Rapport fra den frie verden

Frode Gjerstad må være landets beste på fysisk dokumentasjon av egen musikk, i fri konkurranse med Paal Nilssen-Love. I disse strømmetider er det viktig og godt at musikere vektlegger plater og kassetter, både fordi de fremmer den fineste opplevelsen og fordi det ivaretar en betydningsfull tradisjon. Gjerstad er som kjent landets fremste frijazzmusiker, i den forstand at han var tidlig ute, at han har utviklet sitt eget og at han spilte med store utøvere på den internasjonale scenen svært lenge før dette ble vanlig blant norske utøvere på feltet. I løpet av noen uker har jeg mottatt tre innspillinger med saksofonisten. «The Shape Finds It´s Own Space» i trio med bassist Damon Smith og trommeslager Alvin Fielder og «Nearby Faraway» i duo med Paal Nilssen-Love, er begge bunnsolide. Det er imidlertid den tredje som har påskrevet «Detail At Club 7» på coveret,  som vekker størst begeistring. I 1975 startet Frode Gjerstad samarbeidet med tangentspiller Eivin One Pedersen. I 1981 inviterte de den legendariske trommeslageren John Stevens til å spille med seg. Stevens ønsket å utvide trioen til kvartett og mente at bassisten måtte bli Johnny Dyani. Det er disse fire som står på Club 7-scenen som oppvarmere for Masqualero i 1982. En uke etter at opptakene ble gjort, forlot Eivin One bandet. Musikken vi hører, kommer i fri form, men det som gjør den ekstra interessant, er de elementene som hentes annensteds fra. Pianospillet bærer i seg melodiøse fragmenter fra jazzens kammeravdelinger, og Dyanis bass flørter med flere stilretninger. Hovedinntrykket kvartetten gir, knytter seg likevel opp mot britisk improtradisjon og deromkring. Gjerstad spiller sopran- og tenorsaksofon, samt bassklarinett, og han gjør det med sterk tilstedeværelse, enten han lufter energien eller speiler og styrer de lavmælte etappene. Nyseanfall og høylytt prating fra publikum setter spiss på lytteopplevelsen. Man kan jo håpe at Detail lærte bort noe som Masqualero-tilhengerne kunne trenge innsikt i. John Stevens er firkløverets smidige pådriver, et elastisk tannhjul i et sammensatt drivverk. Slik kan man framheve enkeltutøvere, men poenget er selvsagt sluttsummen, og det er god samhandling som drifter Detail denne kvelden. De beste partiene kommer der de gir hverandre pusterom, som i «Part 2» der Gjerstad lar resten av bandet ta ut noe de vil ha sagt, før han entrer samtalen og gir den ny retning. I de tetteste strekkene mister Detail noe av det sterke særpreget sitt. Utgivelsen er en klarsynt og alternativ melding fra det vanskelige 80-tallet.

Arild R. Andersen