Lysende kveld på Punkt

Det er fin sus over årets Punkt-program. Den gode følelsen av å ha noe å glede seg til slo inn ved første gjennomlesning. Visst har det vært mye å trives med på festivalen i løpet av de siste årene, men jeg har nok hengt meg litt opp i de to gullårene da David Sylvian og Brian Eno gjestet festivalen med sitt. 2011 og 2012 suste liksom litt ekstra. Årets program balanserer blandingen av nasjonale, lokale og internasjonale innslag, sånn som Punkt har for vane å gjøre.
Så har festivalen lagt en liten elsk på albumlanseringer. I år er det Arve Henriksen og Jan Bangs «After the Wildfire» og Benedicte Maurseths «Mirra» som skal presenteres. Det er viktig å holde seg i samtiden. Det har vært Punkts merke, men festivalen har også åpnet for å markere jubileer. I fjor var det «Khmer» som fikk prøvet seg på nytt, og i år er det Trygve Seims briljante album «Different Rivers» som fyller 25. Denne tilbakeskuende viljen trenger ikke å få styrket seg, men etter å ha tatt fram «Different Rivers» i forkant av årets Kristiansand-dager, kjenner jeg meg rimelig klargjort for et nytt historisk scenedykk.

Kate Carr. Foto: Alf Solbakken/Punkt

Toget mitt er i rute, og jeg rekker siste avsnitt av «Punkt Seminar», kuratert og ledet av David Toop. Det er lydkunstner og feltopptakarbeider Kate Carr som redegjør for sine visjoner og praksiser og gir oss lytteprøver på det hun bedriver. Det er interessant stoff. I pausen før Toops samtale med Alexander Hawkins og Sofia Jernberg, blir jeg fortalt at Jon Balkes «Skrifum»-konsert var strålende i går. Samtalen med Jernberg og Hawkins dreies rundt duoens «Musho»-prosjekt, om etiopiske tradisjoner, metoder for samarbeid og sammenhenger mellom abstrakt utforskning, sang og sanger.

Alexander Hawkins og Sofia Jernberg. Foto: Alf Solbakken/Punkt

Det er «Musho» som skal på scenen først denne fredagen, og det er samtidsorientering og tradisjonell klang i Alexander Hawkins introduksjoner. Teknisk briljant levert, men først og fremst forførende. Og når Sofia Jernberg gir oss sanger, er det kraften, inderligheten og tradisjonsbehandlingen som veier. Jeg trenger ikke etiopisk forkunnskap for å hekte meg på dette. Bare åpne opp og oppleve.
Piano og vokal. De to der nede på scenen overskrider enhver konvensjonell forventning du måtte bære på. Hawkins mestrer et uttrykksregister som setter han fri. De to leverer en versjon av «Willow, Willow» som både ivaretar og sprenger. Og for et akkompagnement! For en vokalinnlevelse! Dette bærer seg selv høyt. Forestillingen deres har en vital åpenhet av sjelden kvalitet. En solid ramme for skiftende bilder. Stoffet har helst et sorgfullt drag. Musho betyr visstnok trist sang. På sitt beste samles Hawkins og Jernberg i et stilistisk nybrott med mange pekere. Pianisten er sammenbinder, og begge beveger seg fra sentrum til ytterkant og tilbake, sømløst og vakkert. Det er godt å høre Jernberg i en så naken setting. Nyanser og detaljer i stemmebruk er eksepsjonelle. Duoen får henvendelsene til å høres nødvendige ut. Det blir svensk folklore i eventyrlig utforskende drakt. Sofia og Alexander samler verdener på sitt eget vis, og den improvisatoriske evnen står i sentrum for det som gjør seg.

Ghosted. Foto: Alf Solbakken/Punkt

Scenen ryddes. Det er blitt tid for Ghosted, samarbeidet mellom gitarist og multiinstrumentalist Oren Ambarchi, bassist Johan Berthling og trommeslager Andreas Werlin. De har nettopp utgitt sitt album nummer tre. Trioen rigger seg til, og gitaristen sender ut et rullende sett av toner, mens de to svenskene legger inn groove. Det er nesten som å høre et Fire!, uten saksofon i front, og med langt mykere hensikter. Det bygges langsomt og suggererende. Gynger og bukter seg og tillater seg å være litt rocka. Jeg kjenner meg hjemme. De skyver på temaet og vrir det inn i saftige hjørner. Det er plaskelyd i gitaren og bølger i uttrykket. Dønninger å la seg vippe rundt i, før det løyer.
Og så går vi over i real funk, med tikkende gitar og snert i Werlins trommer. Alle tre musikerne befinner seg i front, og det er den søkende væremåten og nyorienteringen som holder Ghosted levende.
Et nytt bassløp settes i spenn. Ambarchi og Werlin melder inn og skaper stigende temperatur. Det er orgellyd og lune flater. Mørkt og spenstig. Rå feedbackmanipulasjon som brenner. Det kan låte både tørt og svulmende, og det drar på gode tradisjoner både fra jazz og gitarekspresjonisme. Umiskjenneligheten til rytmeseksjonen bærer settet. De tre dyrker en krevende enkelhet som de får til å pumpe. Det slår et hjerte i musikken deres.

Jo David Meyer Lysne. Foto: Alf Solbakken/Punkt

Kveldens første remiks skal gjøres av Jo David Meyer Lysne. Det er lovende. Jeg retter meg opp i ryggen og tar inn sig og gjennomtrengende lyd. Med finurlighet inngravert i flatene. Det er dyster atmosfære og klangbehandling som tar tak. En slags påtrengende ro i saktmodig forandring. Vi må befinne oss på baksiden av Ghosted-trioens hus. Lysnes aktiviteter er kresne. Det er press i musikken. Lydighet og foruroligende strekk. Han lykkes med å gi remiksen karakter. Det er tråd i det som kommer. Gjennomgående farge. Fravær av brå vendinger. Noe å være i.
Det spartanske, gule lyset på scenen og den mørklagte salen spiller med. Det skapes helhet. Låter vakkert uten å skinne. Tar seg inn med betydning.

Andrea Giordanos «Àlea». Foto: Alf Solbakken/Punkt

Neste konsert er live-premieren for Andrea Giordanos «Àlea». Den italienske sangeren og komponisten er bosatt i Oslo og har vært student av Sidsel Endresen. Hun har med seg et kammerkremlag på scenen. Perkusjonist Ingar Zach, tangentspiller Christian Wallumrød. trompetist Eivind Lønning, fløytist Alessandra Rombolà og trekkspiller Kalle Moberg. Jeg kunne ikke ha satt sammen noe bedre sjøl.
Det er underfundighet og interessevekkende nerve i det disse musikerne presenterer fra start. Et sekshodet eldorado for alternative teknikker og nyskapning. Det er sterkt å høre så tydelige personligheter dra sammen. Den dype basslyden som melder inn, fungerer som rekkverk i første strekk. Dette låter både lekkert og overraskende, seigt og friskt. Giordanos stemme hever seg og lader ensemblemusikken. Inderlig, eruptiv og skarp.
Ingar Zach får den store tromma si i tale og gjør perkusjon med egenverdi og evne til å levendegjøre. Det er mye informasjon i musikken, i lydvalgene og samhandlingene, men det vi hører, framstår aldri som overlesset. Disse seks er mestere på å gi rom, og når Wallumrød støtter Giordanos stemmelek i et av partiene, står resultatet av seg selv. Kirken og galehuset. Regnskogen og myrene. Vi er på en reise der mesterlighet tjener innhold.

Eivind Lønning. Foto: Alf Solbakken/Punkt

Eivind Lønning og Kalle Moberg fyller sine øyeblikk med spesialiteter, mens langstrakte melodisløyfer gråter stille. Det visper og strekker seg, former seg elastisk og gjør meg blå. Så tenker jeg på prærie og western i neste åpning, men tanken forsvinner inn i musikkens skiftende natur. Skakkheten tar seg videre i forlokkende drakt. Det kontemporære nærmer seg det fengende. Andrea Giordano kan skrives med store bokstaver.

I kjelleren venter fem remiksere. Vi møter Neringa Bertašiūtė sammen med Live Remix Workshop studenter: Jacob Sæterstad, Ingri Jordahl, Torbjørn Kamfjord Eriksen og Sara Klobucar. Og det blir litt trangt om lydplassen. Jeg opplever musikken som en remse der avstanden mellom vitale idéer blir vel lang. Punkts remiksinnslag klarer litt for sjelden å tangere kvaliteten fra konsertene. Den kvintetten som utfolder seg nå, gjør et hederlig stykke arbeid, men jeg lykkes ikke med å finne inn i alt som presenteres. I den avsluttende delen skjer det en forløsning i det stillfarne.

Solveig Slettahjell. Foto: Alf Solbakken/Punkt

Siste sett skal romme kjent stoff. Jeg falt pladask for albumet «Remembrance» da det utkom tidligere i år, og jeg har spilt det under huden. In The Country, Solveig Slettahjell og Knut Reisersrud gjør sanger basert på tekster av Emily Brontë, Charlotte Brontë og Emily Dickinson. Sidsel Endresen gjør tekstresitasjoner.
Når kvintetten starter konserten med Dickinsons «This Is My Letter to the World», faller den på plass i meg. Solveig Slettahjell synger med en innlevelse som hever tekstinnholdet. Jeg har ikke hørt henne bedre enn i denne konteksten. Pianist Morten Qvenilds meloditeft og solistiske styrke løfter opplevelsen og en smakfull Reiersrud underbygger godt. Når Sidsel dukker opp i svart-hvitt på skjermen over scenen og leser «Fall, Leaves, Fall», synker det i meg.

Foto: Alf Solbakken/Punkt

Så kommer tittelsporet «Remembrance» som er albumets smaragd. Tekst, sang og spill trekker sammen og funkler uanstrengt. Emily Brontë skulle bare ha visst! Dette overskrider meningsfylt, og når Sidsel Endresen kommer inn igjen, ber jeg ikke om mer.
Bass og trommer understøtter og krydrer, og Reiersruds lille solo legger seg inn i poesien med glans. Roger Arntzen skifter til akustisk bass, mens Qvenild skifter til friere felt. Det skal noe til for å lykkes med å oppsøke så klassisk lyrikk og sette musikk til, med verdigheten i behold. Tilføre tekstene noe av betydning, slik våre musikere lykkes med her. Jeg kunne gjerne ha satt punktum for kvelden på denne høyden, men det venter en remiksduo i dypet.

Andrea Giordano. Foto: Alf Solbakken/Punkt

Det er Andrea Giordano og Jan Bang som skal gjøre cut-ups av Solveig og leke seg med ensembleleveransene fra In The Country med følge. De setter Sidsels stemme på en kort repeat og gjør levende omganger med det vi nettopp har hørt. Bang og Giordano spiller med forrige konsert på lag. Radbrekker og framhever det som skjedde der. Skaper eget innhold, med uforutsigbare vendinger. Jeg er mett på inntrykk, men dette er bra dessert. Fetladen og med tyngde i formuleringene. Jo da! Denne leken funker. På vei tilbake til hotellet er det «Remembrance» som spinner i hodet. Det skulle bare mangle.