Camba Jonu

Av Arild R. Andersen

For meg har Jonas Cambien vært et av de virkelig fine navnene å følge det siste tiåret og vel så det. Trioen hans, med André Roligheten og Andreas Wildhagen, lyktes usedvanlig godt med sin piano, sax og tromme-gumbo. De utforsket store flater, beveget seg sømløst og balanserte individualisme og kollektivisme slående uanstrengt. Jeg skal ikke ramse opp alt Cambien har syslet med, men trioen med oud-spiller Aly Eissa og fiolinist Ayman Asfour må skyves fram.  Albumet «New old medicine» er allerede plassert inn på min årsbesteliste, og som ikke det var nok, foreligger nå plate nummer to fra Jonas Cambien´s Maca Conu: «Popular misconceptions». Den første forelå i 2024. Der var trombonist Guro Kvåle gjest på to spor. Siden den gang er hun blitt forfremmet og inngår nå som fullverdig medlem i Maca Conu, sammen med bassist Ingebrigt Håker Flaten, alt- og tenor saksofonist Signe Emmeluth og trommeslager Andreas Wildhagen, samt sjefen sjøl på piano og Ace Tone Top 5 combo organ.

Konserten starter med «Tree frog», som vi kjenner fra flere utgaver, og nå har den også fått plass som førstespor på det nye albumet. Jeg vet ikke helt om det låter lystig eller hva, men temaet den bygges rundt, har tiltalende sterk karakter. Det tar seg inn. De langstrakte blåsearrangementene som følger, gir en viss bremseeffekt, men når bass og trommer kommer inn, hører vi ren oppdrift, selv gjennom stykkets mer innfløkte innslag. Kvåle og Emmeluth utveksler støt og får moroa til å leve. Det er mye fint lys i dette første nummeret, men også en melankoli som gjør inntrykket sammensatt. Musikken sitter. Det er godt å kjenne igjen disse melodifremstøtene. De låter solid komponert. Kresent bygget. Med Ingebrigt og Andreas i rytmeseksjonen, høres selv de knoklete partiene smidige ut. Kvåles trombone løfter seg over grunnmuren, før Jonas demper styrken, i sitt soloparti. Steinway-utlegningene hans henter fra mange kilder og kommer ut som næringsrik samtidsjazz.

Så nikker pianisten inn blåserne til neste tøffe omgang. Musikken slår som rock, men er det ei. Wildhagen skyver bandet frem, mens Cambien har vendt seg mot Ace Tone orgelet. Maca Conu går inn i et velbrukt område, der jazzrockpærene blinker, men bandet blir ikke fanget i det konvensjonelle. Emmeluth får fronten i et feberhett strekk, og hun former det med sitt, før de barske blåseduettene vender tilbake. Dette overskrider bra.
– Tusen takk, sier Cambien og forteller at orgelet sluttet å funke. Heldigvis kommer det seg igjen. Så blir vi oppfordret til å kjøpe den nye plata og legge den under treet. Fordi det kan være mange i familien vår som ikke vet at de liker jazz. Et godt tips, vil jeg si.

Vi blir ført inn i det som likner fri form, blåserne produserer lyder, mens resten av bandet starter bevegelsen. De fem er gode på denne litt løse tilnærmingen, til å få de spirituelle vibbene til å banke på. Det er helt ukomplisert å like et band som kan få det komponerte til å høres improvisert ut, få stoffet til å høres ut som om det kommer rett innenfra og ikke direkte fra det noterte. Det store spennet mellom det vrange og det fengende fremstår som lite i kvintettens hender, og det er jo evnen til å gi en samlet stemme til det flertydige som er en av bandets styrker.
Så vender alle blikket mot trommeslageren som introduserer neste låt, med sterk musikalitet i rytmikken, før pianoet tar seg inn med kantete væremåte, med påfølgende blås i samme opplyste gate. Det er også godt for kvelden at de fem tar seg råd til litt innadvendthet. Vi fris ikke til. Bukkes ikke for.
Jonas har spandert mye fra det nye albumet, og nå tror jeg vi er inne i «Desert rat». Den har iallfall forestillingens deiligste driv og kommer fra sekstitallet et sted, uten helt å bestemme seg for hvilket tiår den liker best. Det gyngende basspillet, ja, hele bandet tjener festen.
– Tusen takk, det var det vi hadde.

Så viser det seg at de har litt til. Signe Emmeluth viser rå tilstedeværelse, alene med saksofonen, før hele Maca Conu former enda et lekent og vrient parti. Det er gøy med kvalitet. Jeg skriver kvelden inn i minneboka.