Kreativ uro på Wakos tredje
Wakos tredje album byr på en akustisk kvartett med jazzforankring og vilje til kollektiv nyskaping.
Wako er stadig saksofonist Martin Myhre Olsen, pianist Kjetil André Mulelid, (kontra)bassist Bárður Reinert Poulsen og trommeslager/perkusjonist Simon Olderskog Albertsen, og med tredjealbumet «Urolige sinn» er de tilbake i kvartettformat etter samarbeidet med Oslo Strings på fjorårets fine «Modes for All Eternity».
Korte låter
Tretten låter – tre av Mulelid, tre av Myhre Olsen og sju kreditert Wako – gir «Urolige sinn» en spilletid på ca 35 minutter, med de tre Mulelid-låtene, hver på over fire minutter, som de klart lengste. De bærer også klarest preg av å ha pianist-opphav, Mulelid har komponert distinkte melodier, bruker ofte lett «Wallumrød’ske» arpeggioakkorder og lar pianistrollen romme både en energisk fyrbøter og en poetisk medskaper av tonale «tilstander».
På «Skavlet føre» (også tittel på A.B. Wilses 1909-foto som er brukt som coverbilde) fyrer han, Poulsen og Olderskog Albertsen solid opp under en rivende Myhre Olsen-utblåsning, på en måte som varsler at Wako er en moderne kvartett der alle går bredt og resolutt inn i musiseringen, også der det spilles soli. Inntrykket av kollektivitet bekreftes i «En liten halvtime senere» og «Langt, langt der nede», låter som kan oppleves mer som «tilstander», den første nesten pastoral i sin kammer-poesi, den andre mer impresjonistisk, med korte, melodiske fraser over et urolig og abrupt bass/trommer-komp.
Samlet bolk
Martin Myhre Olsens tre låter er samlet som spor 6, 7, og 8 på albumet. I «Elisabeths vise» skifter lyse og mørke, raske og langsomme drag uavlatelig; «Revelje» er akkurat så skingrende insisterende og skakende ubehagelig som en slik søvntorpedo kan være, og «Snart blir jeg far» kan høres som en liten undring over det store som skal skje.
I likhet med de tre Myhre Olsen-låtene, er de sju felleskomposisjonene korte. I noen av de frieste – «Svovelpredikanten», «Skogens uklare omriss» – kan de virke mer som improviserte forløp og skisser enn som utprøvde låter, mens andre bærer mer preg av planlegging. «Skumring og det som hører til» fortelles med pianoakkorder og perkussiv uro uten saksofon, og perk-uroen går også igjen som virkemiddel i den mediterende «Du gråter aldri».
I slike sammenhenger, i likhet med i Mulelid og Myhre Olsens komposisjoner, låter Wako både godt preparert og inspirert spontanskapende på én gang. Kvartetten bekrefter posisjonen som en original og spennende akustisk stemme i den yngre norske jazzen, solid jazz-forankret, men på ingen måte så stramt at fornyelsestrang, lekenhet og kreativitet dovner bort. Måtte uroen vedvare i noen album til.
