Marius Nesets bestillingsverk til Nattjazz er musikk som både får fram hvor dyktige musikerne i Bergen Big Band er, og samtidig utgjør en ultimat iscenesettelse av ham selv.
Av Susanne Lohne Iversen
Bergen Big Band fyller 30 år i år, og en av feiringene er et bestillingsverk skrevet av Marius Neset, også kjent som Trollmannen fra Os. Neset er en av Norges største internasjonale jazz-stjerner både som saksofonist og komponist, og har spilt i, og skrevet for, flere store ensembler til masse god kritikk i nasjonale og internasjonale medier. Han ga ut plata Lion med Trondheim Jazzorkester i 2014, Snowmelt med London Sinfonietta i 2016 og Tributes med danske Radioens Big Band i fjor. Tirsdagen under Nattjazz ble det klart for en fullengder av et bestillingsverk for det tradisjonsrike storbandet Bergen Big Band.
Når de setter i gang er det i minimalistisk, elektronika-inspirert stil med mutede tromboner og marimba i sentrum. Etter kun kort tid bretter det seg imidlertid ut til et cinematisk, nesten galaktisk lydbilde med fengende melodi i blåserne. Slike kontraster blir et gjennomgående tema i konserten, både mellom ulike deler av musikken, men også innad i bandet på samme tid. Noen spiller fusion-komp, andre spiller noe som likner på kunstmusikk fra midten av forrige århundre, i ulike rytmer og tonearter, men helt sammen, helt tight, helt lydhørt for hverandre likevel. Det er mange musikalske referanser i Nesets komposisjoner, og det gir musikken et preg av nostalgi, barnslig glede og hjemmekoselighet som den kler godt.
Bergen Big Band spiller med tradisjonell storbandbesetning, men det låter bare unntaksvis som et tradisjonelt storband. Det er enkelt å trekke tråden mellom dem og fredagens Trondheim jazzorkester. Selv om disiplin og orden kanskje ligger hakket lengre fremme i bevisstheten hos BBB, er det ikke dermed sagt at kreativitet og trøkk er tilsvarende lavere. Neset skrøt berettiget av musikerne i Bergen Big Band som kollektiv, og mange av dem utmerket seg også som solomusikere under konserten. Jeg likte kanskje aller best soloene til Shannon Mowday på barytonsaksofon, Dag Arnesen på piano og Magne Thormodsæter på bass, som alle tre viste en stor idérikdom og selvstendighet som sto seg i møte med det store bandet. Aksel Røed og Elisabeth Lid Trøen leverte også noen fete sax-soloer, som likevel falt litt mer i bakgrunnen når det, som her, er umulig å la være å sammenlikne dem med sjefen.
Foto: Vestnorsk jazzsenter
Alt solospillet til Neset traff bra, det er kanskje noe med det å komponere sin egen iscenesettelse på denne måten, skrive sitt eget ønske-bakteppe, som legger forholdene ekstra godt til rette. Bandet ble som et slags drømmekart, en illustrasjon av det som foregår i hodet til en virkelig talentfull komponist når han skriver og spiller, men som bare kan komme klart fram for publikum når ensemblet er så dyktige som dette her. Marius Neset på sitt beste er en åpenbaring, han har så stort rytmisk og musikalsk overskudd og er så åpenbart inne i sonen at det er en fryd for både øret og de nervetrådene bak i nakken som i hvert fall jeg alltid kjenner det litt ekstra i når den gode konsertopplevelsen er et faktum.
For meg ble det sterkeste inntrykket etter denne konserten de enorme og komplekse, men morsomme arrangementene. De utnyttet de ulike sterke instrumentgruppene utrolig godt, men også hvor rutinerte disse musikerne er rytmisk. Den tradisjonelle storbandbesetningen til Bergen Big Band fikk vist at den har noe for seg. Disse instrumentgruppene sammen er faktisk et utgangspunkt med rom for masse kreativitet og nyskaping. Samtidig er det jo utrolig digg med litt storband-trøkk av den tradisjonelle formen, og det fikk vi også her, om enn surra inn i et garn av Nesetsk rytmikk og harmonikk. Knut Aalefjærs trommer hadde en relativt tradisjonell rolle konserten igjennom, nesten som en blekksprut med armer ut til hver instrumentgruppe for å sikre at de ikke skulle flyte av gårde.
Noe annet som var gøy med denne konserten var fjesene til musikerne på scena. Dette var glad musikk, og de koste seg både mens de spilte og mens de lyttet til hverandre. Særlig under Nesets soloer varierte uttrykkene i ulike grader av eufori – og kanskje et vagt vemod. Noen musikkdrømmer må sannsynligvis få seg en skramme når man ser hvor god det faktisk er mulig å bli. Uansett må dette kunne sjekkes av som en triumf for Bergen Big Band, og nok en imponerende meritt på Marius Nesets stadig lengre liste.
