«Luxury and Waste» cover
Torun Eriksen
«Luxury and Waste»
Jazzland/Musikkoperatørene

Minimalisme med skyhøy egenvekt

Torun Eriksens tekster dirrer like sterkt som Kjetil Dallands el-basstrenger på dette lavmælte, men substansfylte duoalbumet.

Torun Eriksens sjette soloalbum, «Luxury and Waste», kommer 15 år etter debutalbumet «Glittercard» og to år etter forrige plate, den eminente «Grand White Silk». Mens «Grand White Silk»-sangene stadig lever i stort format på konsertscenene med Eriksen og Ensemble Denada/Erlend Skomsvoll, kommer «Luxury and Waste» som det stikk motsatte: Et instrumentalt nedstrippet duosamarbeid mellom Eriksen og Kjetil Dalland, el-bassisten og (med)produsenten som har vært hennes nærmeste musikalske samarbeidspartner i mer enn 20 år. Også dette materialet skal ut på turné i høst, i duoformat.

Originalmateriale
Åtte nye sanger samt «Glittercard» i ny drakt utgjør «Luxury and Waste»s repertoar. Torun Eriksen har skrevet tekst og melodi til samtlige, deler komponistkredit med Dalland (2) og Dalland/Kay Løland på tre av dem og formidler de engelske tekstene med forbilledlig henvendelse i dialog med Kjetil Dallands variertklingende, men alltid følsomme el-bassledsagelse. Eriksen og Dalland felleskrediteres også for arrangementer og framføring, og duo-konstellasjonen fravikes bare i én sang, der Eriksen akkompagnerer seg selv på piano.

Joni og Jaco
Joni Mitchell, spesielt den tidlige utgaven av det kanadiske ikonet, trekkes ofte fram som en referanse når singer/songwriter-biten av Torun Eriksens uttrykk skal beskrives. Og sant nok, gjennom hele «Luxury and Waste» later Eriksen til å ha god kontakt med sin indre Joni i form av poetiske no nonsense-tekster, klokkeklar, frigjort og inntrengende vokalhenvendelse og ikke-opplagte akkordprogresjoner og modulasjoner. Med tanke på det siste, og på el-bassens mange muligheter for melodifortelling, klangfargelegging og rytmisk markering, virker også Dallands eventuelle kontakt med en indre Jaco Pastorius å være velfungerende, og tross sin lydlige minimalisme og korte spilletid (35:44) opererer «Luxury and Waste» med skyhøy kunstnerisk egenvekt.

Sterke tekster
Den egenvekten skyldes ikke minst Torun Eriksens tekster. Slik Sidsel Endresen i sine beste linjer tok poetisk tak i eksistensielle problemstillinger med både klar tale og rik metaforikk, slik nærmer Torun Eriksen seg tilværelsens evige dilemmaer og samtidige forvirring i sine. Wish there were someone I could ask/Someone who’d tell me what to do/Instead it’s me now who must be that someone to you, synger hun i «Be That Someone», en tekst som begynner med There must be lack of trust somewhere/When all I do is hunt for headlines. Mangel på tillit indeed, du skal ha vært nokså fraværende i samtida for ikke å nikke gjenkjennende til den avmaktsfølelsen, eller for den saks skyld til det desperate raseriet som driver «Shopping On A Rainy Day», sangen som har gitt albumet dets megetsigende tittel. Flere eksempler på presise observasjoner og nærgående (selv)oppgjør kunne vært trukket fram, men uten å begå videre diktanalyse: Hør heller på «Luxury and Waste» mens du følger med på de trykte tekstene. Om de antyder at livet av og til fortoner seg som en drøy munnfull, antyder de også at det går an å svelge og komme seg videre, og de gjør det med en troverdighet som bærer gjennom både briller, høyttalere og øretelefoner.

Fra forsiden

Nyhet

Sortland Jazzfestival for 30. gang

Onsdag 19. september åpner den 30. Sortland Jazzfestival i Vesterålen. På programmet står blant annet Helge Lien Trio, Petter Wettre, Marit Sandvik & Nova Onda, Ola Kvernbergs Steamdome og Maria Solheim.

Meld deg på vårt nyhetsbrev