KONSERT: Johansen gjør gamle slagere og farger noen av dem gylne.
Av Arild R. Andersen
Når var det jeg støtte på Per Oddvar Johansen for første gang? Kan det ha vært i Airamero på tidlig 90-tall? Det er iallfall det første møtet jeg kommer på, men jeg husker også Vigleik Storaas Trio fra samme periode. I disse gruppene spilte trommeslager Johansen sammen med Trygve Seim, Christian Wallumrød og Johannes Eick, og to av disse ble senere sentrale for tre favorittsteder jeg forbinder Per Oddvar med: Close Erase, The Source og Christian Wallumrød Ensemble. Et tredje helt nødvendig sted å nevne: Zanussi 3. Den følsomme, teknisk briljante og tidvis gjerrige spillestilen hans har styrt det rytmiske inventaret i mang en konstellasjon og høstet skulderklapp og lovord på kultursidene i The Guardian så vel som i Jazz Journal. I 2026 er Per Oddvar Johansen residerende kapellmester på Kampenjazz, og nå har han kommet til siste post i kapellprogrammet.
Besetningen i kveldens band kom på plass i nedtellingen til konserten. Tore Brunborg på saksofon, Thomas Dahl på gitar, Runa Kirby Torbo på bass, Veslemøy Narvesen og P.O. Johansen på trommer og Øyvind Brække på trombone som erstatter for Trygve Seim som var annonsert. Og det er selvsagt de to batteriene som elektrifiserer forestillingen fra start. Legger plattingen og peker ut retningen før gitaren begynner å jobbe og et sprettent og tiltrekkende dobbelblås får innholdet til å perle seg. Det er mykt trøkk i omstendighetene og glede så langt jeg kan høre. Brække tar den første etappen i front, fulgt av Tore Brunborgs tenor. Vi er på øvre hylle. Kirby Torbo som er ny for meg, spiller med tilstedeværelse og godt øre for helheten. Thomas Dahl fargelegger forsiktig, før han får prøve seg i lyset. Det låter godt, som fra en dyktig allround-gitarist som først og fremst vil fremme det kollektive.

Runa Kirby Torbo og Tore Brunborg. Foto: Käthe Øien/Kampenjazz
Det første stykket beveger seg gjennom flere avdelinger, hvis vi ikke allerede er over i det andre. Intrikat rytmisk samhandling og bølgende gitarakkorder peker inn i egenarten. Et sårt og lokkende Brække-strekk munner ut i mer fluktuerende gitarspill, med fine kommentarer fra bassisten. Det er ro i området og ettertenksomhet i uttrykket. De to trommeslagerne pynter med varsomme hender, og det hele er behagelig å sitte i.
Så løfter Brunborg ut en garbareksk sløyfe, eller et minne om Jan, før han og bandet tar eierskap i formen og låter så friskt som man trenger å gjøre for å vekke. Det de to blåserne gjør sammen – eller hver for seg – har den modne kreativiteten hengende ved seg. Og når hele bandet velter seg ut og velger store fakter, så får de også det til å sitte.
P.O. reiser seg og takker. Skryter av det fantastiske A-laget han har med seg og syns det er veldig gøy å finne på noe nytt. Sier det er mer fest over musikken i denne tredje omgangen på Kampenjazz. Han introduserer bandmedlemmene med varme og glimt, og forteller hva de har spilt. Det er «Mumbo Jumbo» av Paul Motian, «Inflight» av Keith Jarrett og visstnok «Love, peace & currywurst» av Per Oddvar Johansen. Han lover å spille flere gamle slagere for oss.

Øyvind Brække. Foto: Käthe Øien/Kampenjazz
Når festen fortsetter, høres det mest ut som om den ikke helt har kommet i gang. Stemningen er blå og helt fri for dansbare kvaliteter. Det passer oss som liker god grå musikk, og særlig når sounden sitter, slik den gjør nå som bandet har spilt seg inn. Vi får etter hvert en flott seanse fra Narvesen og Johansen i duett. De virvler fram beskjedenheter, hever og senker seg og lytter så du hører det i utkommet. To drivhus og dobbel drivkraft. De to utfyller hverandre, slår fram dialog, kjenner på pulsen og justerer slagene i den sammensatte rytmikken. De bygger seg inn i et nytt melodiøst og lettfordøyelig tematisk måltid, saftig og enkelt. Det er lov å kose seg. Et slentringsvillig og duvende bassløp underbygger hyggen. Ja, for de seks på scenen er ikke ute etter å utfordre noen her.
Etterhvert spiller Brække og Brunborg fram de kantene musikken trenger, og skyver unna den strømlinjeformede tendensen jeg syns jeg hørte. Det er en ekstra liten fryd å høre kveldens saksofonist i flukt. Det er årringer i spillet hans og vårsevje midt i november. Vi har hørt utdrag fra Keith Jarretts «The Survivors´ Suite» og får «Theme for Alvar Wirkola» som er hentet fra The Source-albumet «…but swinging doesn´t bend them down». Melankolien fortsetter festen, men vi skal også inn i rhythm and bluesen eller deromkring. Dette blir etter hvert den festen vi ble lovet av Per Oddvar, der dynamikken har det utmerket og Jarrett fortsetter å stå på programmet. Publikum er mildt sagt fornøyde, og når bandet avrunder med bursdagsangen for Runa som fyller år, gleder hjertene seg.
