«Way Out West» cover
Way Out West
«Way Out West»
Sweet Morning Music/Musikkoperatørene

Med bankende hjerte for Rollins

Trioen Way Out West gir Sonny noen nye runder på karusellen.

Da denne plata med trioen Way Out West dukket opp i postkassa og jeg forstod hva det var, dro jeg fram den gamle vinylen med Sonny Rollins og satte den på. Albumet «Way Out West» ble utgitt i 1957 og er et av disse som har stått seg – og satt seg – og blitt en del av inventaret i de indre rommene hos flere av oss. Så er det altså sånn at en norsk trio av 2020 velger å hylle en av sine store inspirasjonskilder: saksofonist Atle Nymo, trommeslager Hermund Nygård og bassist Magne Thormodsæter. Det er jo både vakkert og vågalt, men Nymo-tonen i «I´m An Old Cowhand», som er åpningsspor både på gamle «Way Out West» og Way Out Wests ferske plate, får meg til å senke skuldrene og tenke på kjærlighet.

Den varme, fyldige og lett skjelvende tonen hever speilet mot fortiden og synger for her og nå. Det låter deilig melodiøst og summer av levd liv. Dette er en påminnelse om hvilke skatter jazzen byr på, og en smakfull investering i gamle verdier. Det var Ray Brown og Shelly Manne som backet Rollins på «Way Out West». Thormodsæter og Nygård bedriver ikke etteraping, men de krysser den ærverdige rytmeseksjonens spor med fin gli på noe helt eget. Grunnleggeren av Contemporary Records, Lester Koenig, skrev om nakenheten Rollins-trioen bød på. Den norske trioen står i den samme eksponeringen og tåler lyssettingen. Det henget trioen skaper midtveis i førstesporet, er mesterlig, og det tørre ganglaget som preger bevegelsene, er såre enkelt å nyte.

Organisk og smidig kvalitet gjennomsyrer låtene. Nymo kan bruse over tett fundament eller utsmykke et lettdrevet rytmisk strekk. De tre beveger seg uanstrengt mellom forgrunn og bakkant og utfyller hverandre med stadige omfavnelser og varme slipp. Noen steder tenker jeg på samspill mellom Charlie Haden og Ornette Coleman. Det skader ikke.

«Freedom Suite» er en hel verden i seg selv, slik den også er på Rollins´ original fra 1958. Den norske trioen tar eget grep og får det klassiske stoffet til å leve. Det må vel være selve hensikten med en sånn utgivelse. Så er det låta «Way Out West». Den kommer uten et gram for lite på kroppen. Passe fet og doven. Kraftfull og spretten til samme tid, og næret av historien. Våre menn har ikke bare gjort leksene sine. De har tatt eierskap i tilegnet kunnskap. Ordet må være modenhet. Det siste sporet er Thormodsæters «Eleven». Det renner gjennom tiårene, tilbake til 50-tallet, mens det vender seg mot oss. Musikk kan være lindrende. Den tanken blir hengende i meg etter rundene med dette materialet.

Fra forsiden

Vossa Jazz 2024 - dag 3

Mowday! Mowday!

FESTIVAL: Ekstatisk, politisk og rørende verk fra underkjente Shannon Mowday toppet årets Vossa Jazz. Les Audun Vingers siste rapport fra festivalen.

Meld deg på vårt nyhetsbrev