Vossa Jazz - 8. - 10. april 2022

Iltre hardingfeler og banshee-skrik på Voss

Hverken kampesteiner eller sofaen kunne stoppe Vossa Jazz i år.

Av Audun Vinger

Det som er fint med Vossa Jazz er at om man er litt trist og blå fordi det er over og man er på vei bort derfra, er det festivalsjef Trude Storheim som som sier «neste stasjon er Myrdal» over calling-anlegget på toget. Så veldig koselig!
Hun er en av de mest hands-on kulturlederne i landet, det er egentlig merkelig at hun ikke er landskjent for sin varme og entusiasme, men hun har uansett i sin ledertid klart å styrke den allerede meget sterke merkevaren Vossa Jazz. Dette er gjort med folkelig glimt i øyet og nærhet til publikum og lokalbefolkning, og med kompromissløs og interessant booking av artister innen jazz, folkemusikk og verdensmusikk, i en kledelig og unik miks. Publikum gir henne tillit og møter opp tallrike på den merkeligste av musikk. Det er bare sånn man gjør. Under årets festival var samtlige arrangement godt besøkt, de fleste fulle. Det er imponerende.


Festivalsjef Trude Storheim. Foto: Olav Aga/Vossa Jazz

Det er også toget som er forbindelsen til Voss fra omverdenen, som har sendt nye impulser til småbyen i en årrekke, og vært med på å endre vossingenes selvforståelse. To kampesteiner falt ned på sporet lørdag morgen og skapte enorme forsinkelser og mange strandede musikere. Det så stygt ut der en stund, men plutselig løste alt seg og konsertene kom seg i gang. En mer fryktet hindring på forhånd var ikke kampesteiner, men sofaen. Det er litt angst rundt om kring i arrangørlandet for at publikum har fått seg nye bedagelige vaner i løpet av pandemien. Disse hersens seriene har gjort folk sløve. Men ikke på Voss!
Neste år kan de feire 50-årsjubileum. Det er en bragd de har utført i fellesskap.

 

FREDAG

Det var en hard trøkk seksten mitt i topplokket allerede første konsert, i den vakre, litt mørke Vangskyrkja der Ståle Storløkken tronet over oss i bygningens massive orgel. Det er så mektig, og siden jeg nettopp hadde fått vite om dødsfallet til en kamerat fra Oslos uteliv, ga det meg anledning til å tenke over livet og skjebnen. Ståle lurte inn en synth her og der, i et stykke som viste frem overraskende musikalske og åndelige sammenhenger.


Ståle Storløkken. Foto: Anders Flatlandsmo/Vossa Jazz

Det var det også å finne i den neddempede men dramatiske åpningskonserten fra Jon Balkes prosjekt SIWAN, som har en ny plate ute nå. Dette enorme ensemblet av musikere fra mange deler av verden spiller alle veldig stille på sine instrumenter (bortsett fra Helge Norbakken på perk og gamle felger), men den totale effekten er massiv. Man bader i lyd, der det utrolig nok blir naturlig rom for Balkes synth sammen med de andre organiske instrumentene. Mouna Boutchebak skapte meget varm stemning med sine poetiske sanglinjer og oud-spill. Siwan er inspirert av Al-Andalus, perioden fra 711 til 1492 da den iberiske halvøy var under muslimsk styre, men kristelig, jødisk og islamsk religion levde side om side. Og denne åpne sensibiliteten gjenspeiles også i musikken.
Det var adskillig flere tenner i tapetet under Signe Emmeluths bestillingsverk Banshee, som hyggelig nok trakk nesten fullt hus i gamlekinoen. Et annerledes stjernelag med karaktersterke musikere som Maja S.K. Ratkje, Guro Moe og Heida Johannesdottir. Det er morsomt og støyende til tider, vakkert og duggfriskt med bruk av vannperkusjon andre steder, påminnende om fuglesang og blomstereng.
Emmeluth tenker i lange linjer i disse større verkene sine, med en avansert kompositorisk teknikk som krever mye av publikum og utøvere. Her er det kanskje noe avventende til tider. Noen partier der hele ensemblet bryter ut i banshee-hyl er svært virkningsfulle, og er det beste sjokket på Voss siden hele Skadedyr brøt ut i overraskende munnharpespill samme sted for et par år siden.


Emmeluths «Banshee». Foto: Eila Fjose/Vossa Jazz

En ørliten tur på jammen for å høre Veslemøy Narvesen, Petter Dalane, Ola Høyer og Kåre Kolve fremføre jazz standards er hyggelig nok, men ikke like ekstatisk som i fjor. Her kunne man kanskje startet noen timer senere. Men det blir ekstremt god stemning da en av jazzlinjas dyktige studenter kommer opp på scenen og synger «In a mellow tone», mens bandt og store deler av publikum går i festlig kortesje gjennom salen. Ryktene om en militant revival for mer tradisjonell jazz blant studentene på Jazzlinja nå, får bein å gå på av denne gjengen her.


Elisabeth Lid Trøen med band. Foto: Runhild Heggem/Vossa Jazz

Den kanskje største suksessen under årets festival var Elisabeth Lid Trøens bestillingsverk «New Paintings In Jazz», fremført til ekstatisk mottakelse i Stasjonen. Dette er sånn jazz folk virkelig liker, der hennes nordiske lyriske tone blir båret frem av ildfull amerikansk Blue Note-jazz fra gullalderen. Samspillet med Dag Arnesen skaper jubel, og lokalpatriotismen er stor. Mine veteranvenner i jazzens tjeneste gliser fra øre til øre på bakerste rad – de iørefallende melodiene og lettfattelige men imponerende jazzgroovene går rett hjem. Hadde jeg drevet plateselskap, for eksempel ODIN, ville jeg forsøkt å skaffe meg en signatur for utgivelse av dette på plate, det kommer til å slå an!

Nå var det blitt fryktelig sent, men jeg legger meg lykkelig på puten etter å ha fått noen låter med Friends & Neighbors som lukter på tronen etter Atomic. De er noe gjenklang i kvintettens stil. Jon Rune Strøm har en digg narrativ frijazzbass-solo, Andre Roligheten har sin sjelfulle tone, og det er spennende å følge med på Tollef Østvangs spill. Steamdome begynner i storsalen, men det er en lang dag i morgen. Kanskje neste gang.


LØRDAG


Per Zanussi, Eyolf Dale og Audun Kleive. Foto: Anders Flatlandsmo/Vossa Jazz

Etter en trivelig Jazznytt18-seanse med godt oppmøte i 11-tiden på formiddagen, før mange hadde fått søvnen skikkelig ut av øynene, var det forbausende å ankomme den herlige Osa-salen i Ole Bull Senteret litt opp i lia. Der var det nemlig helt stappfullt av folk som ville oppleve Eyolf Dale Trio. Jeg fant meg en stående plass helt bakerst i lokalet. Man skal helst ikke stå når man hører pianotrioer, men akkurat denne har så mye trøkk i seg at det faktisk lar seg gjøre. Dette konsertstedet er ypperlig for akustisk musikk, men det var mye oppmikket lyd denne gangen – nesten i overkant. Den legendariske lydmannen Sven Persson er nesten som et bandmedlem å regne, og gir mye, spesielt for trommegud Audun Kleive som var det var skikkelig boom i denne formiddagen. Cymbaldaskingen hans er av en annen verden. Men også hans intense og forsiktig pirk på settet var tett og nøye oppmikket – dette var skikkelig stadionjazz, men intimiteten ble beholdt . Kleive tar mye oppmerksomhet med sin innlevelse, totale autoritet og vakre utstråling – det kunne like gjerne vært hans trio. Men det er så klart Dales oppvakte komposisjoner som er skylden i bandets betydelige suksess, det føles så naturlig, alt glir på plass av seg selv selv om alle musikerne tenker sine egne tanker underveis. Han virker så lykkelig overrasket over samspillet og låtene, og flekker tenner i noen meget hjertelige glis underveis, kombinert med vidåpne øyne og en sulten tilnærming til klaviaturet. Bassist Per Zanussi er svært solid, og høster også meget varm applaus etter en frapperende solo.

Så var det på tide med et nytt bestillingsverk, og etter en liten tur i nye gater på Voss fant vi frem til et vidunderlig konsertlokale, indremisjonskirken Nain. Fantastisk for akustisk musikk (bare lyden av døren som ble åpnet og lukket var deilig), og også her fullt til aller siste plass. Scenen var plassert i midten av det store, hvite rommet med høy himmel, med publikum plassert i sirkel rundt, og med lyskunst av Randiane Sandboe som skapte en tindrende stemning. Det var Benedicte Maurseth på hardingfele og Sarah-Jane Summers på fiolin i et verk som hadde fortettet intensitet og vakre drag, i et besnærende møte mellom norske og skotske folkemusikktradisjoner. «Máni» tar sitt navn etter det norrøne navnet for månen, og i kombinasjon med scenografien og den sirkulære samtidsmusikk-orienteringen i materialet, inspirert av månens gravitasjonskraft og mystiske aura, ble dette en suggererende opplevelse – et av de store høydepunktene på årets festival.


Benedicte Maurseth. Foto: Runhild Heggem/Vossa Jazz

Dette høydepunktet fikk kjapt selskap, for etter en glimrende og godt stekt Voss-pølse fra en tønnegrill inntatt på torget utenfor Voss Tinghus (eller Tiss Vognhus som Jan Erik Vold tørt kommentere da han gikk forbi forleden år) var det tilbake opp i lia til Ole Bull Senteret. Et helt annerledes uttrykk ventet. Arashi betyr storm på japansk, det er også navnet på en forrykende trio med saksofonisten, klarinettisten og sangeren Akira Sakata, en høvding i det landets frie jazzscene siden 70-tallet, i totalt perfekt samspill med den kloke bassisten Johan Berthling som har fintfølende fingre i sitt spill og en stadig mer energisk Paal Nilssen-Love på trommer og gong. Hvor mange ganger har jeg ikke sett ham på scenen de siste 25 årene? Likevel evner han fortsatt å forbløffe, og det er kommet en ny modenhet inn i spillet hans, i meget konstruktiv dialog med de to andre. Det var sjelfullt og med stor tilknytning til jazztradisjonen, vil jeg si, selv om det var beinhardt og overveldende til tider. Smilet og varmen var dog aldri langt unna hos Sakata, som i skjorte og vest trollbandt publikum med sitt iltre spill, og noen meget spennende, eventyr-aktige snakkepartier som ble poengtert av musikken. Selv om man ikke kan språket var det lett å følge med på. Dette var siste konsert av fem på en turné, dette må komme til landet igjen neste år, for det var en skikkelig lykkepille.


Akira Sakata. Foto: Eila Fjose/Vossa Jazz

Det var enda bare i ordinær arbeidstid, men dagens tredje identitetssterke trommeslager ventet. Anton Eger har en meget flamboyant stil, og klarte nesten å konkurrere med sin bandkollega Marius Neset, under saksofonistens dundersuksesskonsert med Bergen Big Band. «En glad calypso om våren», skrev ned ned på en lapp, for Neset hadde virkelig skrevet lykkelig og lystig festmusikk, godt bundet sammen av beslektede tema, og med rom for flere soloer av bandet, som f.eks tenorsaksofonisten Elisabeth Lid Trøen som fortsatt var gira etter gårsdagens suksesskonsert. Ingenting kunne riktignok konkurrere med Nesets egne soli, han hadde en teknisk briljant og underholdende triks-solo som fikk publikum til å reise seg. Men der jeg tidligere har grinet litt på nesen av deler av hans kunstneriske estetikk, vil jeg si at dette var en triumf, og det var virkelig begeistrende å høre ham så helhjertet involvert med de andre musikerne.

«Sjølvaste» Tingingsverket er den største stjernen på hele festivalen. Alle forholder seg til det, bygdas sentrale skikkelser møter opp, det får stor betydning for de utvalgte komponistene, og det er med å feste Voss som den viktigste festivalen i jazz-Norge. Musikerne samles på Voss på mandagen tidligere i uka og selve prosessen med prøver og øvelser og sosialisering blir en del av verket.


Tingingsverket. Foto: Runhild Heggem/Vossa Jazz

Det er ikke alltid at selve verket blir festivalens høydepunkt publikum likevel – det er alltid noen nerver involvert, det har en tendens til å strekke ut i omfang, som om komponisten virkelig må gjøre et widescreen-statement. Ofte blir disse verkene redigert og endret noe når det skal spilles inn i studio eller tas ut på turné.  Andreas Ulvo er en meget varm musiker og komponist, i kontakt med mange kunstneriske sensibiliteter, men med en klar signatur – et ypperlig valg. Han ønsket å kombinere dette alt i ett, personlig verk, med en vakker tittel hentet fra et dikt av hans sambygding Hans Børli. «Vindall» var mindre preget av norsk folkemusikk enn ventet, her føk det vinder fra hele verden gjennom musikken. Det var et nærmest selvutslettende verk, for Ulvos karakteristiske, tåresprengende nydelige lyriske pianospill boblet først frem helt mot slutten. Han valgte å fremheve musikerne i ensemblet, og holdt seg til minimalistiske sjelfulle grooves selv (faktisk med visse elementer av housepiano og 90-tallsrytmikk) og mer samtidsmusikkaktig rasling under lokket  på flygelet. «Jazz» var kanskje ikke merkelappen på musikken, men de skapte stor og vakker musikk, lenge dvelende, strykende noen ganger mer pop-orientert. Giovanna Pessi på barokkharpe ga en eventyrlig farge til musikken, kontant poengtert underveis av Helge Norbakkens idiosynkratiske tilnærming på perkusjon. Han var i aktivitet hele verket, med støtte i ensemblets jazzalibi i stjernebassisten Mats Eilertsen. I midten var det gnissende cello fra Tanja Orning, og en påskrudd superduo i Håkon Aase på fele og Helga Myhr på hardingfele. I en av låtene var det utrolig nok som å høre det britiske popbandet Clean Bandit med strykere, men hovedsakelig var det alvorlige toner å finne her. Høydepunktet var da de bar inn et mikrofonstativ så Helga Myhr kunne synge en sang – litt kveding, litt popballader helt vidunderlig, overraskende og menneskeliggjørende. Vi var klare til å reise oss fra de vonde stolene da det var ferdig, men varmen fra musikken hadde også satt seg i oss.

Jeg tok et viktig valg og droppet den årlige smalahove-middagen til fordel for å se mer musikk. Det er jo derfor vi er der! Årets Jazzintro-deltakere har jeg sett og skrevet om her før, de helt spesielle Munch Trio og Bento Box er både som band og de musikerne som de består av klare navn for norsk jazz’ fremtid. Sistnevnte, anført av den meget friske fiolinisten Tuva Halse gikk videre til finalen, men her kunne det nok like gjerne blitt de andre.

En kjapp porsjon elgkarbonader med en ganske skarp burgunder fra 2011 fungerte som support for Andreas Røysum Ensemble som spilte i det merkelige møterom-aktige salen som nå heter Jazzklubben. Det er meget lavt under taket, så det var grunn til å frykte kul i Røysums panne. Men han klarte seg gjennom den en timer og et kvarter lange triumfen av en konsert. Scenen er plassert slik at store deler av publikum sitter på hver sin side av scenen, ganske merkelig for bandet å forholde seg til t få redene rett foran dem. Men musikken gikk rett hjem. I de frikete, frie partiene blir ikke folk skremt, fordi det er så mye rart å følge med på. Dessuten tror jeg at publikum det at de kan stole på at det kommer en pay-off i form av en uimotståelig tema. Det er noen vanvittig fengende riff de kommer opp med, dette er på sitt beste ypperlig festmusikk, og alle festivaler burde booke dem. Helheten er det sentrale, men det prikker ekstra godt nedover ryggen av en forrykt solo fra Hans P. Kjorstad på fele. Dette er alternativ festmusikk av aller beste sort. Sett de på hovedscenen neste gang!

Kjorstad var utrolig nok på scenen på Stasjonen femten minutter senere, som en del av Inger Hannisdal Ensembles frapperende, mikrotonale folkemusikk med arabisk tilsnitt. Glimrende norske musikere og Khalid Laaouam på saksofon skapte underlig musikk en lørdag kveld med fulle og glade mennesker i en kaotisk kafe-setting, en meget merkelig blanding følelser i det lokalet. Kunstmusikk på gølvet.
Nå begynte det å røyne på kreftene, så femten minutter med den begavede danske pianisten og gjøgleren Jeppe Zeberg med band holdt lenge. På garasjerock-aktig Acetone-orgel og staselig flygel kombinerte de all verdens musikalske innfall i et zappaesque og jazzikalsk uttrykk som gjorde folk gale av begeistring.

De siste tonene denne dagen ble utrolig nok dundersuksessen av en premierekonsert for Kåre Kolve Electric Fusion Quintet. Saksofonisten fra Mezzoforte og Lava dyrker her hårete fusion, progjazz og funkpop fra tidligere tider. Nå ble det sexy time i lokalet, skikkelig åttitallsstemning med sjekking og digging i hotellets diskotek. Litt ironisk hodenikking fra enkelte var det nok, men de mange musikkstudentene på festivalen viste sine sanne jeg ved sin entusiasme for groovene. Jonny Sjos treklang på elbassen kom godt gjennom, Torstein Lofthus var et monster bak trommene («det er han fra Hver Gang Vi Møtes», overhørte jeg en salongbrisen vossing mumle), og Jørn Øien hadde hardingfele i synthen? Her må en lang dag med folkemusikk ha spilt meg et puss. Jeg tok kvelden.

 

SØNDAG

Det startet rolig men utrolig nok fortsatt godt besøkt på Ole Bull Akademiet allerede klokken 12, med en konsert med den belgiske duoen Linus, som med årene er blitt utvidet til en kvintett med blant annet Nils Økland på hardingfele og Ingar Zach på perkusjon. Dette var en interessant og melodisk for for improvisert musikk, med neddempede tonefelt skapt av strengeinstrumenter, treblås og eufonium. De norske ga adskillig mer jernet enn de andre, Økland knikset godt i knærne på karakteristisk vis, mens Zachs mange fiffige triks og elektromagnetiske tilnærming til perkusjonen tidvis dominerte lydbildet. Nesten så det var to band parallelt på scenen. Det tallrike publikummet likte tydeligvis det de hørte, selv på denne tiden av døgnet, kvelden etter det som sikkert hadde vært en utblåsning for mange av dem.


Bugge Wesseltoft, Øyunn, Nicolai Hængsle og Tore Brunborg. Foto: Olav Aga/Vossa Jazz

Festivalens siste bestillingsverk like etterpå klarte også å totalt fylle de staselige lokalene i Gamlekinoen. Kanskje ikke så rart siden byens store sønn Tore Brunborg trakterte sin umiskjennelige tone. Han opptrådte her første gang i 1980, og har hatt stor betydning for utviklingen av det norske soundet. Hans søte og beskjedne vesen skjuler en musiker med stor autoritet. Jeg har hørt ham i samme lokaler de foregående årene også, da i nydelig folkemusikkbetonte verk fra Hildo og Irene Tillung (som forøvrig velfortjent mottok den store Vossa Jazz-prisen i år), men det var mer groovy jazz med elementer av hiphop i årets konsert. Han hadde skrevet verket «Togetherness» sammen med sin datter, trommeslageren Siv Øyunn som nå er basert i Danmark og som i tillegg til jazz bl.a. spiller med det store danske elektronikabandet Efterklang. Hennes rytmiske tilnærming var ganske dominerende i uttrykket, med elementer av bevisst spoken word-rapping og sårbar spinkel sang i halvparten av materialet. Der denne grooven signaliserte noe ungt, kom Brunborgs vakre saxlinjer som en pay-off for det generelt godt voksne publikummet. De to har aldri gjort noe større prosjekt sammen, og det var på tide. Det er dessuten nesten blitt et kjennetegn for norsk musikk med disse generasjonsprosjektene, sist på Vossa Jazz med det svært vellykkede forestillingen Klangen av Hoem med far og datter. Noen av musikerne som har gitt størst gleder de siste årene er jo Hans Hulbækmo, Marte Eberson, Emilie Christensen, Daniela Reyes Holmsen og mange flere, alle avkom etter enorme skikkelser i norsk musikk. Brunborgene var ikke alene på scenen – de hadde valgt sine to drømmemusikere til prosjektet, Nikolai Hængsle på boblende elbass og Bugge Wesseltoft på piano og litt synth. Det ble ikke alltid nok rom for disse til å virkelig utfolde seg, i stor grad handlet det om å fargelegge grooven. Ekstatisk stående applaus fra salen tar vi som en indikasjon på at dette prosjektet vil få et lengre liv.


Øyunn. Foto: Olav Aga/Vossa Jazz

Etter en nydelig treretter der spesielt en chardonnay fra Østerrike sammen med kveite føltes som meningen med livet, var det på tide å lande.
«Heim med Joni» var en folkelig, lun og meget vellykket hyllest til Joni Mitchell, vinklet rundt det morsomme faktum at hennes bestemor kom fra Modalen. Hennes låter ble dermed gjendiktet med dette som bakteppe, av landsdelens flinkeste skrivere som Frode Grytten, Agnes Ravatn, Linda Eide, Marit Eikemo og Ragnar Hovland, og med Kjersti Mjør som forteller underveis. Låtvalgene og arrangementene var kanskje ikke like spenstige som Anja Lauvdals hyllestprosjekt, men kapellmester Heine Bugge (som spilte skikkelig flott på trekkspill) traff alle i hjertet med denne musikken. Jeg satt mokk aleine inneklemt mellom ukjente vossinger på tette stolrader, og ble rørt til tårer flere ganger i oppsetningen. Noen ganger kom det også noen hulk! Annlaug Børsheim og Åse Britt Reme Jakobsen delte på vokalen, Sigbjørn Apeland tok det til kirka på forskjellige tangenter, og det var enormt å høre tolkningen av «Night Ride Home» og ikke minst den overraskende avslutningslåten, mektige «Shine». Bravo, Vossa Jazz!

Fra forsiden

Jazzfest, Trondheim - 13. og 14. mai 2022

På sporet av den tapte studietid

To kvelder på Samfundet og en trillebårlast med standardlåter viser en jazzfestival på sporet av en ny helhet.

Meld deg på vårt nyhetsbrev