MÅNEDENS ALBUM I JAZZNYTT

Det må ha vært Morning Glory som var min inngang til John Surmans univers. Det er en plate som ble utgitt i 1973, på selveste Island Records. Det er et bra sted å være. På Morning Glory spiller Terje Rypdal, John Marshall, Chris Laurence, Malcolm Griffiths, John Taylor og John Surman. Det er en 70-tallsgjeng med åpne holdninger og sans for mer enn én type musikk. John Surman hadde for lengst markert seg på jazzscenen gjennom å starte The Trio i 1969. Da var Surman 25 år. Før dette hadde han spilt med Mike Westbrook Band, såvel som Alexis Korner. Da er vi midt inne i den britiske storveven. I The Trio het de andre musikerne Barre Phillips og Stu Martin. Conflagration (1971) er et The Trio-album som har stått seg. Med gjestemusikere som Chick Corea, Dave Holland og Kenny Wheeler. Jeg la albumet på platespilleren vinteren 2024. Det er en vakker og levende dokumentasjon på hvor vår mann kunne befinne seg på starten av 70-tallet.

John Surman under Oslo Jazzfestival. Foto: Matija Puzar/Oslo Jazzfestival

John Surman har gjort mye forskjellig. Som mange vil vite, har han gitt sine bidrag til ECM-katalogen. De er mange, og jeg har noen favoritter. Jeg syns forøvrig at saksofonisten, klarinettisten og komponisten hadde kledd en enda mer framskutt plass enn han har. Surman er jo en av de største europeerne og fortjener stor plass på kartet. Hvem er det som hører på Proverbs and Songs i dag? Albumet som forelå i 1997, er en perle. Med John Taylor på orgel og Salisbury Festival Chorus dirigert av Howard Moody. Eller soloalbumet fra 1990, Road to Saint Ives? På sistnevnte  er vi inne i britisk legendestoff. Den som har vært i Cornwall uten å besøke St. Ives, har ikke vært i Cornwall. John Surman er en av disse utøverne som ikke er opptatt av å vise seg fram. Hos Surman går det i innhold og vekt. Da jeg anmeldte konserten hans på Oslo Jazzfestival i fjor, beskrev jeg han som en moden tungvekter med følsomt håndlag. Det burde ha stått en mester på høyde med det fineste i seg.

Rob Waring, John Surman, Rob Luft og Thomas Strønen. Foto: Matija Puzar/Oslo Jazzfestival

På festivalen hadde han med seg vibrafonist Rob Waring, trommeslager Thomas Strønen og gitarist Rob Luft. Tre menn like myke som tøfler, med hvert sitt inngangsparti til Surmans stoff. Jeg likte det saksofonisten fortalte om hvorfor han valgte tittelen Words Unspoken. Musikk kan utsi noe som språket kommer til kort overfor. Ja, det er bare poesien som kan matche musikken, og poesi er noe Surman vet hvordan man spiller. La oss gå rett til spor to på det nye albumet. Det er tittellåta «Words Unspoken», og det er mannen selv som tenner gnisten der, får saksofonen til å gløde, hetere enn min tanke kan forklare. Musikken duver og svulmer lett. Vibrafon og gitar legger seg i underteksten som dunlette kommentarer og varm nattfløyel. Det er mildt sagt krevende å få myk musikalsk ro til å trenge inn med betydning. Men det er nettopp det disse fire klarer, med den aldrende saksofonisten i front, med en tonevisdom og fortelling som kommer langveisfra. John Surman slipper ikke en tone som ikke virker sentral og akkompagnementet er skyfritt og nesten vindstille.

«Words Unspoken» kommer etter «Pebble Dance» som har forførende puls og rytmiske lekkerbiskener. Thomas Strønen får småstein til å danse, mens Surman tar til vingene og leker fugl med de lekre temaene. Så er det ikke bare sjefen som får lov til å stå i front. På »Graviola» får Rob Luft noen runder til disposisjon. Den unge briten er i ferd med å frigjøre seg fra de søylene som har skapt gitartradisjonen han står i. Uten bass i bandet får både Luft og Waring anledning til å henge, la tonene legge alt for dagen. Det er kanskje fraværet av hast og hektisk væremåte som gir bunnfarge til albumet. Det har iallfall noe vakkert og avventende ved seg. Så fins det naturlig nok stoff på Words Unspoken som på sitt vis bryter med disse beskrivelsene. «Bitter Aloe» har snev av pågåenhet, hvis man velger å dra det litt langt. Det er likevel den balanserte søtsmaken som blir hengende ved.

Bonus: Tre ganger Surman

John Surman/Karin Krog/Terje Rypdal/Vigleik Storaas
Nordic Quartet
ECM (1995)
Fire sterke musikere møtes og legger igjen hvert sitt særpreg. Rypdal trekker i rocken, mens de andre tre holder i flere av jazzens mange tråder. Det gir mange verdifulle strekk og overraskende partier.

John Surman
Way Back When
Cuneiform Records (2005)
Et halvt år etter at han var med på innspillingen av John McLaughlins klassiske Extrapolation i 1969, gikk Surman i studio med et knippe småstjerner. Way Back When er et fint tidsbilde og en gladreise gjennom tidlig britisk jazzrock.

John Surman/John Warren
The Brass Project
ECM (1993)
The Brass Project gjorde sin første opptreden i 1981. Albumet fra 1993 byr på mange stemningsleier. Det rommer svingende tilstander, ballade med Surman på piano og stilfulle arrangementer. Åtte blåsere, bass, trommer og dirigent.

Arild R. Andersen