Hun står i en fin tradisjon, men nøyer seg ikke med å bli stående.
Utforskningen av trompetens iboende muligheter er i bevegelse. Måter å spille på, manipulere lyd og sette i kontekst åpner stadig nye blåserom i musikken. Det fins en lang og spennende tradisjon der saksofonister, trombonister, klarinettister, tubaister og trompetister beveger seg i ytterkantene, er hjemme alene og staker ut uventede mønstre. Eksponerer væremåter som overrasker og fornekter stillstand. Nate Wooley og Thomas Johansson er et par av de siste som har satt trompetmerker i meg. «The Complete Syllables Music» og «Home Alone» er to flotte solodokumenter, men nå er det Hilde Marie Holsens tur til å bevege.
Hun stiller på Kafé Hærverk, Oslos lillesøster til Londons Cafe Oto, for å lansere albumet «Lazuli». Det er en suite bestående av fire komposisjoner inspirert av visuell kunst. Utgivelsen er en oppfølger til det godt mottatte mini-albumet «Ask», og det intime Hærverk-lokalet egner seg utmerket for Holsens utlegninger. Hun åpner konserten med et langt støt, et drag av mystisisme med en etterklang som henger fint. Det vi hører, er renskårne trompettoner og elektronisk buskas, skapt her og nå, alene ved bordet, med laptop og messing. Både Jon Hassell og Arve Henriksen kunne ha satt opp teltene sine i kveldens musikk, men Hilde Marie Holsen lykkes godt med å rydde nye felt, dyrke egne vekster og overraske oss som liker smalt terreng.
Eller det kan være at hun byr på dagklare melodier som står av seg selv. Pynter rommet med snutter, nærmest sakrale av vesen. Hun lar tonene henge så lenge at vi rekker å bli kjent med dem. De blir våre venner. Lydmalerier pleide man en gang å kalle det. Kveldens penselstrøk er helst langsomme, og fargene blåstemte. Det hører med til historien at Holsen har samarbeidet med maleren Tyra Fure Brandsæter for å komme fram til «Lazuli».
Her i kveld bygger Holsen masse og skaper kontrollerte sig der den akustiske trompeten inngår som en forsiktighet. Så legger hun blåseinstrumentet ned og jobber videre med de utrykkene hun har skapt, lar dem få svi eller stryker dem over nakken, før hun leder dem vekk fra stedet de kom fra. Jeg liker både forsiktigheten og balansen. Ingenting virker forhastet. De mest robuste partiene har en paradoksal eleganse ved seg. Dette kjennetegner Hilde Marie Holsens musikk, iallfall én side ved den. Hun er et lite kammerorkester i seg selv. Settet hun spiller, er kort og poengtert. Den lille lufteturen med trompet har gjort godt. Ingen revolusjon på gang, men et finstemt korrektiv til det bestående. Jeg rusler ut i Hausmannsgate med en meningsbærende opplevelse rikere.
