are musics with no explicit existing fundamental rules”, eller om de eventuelle reglene/regelmessighetene og prinsippene rett og slett finnes på et litt annet sted enn mye annen jazz og rock. Men man skjønner jo hvor han vil, når han skriver “beyond a certain point both punk rock and free jazz give up all sense of structure. Result: atonal anarchic spew.” Og om man for eksempel skrur på mye av den mest fortettede tidlige musikken til Peter Brötzmann, er det slett ikke vanskelig å skjønne hvor Bangs vil. 

Men, ok. Nå har jeg gitt mange eksempler på hva jeg mener. Hvorfor er dette viktig? Et mulig svar, er jo at det ikke er det – det er bare interessant, og det er mer enn nok. For meg var det å oppdage at disse to merksnodige sjangrene kanskje møttes i bråket – eller skronken, for å bruke et velbrukt uttrykk – en ansporende oppdagelse. Tanken om at alle mulige historier plutselig kunne møtes i en felles følelse, var som å komme seg opp på et lite høydedrag hvor jeg fikk en uventet vinkel på et landskap jeg trodde jeg kjente ganske godt. Og det finnes så klart mange andre slike steder. Nå skal jeg snart komme meg ut til Lyse Netter, blant annet for å se Kåre & the Cavemen spille. Og jeg jo at, når jeg for mange år siden ble hodestups forelsket i deres debutalbum, Jet Age, var det delvis fordi alle lydene var så klare – tydelige gitarlyder, congas og vibraslap, vibrafon… på den tiden var jeg ikke så opptatt av vreng ennå, jeg syntes det var gøyest med lydlandskaper som liksom føltes gjennomsiktige. En sånn fascinasjon kan ta en lytter fra visse typer jazzinnspillinger til exotica fra Harestua – eller til Elvira Madigan-pianokonserten til Mozart, for den del. Og senere, når jeg etter hvert ble sultnere og sultnere på lyden av usjenerte ulende saksofonister, så økte det også appetitten på noe av den beste, dummeste rocken jeg har hørt i mitt liv. Jeg føler at denne sammenhengen også kler de to sjangrene – jazzen blir mer levende, mindre silopreget av tanken på at unge drittunger som harver på vrengte instrumenter kanskje kan være den samme aktiviteten på noen måter. Og punken blir også mindre streng. Det handler plutselig mer om fantasi, kanskje. Å la sånne barnslige assosiasjoner til kunsten – hva ting minner oss om, hva vi tror den er – fortsette å leve ved siden av det vi hører og tenker når vi har lyttet til mer, lest mer og alt det der. Jeg tror helga blir full av opplevelser som kan få meg til å tenke på dette, og kanskje vi sees. 

Vil du lese en variant av denne teksten i mer eller mindre drøftende stil? 

Neida, men si ifra om du lurer på noe mer. Og signer KIKIs opprop, alle dere andre! 

Her er en låt til av James Blood Ulmer, denne gangen med den svorske trioen The Thing – som har ganske mye å gjøre med alt som står her, naturligvis. 

…og her jeg sitter og desker NTT, på House of Foundation i Moss mens blogghalvdel Vinger intervjuer Kjetil Møster og Hans Magnus Ryan om musikk. De snakker om nettopp energifeltet rocken og jazzen deler, og Snah sier: Når detaljene viskes ut i overlyd og overlys og så oppstår det noe nytt inni der… det er uendelig fascinerende for meg. Vi jobber mye med Motorpsycho i å gjøre detaljene «blurry», sånn at det blir en oversanselig gjørme. Nettopp.

***

Av Filip Roshauw og Audun Vinger