Tekst og foto: Terje Mosnes
(På bildet over: Nils Petter Molvær)

Mens Festspillene snublet ut av startblokkene med «Stemmer» onsdag kveld, tok Nattjazz sats ett døgn seinere med en åpningskveld der norske utøvere med største selvfølgelighet presterte i det som med all rimelighet må kunne kalles verdensklasse.

Dimensjoner
Å høre Håkon Kornstad Tenor Battle, Come Shine og Nils Petter Molvær i samme hus i løpet av tre timer, er en «klyp meg i armen»-opplevelse av det slaget du trenger litt tid for helt å begripe dimensjonene av. Supplert med den funky og grooveglade trioen Interstatic – Roy Powell, B3, Jacob Young, el-gitar, Jarle Vespestad, trommer – og amerikansk/brasilianske Rob Mazurek & São Paulo Underground samt de to Jazz i sikte-vinnerne Molecules og Sonder ble den nesten i overkant, iallfall for dem som var mest interessert i å lytte konsentrert på musikken som strømmet fra Verftets tre scener.
Hvilket heldigvis lot til å være de langt fleste av de om lag 1300 som besøkte åpningskvelden.

Unik
Jeg kan ikke begripe annet enn at det Håkon Kornstad nå holder på med i Tenor Battle er unikt, uansett hvor høyt vi hever og bredt vi sprer blikket. Som tenorsaksofonist har han vært førsteklasses lenge, og nå begynner også sangeren Kornstad å klinge veldig godt og velmodulert i sin formidling av italienske operaarier, napolitanske sanger og andre melodiske skatter fra den klassiske musikkarven. Bandet hans – Lars Henrik Johansen, cembalo; Sigbjørn Apeland, trøorgel; Per Zanussi, kontrabass; Øyvind Skarbø, trommer – skaper en nydelig balansert og nyanserik klanglig omgivelse, og antyder for all sin velklang også en iboende villskap som muligens kan slippes enda litt mer løs med godt resultat i jazzdelen av musiseringen.

Dristig
Come Shines formidable comeback viser heller ikke tegn til stagnasjon. Iallfall jeg har aldri før hørt Live Maria Roggen, Erlend Skomsvoll, Sondre Meisfjord og Håkon Mjåset Johansen skinne så fritt og dristig innenfor bandets egendefinerte standardrammer, og så lenge ikke sømmene revner, er det ingen grunn til ikke å forfølge den retningene videre gjennom de mange konsertene som står på Come Shine-timeplanene utover høsten.

Meislende
Nils Petter Molværs nye kvartett med Jo Berger Myhre (bass), Geir Sundstøl (gitarer, banjo), og Erland Dahlen (trommer) viste, tross nye klanglige detaljer, en artist som for lengst har definert sin egen umiskjennelige sjanger. I både kjent og mindre kjent låtmateriale er det kommet noe stadig mer bildehoggersk over Molværs måte å meisle fram uttrykket på, en slags «alt overflødig skal vekk»-vilje som ofte resulterer i dirrende stemninger og svært få «transportetapper», men fortsatt gjør dramaturgimønsteret oppbygging-klimaks-nedtur seg godt gjeldende hos trompetisten og den lyrisk-melankolske musikkmaleren.

Dermed er den 43. Nattjazz godt i gang, med den samme hovedutfordringen som ved de 42 foregående: Hvordan, som publikummer, være flere steder på en gang uten å miste konsentrasjonen og lytteevnen?
Skal vi kalle det vårens herligste luksusproblem?