Emmeluth´s Amoeba – Kafé Hærverk, 8. desember 2019

Signe saksofonen! Emmeluth´s Amoeba byr på nytt stoff

Søndag på Kafé Hærverk er ingen hviledag for god musikk.

De første åttitre sekundene på «Chimaera» fanger inn Signe Emmeluths enbårne tone i all sin prakt. Det er iallfall sånn at spillet hennes rydder seg en egen plass i det massive frifeltet av betydelige saksofonister. Kvaliteten er tørr og tydelig, springende og korthugd, abstrakt og varm. Det skal noe til å markere seg på denne måten, men jeg er ikke overrasket. De gangene jeg har hørt Emmeluth spille, har hun nådd gjennom. Denne søndagen er det lanseringskonsert for det nye albumet «Chimaera». Bandet hennes heter altså Emmeluth´s Amoeba, og medlemmene er Karl Bjorå, Ole Mofjell og Christian Balvig. Kvartetten er bygd for smidig bevegelse mellom arrangert og improvisert.

Altsaksofonisten stiller seg fremst på scenen, og hun drar i gang en fri tirade, med gitarspill som hissig bakgrunnsutsmykning. Trommene eser, og musikken blir kompakt. Pianoet er henvist til bakerste rad, men det skal endre seg. Emmeluth går ned på kne og presser fram en lodden tone, en slags vinglende during med klart oppdrag. Det brede registeret hun spiller på,  holder interessen oppe. Hun formidler med en avgjørende tilstedeværelse og har skaffet seg et band som får stoffet hennes til å leve.

Så med ett dreier musikken i ny retning, der alle sikter mot det samme. Når pianoet skyves fram, følger det gjerne med noen melodilinjer som bryter med det krasse påtrykket. Hvis noen viser romantiske tilbøyeligheter i Emmeluth´s Amoeba, må det være pianist Christian Balvig. Han kan dra musikken inn fra ytterkantene og gi omgivelsene sine spennende næring. Kvartetten kan skifte ham når Balvig får styre. Han gir de tre andre anledning til å snakke lavt. Det er også sånn at bandet kler å roe seg, og det er ikke bare fordi det fungerer som kontrast. Når alle bruker innestemme, er det påfallende hvordan idéene strutter litt mer. Vi må vente litt før Karl Bjorå får varmet opp gitaren i kveld. Etter hvert får han imidlertid noe mer av rommet og kan høres ut som en jazzrockgitarist på vranga eller en smakfull fargelegger med øre for helheten. Bjorå putter plekteret i munnen og tar fram det lille røret for litt slide. Det øker bredden. En strøm av pianoklanger får følge av gitar- og saksofonknepp. Så er det trommis Ole Mofjell som stiger fram og gir sin vekt til det stadig skiftende tyngdepunktet i musikken.

Signe Emmeluth kikker seg rundt, og bandet går inn i et av disse løse arrangementene som vitaliserer musikken og avsetter merker. Jeg tar meg i å tenke på gammel, ærverdig artrock et øyeblikk! Det er en vakker tanke, men først og fremst slår det meg hvor helstøpt jeg opplever settet deres. De forsyner seg med biter fra den lange historien og bygger noe eget. Det er grunnopplevelsen av å være i rom med en smule egenart som preger denne kvelden. Det holder fint. Sann originalitet kan jeg ha til gode. Bandet spiller vel i overkant av én time. Det er passe lenge for et konsentrert uttrykk. Det siste Emmeluth gjør, er å rope ut navnene til musikerne, og det gjør hun med begeistring.  Noe hun også har god grunn til.

Fra forsiden

Nyhet

Moldejazz: 70-tallet

I anledning Moldejazz’ 60. festival vil jazzhistoriker Bjørn Stendahl daglig presentere tilbakeblikk på hvert tiår. I dag får vi 70-tallet.

Nyhet

Signe Emmeluth fikk jazzstipendiat

På åpningsdagen av Moldejazz mottok saksofonist og komponist Signe K. Emmeluth SpareBank1 SMN JazZtipendiat 2020/21. Emmeluth skal komponere et nytt verk for Trondheim Jazzorkester med urpremiere på festivalen neste år.

Meld deg på vårt nyhetsbrev