Om å krysse bruer

Av Tore Stavlund

Sist jeg var i Porsgrunn for å overvære den lille jazzfestivalen de har der, Jazzalarm, så fikk jeg på kjøpet det som for meg var et ekte Porsgrunn-øyeblikk. Jeg ble stående i kø ved den gamle porselensfabrikken foran bybrua mens den løftet klaffene sine for å slippe gjennom en seilskute. Jeg kan forstå at dette ikke virker særlig spektakulært, men for meg som vokste opp i distriktet og fant det som barn underlig fascinerende, var det faktisk det, sentimentalt nok.

Da jeg nå igjen var i byen for å overvære årets utgave av festivalen, den tredje siden starten i 2022 slik den arrangeres annethvert år, fikk jeg igjen et øyeblikk med en bru. Mellom to konserter, da jeg tok en spasertur langs elva, kunne jeg registrere at byen faktisk har påspandert seg en ny en, og det bare noen hundre meter lenger opp for den gamle. Sannelig finnes det også enda en, Frednesbrua litt lenger ut, og lenger opp, borte ved Menstad, er det nok en, men da er vi faktisk inne i Skien kommune. Uansett, det er nok av bruer her. Og de gjør alle jobben med å forbinde øst- og vestsidene av elva. Denne nye brua, derimot, så ikke ut til å være i bruk, i hvert fall ikke i løpet av de dagene jeg var der, stående med klaffene sine konstant åpne. Men den så bra ut, særlig i kveldsmørket, da den utgjorde en lysskulptur slik den speilet seg i vannoverflaten.

Bybrua. Foto: Tore Stavlund

Visstnok er det en gang- og sykkelbru, som skal sikre folk på vestsida raskere tilgang til togstasjonen og andre offentlige tjenester, samt «kommersielle målpunkt som kunstgallerier, service- og serveringsbedrifter i området» (kilde: Bypakke Grenland). Jeg kan i så måte spekulere: om brua hadde vært operativ, ville det ha økt tilfanget av besøkende hos Jazzalarm? For noe godt oppmøte kan jeg ikke si at det var i de røffe trehus-lokalene til Kafé K, der Grenland Jazzforum avholdt årets arrangement, til tross for sentral beliggelse like brufestet nede ved elva. Det var ikke glissent, men med et så godt program festivalen hadde satt sammen, burde det vært stint med folk. Folkevandring burde det vært, fra alle kanter av byen. Til sammenligning så har de tydeligvis fått det til i Skien, der klubben med pappaspøknavnet Skiensjazzdraget opplever stadig godt besøkte arrangementer og konserter, og det samme gjør visst Parkjazz på utescenen i ærverdige Brekkeparken. Uansett, vi som var der hadde det fint.

Foto: Jenni Øiom Askvig

På grunn av den gjentagende kødannelsen ved Telemarksporten på E18 rakk jeg dessverre ikke fram i tide til å få med meg resultatet av workshopen gitarist Bjørn Klakegg hadde hatt med musikklinjeelevene ved Skien vgs, men jeg fikk hørt duospillet til saksofonist Eirik Hegdal og keyboardist Ståle Storløkken. En stund holdt de det søkende og nedpå. Spillet til Hegdal var lekent og melodiøst og utfylte samtidig Storløkkens eksperimenteringer med den enorme keyboardriggens tilsynelatende uendelige muligheter, med bruk av egne effektpedaler og elektroniske pads. Like fullt var det først når de beveget seg ut i rytmisk suggererende landskap, slik mange elektronikaartister utforsket det ved årtusenskiftet, tenk Autechre, at det ble riktig engasjerende å følge med på. Ståle Storløkken skulle vi også få høre igjen senere på kvelden, da i trio med perkusjonist Audun Kleive og gitarist Eivind Aarset.

Filosofien fra syttitallet
Men før det: debutkonsert for et nytt band med utgangspunkt i musikklinja ved Skien vgs, Cashgrab. Jazz var musikken deres riktignok ikke, snarere en form for progressiv rock med elementer av metal samt jazzete partier, men fungerte like fullt greit innenfor «men er det jazz»-segmentet. Og ikke minst var det helt på sin plass å inkludere noe progrock her, ettersom grenlandsdistriktet definitivt har sin historikk og tradisjon med sjangeren. Særlig rundt overgangen mellom åtti- og nittiårene, da plateselskapet Colours var operativt og ga ut album med lokale band som Utopian Fields (med en ung Bård Tufte Johansen på vokal) og Disciples of Love, samt finnmarksbandet Thule og svenske Anekdoten. Ellers preget band som Del Viento / Goblin og Captain Cumulonimbus & his Wondrous Cloudship miljøet. Ut fra dette vokste også det i dag for noen godt kjente Tusmørke, ledet av bassist Benedikt Momrak og fløytist Kristoffer Momrak (og som spilte sitt verk Bydyra under barneprogrammet søndag).

Selv har jeg aldri hatt så mye å gjøre med progrock, men manglende dybdekunnskap sto ikke i veien for å forstå at Cashgrab vet hva de driver med. Det var fire teknisk dyktige musikere som spilte et sett med avanserte komposisjoner. Filosofien deres, ble det sagt, var å ikke forholde seg til progrock som sjanger, men gjøre som på syttitallet, da banda tok seg friheten til å gjøre akkurat hva de ville. Slik var det også å høre musikken til Cashgrab. Komposisjonene vred og vente på seg i utallige variasjoner og retninger. Avansert var også gitarutvalget. Flere av et slikt design det er lett å assosiere med åttitallets eksesser med kantete design og glorete uttrykk. Her var det en elektrisk med nylonstrenger, syv av dem like gjerne, og en slik uten stemmehode.

Eivind Aarset, Audun Kleive og Ståle Storløkken

Om trioen Kleive / Aarset / Storløkken – eller KAAS som de etter sigende kaller seg – kan assosieres med progrock, er mer usikkert, men at det finnes noe der av den progressive jazzen som utviklet seg i kjølvannet av Miles Davis’ arbeider på sytti- og åttitallet, det er klart. Jeg har hørt dem i denne formasjonen et par ganger før og visste hva de kom med. Og det er jo snakk om tre særs rutinerte og meriterte musikere. Et mestermøte har trioen blitt omtalt som tidligere, og det stemmer det. Aarset satt som vanlig med et brett foran seg fylt med laptop og effektpedaler, Storløkken hadde plass inne i sin omfattende rigg med en Hammond B3 i kjernen, og Kleive holdt på med sitt relativt lille sett, kuriøst nok utstyrt med fire skarptrommer. Og straks de var i gang, var det klart at her betydde hver tone spilt noe, og at hvert slag hadde sin plass. Det ble dannet bevegelser og rom. Etter en låt som gikk i en slags valsetakt, melodiøst og cinematisk, beveget de seg over i det polyrytmiske og mildt støyete landskapet som Storløkken også hadde vært innom tidligere på kvelden, ikke ulikt slik han gjør det på sitt mest intense med Supersilent. Og lyden glimrende, som alltid med KAAS, styrt av medbrakte Geir Østensjø. Mer sto ikke på programmet for fredagskvelden.

Intermezzo med en dæsj kontrovers
Lørdag formiddag slet jeg litt med å bestemme meg for hva jeg skulle finne på, rastløs som jeg var etter altfor mye kaffe til frokosten. Etter å ha gått nedover hovedgata og tatt en runde i kjøpesenteret Down Town, uten å bli inspirert til verken det ene eller andre, falt jeg innom visningsrommet til Kunsthall Grenland i kulturhuset Ælvespeilet (som huset Jazzalarm for to år siden), der utstillingen «Lys» for tiden står. «Lys», viste det seg, er et tverrfaglig prosjekt der en gruppe kunstnere undersøker mineraler som kvarts og glimmer for deres «lys- og fargeegenskaper». For meg som besøkende betydde det å vandre rundt i et helt mørkt rom med et par lommelykter med UV-lys og rette dem mot steinene slik de var plassert ut på bord og se hvordan de glødet med forskjellige farger og mønstre. Mens jeg gikk der i mørket, kom jeg på den interessante debatten som oppsto rundt etableringen av kunsthallen og logoforslaget deres, en sort X på oransje bakgrunn, altså en logo som kunne assosieres med slike merker som er på flasker med helsefarlige stoffer. Da representanter for kunsthallen den gang påpekte at dette var passende gitt Grenlands omfattende industrihistorie, grep formannskapet inn. Politikerne mente derimot at dette ikke var passende, de ønsket ikke å ha en logo som kunne assosieres med giftmidler. Det er alltid komisk, og det blir alltid feil, når politikere prøver å gripe inn i det frie kunstfeltet. Særlig om de føler at de kan gjøre det på bakgrunn av at det hele betales over skatteseddelen.

Fordi jeg samme morgen hadde lest en sak i en av lokalavisene under hotellfrokosten, denne gang med utgangspunkt i et verk som Telemark kunstsenter i Skien har satt ut på plassen utenfor lokalene sine, bestemte jeg meg for også å ta turen dit. De to byene ligger tett inntil hverandre, så det tar ikke mer enn ti minutter å kjøre fra sentrum til sentrum. I Skien parkerte jeg snart bak kirken med de karakteristiske to tårnene og ruslet bort til det gamle, staselige bankbygget som huser senteret.

Straks jeg så verket, en konstruksjon av gamle planker og diverse skrot og rivningsmaterialer, kunne jeg forstå hvorfor tilfeldig forbipasserende kunne reagere med en viss antipati. «Sankthansbålet» blir det kalt i hissige kommentarfelt i sosiale medier. Det er jo sånn med en del samtidskunstuttrykk at de umiddelbart kan framstå som ganske merkelige saker, problemet er dermed at folk ikke gidder å sette seg inn i hva det er de reagerer på.

Foto: Tore Stavlund

Det som er komisk med denne saken, er igjen at politikere har involvert seg. En representant for Fremskrittspartiet uttalte til lokalavisen at politikerne burde tenke seg om når det kommer til hva de bør bruke penger på, nesten som en trussel. Svaret fra senteret var et redelig forsøk på å fortelle noe om det større prosjektet dette verket er en del av, og deretter en påminnelse om at det faktisk er slik at politikere skal holde seg på god avstand og ikke mene noe om innholdet i kunst- og kulturinstitusjonene de støtter. Det er det grunnleggende premisset.

Straks innenfor dørene, og etter en runde i senterets saler og etasjer, var det klart at dette konseptuelt sett loddet dypt, slik arbeidene til kunstner Geir Backe Altern undersøker det materielle overskuddet som preger samfunnet, som de enorme mengdene rivningsmasse fra byggeplasser og oppussing, et viktig tema i vår tid. Man kan i slike sammenhenger bli litt matt av folks ignoranse og hang til å kommentere og mene uten å sette seg inn i de faktiske forhold. Det er heller ikke så mye som skal til. Alle som reagerte på installasjonen utenfor bygningen, kunne bare stukket hodet inn og tatt en titt selv. Det er til og med gratis, støttet av kommunen.

Det ble en lang digresjon, det her, men det henger sammen. Folk må lære seg å bruke kulturtilbudet, gå innom galleriene og få med seg konsertene. Ikke bare de store, men også de mindre, de smalere tinga, som kanskje ikke egentlig er så sære når man først har åpnet seg litt. Krysse noen bruer.

Bortenfor tiden
Lørdagsprogrammet åpnet med en sjelerensende solokonsert av Audun Kleive på cymbaler. Innledningsvis var det litt spenning rundt dette, for under lydsjekken ble det oppdaget at det var noe skurring i PA-høyttalerne, som ville bli et forringende element i det finjusterte lydbildet som Kleive hadde planlagt for. Men opp mot en time forsinket var det klart, og det lille publikummet som hadde ventet tålmodig, kunne innta salen. Stille ble det, liksom høytidsstemning i et kirkerom. Med ti–elleve cymbaler på stativer satt opp i en sirkel rundt seg på scenen, jobbet Kleive fram et mildt dronende klangbad der et rikt spekter av frekvenser syntes å filtrere seg inn og ut av hverandre, og så med dypere klanger som det var litt underlig å høre fra de relativt beskjedne cymbalene størrelsesmessig. En slags cymbalmagi.

Audun Kleive

Da jeg etter konserten ledet en «jazzprat» med Kleive selv og kunst- og kulturarbeider Tanja Caldecourt, spurte jeg om hvordan han fikk fram de dype frekvensene. Noe mer magisk, var det ikke enn nærplasseringen av mikrofonen, kunne han opplyse.

Utgangspunktet for samtalen var riktignok noe annen: Hva kan musikken bety for mennesker i vanskelige tider? Jeg innledet med sitater fra Brecht og Arendt: «Framtiden ligger i mørke, og de gode kreftene er svake» og «Selv i de mørkeste tider kan vi forvente oss glimt av lys, et svakt og flakkende lys som noen menn og kvinner fortsetter å la brenne i arbeidet sitt». Og deretter var vi innom en rekke emner, som kunstnergjerningen og lytteakten, om religiøse og sekulære rom, indre reiser og friheten og forpliktelsen i improvisasjon, om det Caldecourt omtalte som «musikkens hemmelige kommunikasjon med mennesker», om hvordan den kan få oss til å føle tilhørighet til noe større, samt Kleives opplevelse av å være en assistent for noe utenifra i framførelsesøyeblikket, noe som ga oss anledning til å bevege oss rundt i overlappet mellom forståelse av musikk som rein fysikk og dens mer spirituelle funksjon.

Herberge i stjernetåka
Det passet følgelig godt å sette seg ut i salen igjen og lytte til den vekselsvis meditative og oppløftende musikken til Nebula Serai, en trio bestående av serbiske Rastko Obradović på saksofon, norske Alexander Hoholm på kontrabass og indiske Sudeshna Bhattacharya på sarod, alle med tilhørighet til Norges musikkhøgskole og som spiller en blanding klassisk indisk raga, balkansk folkemusikk og jazz. Navnet satt sammen av det latinske ordet for stjernetåke og det persiske for herberge, og kan forstås som «Herberge i stjernetåka». Et flott navn, underbygget av låttitler som «Stargazing» og «Melancholy».

Nebula Serai

Flott var det også å se Bhattacharya, der satt hun på et teppe oppå et forhøyet sceneelement i en indisk drakt og med den karakteristiske prikken i panna. Og instrumentet i fanget, hennes sarod, et klassisk indisk instrument i luttfamilien, laget av tre og geiteskinn og med nitten strenger. Med en hals uten bånd, var det mye glidning, nesten som i gammel deltablues.

På grunn av kulden og regnet i Norge, fortalte hun mens hun nok en gang måtte justere strengene, var det vanskelig å holde instrumentet stemt. Fra salen kom en kommentar om at da Ravi Shankar spilte under The Concert for Bangladesh i New York i 1971, fikk han applaus etter å ha stemt sitaren sin fordi folk trodde han hadde gjort første nummer.

Og det var nærliggende å sende tankene både til Ravi Shankars musikk, slik han blandet ragas med jazz, og til Alice Coltranes Journey in Satchidananda, der hun inkluderte både tambura og oud i instrumenteringen med karakteristisk dronende effekt. Nada Brahma!

One Nation Under a Groove
Fascinerende var også riggen til Needlepoint, bandet som spiller musikken til gitarist og komponist Bjørn Klakegg, der Nikolai Hængsle sto med sin Fender Jazz Bass foran et ruvende Orange-kabinett, Erlend Slettevoll trakterte et Fender Rhodes og trommeslager Ola Øverby et sett av merket Gretsch, i tillegg til Klakegg selv på en Gibson SG – alt sammen klassiske merker innen former for jazzrock. Og vi var snart alle one nation under a groove. For selv om Klakeggs komposisjoner, plukket fra hele katalogen, er vimsete og mildt Canterbury-psykedeliske i sine melodier og oppbygninger, hindret ikke det bandet å stadig falle ut i drivende, funky seksjoner. Det er jo ikke ukjent landskap for noen av dem akkurat. Særlig imponerte Øverby med intenst og lekent spill. Hængsle er jo godt vant med sterke trommeslagere, slik han spiller med Kenneth Kapstad i Møster!, Torstein Lofthus i Elephant9, og Olaf Olsen i BigBang, som jo også har hatt sin periode i Needlepoint. Øverby sto ikke tilbake for noen av dem. Noe tilløp til dans var det blant publikum, men for det meste satt vi og ristet på stolene våre. Og etter at mektige «Fear» fra albumet Aimless Mary, fikk avslutte settet, var det et eksaltert publikum som slapp ut i Porsgrunnsnatten i skinnet fra den nye brua glitrende over elva.

Needlepoint

Mot 2028
At festivalen bar preg av at det var entusiasmen for musikk som var drivende, og ikke nødvendigvis den smidige gjennomføringen, gitt at programmet lå et godt stykke foran skjemaet fredag og et godt stykke etter på lørdag, kan være irriterende, særlig for musikerne som vel trives best med forutsigbarhet, men like fullt sjarmerende. Det hele foregikk på et vis bortenfor for tiden, som det ble sagt. Men å engasjere en produsent og ha en del frivillige tilgjengelig, kan være en fordel med tanke på nettopp smidighet. Og hva med å bruke byen? Flere ungjazz-arrangementer for å trekke musikkskoleelevene? Flere rom og alternative spillesteder for utvidet dynamikk? Og litt musikk over anlegget i pausene, kan jo være godt for stemningens skyld.

Sjarmerende var også den noe nepotistiske handlingen det var av kunstnerisk ansvarlig, Rune Seip Bjørnflaten, å hyre inn bandet til eget avkom, Cashgrab. Slik festivalen var lagt opp og gjennomført, var det litt symptomatisk at de brøt med kutyme. Til og med markedsføringen i lokalpressen dreide seg om det unge bandet, snarere enn profiler som Audun Kleive og Bjørn Klakegg, som selv stammer fra distriktet. I seg selv et uttrykk for kunstnerisk frihet muligens. Men det hjalp lite med hensyn til publikumsoppmøte. Og hva som egentlig hjelper med hensyn til det, er ikke enkelt å for grep om. Kanskje en liten kontrovers kan gjøre seg? Noe som kan få kommentarfeltene i sosiale medier til å koke og nysgjerrigheten kilt nok til at folk ikke klarer å holde seg unna? Og så bør jo brua være nede, så de på feil side av elva får mulighet til å være med.