Det kjennes virkelig som et riktig sted å være denne kvelden.
Det er Sten Sandell og hans anti-fascistiske sanger, framført med stemme og klavikord, som binder torsdagskvelden sammen. Sandell sier noen ord om det nært forestående svenske riksdagsvalget og om rasismen som sprer seg, før han vender seg til instrumentet og starter den musikalske advarselen. Klavikordet har metallstifter, ikke hammere som pianoet. Det gir en lyd man sjelden hører, iallfall i improviserte omgivelser. Ja, den skaper et alvor, en slags mild og tydelig protest. Sandell gjør tre korte sett. De kommer mellom de andre innslagene, og fungerer som tankevekkere i en tid som trenger nettopp det. Sandell er tidvis dramatisk i stemmebruken og han er fri i sine ytringer på instrumentet. Det er konsentrert og stramt. Et vellykket grep fra arrangørenes side.
Saken fortsetter under bildet.
Sten Sandell (foto: Tine Hvidsten/Konsertforeninga)
Fra dyreriket
Etter Sandells første innslag, kommer trioen Lene Grenager, cello, Hamid Drake, trommer og Isabelle Duthoit på scenen. Sistnevnte, den franske vokalisten og klarinettisten, er det første gang jeg opplever på en scene, og hun skal sette tydelige merker. Trioens anslag suser og knirker. Høres trangt ut, men det er før Hamid Drake knuser forsiktigheten, og trekløverets sluser åpner seg. Det er latterens væremåte som gir seg til kjenne i Duthoits uttrykk. Eller dyrenes lydrike som åpenbarer seg. Hegrens skrik når den lander i tussmørket eller sjimpansers oppildnede rop. Hun drives fram av en levende Drake som både lytter og styrer. De treffer hverandre hjemme. Lene Grenager drar fingrene over cellokroppen og varierer tilnærmingen etter det som foregår. Stykke nummer to starter noe mindre ekspressivt, men etterhvert slynger Duthoit klarinettonene ut i rommet, over en cellodrone og et rytmisk underlag med puls. En særdeles interessant forestilling.
Saken fortsetter under bildet.
Isabelle Duthoit og Lene Grenager (foto: Kjetil Tangen/Blow Out)
På topp
Etter Sandells andre innslag kommer kveldens høydepunkt. Vokalist Maggie Nicols og trommeslager Paul Lytton. De to voksne britene må ha kommet over for å demonstrere kvalitet. De har visstnok ikke spilt sammen siden 1969. Maggie Nicols er også en slags performancekunstner. Hun legger inn teatralske fakter, og hun stepper på sin egen måte. Mindre i slekt med Fred Astaire enn med britisk folklore. Det er som om humor og alvor blir ett i Nicols´ verden. Hun kommer med utsagn om kjærlighetens vilkår og livets gang, før hun drar inn i helt abstrakte områder. Overgangene er sømløse, og hun holder oppmerksomheten min i stramt grep. Jeg har sett henne flere ganger før, og i kveld er hun på topp. Paul Lytton gir henne det hun trenger, later det til. Han kommenterer henne og er den lydprodusenten som får henne til å blomstre. Noe av det fineste jeg har hørt på lenge!
I skyggen
Etter Sandells tredje innslag, fylles scenen av kvartetten Paul Lovens, trommer, Thomas Lehn, synth, Lotte Anker, saksofoner og Katt Hernandez, fiolin. De fire skal bruke litt tid på å finne frem til hverandre. Iallfall varer det litt før jeg får tak i essensen i musikken deres. Det er alltid flott å høre Lotte Ankers sterkt personlige stil, men dersom den ikke fanges opp av de andre på scenen, trer ensomheten inn. De gangene Anker og Hernandez spiller seg inn mot hverandre, vekkes interessen. Paul Lovens jobber godt med de metalliske lydene sine, mens Thomas Lehn er best de få øyeblikkene han får spille alene. Det er hans synth som sliter mest med å inngå i det kollektive. Kanskje det er Maggie Nichols´ strålende forestilling med Paul Lytton som kaster skygger over siste sett. Uansett opplever jeg denne kvelden som svært vellykket.
