Kongsberg Jazzfestival – onsdag 5. juli 2023

To eventyr og en ganske tøff kvartett

Legender og søyler setter standard på Kongsbergfestivalens åpningsdag.

Av Arild R. Andersen

Da jeg ankom Kongsbergfestivalen i fjor, møtte jeg på Peter Brötzmann i hotellgarasjen. Litt sammensunken og langsom i bevegelsene. Da han spilte på Låven seinere samme dag, fortalte han oss om en dyster koronatid med sviktende helse og om lunger som ikke lenger fungerte optimalt. Solokonserten hans ble festivalens mest følelsesladde. Nå er som kjent saksofonkolossen Brötzmann død, og det har oppstått et digert tomrom som ikke lar seg fylle. Vi lever i en tid der de store utøverne fra 60-tallet forlater oss etter tur. Naturlig nok. Peter Brötzmann ble 82 år.
I januar i år fylte John McLaughlin 81. Da jeg hørte han på Victoria i fjor høst, leverte han bra, og han sleper jo på en så fet historie at det oppstår tyngde i det han gjør, nærmest uansett. Personlig må jeg likevel langt tilbake for å finne McLaughlin-gullet. Til albumene «Extrapolation», «My Goal´s Beyond», til bidragene på «Bitches Brew», «Things We Like» og «Emergency!». Jeg husker veldig godt første gang vi hørte «Inner Mounting Flame» da plata var ny. Vi kunne ikke helt tro hva vi hørte. John McLaughlin viste en teknisk briljans som blendet oss, og han brukte den til å skape banebrytende musikk. At McLaughlin seinere gikk seg litt vill med den samme briljansen, hører med i mannens historie.

Jeg gjorde et intervju med han for noen tiår siden og tillot meg å spørre om han kunne gå trøtt av gitarene sine. Nei, vet du hva! Han ga meg en følelse av at det spørsmålet var under hans verdighet å motta. De fleste musikerne jeg har snakket med gjennom årene, kan fortelle om instrumentelle utfordringer, om noe som kan butte og om dager da instrumentet deres ikke er lett å få i tale. Det kan kanskje være annerledes for musikere hvis navn blir et begrep og som påvirker flere generasjoner av strengeføre utøvere. Da Shakti dukket opp på tidlig 70-tall, tok John McLaughlin enda et steg som satte merker. De to sjangerbetegnelsene fusion og world hadde ikke rukket å bli slitne ennå. Shakti vakte mye begeistring. Endelig hadde Storbritannia og India  funnet sammen i et likeverdig forhold. At Shakti nå er tilbake som 50-års jubilanter, er god mat for festivalene.


John McLaughlin og Shakti. Foto: Gunnar Brekke/Kongsberg Jazzfestival

Scenen på Musikkteateret er teppebelagt for anledningen, og musikerne setter seg i lotusstilling, som seg hør og bør. En flytende klang beveger seg i bakkant mens bandet sjekker om alt det tekniske er på plass. –Good evening, hilser McLaughlin, før de presenterer en avstemt og deilig myk lyd fra start. Dette snakker. Det er flott å høre hvordan gamle indiske tradisjoner møter jazzrockens væremåte. Ja, selv bluesen får noen ørsmå rom der gitaristen vår spiller. Publikum er med fra start. De rytmiske tradisjonene, satt i bevegelse av Shakti- grunnlegger Zakir Hussain og Selvaganesh Vinayakram, har århundrer av vekt i seg. Spillet har en hissende kvalitet. Samspillet mellom fiolinist Ganesh Rajagopalan og McLaughlin er fremragende, også når gitaren ligger bak med tøffe akkorder. Evnen til å bygge intensitet er formidabel, og det gjøres uten å sperre for de sterke og finstemte melodiene. McLaughlin presenterer Hussain som «mannen som forandret livet mitt», og fiolinisten som «the new kid on the block».

Den gode stemningen gjennomsyrer både bandet og forestillingen. Etter første nummer, «5 in the Morning, 6 in the Afternoon»,  kommer vokalist Shankar Mahadevan på scenen. Kvintetten går inn i klassisk tradisjon. Mahadavan synger innenfra og har magisk kraft å by på. De dobbeltsidige løpene fra fiolin og gitar er gjerne så spretne og levende at de tar meg. De bæres høyt av perkusjonens dynamiske uttrykk. Man trenger ikke å ha kunnskap om indisk musikktradisjon for å komme inn i stoffet. Det har en slags global eventyrlighet i seg. Et sterkt menneskelig element.


John McLaughlin. Foto: Gunnar Brekke/Kongsberg Jazzfestival

Det er bra å se at McLaughlin ikke setter seg i midten, men senker seg inn i den organiske helheten denne gjengen skaper. Det er mye glede i det som kommer, og det smitter. Vi får en låt der blandingen av kyndig boogie og asiatiske linjer for viderekomne drar sammen. Det låter like underholdende som det låter relevant. Den sømløse væremåten er påfallende og hvordan alle ferdighetene tjener musikken. Det vi hører, overgår det John McLaughlin bød på i fjor høst. Lyden fra det som høres ut som synthgitar, kan jeg likevel fint styre meg for, men vokalen redder opplevelsen, uten at det dermed er disse sekvensene om vil bli husket. Så er de intrikate utvekslingene mellom fiolin og gitar lette å følge. Det er overskudd i det som formidles. Musikken strutter, og stemningsleiene skifter. Jeg er åpenbart ikke alene om å bli trukket inn i bandsounden.


Ganesh Rajagopalan. Foto: Inger Marie McQuown/Kongsberg Jazzfestival

Shakti kler vemodet like godt som det oppstemte. De såre tonene til Rajagopalan er en gråt verdig. Så ruller gitaren ut et spill som har Mahavishnu i bakspeilet, og McLaughlin gjør noen utflukter som bare er hans. Det er dyrisk smidighet i bevegelsene. Jeg må si at denne konserten etter hvert overgår det jeg hadde av forventninger og at jeg liker Shakti bedre denne onsdagen i juli enn jeg gjorde da bandet var nytt. Sprengkraften deres har en varm dimensjon.
– Jeg skjønner ikke at det går an, jeg, hører jeg en mann si et par seter bortenfor meg. Det skjønner jeg godt at han sier. Det blir selvsagt krav om ekstranummer, og aftenen avsluttes på et nytt høydedrag.

Neste stopp er David Murray, Paal Nilssen-Love og Ingebrigt Håker Flaten. Smak på den kombinasjonen. Jeg fikk oppleve trioen da den spilt på Kafe Hærverk for en tid tilbake. Den opplevelsen satte seg virkelig som en av disse, du vet! Og når de tre starter her på Energimølla, legger jeg min elsk på den nakenheten de går ut med. Tonen til Murray er hentet fra jazzens innerste rom, og samspillet går av seg selv, kan det høres ut som.  Paal og Ingebrigt er brødre i spill, tvillinger i ånd og nære fettere i all kreativiteten. Spillet til Murray følger en tråd som nekter å briste. Det er logisk bygget og fritt av vesen. Det disser og drar, og Nilssen-Loves umiskjennelige velde og vågemot gir seg til kjenne. Karakteren hans har ikke akkurat tapt seg med årene. Han er en av disse trommeslagerne med egen støp. Håker Flaten kan på sin side fylle de enkleste linjer med meningskraft og bygge stort fra små idéer. I likhet med Paal har han han utviklet et tydelig ståsted, samtidig som bevegelsen preger han. Man bør ikke undre seg over at en stjerne som David Murray velger å komme tilbake til disse to. De tre kler hverandre ypperlig.


Paal Nilssen-Love, Ingebrigt Håker Flaten og David Murray. Foto: Jonas Adolfsen/Kongsberg Jazzfestival

Neste låt åpner som et lite ras, før den hakkes videre og går over i hektisk driv. Det er så tett at du ikke kan lytte deg gjennom. Murray-sounden er ute og møter noe som er like sterkt og vesentlig. Den tilstedeværelsen disse tre fyller musikken med, er spesiell. Paal og Ingebrigt har hatt den gående i flere tiår. De to har også en frihet i det de gjør, selv når de samler seg i det skrevne. Triosettingen gir dem dessuten anledning til å skinne som solister. Når jazzen skal være levende kunstform, kan den gjerne høres sånn ut.

David Murrays tone har fulgt meg gjennom et helt voksent liv. Han har foredlet tradisjon og historie og utviklet egen farge. Det er veldig godt å ta dette inn i et lite konsertlokale på Kongsberg. Så er det selvsagt umulig å formidle alt som skjer i løpet av konserten, men et av høydepunktene er Ingebrigts solo der spillet hans blir til sang, og det er som om salme og folkevise møtes og utveksler synspunkter. Denne trioen er et treff for jazzen. Den holder ikke bare noe i live, men aktualiserer gjennom å overskride tradisjon. Jeg bøyer meg.

Oppe på Privat Bar har Soft Ffog akkurat rukket å entre scenen. Når jeg møter gitarutlegningene deres, slår det meg at jeg ikke har rukket å sørge ferdig over at Tony McPhee er død. Sånn kan det være å møte 70-tallet i døra. Inne på baren er det høy stemning, og det svir fint i det de fire spiller: gitarist Tom Hasslan, trommeslager Axel Skalstad, bassist Trond Frønes og tangentmann Vegard Lien Bjerkan. Selv om riff-kruttet ikke finnes opp på nytt, eksploderer musikken godt. De litt for lange gitarsoloene er ikke døde, og det tilfører seighet.


Soft Ffog. Foto: Birgit Fostervold/Kongsberg Jazzfestival 

Skalstad banker liv i den grove bandkroppen, og de velpleide og piggete bass og gitar-arrangementene gjør seg på menyen. Hasslan demonstrerer tekniske finurlighet, men blir noe upersonlig. Det er lenge siden jeg for min del sluttet å høre på gitarister for å bli imponert. Derfor liker jeg også de Ffog-partiene best, som har litt senkede skuldre. I festivalprogrammet kan vi lese om King Crimson påvirkning, og etter hvert lar den seg høre. Første fase Crimson bør aldri gå av moten. Jeg kjenner det krible, mens ølkrusene går i været foran scenen. Det er også islett av annen type progrock og rester etter Deep Purple. Ganske tøft. Uten at sporene etter Ritchie Blackmore er store i Hasslans spill. Soft Ffog er absoluttet band med mye saft.

Fra forsiden

OJKOS spiller: Andrine Dyblie Erdal - Victoria, Nasjonal jazzscene - 23. april 2024

Prima fra ungdommen

Andrine Dyblie Erdals komposisjoner gir OJKOS nye numre og adresser å levere på.

Nyhet

Bestillingsverk fra Krogstad

Saksofonist Mona Krogstad vil formidle håp og ettertanke i bestillingsverket Serenity Now på Kongsberg Jazzfestival lørdag 6. juli.

Meld deg på vårt nyhetsbrev